Hvorfor klager norske foreldre så mye? Litt for mye selvrealisering?

[AnonymBruker]

Hvorfor klager norske foreldre så enormt mye?
 

Flere mener det er så mye mer vanskelig å være foreldre i dag enn før, men er det egentlig det? Folk skal selvrealisere seg fra kanskje 18-33 år - gjør disse årene at sjokket blir for stort når barnet kommer, at man må legge til side sitt eget liv? Våre foreldre fikk jo barn rett etter utdanning feks. 
 

virker som folk sliter enormt med å tilpasse seg svigerfamilie, syter over julefeiring to måneder før det skal skje, syter over at man ikke får feire jul som man selv vil. 

Det er jo klaging over en lav sko, som dere sutrer over å være foreldre og ha barn!

Anonymkode: f1052...2bb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Hvorfor klager norske foreldre så enormt mye?
 

Flere mener det er så mye mer vanskelig å være foreldre i dag enn før, men er det egentlig det? Folk skal selvrealisere seg fra kanskje 18-33 år - gjør disse årene at sjokket blir for stort når barnet kommer, at man må legge til side sitt eget liv? Våre foreldre fikk jo barn rett etter utdanning feks. 
 

virker som folk sliter enormt med å tilpasse seg svigerfamilie, syter over julefeiring to måneder før det skal skje, syter over at man ikke får feire jul som man selv vil. 

Det er jo klaging over en lav sko, som dere sutrer over å være foreldre og ha barn!

Anonymkode: f1052...2bb

Jeg er enig i at foreldre idag klager mye. For lite egentid, besteforeldre stiller for lite opp osv. Vet ikke om det er forskjell på Norge og andre land.

Jeg har noen tanker:

I Norge har hjemmene blitt veldig private, vi har ikke den «det tar en landsby å oppdra et barn». Besteforeldre er gjerne i jobb og vil også selvrealisere seg selv.
 

Måten vi er oppdratt på spriker for mye fra hvordan vi lever, feks en mann på 40 år i dag må være en annen farsfigur enn hans egen far var.

Det er høye krav til foreldre, vi skal stå i full jobb, føde 2-3 barn, være fort tilbake til normalen etter fødsel, huset skal være på stell, helst ikke bli syke, høye krav til oppdragelsen, osv. 

Tenker at det er noe med årsaken til at foreldre i dag klager mye, det er rett og slett en god grunn til det. 

Anonymkode: f25cf...86b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Jeg er enig i at foreldre idag klager mye. For lite egentid, besteforeldre stiller for lite opp osv. Vet ikke om det er forskjell på Norge og andre land.

Jeg har noen tanker:

I Norge har hjemmene blitt veldig private, vi har ikke den «det tar en landsby å oppdra et barn». Besteforeldre er gjerne i jobb og vil også selvrealisere seg selv.

Ja, besteforeldre er ferdig med å oppdra egne barn. Og har derfor endelig en velfortjent mulighet til å gjøre det de selv vil.
 

Måten vi er oppdratt på spriker for mye fra hvordan vi lever, feks en mann på 40 år i dag må være en annen farsfigur enn hans egen far var. Hva mener du? At foreldrestiler endres er jo helt naturlig. 

Det er høye krav til foreldre, vi skal stå i full jobb, føde 2-3 barn, være fort tilbake til normalen etter fødsel, huset skal være på stell, helst ikke bli syke, høye krav til oppdragelsen, osv. 

Disse kravene legger vi opp til helt selv. Vi trenger ikke å føde 2-3 barn. Vil man bare ha ett barn, stopper man med ett barn. Vi har mange måneder etter en fødsel å komme oss tilbake til normalen, mye lengre enn mange andre kvinner i andre land. Selvsagt kan vi bli syke (hva slags merkelig krav har du lagd deg der??) og huset trenger ikke å være shinet hver eneste dag. Jeg merker ikke noe til at det er høye krav til oppdragelse. Hva mener du egentlig med det? 

Tenker at det er noe med årsaken til at foreldre i dag klager mye, det er rett og slett en god grunn til det. 

Anonymkode: f25cf...86b

Enig med ts. Det er mye klaging blant foreldre. Unødvendig klaging, som man lett kan gjøre noe med selv. Om man er litt løsningsfokusert, fremfor bare å se problemer. Og det er helt naturlig at når man får barn, vil det være noen år der man ikke får mye tid til seg selv, og det man selv ønsker å gjøre. Man må svelge noen kameler. Og jeg blir like overrasket når jeg hører foreldre ikke har skjønt dette før de har fått barna. Det har rett og slett ikke gått opp for dem..

 

Anonymkode: 72810...62f

[AnonymBruker]

Det er helt andre krav til foreldre i dag, enn da jeg vokste opp på 80 og 90 tallet. Selvsagt blir fokk mer slitne og stresset av det. 

Anonymkode: c6eb2...5a8

[AnonymBruker]

Jeg er bestemor, og er ufør.

Jeg passer barn når det trengs når foreldre er på jobb, men helst ikke ellers. Jeg har de aldri hjemme hos meg, og de er aldri på overnatting.

 Det er fordi barna er bråkete, de hyler, skriker og løper rundt. Jeg klarer ikke det bråket i mange timer. De flirer og løper rundt, fekter med armer, og hopper. De er 7 og 4 år gamle, så jeg håper de roer seg snart. Men inntil videre så er de en utfordring å ta med på kafe og andre steder. De er jo hjemme hos meg av og til, men da er det en utfordring å holde de i ro. 

 

Anonymkode: 4f8a4...40c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Det er høye krav til foreldre, vi skal stå i full jobb, føde 2-3 barn, være fort tilbake til normalen etter fødsel, huset skal være på stell, helst ikke bli syke, høye krav til oppdragelsen, osv. 

Anonymkode: f25cf...86b

 

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Det er helt andre krav til foreldre i dag, enn da jeg vokste opp på 80 og 90 tallet. Selvsagt blir fokk mer slitne og stresset av det. 

Anonymkode: c6eb2...5a8

Det er ingen som sier at "sånn skal det være", eller "sånn skal man gjøre det". Høye krav er noe vi foreldre legger opp til selv. Når man selv velger å delta på alt mulig, eller følge alle råd og tips - så blir det travelt å være forelder. Men det er ingen som sier at man må gjøre ditt eller datt, for å være en god forelder. Så lenge man oppdrar barnet på en god måte, vurderer og prioriterer ting som er viktig for sin familie - så skal ikke det være overveldende vanskelig å være forelder.

Vi har aldri hatt bedre velferdsordninger.

Anonymkode: 35731...993

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Jeg er enig i at foreldre idag klager mye. For lite egentid, besteforeldre stiller for lite opp osv. Vet ikke om det er forskjell på Norge og andre land.

Jeg har noen tanker:

I Norge har hjemmene blitt veldig private, vi har ikke den «det tar en landsby å oppdra et barn». Besteforeldre er gjerne i jobb og vil også selvrealisere seg selv.
 

Måten vi er oppdratt på spriker for mye fra hvordan vi lever, feks en mann på 40 år i dag må være en annen farsfigur enn hans egen far var.

Det er høye krav til foreldre, vi skal stå i full jobb, føde 2-3 barn, være fort tilbake til normalen etter fødsel, huset skal være på stell, helst ikke bli syke, høye krav til oppdragelsen, osv. 

Tenker at det er noe med årsaken til at foreldre i dag klager mye, det er rett og slett en god grunn til det. 

Anonymkode: f25cf...86b

Mye av desse kravene mener jeg det er foreldrene selv som krever av seg selv. Jeg tror ingen har krav om at noen andre skal komme seg fort til normalen etter fødselen, ha huset på stell, osv. 

man tror kanskje andre krever det, men folk er mest opptatt av seg selv, så folk flest driter i om huset ditt skinner, eller om du er slank rett etter fødsel, eller hvordan du oppdrar barna så lenge de oppfører seg ok

Anonymkode: e2d12...438

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Enig med ts. Det er mye klaging blant foreldre. Unødvendig klaging, som man lett kan gjøre noe med selv. Om man er litt løsningsfokusert, fremfor bare å se problemer. Og det er helt naturlig at når man får barn, vil det være noen år der man ikke får mye tid til seg selv, og det man selv ønsker å gjøre. Man må svelge noen kameler. Og jeg blir like overrasket når jeg hører foreldre ikke har skjønt dette før de har fått barna. Det har rett og slett ikke gått opp for dem..

 

Anonymkode: 72810...62f

Det er nok ingen som kan se for seg hvordan det er å bli forelder på forhånd. 
 

Da mine foreldre fikk meg og mine søsken på slutten av 70-tallet/begynnelsen av 80-tallet var begge mødrene deres hjemmeværende. De passet oss mye, både så mamma og pappa fikk ta seg en helgetur, få hverdagen til å gå opp med turnusarbeid og så gikk vi til en av dem etter skoletid, eller de var hjemme hos oss da vi enda var for små til å være alene. Mine besteforeldre hjalp oss mye, selv om mine foreldre er ressurssterke. Barnepass, husvask, mye praktisk. Vi var mye sammen. Samme med min manns oppvekst.

Nå er det jeg som har små barn, et stort hus som er delvis under oppussing, jobb med delvis ugunstige arbeidstider. Og våre foreldre? Hjelper oss når det er helt krise. Ja vi har valgt det selv, både barn, hus og yrker. Vi klarer oss helt greit. Men når svigermor ringer og spør om vi kan ordne noen paller med vinterved til henne, mens hun ikke kunne passe en 5 åring et par timer mens vi var på legevakten med minstemann, fordi hun skulle gå tur - alene, ja da klager jeg!

Anonymkode: f25cf...86b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (20 minutter siden):

 

Tenker at det er noe med årsaken til at foreldre i dag klager mye, det er rett og slett en god grunn til det. 

Anonymkode: f25cf...86b

Jeg er helt enig i dette.

Om vi klager for mye?
Nei jeg tror ikke det. Jeg tror vi klager akkurat så mye som vi skal.

Problemet er at livet anno 2021 er helt uoppnåelig med normal energi og innenfor 24 timer. Sosiale medier har en stor del av skylda. Det er lov å klage når man aldri føler man når opp til "kravene". Det føles skikkelig dritt! Og problemet er ikke klagingen, problemet er at kravene er feil og urealistiske. Og det verste av alt, nesten alt er selvpålagte krav om hvordan livet burde være. Det eneste faktiske kravet jeg har på meg er mine 37,5 timer arbeid hver uke (sjefen) og at ungene er passe mette, rene og trygge (stat/barnevern/norsk og internasjonal lov). Det er de to eneste tingene jeg MÅ. ALT annet som surrer utenom dette er selvpålagt...  så personlig har jeg gått noen runder med meg selv og blitt mye bedre på å f.eks ikke ha insta-verdig hus. Det trenger ikke være perfekt. Og jeg har sluttet å unnskylde når besøk kommer inn i gangen og må vasse gjennom skoene for å hente barnet sitt fra playdate. Jeg var nemlig opptatt med å bygge lekehytta de ønsket seg. Mye mer moro! Og mye bedre for barna. Så jeg har jobbet endel me mine indre prioriteringer for å få det til å stemme med hva jeg bruker mine 24 timer på. Og først da, når jeg så listen over mine faktiske viktigste prioriteringer, opp mot en kort loggføring over hva jeg faktisk brukte tid på... da ble det endringer. Det var ikke samsvar. Ikke rart jeg var ulykkelig.

Nå setter jeg mer pris på det vi har. Vi har det skikkelig fint. Jeg klager bare når jeg er syk. Da er det nok 😛 Men før føltes det aldri bra nok. Nå føles det akkurat slik det skal være utifra mine prioriteter. Som egentlig er bare barna, meg selv, mannen jobben. Øvrig hvis tid. Dermed faller normal rydding og renhold inn under prioritetene, for å ha det hugienisk så ingen blir syke, og ikke stressa pga masse rot. Men om huset gjør seg på instagram driter jeg langt pokker i. 

Så nei, det er lov å klage. Det er ikke håndterbart å være foreldre i 2021 før man setter seg ned og tar et bevisst valg om hvordan livet skal være og legger dette sammen med hvor mye tid man faktisk har til disposisjon. 

Anonymkode: 7f7c6...34e

[AnonymBruker]

1 hour ago, AnonymBruker said:

Jeg er bestemor, og er ufør.

Jeg passer barn når det trengs når foreldre er på jobb, men helst ikke ellers. Jeg har de aldri hjemme hos meg, og de er aldri på overnatting.

 Det er fordi barna er bråkete, de hyler, skriker og løper rundt. Jeg klarer ikke det bråket i mange timer. De flirer og løper rundt, fekter med armer, og hopper. De er 7 og 4 år gamle, så jeg håper de roer seg snart. Men inntil videre så er de en utfordring å ta med på kafe og andre steder. De er jo hjemme hos meg av og til, men da er det en utfordring å holde de i ro. 

 

Anonymkode: 4f8a4...40c

Uff, hvordan kan såpass store barn ikke ha lært å ta hensyn inne? Men, tenkte du sånn når de var små også? Er det ikke veldig gammeldags ar "barn skal synes men ikke høres"?

Anonymkode: 9aa50...1db

[Gjest Tohjørning]

19 minutter siden, AnonymBruker said:

Det er helt andre krav til foreldre i dag, enn da jeg vokste opp på 80 og 90 tallet. Selvsagt blir fokk mer slitne og stresset av det. 

Anonymkode: c6eb2...5a8

"Krav"...hvis du kommer deg av sosiale medier, og bytter ut aviser og tv-nyheter med bøker, kan jeg garantere deg at du vil se svært mye mindre til disse "krava".

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 minutter siden):

 

Det er ingen som sier at "sånn skal det være", eller "sånn skal man gjøre det". Høye krav er noe vi foreldre legger opp til selv. Når man selv velger å delta på alt mulig, eller følge alle råd og tips - så blir det travelt å være forelder. Men det er ingen som sier at man må gjøre ditt eller datt, for å være en god forelder. Så lenge man oppdrar barnet på en god måte, vurderer og prioriterer ting som er viktig for sin familie - så skal ikke det være overveldende vanskelig å være forelder.

Vi har aldri hatt bedre velferdsordninger.

Anonymkode: 35731...993

Det er jo ikke så enkelt, enkeltindividet blir jo møtt med fordømming om man velger å gå mot strømmen. Som jo i seg selv er stressende. 

Anonymkode: c6eb2...5a8

[AnonymBruker]

Man må bare sette seg mål og jobbe mot det. Det viktigste er den nattaklemmen, at den kjennes god og man ikke har en liten klump I magen fordi man har kjeftet og vert sur eller frakoblet. Ungene mine har flyttet ut, jeg kjenner på mye jeg skulle gjort anderledes og det er ikke materielle ting som gnager.

Anonymkode: 1c049...681

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Hvorfor klager norske foreldre så enormt mye?
 

Flere mener det er så mye mer vanskelig å være foreldre i dag enn før, men er det egentlig det? Folk skal selvrealisere seg fra kanskje 18-33 år - gjør disse årene at sjokket blir for stort når barnet kommer, at man må legge til side sitt eget liv? Våre foreldre fikk jo barn rett etter utdanning feks. 
 

virker som folk sliter enormt med å tilpasse seg svigerfamilie, syter over julefeiring to måneder før det skal skje, syter over at man ikke får feire jul som man selv vil. 

Det er jo klaging over en lav sko, som dere sutrer over å være foreldre og ha barn!

Anonymkode: f1052...2bb

De har egentlig et ønske om at barnevernet skal SE dem og LYTTE til dem, slik at barnevernet kan ta belastningen med barna deres. Og så kan de melde seg som fosterforeldre i neste runde for noen andres barn. 
 

Slik sett har barnevernet alltid noe å gjøre på og kan vise til gode tall og gode statistikker. 

Anonymkode: 97154...ba3

[AnonymBruker]

Ser veldig mye unnskyldninger i denne tråden. "Sosiale medier har skylda!". "Det er så mye krav til foreldre i dag!". "Det er krav til at alt er på stell" - hvem stiller disse kravene?

Foreldre i dag stiller krav til besteforeldrene om at de skal sitte og nistirre på ungene og underholde dem ihjel når de passer dem, skjønner godt at de ikke orker stille opp så ofte.

Enda mer morsomt å lese om de som skriver at man lever mye mer individualistisk i dagens samfunn - men samtidig skriver at "det er så mye krav" - fra hvem da? Levde vi ikke i et individualistisk samfunn?

Og dette med å bruke "fordømming" som argument for at man ikke tør å leve sitt eget liv.... altså ærlig talt. 

 

ts

Anonymkode: f1052...2bb

[AnonymBruker]

Sannsynligvis fordi samfunnet har endret seg så mye. 

Da jeg var liten bodde jeg i en "generasjonsbolig" der farmoren min hadde en egen leilighet. Hun leverte meg ofte på skolen, jeg spiste middag ofte sammen med henne og foreldrene mine fikk mye avlastning. I tillegg hjalp mormoren min til med vasking av hus og klesvask ukentlig. Både min farmor og mormor arbeidet ikke, så det var naturlig for de å hjelpe til i større grad. 

I dag arbeider de fleste av bestemødrene fulltid, og jeg kjenner ingen som bor i en såkalt generasjonsbolig. I tillegg er dagens besteforeldre mer aktive, de reiser på weekender, står på ski og realiserer seg i større grad. Noe som gjør at mange besteforeldre rett og slett ikke har kapasitet til å legge inn så masse ressurser til barnepass og hjelp til voksne barn. 

I tillegg har kvinnen i dag et langt større karrierepress enn tidligere. Før hadde kanskje kvinnene deltidsstilling for å spe på inntekten, mens i dag er normalen 100 % stillinger. 

Oppskriften blir jo at mange blir slitne og lei, og dermed syter og klager. 

Anonymkode: cf937...2f3

[AnonymBruker]

Samfunnet har endret seg mye. Kravene vi har til hva vi skal gjøre er så mye større enn før. Og da er det ikke rart mange sliter. Jeg tror ikke det har med for mye selvrealisering å gjøre, men heller for lite. 
 

jeg er selv vokst opp på 80-90-tallet. Mamma var hjemme. Morfar jobbet enda, men mormor var hjemme. Gata var full av barn jeg kunne leke med, og jeg var sjeldent hjemme. Måtte mamma av gårde på noe, så var jeg hos mormor eller en nabo. Mammas hobbyer var håndarbeid og hun hadde en syklubb som møttes en gang i uka. I helgene kjørte vi rundt og besøkte familie her og der. Pappa jobbet, men var hjemme i helger og kvelder. De hadde mye tid sammen som par etter jeg hadde lagt meg. 
 

i dag derimot… begge foreldrene jobber gjerne, og det gjør alle besteforeldrene og. Gata er tom for barn. For alle er i barnehage eller sfo. Eller de sitter inne med hver sin skjerm. Ungene mine kjenner ikke alle ungene i gata her en gang. Vi ser de knapt ute. Jeg er en av de mødrene som jobber deltid for å ha tid til alt jeg skal. Men jeg ser rundt meg. De kommer heseblesende hjem klokka 16.30. Så skal de være på et eller annet med ungene innen 17. så skal de trene og ha venninne/kompistid. Helgene rases det rundt fra turneringer til byturer eller helgetur med vennegjengen. Familie er noe man har, men ikke skal ha for nær. 
 

vi vokste opp som harmoniske unger alle vi i gata her. Vi var rolige, sov bra, lekte og koste oss. I dag kjenner vi ikke naboen og over 20% av landets barn trenger sovemedisin. De er slitne og stressa etter lange dager i barnehage og skole/sfo. Og når de da endelig har fri, så skal de dras rundt på alt mulig og. Det skaper utrygge og sure og grinete unger. 

Anonymkode: e111d...715

[AnonymBruker]

Kanskje barn ikke ble sett på som en belastning før? Nå virker det jo som mange rundt omkring er barnehatere, inkludert noen besteforeldre som synes de er mest mas.

Anonymkode: f25cf...86b

[Kaisada]

Det var nok klaging tidligere også, men dette foregikk ikke på some, men pr telefon og på syklubben. Det er klart det er større utfordringer for småbarnsforeldre idag. Besteforeldre bor kanskje i syden i vinterhalvåret, opptatt på yogaretreat eller andre selvrealiseringsprosjkekter. De er kanskje i full jobb selv og ikke i stand til å bidra med hjelp eller pass av barnebarn. Man bor ikke lenger i samme by så det byr også på utfordringer. Joda, så mye var bedre før, men ikke alt.

[AnonymBruker]

Når man ser trådene nedover her på forumet så ser man igjen hvorfor det liksom er så vanskelig for norske foreldre.

Stikkpiller i rumpa er overgrep og barnet blir skadet av å ikke få et «hei» i barnehagen. Det er ikke bare samfunnet som har endret seg, men folk tror oppriktig at barna ikke tåler en dritt.

Anonymkode: f1052...2bb