Hvor mange lever i "døde" forhold pga barna?

[AnonymBruker]

Inspirert av en annen tråd her, og mitt eget liv, lurer jeg på om jeg er den eneste? Jeg bor med faren til mitt barn, men deler ingenting fysisk, har hvert vårt soverom osv. Har møtt en mann som sier han har det på samme måte, det er logistikken og barna som holder ham igjen. Hva tenker dere? Er det bra for barna å vokse opp med en tro på at foreldre uten fysisk kontakt eller kjærlighet er normalen, eller vil det kunne påvirke deres egne relasjoner negativt når de blir voksne?

Anonymkode: 88425...d39

[AnonymBruker]

Jeg gjør ✋

men har bestemt meg for å komme meg ut, nok er nok

Anonymkode: 1f73e...e80

[AnonymBruker]

Jeg mener at det ikke er bra for barna om de vokser opp og tror at det er slik det er og slik det skal være i et parforhold. Ikke minst så tenker jeg at noen barn vil ha dårlig samvittighet fordi de vet at de er eneste årsak til at foreldrene holder sammen til tross for at de er ulykkelige. 

Anonymkode: 7d45d...b65

[AnonymBruker]

Barna lærer av foreldrene, så ja, barna vil lære at forhold uten kjærlighet er det normale. At man bare må holde ut for enhver pris. Ønsker du det for dine barn?

Har ei venninne som sliter og forhåpentligvis er på vei ut av samboerskap nå etter mange år i dødt forhold der hun også til dels har blitt presset til ting hun ikke ønsker av samboeren (seksuelt). Sånne forhold er ikke bra for noen, men altfor mange blir i de fordi de tror det er bedre for barna med ett hjem enn lykkelige foreldre.

Anonymkode: 094dc...9bd

[AnonymBruker]

jeg tror ikke det er bra for barna å vokse opp i et hjem hvor det ikke er kjærlighet mellom de voksne. Og det tror jeg de fleste vet.

Når folk likevel lever slik så er det sannsynligvis fordi alternativet ikke er bedre. Jeg tror ikke noe på at det er automatikk i at hvis man bare bryter så vips! finner man en partner som man har et vellykket forhold til. De fleste jeg vet som lever kjærlighetsløst har vokst opp i et dysfunksjonelt hjem, og da tar man problemene med seg videre. Og statistikken bekrefter vel også dette; andregangs ekteskap har en større skilsmisserate enn førstegangs. I tillegg kommer det at selv om man skulle elske den neste partneren over alt så er det ikke nødvendigvis slik at denne nye partneren elsker barna en allerede har og behandler dem godt. Det er tråd på tråd her om personer som forholder seg til stebarna sine på en ugrei måte, bare tanken på at barna mine skal ha en slik person i livet sitt er mer enn jeg holder ut.

Konklusjonen min er at det aller beste er å ha to foreldre som elsker hverandre. Hvis det ikke er tilfelle så er jeg ikke så sikker på at det er best å avslutte. Det er i hvert fall ikke bedre om de voksne ender opp i en endeløs søken etter Kjærligheten og bommer gang på gang.

Hva er din grunn for å bli, TS?

Anonymkode: f3a7c...b92

[AnonymBruker]

Det er altfor mange! Og mange tror det er smart å vente til barna er store. Det er det verste for barna. Skill dere mens barna er små, slik at de blir minst mulig skade for barna. Barn ser tydelig at dere spiller en lykkelig fasade. Jeg skilte meg når den eldste var 9, har aldri fått spørsmål om noenting. Det gikk veldig fint.   

Anonymkode: fdb01...e07

[AnonymBruker]

Tror heller ikke det er bra for barna. De jeg kjenner som har opplevd dette har helt ødelagte forhold selv som voksen.

Bedre for barna at foreldrene går hvert til sitt, men har respekt for hverandre og samarbeider godt.

Anonymkode: c08cd...98a

[AnonymBruker]

Jeg gjør. Og jeg er på en måte enige med de som sier at det ikke er sunt for ungene. MEN, for meg er ikke alternativet at vi går hvert til vårt, samarbeider godt og alt blir rolig. Jeg VET at alternativet er at den andre parten kommer til å lage et helvete på daglig basis. 

Anonymkode: 99f83...8af

[AnonymBruker]

Vi har ikke et dødt forhold, det er mye lidenskap, humor og mange fine dager sammen. Allikevel har han endel sider som jeg ikke vet om jeg kan leve med resten av livet. Men, jeg har et barn fra tidligere forhold og vi har et barn sammen. Jeg ønsker meg et barn til og vil ikke ha 3 ulike fedre så derfor holder jeg ut og ser om han klarer å forbedre seg på disse punktene (som han vet jeg syns er vanskelig å leve med). Også tenker jeg at jeg får ta en ny vurdering etter at babytiden med sistemann er over. Har vært alene før, og selv om jeg elsker han har jeg det bedre uten om han ikke endrer oppførsel.

Anonymkode: 8ac4f...aef

[AnonymBruker]

Holdt ut 4 år i er dødt forhold med x-mannen. Hadde tre små barn, så det var enklest sånn. 

Men jeg ble fysisk og psykisk syk av å leve sånn, så måtte til slutt bryte ut. 

Gikk fra felles hus, til to leiligheter. Barna synes det er trist, og det er ofte barna savner gamle huset vårt. 

Men jeg hadde rett og slett ikke noe annet valg, selv om det knuser hjertet mitt når barna er lei seg. 

Jeg håååååååper (og tror) at det var rette valget i det store og hele. 🙏🏼

Anonymkode: 02b78...bbd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

jeg tror ikke det er bra for barna å vokse opp i et hjem hvor det ikke er kjærlighet mellom de voksne. Og det tror jeg de fleste vet.

Når folk likevel lever slik så er det sannsynligvis fordi alternativet ikke er bedre. Jeg tror ikke noe på at det er automatikk i at hvis man bare bryter så vips! finner man en partner som man har et vellykket forhold til. De fleste jeg vet som lever kjærlighetsløst har vokst opp i et dysfunksjonelt hjem, og da tar man problemene med seg videre. Og statistikken bekrefter vel også dette; andregangs ekteskap har en større skilsmisserate enn førstegangs. I tillegg kommer det at selv om man skulle elske den neste partneren over alt så er det ikke nødvendigvis slik at denne nye partneren elsker barna en allerede har og behandler dem godt. Det er tråd på tråd her om personer som forholder seg til stebarna sine på en ugrei måte, bare tanken på at barna mine skal ha en slik person i livet sitt er mer enn jeg holder ut.

Konklusjonen min er at det aller beste er å ha to foreldre som elsker hverandre. Hvis det ikke er tilfelle så er jeg ikke så sikker på at det er best å avslutte. Det er i hvert fall ikke bedre om de voksne ender opp i en endeløs søken etter Kjærligheten og bommer gang på gang.

Hva er din grunn for å bli, TS?

Anonymkode: f3a7c...b92

Hvorfor er man nødt til å søke etter ny mann/kone/samboer?

Jeg skilte meg. Vi har tre barn som vi samarbeider veldig godt om. 

Men jeg har vært bevisst på at jeg ikke ønsker å flytte sammen med en ny mann. 

Ja, jeg har en mann jeg møter annenhver uke og har det dødsbra sammen med. Den andre uken er det barna som er min prioritet. 

Funker som bare det for alle parter. 🤗

Anonymkode: 02b78...bbd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Jeg mener at det ikke er bra for barna om de vokser opp og tror at det er slik det er og slik det skal være i et parforhold. Ikke minst så tenker jeg at noen barn vil ha dårlig samvittighet fordi de vet at de er eneste årsak til at foreldrene holder sammen til tross for at de er ulykkelige. 

Anonymkode: 7d45d...b65

Jeg er et sånn "barn", og kan skrive under på dette. Det har tatt mange mange år å innse at det er dette som er kjernen til mye jeg sliter med. Jeg har som voksen måttet redefinere alt av relasjoner. 

Mine foreldre var snille og flinke foreldre, samarbeidet godt, og kranglet aldri. Og jeg trodde det var normalt. Dette satt standarden for forhold jeg selv gikk inn i. Jeg fokuserte på ro og samarbeid. Helt ærlig trodde jeg den voldsomme kjærligheten og lidenskapen man ser på film, var fantasi. At det ikke var noen som hadde det sånn. Jeg var gift i mange år med faren til mine barn, og ser i ettertid at det var omtrent identisk som forholdet mine foreldre hadde, og det ødela meg nesten helt. 

I godt voksen alder har jeg heldigvis opplevd det, og jeg er glad for at mine barn får se et sunt forhold. De ser selvsagt ikke lidenskapen og den delen, men godheten vi har for hverandre og hvor inderlig godt vi har det sammen. At vi savner hverandre når en er borte, og ønsker å gjøre ting sammen. 

Tanken på at mine foreldre kan ha gått glipp av en lykke på nivå med den jeg har nå, på grunn av oss ungene, er utrolig vond. Jeg har ikke dårlig samvittighet, for det var ikke mitt valg eller mitt ansvar, men jeg er trist på deres vegne. 

Anonymkode: bc6dd...55e

[AnonymBruker]

Hvis man har et vennskapelig og stabilt forhold, som fungerer godt og omsorgsfullt overfor barna, tror jeg det er best for barna at man forblir sammen til de når en viss alder. Det krever selvsagt at man i noen grad setter barnas interesser foran sine egne, og det er nok mange i vår selvopptatte tid som ikke er villig til det. Å velge den enkle veien ut, og prøve å rettferdiggjøre det med at man egentlig gjør det for barnas skyld, er beste fall selvbedrag. Annerledes kan det selvsagt være dersom forholdet er ustabilt og fullt av konflikter.

Anonymkode: 8b2fc...ff8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Hvis man har et vennskapelig og stabilt forhold, som fungerer godt og omsorgsfullt overfor barna, tror jeg det er best for barna at man forblir sammen til de når en viss alder. Det krever selvsagt at man i noen grad setter barnas interesser foran sine egne, og det er nok mange i vår selvopptatte tid som ikke er villig til det. Å velge den enkle veien ut, og prøve å rettferdiggjøre det med at man egentlig gjør det for barnas skyld, er beste fall selvbedrag. Annerledes kan det selvsagt være dersom forholdet er ustabilt og fullt av konflikter.

Anonymkode: 8b2fc...ff8

Den enkle veien ut.. for mange er det å ta steget med en skilsmisse faktisk ikke så enkelt - det kan være det som er mest vanskelig! For meg faller folk ofte i to kategorier; de som blir i forhold fordi de verdsetter trygghet for barna - kanskje på bekostning av kjærlighet mellom partene (som ofte ender opp med barn som tar de valgene) og dem som velger lykke - og som dermed viser barna at det å være lykkelig skal man faktisk ta hensyn til

Anonymkode: 1f73e...e80

[umAxa]

Når man velger å ha et barn, kommer det med plikt og ansvar med på kjøpet. Tror fleste opplever det som overveldende for det er lite som kan forberede et liv med barn annet enn dine instinkter for å ta vare på barnet. Men hvordan man gjør det er ganske tydelig tapt hos mange i disse dager.

Selv om man gjør sin plikt og setter barnas fremtid før sin egen lykke, er det dessverre bare halve jobben. For barnas beste, må barna oppleve foreldre som samspiller med hverandre, skaper gode tider, samarbeider og  enn å bare eksistere fysisk i samme rom med de. Ergo hele jobben er å være rollemodeller for barna, og da kan man ikke være i et dødt forhold.

Det er en grunn til at barn i barnehagen leker "far" og "mor", "doktor", "tyv" og "politi": Barn lærer gjennom å rolle spille det de ser og historier de hører. Hvis de vokser opp med foreldre i "døde" forhold, er det større sjanse for at de tror det er slik forhold skal fungere i sin voksne alder, og man ender opp med en nedoverspiral når de en dag får sine barn.

Er forholdet dødt, så er det et problem for de voksne å løse med å gjøre det mindre dødt.

 

 

[AnonymBruker]

Jeg gjorde det i mange år. Rett og slett spare ungene mine for en far med null rutiner, null struktur, men full tro på at han er en fantastisk far. Mine barn har diagnoser og behov for rutiner, struktur og at ting følges opp.

Slutt for tre år siden nå. 

Anonymkode: f5d66...f04

[Metalbitch]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Jeg gjør. Og jeg er på en måte enige med de som sier at det ikke er sunt for ungene. MEN, for meg er ikke alternativet at vi går hvert til vårt, samarbeider godt og alt blir rolig. Jeg VET at alternativet er at den andre parten kommer til å lage et helvete på daglig basis. 

Anonymkode: 99f83...8af

Nettopp. Tror at dette tar en god førsteplass av prioritet i "sånne" forhold...

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (20 minutter siden):

Den enkle veien ut.. for mange er det å ta steget med en skilsmisse faktisk ikke så enkelt - det kan være det som er mest vanskelig! For meg faller folk ofte i to kategorier; de som blir i forhold fordi de verdsetter trygghet for barna - kanskje på bekostning av kjærlighet mellom partene (som ofte ender opp med barn som tar de valgene) og dem som velger lykke - og som dermed viser barna at det å være lykkelig skal man faktisk ta hensyn til

Anonymkode: 1f73e...e80

Påstanden om at de som setter barnas interesser foran sine egne «ofte ender opp med barn som tar de valgene» fremstår som et rent postulat preget av ønsketenkning. Å sidestille egoistene med «dem som velger lykke» er om mulig enda mer selsomt medmindre du med «lykke» mener egen behovstilfredsstillelse. 

Jeg forstår at mennesker ikke alltid orker å gjøre de forsakelser og offere, som kreves for å handle moralsk riktig. Men da bør man i det minste være ærlig om sine motiver - både overfor seg selv og andre.

Anonymkode: 8b2fc...ff8

[Crazydoglady]

AnonymBruker skrev (16 timer siden):

Inspirert av en annen tråd her, og mitt eget liv, lurer jeg på om jeg er den eneste? Jeg bor med faren til mitt barn, men deler ingenting fysisk, har hvert vårt soverom osv. Har møtt en mann som sier han har det på samme måte, det er logistikken og barna som holder ham igjen. Hva tenker dere? Er det bra for barna å vokse opp med en tro på at foreldre uten fysisk kontakt eller kjærlighet er normalen, eller vil det kunne påvirke deres egne relasjoner negativt når de blir voksne?

Anonymkode: 88425...d39

Så lenge man er åpen om hvordan man lever så trenger vell ikke det å være noe problem. Og helt ærlig så kan jeg ikke huske mye kjærlighets greier fra mine foreldre da jeg vokste opp, uten at det har satt spor hos meg eller min bror iallefall. Det er vell mange som ikke er så voldsomt synlig kjærlige  etter å ha vært sammen i mange år, så lenge man behandler hverandre bra og viser gode verdier så er vell det greit og ikke noe mer skadelig enn noen som viser mer.

AnonymBruker skrev (16 timer siden):

Jeg mener at det ikke er bra for barna om de vokser opp og tror at det er slik det er og slik det skal være i et parforhold. Ikke minst så tenker jeg at noen barn vil ha dårlig samvittighet fordi de vet at de er eneste årsak til at foreldrene holder sammen til tross for at de er ulykkelige. 

Anonymkode: 7d45d...b65

Men det er jo ikke mange som holder sammen i ulykka pga barna, her er det vell helst snakk om vennskapelige forhold der det går fint å bo sammen som en familie selv om det romantiske forholdet kanskje er over. Og det  går nok helt fint og lærer nok barna seg de trenger å lære om relasjoner, så lenge man behandler hverandre bra. 

 

Dårlige forhold er alltid dårlig, samme om man er sammen for barna sin del eller bare ikke har innsett at forholdet ikke er liv laga enda.

[Chiubi]

Jeg ville heller levd i et sexløst forhold for barnas skyld, enn å skilles og involvere barna i en ny stefar som jeg kanskje var forelsket i, men som barna kanskje ikke liker. Skilles vi, er jeg innstilt på å bo alene til barna flytter ut.