Hvordan mestre å stå i vanskelige situasjoner på jobb uten at det preger en for mye på fritida?

[AnonymBruker]

Vet ikke hvordan jeg skal formulere meg, for å få fram poenget. 

Situasjonen min er at jeg har en jobb hvor man eksponeres for andre menneskers vanskeligheter daglig. Man må forholde seg til situasjoner med vanskelige sosiale, økonomiske og helsemessige forhold, fortvilelse og frustrasjon, og det er i perioder langt mellom gladsakene. Jeg har sett, hørt og blitt fortalt så mange fæle ting, at det er vanskelig å prosessere det noen ganger. Man kan selvsagt legge til andre faktorer, som dårlig tid, og en følelse av å aldri strekke til. Det jeg beskriver er påregnelig i denne jobben. Det er oppgaven min, og jeg liker denne jobben. Det er naturligvis ikke så ille for meg som for den jeg hjelper. Problemet er at summen, å stå i disse møtene i årevis, daglig, begynner å prege meg. Og det føles som et forbanna nederlag, for å være ærlig.

Det er et nederlag når jeg er så lei av problemer i jobbsammenheng at jeg ikke klarer å være en god venn når noen jeg er glad i har det vanskelig. Det er et nederlag fordi jeg faktisk er en god samtalepartner, god på å hjelpe folk til å vite hvor de skal henvende seg i ulike saker, og fordi det er forventet av ens nære, å være der i vanskelige stunder. Eller, jeg pleide iallefall å være slik, nå vet jeg ikke hva jeg er flink til lenger.  Jeg klarer heller ikke det jeg opplever som syting fra mine nære lenger, og vil gå så langt som å si jeg har blitt kynisk. Jeg trekker meg unna, gir svar som er prega av å være praktiske og ikke støttende, og jeg har vansker med å vise tålmodighet og empati. Det er ulikt meg, jeg vet bedre, og derfor er det et nederlag. 

Det er et nederlag når jeg er så sliten i perioder at jeg ikke finner overskudd til det jeg liker å gjøre. Det er som at andres vanskeligheter legger seg som en regnværssky over tilværelsen. 

Dere andre som har en jobb som innebærer det jeg har fortalt om, hvordan mestrer dere det? Vær så snill å ikke svar med at jeg ikke burde jobbet med folk hvis jeg ikke tåler å møte de som har det vanskelig, eller tro at jeg er kynisk og lite empatisk på jobb, for jeg lover, det er ikke der skoen trykker. Det å være i rollen på jobb, er såpass enkelt for meg, at det er først når jeg kommer hjem, at jeg kjenner konsekvensene. Rollen på jobb er lett, rollen som meg er vanskelig. 

Dagen jeg fikk denne jobben, er en av mine beste dager i livet. Det er en spennende, meningsfylt, faglig utfordrende jobb, hvor jeg har mulighet til å gjøre en god del forskjell. Det er ikke personene jeg hjelper jeg er lei av, det er å ha det sånn jeg har. 

Hvordan mestre å stå i vanskelige situasjoner på jobb, i en jobb jeg er veldig glad i, uten at det preger en for mye på fritida?

Anonymkode: 3436a...048

[AnonymBruker]

Har du noen hobbier som hjelper til med å nullstille? 

For meg hjelper sport og musikk. Begge deler er så langt fra min arbeidshverdag at jeg føler jeg "kommer tilbake" til meg. 

Anonymkode: fae83...fbf

[AnonymBruker]

Kjenner meg litt igjen. Jeg har over lengre tid øvd meg på å legge igjen jobben når jeg går ut døra om ettermiddagen. Det er ikke lett, men det går litt bedre for hver dag, nå som jeg er mer bevisst på det. En må lage veldig tydelig skille mellom jobb og privat, og bruke fritiden på noe som gir en positiv energi. 

Anonymkode: 18420...21d