negativ venninne

[Gjest Gjest]

Litt inspirert av tråden om personer som tapper deg for energi...

"Problemet" mitt er at jeg har ei venninne, som jeg i grunn er veldig glad i, og hun er en oppegående og spesiell person som jeg ikke har lyst til å kutte ut. Men hun kan også være veldig krevende. For eksempel har det hendt flere ganger at jeg har fått sårede mailer/sms-er fordi jeg ikke har tatt kontakt når hun har forventet det. Vi bor langt unna hverandre, og på mine sporadiske besøk til hjembyen er det ikke alltid jeg rekker å treffe alle, eller treffe dem flere ganger i løpet av turen. Jeg prøver virkelig alltid å prioritere henne, samtidig har jeg flere andre venner jeg også ønsker å treffe, og jeg har begrenset sosial kapasitet. Og kanskje jeg er litt "bortskjemt" ved at andre av vennene mine er lojale - og jeg mot dem - selv om vi IKKE holder en like "stadig bekreftende" kontakt?

(vi er tross alt voksne mennesker på nærmere 30 enn 20)

En annen ting er at jeg vet at hun sliter med ulike ting; tvil om karriere, selvtillit o.l som gir seg utslag i etter min mening lite konstruktivt fokus på "bagateller" framfor at hun tar tak i de bakenforliggende årsakene til problemene... Eller, jeg vet hun gjør noe for å løse dem, men samtidig virker det som hun har så vanskelig for å fokusere på, eller forandre på, det som KUNNE hjulpet henne... Og hun ber ofte om råd fra meg; og jeg prøver virkelig å være ærlig og hjelpe henne med løsninger, å se ting annerledes, å forstå, men også å si fra når jeg synes hun er på villspor. Jeg prøver å støtte henne i valgene hun har gjort, men samtidig prøver jeg å være åpen for de forandringene hun innimellom får for seg at hun skal gjennomføre (er det dumt av meg, kanskje?)

Og noen ganger synes jeg det blir så slitsomt; når hun verken hører på rådene mine (som hun egentlig virker som hun setter pris på?), eller akseptere ting mer som de er og la være å konsentrere seg om det negative. Sist vi snakket sammen for noen uker siden involverte jeg en annen venninne for å hjelpe oss med å løse et praktisk problem, noe min venninne først ga samtykke til og ga inntrykk av at hun var takknemlig for - men fem minutter etter at jeg hadde kontaktet den andre venninnen sa hun noe som fikk meg til å skjønne at det ikke hjalp hvordan problemet ble løst (det er vanskelig å forklare dette uten å gå i "avslørende" detalj, noe jeg ikke ønsker), og at det egentlig var unødvendig av meg å prøve å hjelpe (for hun ønsker ikke å løse det; det egentlige problemet ligger åpenbart et annet sted). men da hadde jeg jo allerede involvert andre - til ingen nytte. Hva gjør jeg neste gang hun ønsker at jeg skal gjøre det?

Jeg synes dette er vanskelig; på den ene siden har vi "egentlig" et åpent og ærlig forhold; og jeg vet at hun stoler på meg og kan legge fram problemene sine for meg, men til tider virker det som om hun lar seg "sluke" av disse problemene, og av bekymringene, i en slik grad at det heller ikke har noe for seg for meg å høre på dem - i hvert fall ikke involvere meg, fordi det primære for henne ikke er å løse problemene, slik hun kan gi inntrykk av når hun kommer med dem til meg, men å HA dem (problemene, altså).

Uff. Jeg ser jo at hun sliter, men hva kan jeg gjøre, da? Jeg har konfrontert henne med noen av problemstillingene i innlegget omtrnt like direkte som jeg gjør her, men det hjelper jo ikke. Vi kommer stadig tilbake til den samme kverna. Samtidig er det ikke ALLTID så negativt, da, for all del... men det tar overhånd noen ganger...

(hun har fått profesjonell hjelp, forresten, dette er noe jeg også støtter henne i, og som jeg er glad hun har bedt om på eget initiativ)

[Gjest filosofia]

Virker på meg som hun bare ønsker at du skal høre på henne, ikke fikse livet hennes. Det klarer hun fint selv. Selv om det ikke gjøres slik du mener er riktig...

Det betyr mye for henne at du viser at du bryr deg ved å ta kontakt, og ved å høre på henne. Hvorfor ikke bare gjøre akkurat det og beholde et fint vennskap?

[Gjest Gjest]

Virker på meg som hun bare ønsker at du skal høre på henne, ikke fikse livet hennes. Det klarer hun fint selv. Selv om det ikke gjøres slik du mener er riktig...

Det betyr mye for henne at du viser at du bryr deg ved å ta kontakt, og ved å høre på henne. Hvorfor ikke bare gjøre akkurat det og beholde et fint vennskap?

←

Tja, jeg gjør jo det. I grunn gjør jeg det veldig mye. Og opplever kanskje litt for sjelden at hun ikke har "tid" til å høre på meg (når jeg snakker om mine ting) fordi hun har så mye å tenke på selv. Og når jeg også får "kjeft" av henne om jeg ikke har vist henne nok oppmerksomhet innimellom...

Men svaret ditt er nok riktig, da. Også det at jeg ikke kan/skal fikse livet hennes. Hehe. Det er jo typisk at man synes at andre skal ta til seg råd osv, for man vet jo så godt selv . Men det kan periodevis være ganske slitsomt å høre på "monologen" hennes også, og til dels har nok dette vært en grunn til at jeg kanskje har holdt tilbake litt på kontakten av og til også. Kanskje det er her noe av problemet ligger - kanskje hun merker at jeg trekker meg tilbake og at jeg indirekte har litt dårlig samvittighet for det også... Samtidig som jeg rett og slett ikke orker å være "rådgiver" framfor venninne..

(men utover dette HAR vi jo oftest et givende vennskap.... jeg er bare litt redd for at hun lar bekymringer og manglende handlekraft ta overhånd- for det ødelegger mye)

[Gjest filosofia]

Men tror du ikke hun kanskje tåler å høre litt "kjeft " tilbake og da? Hun må jo sette enormt pris på deg, så hvis du legger det ordentlig frem, så kanskje hun skjerper seg litt.

Bare si ting som de er. Med litt sad sam øyne og en klem, "beklager men noen ganger er jeg sliten også...".

Tror det ordner seg jeg!

[Juicy_girl]

Hei!

Jeg vet ikke om det her treffer deg riktig, men jeg prøver.

Kan hun være sjalu? Usikker på seg selv

Det er bra at du holder god kontakt med andre venninner oxo.

For noen måneder siden brant jeg meg på bestevenninna mi. Hun er en person med mye humor, masse energi. Men hun har sine negative sider - sykelig sjalu og skal hele tiden være midtpunktet. Manipulerende.

Jeg kuttet ut nye venner og var mest med henne. Hun hadde alltid unskuldninger for ting,

Jeg må innrømme at jeg har vært dum som hele tiden har trøsta og dulla med henne. Men jeg var så glad i henne og jeg er ikke den som svikter..

Vi ble uvenner da jeg fikk meg kjæreste. Og hun baksnakket meg til andre venner.

Det ble mye barnslig tull fra ei 23 år gammel jente å være syns jeg!

Nå vil hun at vi skal bli venninner igjen. Angrer.

Men hun har ikke vært særlig snill så orker ikke det.

Husk venner er meget viktig

Men ikke la venninner ødelegge for deg!!