Fornøyd med å aldri få felles barn?

[AnonymBruker]

Dere som møtte den rette i voksen alder, og har barn fra tidligere, men ikke får/skal ha felles barn med den nye. Hvordan klarer dere å bli fornøyd med det, slå dere til ro med det?

Føler dere på et savn? At det mangler et barn for å knytte dere sammen? Eller er det bare jeg som overromantiserer dette med barn?

Er i situasjonen at jeg skal avgjøre om vi skal ha felles barn eller ikke. Er i så fall veldig i "siste sving," men lurer på om jeg alltid vil angre om vi ikke får et felles barn,

Håper på å høre om andres erfaringer.

Anonymkode: 35f8c...646

[AnonymBruker]

Har dere begge barn fra før, eller bare den ene? 

Jeg har ett fra før og vi planlegger ett felles da han ikke har noen (men ønsker seg). Hadde han hatt barn fra før hadde vi ikke fått felles barn og det hadde helt ærlig vært en lettelse for meg. 

Anonymkode: 042d0...b41

[AnonymBruker]

Det har jeg aldri tenkt på som et savn. Vi har to barn hver fra tidligere ekteskap, ingen av oss har noe lyst på flere. Jeg trenger ikke et barn for å binde meg til noen (men gleder meg til barna er store nok til at vi slutter å være særboere - jeg vil gjerne ha et felles hjem til å binde oss nærmere). 

Anonymkode: b6544...844

[AnonymBruker]

Vi har ikke barn sammen. Men har heller ikke barn fra før. Vi er strålende fornøyd med livet og forholdet likevel. Det må jo være noe annet som mangler om man trenger et barn for å knytte forholdet sammen? 

Uansett. I omgangskretsen er min erfaring med dette "kjærlighetsbarnet" at det bare blir rot. Eksisterende barn får et søsken som har foreldrene på fulltid, noe som lett gir vonde følelser. Så blir det kluss med planer, ferier og samliv. Og sannsynligheten for brudd er jo mye større i forhold nummer to, og plutselig har man to kull med to ekser - bare rot. 

Anonymkode: 9823e...858

[AnonymBruker]

Må man ha felles barn for å knytte seg sammen som par? Ikke rart det er fullt av mine/dine/våre barn rundt omkring. 

Anonymkode: 9affa...8fc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Har dere begge barn fra før, eller bare den ene? 

Jeg har ett fra før og vi planlegger ett felles da han ikke har noen (men ønsker seg). Hadde han hatt barn fra før hadde vi ikke fått felles barn og det hadde helt ærlig vært en lettelse for meg. 

Anonymkode: 042d0...b41

Jeg har to, han har ett (voksent, men aldri bodd sammen med far).

Anonymkode: 35f8c...646

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Vi har ikke barn sammen. Men har heller ikke barn fra før. Vi er strålende fornøyd med livet og forholdet likevel. Det må jo være noe annet som mangler om man trenger et barn for å knytte forholdet sammen? 

Uansett. I omgangskretsen er min erfaring med dette "kjærlighetsbarnet" at det bare blir rot. Eksisterende barn får et søsken som har foreldrene på fulltid, noe som lett gir vonde følelser. Så blir det kluss med planer, ferier og samliv. Og sannsynligheten for brudd er jo mye større i forhold nummer to, og plutselig har man to kull med to ekser - bare rot. 

Anonymkode: 9823e...858

Det er kun mine barn som er mindreårige og bor hjemme, hans ene barn har aldri bodd sammen med han da han har et dårlig forhold til moren.

Tror ikke det evt. blir så mye rot her.

Anonymkode: 35f8c...646

[Crazydoglady]

Jeg er rimelig sikker på at det ene barnet jeg har blir første og siste for meg. Det eneste jeg ser for meg kan bli en utfordring er jo om man møter noen som ikke har barn fra før, om de evt har ønske om barn selv, det tror jeg ikke hadde gått. Tror ikke felles barn er noe jeg kommer til å savne altså. Heldigvis (kanskje 😂) er jeg begynt å bli såpass gammel at når jeg møter noen ny så er det vell god sjans for at de er etablert og har de barna de ønsker seg allerede eller at de er frivillig barnløs fordi de ikke ønsker barn selv. Forholdet vårt er det jo vi som skaper, Ikke barna 🙂 og større barn gjør det vell helst bare lettere å finne voksentid å prioritere å pleie parforhold 

[AnonymBruker]

Man må ikke lage barn med alle man er sammen med heller.

Anonymkode: 50671...c9b

[AnonymBruker]

Har ikke felles barn. Småbarnsperioden er tøff for de fleste forhold, og når man treffes som godt voksne, kan det være godt å bare nyte livet å hverandre uten ekstra påkjenninger. 

Anonymkode: 15d16...706

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Dere som møtte den rette i voksen alder, og har barn fra tidligere, men ikke får/skal ha felles barn med den nye. Hvordan klarer dere å bli fornøyd med det, slå dere til ro med det?

Føler dere på et savn? At det mangler et barn for å knytte dere sammen? Eller er det bare jeg som overromantiserer dette med barn?

Er i situasjonen at jeg skal avgjøre om vi skal ha felles barn eller ikke. Er i så fall veldig i "siste sving," men lurer på om jeg alltid vil angre om vi ikke får et felles barn,

Håper på å høre om andres erfaringer.

Anonymkode: 35f8c...646

Nei, føler ingen savn. Jeg var tobarnsmor som singel og visste allerede etter siste fødsel at det ble det siste. Letet da aktivt etter noen MED barn for å slippe noen som vil ha barn. 

Anonymkode: 4d9e7...019

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Man må ikke lage barn med alle man er sammen med heller.

Anonymkode: 50671...c9b

Nei, klar over det. Men så er denne mannen drømmemannen, og så meldte ønsket seg om felles barn fra noe dypt inni meg. Overrasket selv, hadde tenkt jeg var ferdig med barn.

Anonymkode: 35f8c...646

[Delfin82]

Vi har barn på hver vår kant men ikke sammen. Og det har aldri vært ett savn.
Jeg tror at man slipper mye gnaging på ett forhold hvis man ikke får barn sammen. Graviditet tar på, fødsel og små barns tiden. Må ærlig innrømme at jeg vil heller ha ett liv uten barn sammen og det harmoniske vi nå har. 

 Vårt forhold er ikke mindre verdt eller fylt med mindre kjærlighet fordi vi ikke har barn sammen. Vi har nok mer tid sammen til å pleie forholde enn de av våre venner med unger kull nr 2 som stresser hit og ditt og er utkjørt. 
 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Nei, klar over det. Men så er denne mannen drømmemannen, og så meldte ønsket seg om felles barn fra noe dypt inni meg. Overrasket selv, hadde tenkt jeg var ferdig med barn.

Anonymkode: 35f8c...646

Om et barn er det riktige for dere kan jo bare dere svare på. 

Anonymkode: 9affa...8fc

[Mooza]

Jeg og mannen min har ikke felles barn. Vi har bare egne barn da vi møttes. 

Det var et savn en gang. Jeg fikk vel en sånn siste ønske om en baby. Først fikk han det, men da ville ikke jeg. Så fikk jeg lyst på barn, men da var han kommet fram til at vi hadde nok barn. Noe som stemte-. Vi har nok barn. Vi trengte virkelig ikke et til. 

Så giftet vi oss med alle barna og markerte for alle at nå var vi en familie, og det er vårt fokus. Vi har vært sammen i 14 år nå, og jentene er blitt store. Har bortsett fra da hormonene snakket ikke angret på det valget. Vi har det veldig fint, og vi har - ikke minst- hatt annen hver helg for oss selv. Det må jeg vel si har vært veldig godt for forholdet og oss. Vi har den tiden sammen, som man jo ikke har med felles barn. Det tror jeg i lengden har vært mer romantisk enn et barn til. 

Jeg følte også denne trangen til å bli knyttet sammen av et barn, men det er så mye annet som knytter oss sammen. Som barna vi allerede har, den familien vi er, alt vi har investert i hverandre og dem. 

 

[AnonymBruker]

Få barn for å gjøre forholdet mer sammenknyttet? Det funket ikke i det forrige forholdet tydeligvis, så hvorfor skal det funke nå? Ingen garanti at dette forholdet varer heller

Anonymkode: 63a23...bf5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Nei, klar over det. Men så er denne mannen drømmemannen, og så meldte ønsket seg om felles barn fra noe dypt inni meg. Overrasket selv, hadde tenkt jeg var ferdig med barn.

Anonymkode: 35f8c...646

Ja, han er drømmemannen nå er ikke sikkert han er det om et par år. Skjønner ikke dette behovet når man har barn med en så skal man lage med nestemann. Så funker ikke det heller så treffer man en ny drømmepartner... Kjenner til flere som har blitt sittende med 3-4 forskjellig fedre/mødre fordi de "trodde på kjærligheten".

Anonymkode: 50671...c9b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Dere som møtte den rette i voksen alder, og har barn fra tidligere, men ikke får/skal ha felles barn med den nye. Hvordan klarer dere å bli fornøyd med det, slå dere til ro med det?

Føler dere på et savn? At det mangler et barn for å knytte dere sammen? Eller er det bare jeg som overromantiserer dette med barn?

Er i situasjonen at jeg skal avgjøre om vi skal ha felles barn eller ikke. Er i så fall veldig i "siste sving," men lurer på om jeg alltid vil angre om vi ikke får et felles barn,

Håper på å høre om andres erfaringer.

Anonymkode: 35f8c...646

Vi har vært sammen/gift i 20 år.

Jeg har barn fra før, han har ingen. Vi har fra begynnelsen vært enig om at vi ikke skal ha barn sammen. Det har vi levd veldig godt med. Vi har aldri følt noe savn av felles barn som kan knytte oss sammen, vi ble sammenknyttet etterhvert. Det skjer ikke på et år, men når man bor sammen i mange år, så blir man også mer knyttet sammen. Og like mye som om man hadde barn sammen. For vi er knyttet sammen fordi vi føler vi har mye til felles, og elsker hverandre. Det har kommet gjennom årene, ikke med en gang. 

Mine barn er nå voksne, og vi har fått barnebarn. Han har fortsatt ikke ønsket seg egne barn, og jeg har heller ikke ønsket flere.

Nå er vi i 50-åra, og vi prioriterer andre ting enn barn. Vi elsker at vi har frihet til å gjøre det vi vil!

Jeg fikk barn da jeg var i 20-åra. Nå har jeg oppdratt to barn, hatt boliglån og diverse plikter, men nå står vi snart fri både økonomisk og jobbmessig! Det nyter jeg!!

Jeg er fortsatt barnevakt, og det nyter jeg også! Men ærlig talt, den friheten man føler når man ikke MÅ noe, den er GOD!! Og jeg er så glad for at jeg er ferdig med å følge opp barn/tenåringer!

Nå nyter jeg godt av å ha voksne barn, som jeg er mye sammen med i hverdagen. Jeg passer barn, men det er fordi jeg vil hjelpe til. 

Anonymkode: bb842...a84

[AnonymBruker]

Vi har begge flare barn fra tidligere, og det var aldri aktuelt å få noen sammen. Både pga alder, og fordi vi føler oss ferdige med småbarnslivet. Det er krevende (men utrolig fint) med mange store barn som vi har nå. 

Men vi snakker innimellom om det. At det hadde vært fint. Vi har veldig lik måte å oppdra barn på, og det hadde vært en fin opplevelse å kunne samarbeide om barnet/barna på en måte ingen av oss har kunnet gjøre med eksene våre, som ikke var veldig tilstede av ulike grunner. Et snav av savn er det, men ikke på det nivået at vi vurderer å få barn. Vi har en ro på at det er en ting som ikke skal bli, selv om vi innimellom koser oss med tanken på hvordan det ville vært. 

Anonymkode: 963b0...638

[AnonymBruker]

Her går det ikke pga vi ikke bor sammen eller skal bo sammen før barna vi har greier seg selv. Ingen av oss vil eller kan rykke de opp med rota og flytte til den andre. Hadde vært såpass langt unna at det ikke hadde vært mulig for dem å fortsette på samme skole eller samme samvær med den andre forelderen. 

Vi begge føler litt på at ønsket er der. Men samtidig vil jeg ikke begynne på nytt når vi har bikket 40. Eller fått et mens vi bor hver for oss. 

Og så kommet arv inn i bildet. Sånn det er nå er det veldig greit. Begge har hvert sitt hus som barna våre kommer til å arve. Hadde vi fått et felles ville det arvet oss begge. Og jeg på min side hadde følt at det hadde vært vondt for mine at halvsøskenet deres fikk mer i arv enn dem (ganske sikker på at de ikke kommer til å få noe fra sin far siden han ikke eier nåla i veggen). 

Så tror jeg også det hadde blitt sårt for mine å se at det ene søskenet deres fikk en tilstedeværende far. At de selv ikke har det har vært tungt og vondt og vanskelig for dem.

Så selv om jeg skulle ønske vi to fikk oppleve å få barn sammen så er det nok til det beste at vi har våre egne og holder oss til det. For barnas skyld❤

Anonymkode: 3fafe...433