Ensom på takterrassen…

[Ensompåtakterrass]

Hei!

Vet ikke helt hvor jeg skal starte. Jeg bare skriver mens jeg tenker. Det kommer til å bli litt usammenhengende, men jeg må bare få det ut. 
Jeg er så innmari lei…

Jeg er en mann på 34år som fra utsiden virker selvsikker og vellykket.  Jeg eier et stort firma, har penthouse og sportsbiler i kjelleren. Har det svært økonomisk romslig og reiser business til eksotiske destinasjoner flere ganger i året. 

Og der var vi ferdig med det som jeg er fornøyd med. 
Jeg har hatt en oppvekst hvor jeg fikk lite kjærlighet og er derfor blitt ganske hard og til dels kynisk. Jeg er direkte og dominerende og har dårlig nivåer med empati, men jeg er innerst inne en myk og snill fyr. Jeg snakker ikke stygt om andre, kaster ikke søppel, gir tidvis hjelpende hånd til andre som trenger det uten at jeg er ute etter «ære og creds». Men jeg er en vanskelig person å leve med. Sta, egoistisk og introvert. 

Men jeg er allikevel så lei… idag er jeg alene og det har jeg vært i snart er halvt år og det har med tiden blitt veldig få venner.  Jeg er blitt en så sær einstøing at jeg drar på ferietur alene og jeg vil ikke ha besøk eller besøke andre. Prioriterer vennene mine så dårlig at ingen lenger prioriterer meg.  Jeg har blitt en annen person. Kritisk, innesluttet, negativ og kjedelig. Og det er en av grunnene til at jeg er så lei. Jeg vil ikke være så asosial, men det er allikevel kun det jeg vil.. 

nå ligger jeg på sofaen en lørdagskveld. Jeg savner følelsen av å være «glad i livet». Savner å ha venner. Savner å være interessert i å lære andre mennesker å kjenne. Savner å føle meg bra. Kan ikke huske sist jeg følte meg glad på ekte.  Whiskyen til 8000,- smaker godt, men den gir ingen glede.  Bellato skinken til 5-6000,- var også god, men den nytes ikke på samme måte alene. 

jeg vet jeg fremstår som en materialistisk skrytepave. Og det er jeg også litt, selv om jeg skjuler skrytingen godt i det daglige, men alt dette er bare for at tomrommet må fylles.  Ellers hadde jeg aldri gått med dyre sveitsiske ur, kjørt italiensk sportsbil som vekker oppmerksomhet samme hvor jeg er eller kjøpt det dyreste på menyen «hver gang».
 

De som ikke har penger ønsker seg set. Og de ulykkelige med penger vil bare ha ekte kjærlighet. Hva er meningen med livet? Det er hvertfall ikke å sitte med full bankkonto, uten noen å dele den friheten dette gir. 

Hva kan jeg gjøre for å få interessen for mennesker? Jeg blir bare mer og mer kritisk, dømmende og redd for «å bli lurt» av dårlige sjeler med uærlige hensikter. 
 

jeg er snart halveis til 80 og allerede lei livet..

[AnonymBruker]

Stikk ut på byen og ha litt sex i natt da vel. Du trenger nok det 😉

Anonymkode: 17fd4...512

[AnonymBruker]

For å ikke bli lurt, er det greit å holde økonomien utenfor, bare si den er helt grei. Og rett og slett gjøre det du kvier deg for, gå ut og treff mennesker, finn en hobby hvor du kan treffe nye mennesker. Penger er ikke noe hinder for å finne noen å være glad i. Bør nok jobbe litt med egoismen, men det er du sikkert klar over

Anonymkode: 3dbb6...f51

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Stikk ut på byen og ha litt sex i natt da vel. Du trenger nok det 😉

Anonymkode: 17fd4...512

Er lettere sagt enn gjort hvis han er som han sier.

Anonymkode: 0a485...6d4

[visp]

Du er på et eller annet nivå av deprimert. Det eneste du egentlig kan gjøre er å sørge for å være litt sosial selv om du ikke vil. Fake it til you make it fungerer om du ikke er for langt nede. Før eller siden lysner det litt og om du er sosial får du heller ikke så mye tid til å tenke så mye.

[AnonymBruker]

Tja. Problemet ditt er vel at du med dine interesser risikerer å tiltrekke deg folk som ligner deg. 

Anonymkode: 57f3a...d3a

[AnonymBruker]

Merkelig at alle disse venneløse mannfolka alltid skal skryte av pengene sine…

Anonymkode: 8ad82...9bc

[AnonymBruker]

Duhar dessverre så mange dårlige karaktertrekk at nei takk. Fra alle. Er du så snill og god langt innerst inne så får du grave det ut da, du er klar over at du er en kald drittsekk, fiks det. La det bli din oppgave i livet, fikse deg til den snille fyren du påstår du er der inne 

Anonymkode: e6e70...5aa

[Era Vulgaris]

Penger kan virkelig ikke kjøpe lykke, det er du et levende bevis på. Har du noen nære venner du kan snakke med? Noen som kjenner deg godt, som du har tillit til, og som kan "korrigere" deg litt når du ikke er så hyggelig å være sammen med? Er du mottakelig for reaksjoner på dårlig atferd, eller går du til motangrep? 

Kanskje du kan trenge å snakke med en profesjonell? Det høres ut som om du kan være på vei inn i en depresjon.

[AnonymBruker]

Du skriver bra. Å ha kontroll på økonomien og være en snill mann er ikke godt nok tydeligvis. Sånne som oss får bare ikke fitte. Kvinnene har tydeligvis bestemt dette… er lei

Anonymkode: ab0cc...56e

[AnonymBruker]

Vanskelig å få ekte kjærlighet hvis du er rik ja. Kommer nok bare golddiggers din vei. 
 

Bare lat som du er fattig så finner du en som liker deg for den du er. 

Anonymkode: 7f5a9...def

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (31 minutter siden):

Å ha kontroll på økonomien og være en snill mann er ikke godt nok tydeligvis. Sånne som oss får bare ikke fitte. Kvinnene har tydeligvis bestemt dette… er lei

Anonymkode: ab0cc...56e

Feil tråd? 

Anonymkode: 57f3a...d3a

[AnonymBruker]

Ensompåtakterrass skrev (1 time siden):

Hei!

Vet ikke helt hvor jeg skal starte. Jeg bare skriver mens jeg tenker. Det kommer til å bli litt usammenhengende, men jeg må bare få det ut. 
Jeg er så innmari lei…

Jeg er en mann på 34år som fra utsiden virker selvsikker og vellykket.  Jeg eier et stort firma, har penthouse og sportsbiler i kjelleren. Har det svært økonomisk romslig og reiser business til eksotiske destinasjoner flere ganger i året. 

Og der var vi ferdig med det som jeg er fornøyd med. 
Jeg har hatt en oppvekst hvor jeg fikk lite kjærlighet og er derfor blitt ganske hard og til dels kynisk. Jeg er direkte og dominerende og har dårlig nivåer med empati, men jeg er innerst inne en myk og snill fyr. Jeg snakker ikke stygt om andre, kaster ikke søppel, gir tidvis hjelpende hånd til andre som trenger det uten at jeg er ute etter «ære og creds». Men jeg er en vanskelig person å leve med. Sta, egoistisk og introvert. 

Men jeg er allikevel så lei… idag er jeg alene og det har jeg vært i snart er halvt år og det har med tiden blitt veldig få venner.  Jeg er blitt en så sær einstøing at jeg drar på ferietur alene og jeg vil ikke ha besøk eller besøke andre. Prioriterer vennene mine så dårlig at ingen lenger prioriterer meg.  Jeg har blitt en annen person. Kritisk, innesluttet, negativ og kjedelig. Og det er en av grunnene til at jeg er så lei. Jeg vil ikke være så asosial, men det er allikevel kun det jeg vil.. 

nå ligger jeg på sofaen en lørdagskveld. Jeg savner følelsen av å være «glad i livet». Savner å ha venner. Savner å være interessert i å lære andre mennesker å kjenne. Savner å føle meg bra. Kan ikke huske sist jeg følte meg glad på ekte.  Whiskyen til 8000,- smaker godt, men den gir ingen glede.  Bellato skinken til 5-6000,- var også god, men den nytes ikke på samme måte alene. 

jeg vet jeg fremstår som en materialistisk skrytepave. Og det er jeg også litt, selv om jeg skjuler skrytingen godt i det daglige, men alt dette er bare for at tomrommet må fylles.  Ellers hadde jeg aldri gått med dyre sveitsiske ur, kjørt italiensk sportsbil som vekker oppmerksomhet samme hvor jeg er eller kjøpt det dyreste på menyen «hver gang».
 

De som ikke har penger ønsker seg set. Og de ulykkelige med penger vil bare ha ekte kjærlighet. Hva er meningen med livet? Det er hvertfall ikke å sitte med full bankkonto, uten noen å dele den friheten dette gir. 

Hva kan jeg gjøre for å få interessen for mennesker? Jeg blir bare mer og mer kritisk, dømmende og redd for «å bli lurt» av dårlige sjeler med uærlige hensikter. 
 

jeg er snart halveis til 80 og allerede lei livet..

Du høyrest ut som ein veldig fin person, med gode refleksjonar rundt kven du er. Du skriv at du har hatt ein barndom med lite kjærlighet. Slikt kan prega ein person heile livet, og den kynismen du opplever at du har no er berre ein måte å beskytte deg sjølv på. Noko du har gjort fordi det var måten du måtte vere for å overleve. 

Eg trur at du kan ha veldig god nytte av samtale med ein coach, gestaltterapeut eller psykolog. Legg alle kort på bordet, og dykk inn i deg sjølv. Det kjem til å gjera vondt, men også godt å bli kjent med seg sjølv. Og ikkje minst få verktøy til korleis gå vidare for å la den personen du egentleg skinna. 

Alt godt TS ❤️ 

Anonymkode: d84aa...e2c

[AnonymBruker]

35 minutter siden, AnonymBruker said:

Du skriver bra. Å ha kontroll på økonomien og være en snill mann er ikke godt nok tydeligvis. Sånne som oss får bare ikke fitte. Kvinnene har tydeligvis bestemt dette… er lei

Anonymkode: ab0cc...56e

Du kan få fitte om du kontakter en god kirurg Andres fitter er dessverre ikke noe du får.

Anonymkode: 6a033...1d8

[McMary]

Virker som du er klar for selvrealisering. Start hos en profesjonell, gjerne emosjonell terapi hos IPR ut fra det du skriver. Les bøker som: "Klok på følelser", "Å løfte og bli løftet", "Stoisk ro". Mediter, bli kjent med deg selv, jobb med selvfølelse. Hva er dine verdier? Hva slags person ønsker du å være? 

Samtidig kan du legge vekk alle dyre klær og klokker, ta på deg vanlige klær og meld deg inn i en forening, idrett eller hobby og bli kjent med folk som ikke hverken dømmer deg eller digger deg pga rikdom men bare vil bli kjent med deg for den du er. Nære relasjoner er "alt", så lenge man har tak over hodet og mat på bordet. 

Endret 16. oktober 2021 av McMary

[amourerah]

Sånn er det rikdom er ikke alt her I livet, en kan være happy og ikke være rik også. Beste du gjør er og slutte og skryte.

[AnonymBruker]

Ensompåtakterrass skrev (57 minutter siden):

 

Jeg leser at du er kommet inn i en negativ spiral. Desverre har jeg også opplevd å bli utnyttet både for penger men også fordi jeg er handlekraftig. Jeg gir meg ikke. Da kommer man steder. En av mine største svakheter tidligere var at jeg var altfor naiv, godtroende om andre og både påtok meg og løste andres problemer. Nå har jeg hevet standarden for hvilke mennesker jeg slipper inn i min innerste krets. Andre holdes på en armlengdes avstand. Det betyr at jeg har færre venner, ja, men de jeg har er solide vennskap. 

Du virker å ha evne til å se deg selv utenfra, og se og forstå hvordan din adferd og handlinger påvirker andre rundt deg. Du har også reflektert og prøvd å forstå hvorfor ting har blitt slik. Den evnen er det ikke alle som har. Jeg er også leder og kun et fåtall av mine medarbeidere ser hvordan deres handlinger påvirker andre rundt dem positivt og negativt. På jobb har man en rolle. Privat må man blottlegge seg og hvem man er som person. Man kan ikke gjemme seg bak en rolle eller fine fysiske ting. Som kvinne kan jeg si at om du ønsker deg en dame med substans som utfordrer deg, som er din bestevenn, kjæreste og støttespiller så vil disse se forbi det materielle og fokusere på dine personlige egenskaper, hvordan du behandler henne, hvordan du behandler andre m.m. Ting kan vi kjøpe selv.

Jeg kjenner meg veldig igjen i å føle seg tom innvendig. Kjenner på det samme. Jeg tror det som er viktig er å finne noen aktiviteter å fylle fritiden med. Da vil disse tankene forhåpentligvis få mindre og mindre plass. 

Det neste spørsmålet er; kunne det vært en ide å snakke med noen? En coach, rådgiver? En tanke er gjerne også å jobbe deg gjennom reaksjonene du føler på som følge av lite / manglede kjærlighet i oppveksten med noen profesjonelle? Jeg opplevde selv noe traumatisk i ung alder, og har utsatt og utsatt å jobbe med det. Som deg er jeg også ofte lei og ser nok at det er en sammenheng. 

Anonymkode: 32e02...15f

[Ensompåtakterrass]

Era Vulgaris skrev (1 time siden):

Penger kan virkelig ikke kjøpe lykke, det er du et levende bevis på. Har du noen nære venner du kan snakke med? Noen som kjenner deg godt, som du har tillit til, og som kan "korrigere" deg litt når du ikke er så hyggelig å være sammen med? Er du mottakelig for reaksjoner på dårlig atferd, eller går du til motangrep? 

Kanskje du kan trenge å snakke med en profesjonell? Det høres ut som om du kan være på vei inn i en depresjon.

Jeg har noen få nære venner, men de bor langt unna. Jeg er mer eller mindre alene i storbyen. 
 

Jeg er flink til å ta imot konstruktiv kritikk sålenge det blir «levert» på en Ok måte. Da blir det sjeldent motangrep.  Kan selvsagt alltid bli bedre på å prosessere kritikk, men der ligger jeg «på normalen». 
Jeg begynner å lure på om jeg har vært deprimert lenge.  
klarer bare ikke helt å vite for sikkkert.  Jeg føler meg ikke deprimert, men mye tyder på at jeg er det. 

[Ensompåtakterrass]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Du høyrest ut som ein veldig fin person, med gode refleksjonar rundt kven du er. Du skriv at du har hatt ein barndom med lite kjærlighet. Slikt kan prega ein person heile livet, og den kynismen du opplever at du har no er berre ein måte å beskytte deg sjølv på. Noko du har gjort fordi det var måten du måtte vere for å overleve. 

Eg trur at du kan ha veldig god nytte av samtale med ein coach, gestaltterapeut eller psykolog. Legg alle kort på bordet, og dykk inn i deg sjølv. Det kjem til å gjera vondt, men også godt å bli kjent med seg sjølv. Og ikkje minst få verktøy til korleis gå vidare for å la den personen du egentleg skinna. 

Alt godt TS ❤️ 

Anonymkode: d84aa...e2c

Veldig hyggelig tilbakemelding. Fikk lyst på å ta en kaffe med deg. 
Ja, det er det som beskytter meg.  Kynismen er mitt verktøy for ikke å «bli utnyttet». Du har helt rett. 

Jeg har vært hos flere psykologer og det gir meg dessverre ingenting. Kanskje det kunne vært aktuelt med en coach. Jeg skal lese litt om det feltet. 

[Ensompåtakterrass]

McMary skrev (1 time siden):

Virker som du er klar for selvrealisering. Start hos en profesjonell, gjerne emosjonell terapi hos IPR ut fra det du skriver. Les bøker som: "Klok på følelser", "Å løfte og bli løftet", "Stoisk ro". Mediter, bli kjent med deg selv, jobb med selvfølelse. Hva er dine verdier? Hva slags person ønsker du å være? 

Samtidig kan du legge vekk alle dyre klær og klokker, ta på deg vanlige klær og meld deg inn i en forening, idrett eller hobby og bli kjent med folk som ikke hverken dømmer deg eller digger deg pga rikdom men bare vil bli kjent med deg for den du er. Nære relasjoner er "alt", så lenge man har tak over hodet og mat på bordet. 

Er IPR (oslo) gode/best på emosjonell terapi?  Jeg får ikke mye ut av å lese om problemstillingen min. Jeg trenger en annen type drahjelp, men takk for tips til bøker. «hva er mine verdier?»  Verdien jeg liker mest er Lojalitet! Det er noe vakkert med å være der for et annet menneske uansett hva, sålenge man vet at den personen hadde gjort det samme for deg. 

«Hvem ønsker jeg å være?»
Jeg ønsker bare å være lykkelig. 

Du har gode forslag, men jeg er så ekstremt tiltaksløs (etter jobb). Er som om jeg er to forskjellige personer (jobb/privat)  

på jobb er jeg utadvendt og energisk, men hjemme skifter jeg gir til det dovendyret jeg er. Orker knapt handle, lager ikke mat, går sjeldent ut på restaurant eller drinker. Eneste aktiviteten jeg klarer å tvinge meg på en eller annen joggetur 3-4 ganger i uken.  
 

så noen forening, eller ny hobby blir det nok ikke.