Ser ikke en fremtid med ham lenger

[AnonymBruker]

Jeg har vært sammen med min samboer i veldig mange år, og er utrolig glad i ham. Men den siste tiden har jeg hatt store problemer med å se for meg fremtiden med ham, slik jeg gjorde før. Vi har ikke barn, og er i slutten av 20-årene.

Det har ikke skjedd noe spesielt mellom oss to som har ført til dette, men det har skjedd ting i mitt liv. Jeg har nylig begynt i ny jobb og der har jeg fått utvidet det sosiale nettverket mitt. Før jeg begynte i denne jobben har jeg jobbet og studert med folk som var i helt andre faser av livet enn meg, og jeg hadde derfor ikke så mye sosial kontakt med dem utenfor det nødvendige på arbeidsplassen eller skolen. Jeg er ikke fra denne byen og har derfor lent meg mye på samboeren og hans venner - som har blitt våre venner - som jeg også er veldig glad i.

Kollegaene mine i den nye jobben er flinke til å finne på sosiale ting, og det arrangeres veldig mye sosialt av bedriften jeg jobber i også. Jeg syns det er veldig gøy, og sier ja til det aller meste. Jeg tror nok at samboer opplever at jeg har forandret meg, for jeg har aldri hatt egne venner her som jeg er sammen med med uten han, og jeg merker at han blir litt usikker av at jeg plutselig er ute og finner på ting, noe jeg kan forstå. Men det gir meg også dårlig samvittighet, og jeg sier nei til en del ting hvis jeg merker at han har vært irritert for at jeg er for mye med kollegaene.

Denne forandringen har også fått meg til å tenke ganske mye på det vi har sammen. At jeg ikke er så avhengig av han som jeg tidligere var har nok løsrevet meg litt fra ham. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal beskrive det, men jeg er rett og slett veldig usikker på om vi er rett for hverandre, og jeg er livredd for at han skal fri til meg. Jeg er heller ikke redd lenger for at forholdet skal ta slutt, for jeg tenker at det hadde gått bra. Jeg prøver å late som ingenting, for hvis han konfronterer meg med at jeg er distansert fra ham aner jeg ikke hva jeg skulle svart. Det siste jeg vil er å såre ham, men jeg er så utrolig usikker på hva jeg føler. På en side elsker jeg ham og det livet vi har sammen. Vi eier hus sammen og deler venner, jeg er utrolig glad i hans familie og han er glad i min. Vi har kjent hverandre i mange år, og det er ingen som kjenner meg så godt som han gjør.

Likevel klarer jeg ikke å se for meg et liv med ham om 2-3 år. Jeg har lyst på barn i fremtiden, men klarer ikke å se at jeg skal bære hans barn. Eller at vi skal gifte oss. Eller at vi skal bli gamle sammen. Jeg forteller han vanligvis alt, men disse tankene og følelsene skjuler jeg så godt som jeg bare kan.

Jeg aner virkelig ikke hva jeg skal gjøre. Det føles som hele livet mitt ble snudd opp ned på et par uker, og jeg hadde aldri forberedt meg på at jeg skulle føle det slik. Jeg skjønner at jeg sikkert er nødt til å ta dette opp med ham på et tidspunkt, men hvordan gjør man det? Er det noen som kjenner seg igjen i denne situasjonen og har noen tanker om det er mulig å redde forholdet vårt? Jeg er så utrolig rådvill. 

Anonymkode: a6d60...e0e

[AnonymBruker]

Et samliv forandrer seg alltid, med han eller om det er noen andre. Så hvis dere aktivt prøver å finne ut av det, så kan dere jo få det bedre. Dere må jobbe med forholdet rett og slett. Du kan jo gjøre det slutt,men i et nytt forhold vil du også komme dit at man må jobbe for å ha det bra.

Anonymkode: ce618...60a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Et samliv forandrer seg alltid, med han eller om det er noen andre. Så hvis dere aktivt prøver å finne ut av det, så kan dere jo få det bedre. Dere må jobbe med forholdet rett og slett. Du kan jo gjøre det slutt,men i et nytt forhold vil du også komme dit at man må jobbe for å ha det bra.

Anonymkode: ce618...60a

Det er et godt poeng. En stor del av meg vil ingenting annet enn å finne ut av dette med han. Mens en annen del av meg lengter etter å være alene. Noen ganger dagdrømmer jeg om at vi er venner, uten noen forpliktelser til hverandre. Har en trang til å føle meg «fri», på et vis.

Jeg er livredd for at jeg kaster bort både min og hans tid om vi prøver å fikse dette og det ikke går.. Er også redd for at jeg bare er litt «ute» for tiden, og rusa på et mer spennende liv, men at jeg vil angre hvis jeg går fra han.. 

Jeg vil jo uansett ikke gjøre noen beslutning uten å snakke med ham om dette. Som nevnt har jeg jo ikke sagt noe som helst av dette til ham enda. Men det er så vanskelig å ta opp. 

Anonymkode: a6d60...e0e

[AnonymBruker]

Du sier du har studert i mange år. 

Samboeren din. Har han en grad på lik linje med deg? Eller føler du at dere er på to forskjellige sosiale statuser?

Anonymkode: b1b84...d28

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Du sier du har studert i mange år. 

Samboeren din. Har han en grad på lik linje med deg? Eller føler du at dere er på to forskjellige sosiale statuser?

Anonymkode: b1b84...d28

Han har bachelor, men jobber ikke med noe relevant for det han har bachelor i, for det var ikke noe for han. Jeg har master og jobber i relevant yrke. 

Man må ikke ha høyere utdanning for å jobbe med det han gjør nå. Men han er veldig flink i jobben, og tenker å ta nødvendige kurs slik at han kan få en mellomlederstilling.

Så selv om det kanskje er to ulike sosiale statuser, opplever jeg ikke at det har plaget meg, og jeg har oppmuntret han til å gjøre det som føles best for ham. Men du tror det kan være en faktor?

ts

Anonymkode: a6d60...e0e

[AnonymBruker]

Dere vokser nok til fra hverandre og da er det vanskelig. Man kan se seg selv, sin kjæreste og sine relasjoner i et nytt lys. I begynnelsen av livet er alt veldig demokratisk og unge mennesker forelsker seg i hverandre uansett familiebakgrunn. Så begynner retningen å peke seg ut og vi blir mer forskjellige. Det kan være det som skjer. At hans liv er som det har vært, mens ditt forandrer seg. Du har sikkert behov for å "utvikle" deg, mens han setter pris på livet slik det er. Viktig at dere kommuniserer om dette, men samtidig så må du jo ta følelsene dine på alvor. Kanskje er dere i ferd med å bli for forskjellige.

Anonymkode: 9ef08...4d6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Dere vokser nok til fra hverandre og da er det vanskelig. Man kan se seg selv, sin kjæreste og sine relasjoner i et nytt lys. I begynnelsen av livet er alt veldig demokratisk og unge mennesker forelsker seg i hverandre uansett familiebakgrunn. Så begynner retningen å peke seg ut og vi blir mer forskjellige. Det kan være det som skjer. At hans liv er som det har vært, mens ditt forandrer seg. Du har sikkert behov for å "utvikle" deg, mens han setter pris på livet slik det er. Viktig at dere kommuniserer om dette, men samtidig så må du jo ta følelsene dine på alvor. Kanskje er dere i ferd med å bli for forskjellige.

Anonymkode: 9ef08...4d6

Det er kanskje noe i det du sier. Men det er ekstremt vanskelig å ta opp. Vi har liksom planlagt tiden fremover, de neste månedene, jul, sommerferie neste år. Det føles som det vil komme som et slag i trynet på ham om jeg nå skal kommunisere at det er noe i forholdet som ikke er som det skal.

Må vel finne meg i det ubehaget det blir å snakke om det. Er vanligvis glad i å bearbeide ting for meg selv og vite hva jeg mener og hva jeg skal si før jeg tar noe opp. Men her vet jeg liksom ikke hva fasiten er.

Anonymkode: a6d60...e0e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (28 minutter siden):

Han har bachelor, men jobber ikke med noe relevant for det han har bachelor i, for det var ikke noe for han. Jeg har master og jobber i relevant yrke. 

Man må ikke ha høyere utdanning for å jobbe med det han gjør nå. Men han er veldig flink i jobben, og tenker å ta nødvendige kurs slik at han kan få en mellomlederstilling.

Så selv om det kanskje er to ulike sosiale statuser, opplever jeg ikke at det har plaget meg, og jeg har oppmuntret han til å gjøre det som føles best for ham. Men du tror det kan være en faktor?

ts

Anonymkode: a6d60...e0e

Jeg vet ikke om det er tilfellet her, men for mange kan det bli sånn uten at man tenker over det. 

Dersom en selv jobber i en jobb som krever master, så vil jo også mange av studentvennene og kollegaene ha master. Mange av deres samboere vil også ofte ha master. Og noen vi da føle litt underliggende at "verdien til partneren" synker, dersom de "bare" er i en stilling som ikke krever utdanning. 

Dersom du kjenner etter.. Er det litt slik du føler det? Kan det være en faktor for at du føler forholdet ikke er liv laga?

Dersom det er tilfelle, hadde jeg snudd på det. Når du var u-utdannet, og samboeren din var den "overlegne" i forholdet.. Viste ikke han deg raushet og støttet deg slik at du fikk tatt en utdanning? Anså han deg som underlegen? Hvis svaret er ja på det første og nei på det andre, viser ikke det at din partner kanskje har mange gode verdier som er langt viktigere enn utdanningsgrad? 

Jeg kjenner jo ikke dere eller deres forhold, men det er mange som brenner seg på det at de går fra en god partner de egentlig hadde det veldig bra med, fordi de tenker at de bør ha en partner med samme utdanningsgrad. 

Og selvsagt er det en del som også vokser fra hverandre, dersom en har store forskjeller i utdanning. En som har tatt 6 år med skole har kanskje helt andre verdier, kunnskapsnivå og interesser enn en som ikke har fullført vgs. Men samboeren din har jo en bachelor, så helt uten kunnskap er han jo sikkert ikke. 

Og noen vokser bare fra hverandre fordi "sånn er det bare". Mange som forandrer seg i 20-årene uten at det er noe galt eller feil med det.

 

Anonymkode: b1b84...d28

[AnonymBruker]

Typisk det. Min eks begynte i ny jobb, fikk et litt anna nettverk og det var begynnelsen på slutten for oss. Han forandra seg og forsvant mentalt for meg. Ville ikke være med de hobbiene og ville dra meg med på ting for å "forbedre" meg (uten varme). Til slutt gikk alt i oppløsning på verst tenkelige tidspunkt og han flytta fra byen. 

Anonymkode: 150b2...fa5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (46 minutter siden):

Jeg vet ikke om det er tilfellet her, men for mange kan det bli sånn uten at man tenker over det. 

Dersom en selv jobber i en jobb som krever master, så vil jo også mange av studentvennene og kollegaene ha master. Mange av deres samboere vil også ofte ha master. Og noen vi da føle litt underliggende at "verdien til partneren" synker, dersom de "bare" er i en stilling som ikke krever utdanning. 

Dersom du kjenner etter.. Er det litt slik du føler det? Kan det være en faktor for at du føler forholdet ikke er liv laga?

Dersom det er tilfelle, hadde jeg snudd på det. Når du var u-utdannet, og samboeren din var den "overlegne" i forholdet.. Viste ikke han deg raushet og støttet deg slik at du fikk tatt en utdanning? Anså han deg som underlegen? Hvis svaret er ja på det første og nei på det andre, viser ikke det at din partner kanskje har mange gode verdier som er langt viktigere enn utdanningsgrad? 

Jeg kjenner jo ikke dere eller deres forhold, men det er mange som brenner seg på det at de går fra en god partner de egentlig hadde det veldig bra med, fordi de tenker at de bør ha en partner med samme utdanningsgrad. 

Og selvsagt er det en del som også vokser fra hverandre, dersom en har store forskjeller i utdanning. En som har tatt 6 år med skole har kanskje helt andre verdier, kunnskapsnivå og interesser enn en som ikke har fullført vgs. Men samboeren din har jo en bachelor, så helt uten kunnskap er han jo sikkert ikke. 

Og noen vokser bare fra hverandre fordi "sånn er det bare". Mange som forandrer seg i 20-årene uten at det er noe galt eller feil med det.

 

Anonymkode: b1b84...d28

Skjønner godt hva du mener, og jeg kjenner meg litt igjen i første del. Men jeg opplever det ikke som et stort problem, jeg har flere unge kollegaer med kjærester eller samboere som jobber i «lavstatus» yrker, noen samme som min samboer.

Og vi studerte samtidig og han jobbet ikke da han studerte (jeg «forsørget» oss for det meste med mine deltidsjobber som student, han betalte husleie for seg selv, mens jeg i tillegg betalte mat og annet felles) så det var vanskelig å svare på den «testen» din i vår situasjon 😅 føler at jeg har støttet han ganske mye i hans søken på hva han vil gjøre med livet.

Det er kanskje noe i det du sier, og at det er en faktor i dette, men jobben hans plager meg nok ikke såpass at det alene gjør at jeg revurderer forholdet. 

Anonymkode: a6d60...e0e

[AnonymBruker]

Har vært i akkurat samme situasjon som deg, samme alder og alt. Du må tenke på at det er stor sannsylighet for at dere ikke kommer til å ha noe med hverandre noensinne igjen etter dere eventuelt gjør det slutt. Ser du for deg at dette er ok? Han kan feks få ny dame som ikke ønsker at han har kontakt med deg. Ser du for deg at det er behagelig å bo alene i dagene/ukene mellom arrangementene via jobb og kollegaer? 

Anonymkode: 1c044...a3c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Har vært i akkurat samme situasjon som deg, samme alder og alt. Du må tenke på at det er stor sannsylighet for at dere ikke kommer til å ha noe med hverandre noensinne igjen etter dere eventuelt gjør det slutt. Ser du for deg at dette er ok? Han kan feks få ny dame som ikke ønsker at han har kontakt med deg. Ser du for deg at det er behagelig å bo alene i dagene/ukene mellom arrangementene via jobb og kollegaer? 

Anonymkode: 1c044...a3c

Akkurat nå ser jeg for meg at alt dette ville være greit for meg. Jeg vet at jeg ville fått en fryktelig kjærlighetssorg en periode, men samtidig føler jeg at både jeg og han ville få det bedre i lengden fra hverandre. Men hvem vet. Det er jo det jeg er redd for, at det jeg føler på nå vil endre seg og jeg vil angre.

Det verst tenkelige for meg akkurat nå er at jeg hadde blitt skilt fra hans venner og familie. Nesten hele nettverket mitt i denne byen er jo egentlig hans.

ts

Anonymkode: a6d60...e0e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

Har vært i akkurat samme situasjon som deg, samme alder og alt. Du må tenke på at det er stor sannsylighet for at dere ikke kommer til å ha noe med hverandre noensinne igjen etter dere eventuelt gjør det slutt. Ser du for deg at dette er ok? Han kan feks få ny dame som ikke ønsker at han har kontakt med deg. Ser du for deg at det er behagelig å bo alene i dagene/ukene mellom arrangementene via jobb og kollegaer? 

Anonymkode: 1c044...a3c

Glemte også å spørre, hvordan gikk det med deg?

ts

Anonymkode: a6d60...e0e

[Måneklokke]

Du sier du er livredd for at han skal fri, og at du ikke kan se for deg å få hans barn. Da synes jeg det er veldig lurt å slå opp. Bedre å rive av plasteret nå med en gang. 

[AnonymBruker]

Det skal føles som en selvfølge at det er din partner som du skal ha på hvit kjole for, bærer hans barn og bli gamle sammen. At disse følelsene ikke er der lenger veier ganske tungt. Jeg var sammen med en mann i fire år som jeg i underbevisstheten lenge visste jeg ikke klarte å se for meg å gifte meg med. Jeg måtte liksom tvinge de tankene hos meg selv og prøvde å overbevise meg selv at joda han skal jeg gifte meg med. Han var jo så snill. Ingenting negativt å si om han. 
 

Det ble likevel heldigvis slutt.

 

Tre måneder senere så møtte jeg min mann. Vi forlovet oss innen 14 dager av å ha kjent hverandre. Flyttet inn sammen etter to tre måneders tid og giftet oss et år senere. Nå har vi baby på vei og jeg forguder han mer enn alt i verden. Det er ikke et sekund tvil i mitt hjerte at han er den jeg skal bli gammel med. Så per min erfaring så forstår jeg dine følelser veldig godt. Hvis jeg kunne rådgive tidligere meg selv i det forrige forhold, så ville jeg be meg selv om å ta meg sammen og gjøre det slutt mye tidligere. Jeg var ikke tøff nok til å gjøre det slutt med min eks selv om jeg ikke elsket han slik jeg ville. Han gjorde det slutt. Og jeg takker gud for det idag. Rart man blir så pyse og ikke klarer å ta beslutning i en slik setting. Det er jo også alle disse «hva hvis» som stopper en. Føler med deg. 
 

❤️Håper du finner riktig vei, hva enn den er. 

Anonymkode: d070d...686

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Det skal føles som en selvfølge at det er din partner som du skal ha på hvit kjole for, bærer hans barn og bli gamle sammen. At disse følelsene ikke er der lenger veier ganske tungt. Jeg var sammen med en mann i fire år som jeg i underbevisstheten lenge visste jeg ikke klarte å se for meg å gifte meg med. Jeg måtte liksom tvinge de tankene hos meg selv og prøvde å overbevise meg selv at joda han skal jeg gifte meg med. Han var jo så snill. Ingenting negativt å si om han. 
 

Det ble likevel heldigvis slutt.

 

Tre måneder senere så møtte jeg min mann. Vi forlovet oss innen 14 dager av å ha kjent hverandre. Flyttet inn sammen etter to tre måneders tid og giftet oss et år senere. Nå har vi baby på vei og jeg forguder han mer enn alt i verden. Det er ikke et sekund tvil i mitt hjerte at han er den jeg skal bli gammel med. Så per min erfaring så forstår jeg dine følelser veldig godt. Hvis jeg kunne rådgive tidligere meg selv i det forrige forhold, så ville jeg be meg selv om å ta meg sammen og gjøre det slutt mye tidligere. Jeg var ikke tøff nok til å gjøre det slutt med min eks selv om jeg ikke elsket han slik jeg ville. Han gjorde det slutt. Og jeg takker gud for det idag. Rart man blir så pyse og ikke klarer å ta beslutning i en slik setting. Det er jo også alle disse «hva hvis» som stopper en. Føler med deg. 
 

❤️Håper du finner riktig vei, hva enn den er. 

Anonymkode: d070d...686

Jeg må også forresten understreke at jeg datet i den perioden jeg var singel og aktivt lette etter den riktige. Jeg tror at jeg fant det fordi jeg hadde vokst av det forrige forholdet og visste hva jeg ville ha. Du må også være forberedt på at singel markedet er brutalt og det finnes veldig mange flere idioter enn gode menn. 

Anonymkode: d070d...686

[AnonymBruker]

Jeg synes du skal sette deg ned og vurdere dette nøye. Bare fordi det er mer morro og sosiale greier på jobben nå betyr jo ikke at forholdet ikke er bra lenger. Kan hende du innser det et års tid etter å ha gjort det slutt, at det bare manglet balanse. 

Sett deg ned og tenk deg veldig nøye om. Lykke til 

Anonymkode: acb8a...34b

[AnonymBruker]

Jeg hadde en «eksistensiell» krise i mitt forhold som hadde vart i da 8 år når jeg var litt yngre enn deg.

Fikk et godt råd av ei voksen venninne som hadde gått gjennom samlivsbrudd med barn: «se for deg hverdagen uten han og kjenn på følelsen». 

Gjorde denne øvelsen innimellom, og det føltes alltid feil. Prøvde se for meg at jeg så ham tilfeldig på gata på avstand, og fikk se ham for eksempel med ny kjæreste og baby på armen. Holdt på å dø av å tenke den tanken, og synes den var helt i kategorien «sorg og katastrofe».

Så vi tok en skikkelig opprydding, jeg var ærlig om mitt ståsted (som hadde skjedd gradvis fordi han var mye borte, jeg hadde mitt eget liv = «oss» forsvant mer og mer når vi aldri prioriterte). 

En periode følte jeg at jeg levde en slags løgn - håpte at ting skulle ordne seg selv. 

For oss endte den brutale samtalen veldig bra på kort tid, men jeg var forberedt på at den kunne endt med brudd. Vi er nå gift og har barn - er veldig fornøyd med det valget. 

MEN, jeg hadde alltid mye følelser for ham - og - jeg tenkte ikke som deg. Han var den jeg ville ha barn med og alt det der, men vi trengte å prioritere hverandre mer. 

I ditt tilfelle høres det ikke sånn ut i det hele tatt. 

Jeg ville nok tenkt: ta en brutalt ærlig samtale, prøv i forkant å tenke like type scenarier. Hva om det blir slutt - du hører at han er samboer og de venter barn.

Er det greit nok, eller er tanken på det veldig kjip? 

Om det er greit nok - så bør du gjøre det slutt for begges del. Men vær forberedt på at det blir tøft i starten.

 

Anonymkode: 9004c...d79

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (44 minutter siden):

Glemte også å spørre, hvordan gikk det med deg?

ts

Anonymkode: a6d60...e0e

Det gikk greit første halve året, da det var godt å bli ferdig med prosessen å avslutte forholdet. Men ettersom han fikk ny dame raskt, og hun ikke ville at han skulle treffe meg, sluttet vi kontakten. Har ikke noen andre nære venner enn han, så ble veldig ensom og savnet han masse og angret på at jeg slo opp. Ble mye "hva hvis". Kanskje jeg tok feil valg osv. Samtidig hadde jeg ikke villet tilbake til et romantisk forhold med han. Rart. Men jeg var nok altfor knyttet til han. Nå over ett år senere grubler jeg fortsatt en del, men føler mer ro enn tidligere. Trengte nok å bryte og være alene og selvstendig en periode, selv om det er jævlig. 

Anonymkode: 1c044...a3c

[Serafin]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Jeg har vært sammen med min samboer i veldig mange år, og er utrolig glad i ham. Men den siste tiden har jeg hatt store problemer med å se for meg fremtiden med ham, slik jeg gjorde før. Vi har ikke barn, og er i slutten av 20-årene.

Det har ikke skjedd noe spesielt mellom oss to som har ført til dette, men det har skjedd ting i mitt liv. Jeg har nylig begynt i ny jobb og der har jeg fått utvidet det sosiale nettverket mitt. Før jeg begynte i denne jobben har jeg jobbet og studert med folk som var i helt andre faser av livet enn meg, og jeg hadde derfor ikke så mye sosial kontakt med dem utenfor det nødvendige på arbeidsplassen eller skolen. Jeg er ikke fra denne byen og har derfor lent meg mye på samboeren og hans venner - som har blitt våre venner - som jeg også er veldig glad i.

Kollegaene mine i den nye jobben er flinke til å finne på sosiale ting, og det arrangeres veldig mye sosialt av bedriften jeg jobber i også. Jeg syns det er veldig gøy, og sier ja til det aller meste. Jeg tror nok at samboer opplever at jeg har forandret meg, for jeg har aldri hatt egne venner her som jeg er sammen med med uten han, og jeg merker at han blir litt usikker av at jeg plutselig er ute og finner på ting, noe jeg kan forstå. Men det gir meg også dårlig samvittighet, og jeg sier nei til en del ting hvis jeg merker at han har vært irritert for at jeg er for mye med kollegaene.

Denne forandringen har også fått meg til å tenke ganske mye på det vi har sammen. At jeg ikke er så avhengig av han som jeg tidligere var har nok løsrevet meg litt fra ham. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal beskrive det, men jeg er rett og slett veldig usikker på om vi er rett for hverandre, og jeg er livredd for at han skal fri til meg. Jeg er heller ikke redd lenger for at forholdet skal ta slutt, for jeg tenker at det hadde gått bra. Jeg prøver å late som ingenting, for hvis han konfronterer meg med at jeg er distansert fra ham aner jeg ikke hva jeg skulle svart. Det siste jeg vil er å såre ham, men jeg er så utrolig usikker på hva jeg føler. På en side elsker jeg ham og det livet vi har sammen. Vi eier hus sammen og deler venner, jeg er utrolig glad i hans familie og han er glad i min. Vi har kjent hverandre i mange år, og det er ingen som kjenner meg så godt som han gjør.

Likevel klarer jeg ikke å se for meg et liv med ham om 2-3 år. Jeg har lyst på barn i fremtiden, men klarer ikke å se at jeg skal bære hans barn. Eller at vi skal gifte oss. Eller at vi skal bli gamle sammen. Jeg forteller han vanligvis alt, men disse tankene og følelsene skjuler jeg så godt som jeg bare kan.

Jeg aner virkelig ikke hva jeg skal gjøre. Det føles som hele livet mitt ble snudd opp ned på et par uker, og jeg hadde aldri forberedt meg på at jeg skulle føle det slik. Jeg skjønner at jeg sikkert er nødt til å ta dette opp med ham på et tidspunkt, men hvordan gjør man det? Er det noen som kjenner seg igjen i denne situasjonen og har noen tanker om det er mulig å redde forholdet vårt? Jeg er så utrolig rådvill. 

Anonymkode: a6d60...e0e

Hvis du er i slutten av 20 årene og du vil ha barn så må du slutte å kaste bort tiden din på en mann du ikke kan se for deg en fremtid med om noen år frem i tid. Den biologiske klokka di tikker.