Vi venter barn sammen, han engasjerer seg ikke

[AnonymBruker]

Vi venter vårt første barn sammen. Jeg har to fra før, og vet godt hva som må være klart til babyen kommer-og hva som kan vente. Jeg har sagt flere ganger at jeg ønsker at han skal engasjere seg, men det ser ut som det er et tapt tema.

Dette med navn er det jeg som må dra opp. Alt vi har kjøpt inn/ordnet er det jeg som har gjort. Vi måtte ha noen nye møbler for å få større plass i stua, og det måtte jeg finne. Baby ting, klær, vogn, seng, stellebord osv… det har jeg måtte finne. Han er med å betaler, men jeg bryr meg lik null om pengene. Jeg ønsker bare at han emosjonelt er med på dette. Han har kjent babyen sparke, er flink med de to jeg har fra før og farsrollen er ingen bekymring. 
Men jeg føler jeg står alene om ALT. Og ja, jeg har tatt det opp minst 5 ganger.. 

Jeg sliter ellers mye med kroppen nå, og familierelasjoner. Det er en tung tid nå. Og dette hjelper ikke akkurat..

Jeg trenger bare litt oppmuntring, tips osv. 

Anonymkode: 6a543...897

[AnonymBruker]

Så slitsomt Det er tungt å stå i alene. Hvor lenge har du igjen til termin?

Anonymkode: d85d7...e1b

[AnonymBruker]

Drømmesituasjon, spør du meg 😅 

Anonymkode: 8527e...663

[AnonymBruker]

Han er 17-ende valget ditt😂

Anonymkode: 4243a...9f7

[AnonymBruker]

Snart sitter du med tre barn og to forskjellige fedre. Bra jobbet. 

Anonymkode: 58834...16a

[AnonymBruker]

Det blir vel ikke helt virkelig for han før barnet faktisk kommer. 

Du sier han er en god stefar og kjæreste ellers. Ville gitt han muligheten til å vise at han kan bedre i denne tiden.

Du må bare gjenta og sett dere ned når barna er lagt. Skriv ned dine bekymringer og ønsker. Gi han det i papirform. Kanskje det blir enklere å prate om ting når han ser det svart på hvitt 🙂

 

Anonymkode: 305aa...503

[Raven.Writingdesk]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Vi venter vårt første barn sammen. Jeg har to fra før, og vet godt hva som må være klart til babyen kommer-og hva som kan vente. Jeg har sagt flere ganger at jeg ønsker at han skal engasjere seg, men det ser ut som det er et tapt tema.

Dette med navn er det jeg som må dra opp. Alt vi har kjøpt inn/ordnet er det jeg som har gjort. Vi måtte ha noen nye møbler for å få større plass i stua, og det måtte jeg finne. Baby ting, klær, vogn, seng, stellebord osv… det har jeg måtte finne. Han er med å betaler, men jeg bryr meg lik null om pengene. Jeg ønsker bare at han emosjonelt er med på dette. Han har kjent babyen sparke, er flink med de to jeg har fra før og farsrollen er ingen bekymring. 
Men jeg føler jeg står alene om ALT. Og ja, jeg har tatt det opp minst 5 ganger.. 

Jeg sliter ellers mye med kroppen nå, og familierelasjoner. Det er en tung tid nå. Og dette hjelper ikke akkurat..

Jeg trenger bare litt oppmuntring, tips osv. 

Anonymkode: 6a543...897

Mitt råd er at du må jekke ned forventningene dine noen hakk.

Hvor «engasjert» man er i en ufødt baby varierer. Jeg kjenner kvinner som har baret frem barnet som selv er ganske «passiv» helt frem til babyen ble født. Det kan skyldes mange ulike årsaker: for enkelte er tanken bare så abstrakt at det er vanskelig å sitte å planlegge et navn på et menneske man enda ikke har møtt. Eller man er innerst inne veldig engstelig for at man planlegger og håper for mye, også går alt tapt (barnet er jo ikke her enda) mange vil ikke ta gleden på forskudd.

Ikke forvent at han skal prosessere graviditeten likt med deg, eller på en måte du anser som «korrekt».

Du sier han er flink med de barna som allerede er der (er de hans stebarn ?) - den egenskapen kan bli enda mer viktig når babyen kommer (om den er hans biologiske).. så slapp av! 
Du er hormonell, så du er selvfølgelig unnskyldt. Men fra en kvinne til en annen: dette er normalt. Det at han er god med barna du allerede har er langt viktigere enn hvordan han fremstår i forhold til dine forventninger i svangerskapet. Stol på deg selv og ham. Ikke stress ❤️ 

[AnonymBruker]

Du er vel ikke alene om å undersøke og lete opp og finne baby utstyr. Menn generelt bryr seg lite om slikt. Men

 han burde selvsagt bli med å hjelpe deg å kjøre/hente dette, å få det bringet hjem. Det skal du selvsagt forlange.

 

Anonymkode: 00b6a...694

[AnonymBruker]

En kvinne blir mor når hun er gravid, en mann blir far når barnet er født. Jeg tror det er vanskelig for noen som ikke føler graviditeten på kroppen selv å sette seg inn i alt fordi det ikke virker ekte enda. Men så snart babyen er født blir det virkelig og enklere å forholde seg til det og bidra. 
Jeg hadde en periode av mitt svangerskap problemer med å innse at jeg skulle bli mamma fordi jeg ikke hadde noen spesielle symptomer annet enn trangere bukse 😅

Anonymkode: 0849d...5d1

[AnonymBruker]

Du kjenner babyen inni deg. For han blir det gjerne mer virkelig når babyen kommer til verden. Hvis dette uengasjementet fortsetter da får dere heller vurdere forholdet da, så du ikke ender med å stelle med et ekstra barn. Da er det bedre at han bidrar på avstand med barnebidrag og annenhver helg. Men jeg er (nesten) sikker på at det blir lettere for han å engasjere seg når han får se og kjenne på babyen. Det er lettere for deg som kjenner babyen med hver bevegelse hele tiden i disse ekstra månedene.

Anonymkode: 40dd6...2a4

[AnonymBruker]

Ikke uvanlig at menn ikke bryr seg om de tingene. Det er ofte kvinner som er redebyggerne. Fedrene blir ofte først mer engasjert når barnet er der. 
Ikke bruk energien på irritere deg. Det er waste.

Jeg tror flere forhold ville vært bedre om man faktisk aksepterte den forskjellen det er i mellom kjønn.

Anonymkode: 879fd...609

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (19 timer siden):

Vi venter vårt første barn sammen. Jeg har to fra før, og vet godt hva som må være klart til babyen kommer-og hva som kan vente. Jeg har sagt flere ganger at jeg ønsker at han skal engasjere seg, men det ser ut som det er et tapt tema.

Dette med navn er det jeg som må dra opp. Alt vi har kjøpt inn/ordnet er det jeg som har gjort. Vi måtte ha noen nye møbler for å få større plass i stua, og det måtte jeg finne. Baby ting, klær, vogn, seng, stellebord osv… det har jeg måtte finne. Han er med å betaler, men jeg bryr meg lik null om pengene. Jeg ønsker bare at han emosjonelt er med på dette. Han har kjent babyen sparke, er flink med de to jeg har fra før og farsrollen er ingen bekymring. 
Men jeg føler jeg står alene om ALT. Og ja, jeg har tatt det opp minst 5 ganger.. 

Jeg sliter ellers mye med kroppen nå, og familierelasjoner. Det er en tung tid nå. Og dette hjelper ikke akkurat..

Jeg trenger bare litt oppmuntring, tips osv. 

Anonymkode: 6a543...897

Hadde det sånn med eksen. 

Han ville ha barn i noen år, så ombestemte han seg og forholdet skrantet. For jeg ville ikke presse han eller leve uten det å få barn. Det ble slutt mellom oss over lang tid før vi begynte å drive på igjen. Jeg informerte om at vi må bruke kondom, for jeg har ikke begynt å gå på pilla ennå. Jeg sa ifra at jeg beholder om jeg blir gravid, da svarte han at han ikke ville bruke kondom og var med på barn om det ble slik. Ingen av oss tenkte at det ville skje med det første, for jeg hadde gått uten noe i 2 år av forholdet vårt uten en eneste graviditet.

Etter få måneder ble jeg altså gravid og han klarte nesten ikke tro det. Ble 3-4 tester før han skjønte at det stemte. Igjennom graviditeten forsvant han helt, bare opptatt av fylla, kompiser og jobb. Jeg sto også for alt alene. Da jeg var på føden gadd han ikke møte opp, jeg ringte han flere ganger og endte med det alene også. Han var innom et par turer i de dagene jeg var der. Ved besøk på sykehuset var han mer opptatt av å prate med gjestene enn babyen. 

Han var like lite med da vi kom hjem, jeg sto for alt alene gjennom hele det første året. Det skjedde så mye vondt og så mange ganger han viste null respekt og aldri var der for meg. Uansett hvor trøtt jeg var eller om jeg trengte han til noe, så var han ikke der. Spontanabort, uten at jeg visste at jeg var gravid så måtte jeg klare meg alene med baby på 6 mnd. Lille julaften var han borte hele dagen med avskrudd telefon. På dåpsdagen måtte jeg ordne alt alene. Sommerferien var han full hver kveld og jeg var alene med babyen. Ekstremt varme sommerdager, ingen mulighet til å ha babyen i bilen så ble det dager uten noe særlig mat. 

Det ble brudd rett etter jul, han fikk en mulighet til å finne ut en løsning til oss, men han kom aldri med noe. Han var hjemme fra 23 til 05 om jeg var heldig. Han bare spiste, dusjet og sovnet, så sto jeg dagen etter med rotet etter han i tillegg. Etter brudd krevde han 50/50 eller så måtte jeg regne med advokatutgifter og barnevern fikk jeg beskjed om. Jeg hadde ikke energi til annet, men fikk gjennom 60/40. Han har presset seg til 60% samvær gjennom mange år med motarbeiding av meg. Tilslutt var jeg helt tom og ga etter.

Nå viser barnet mange tegn til omsorgssvikt ved samvær hos far og jeg har gått til barnevernet selv. 

 

Håper andre slipper å oppleve noe så ille som det jeg har slitt med de siste årene. 

Anonymkode: 9b623...9b0