Dumt å gå inn i et forhold når man sliter litt generelt?

[AnonymBruker]

Ser ofte at mange er veldig imot det å gå inn i et forhold hvis man sliter litt psykisk. Da mener jeg ikke at man sliter veldig men litt, noe jeg føler alle gjør en gang i livet. 

Jeg har lenge hadd mild depresjon i perioder i løpet av livet og kommer mest sannsynligvis til å ha det lenge. Jeg får hjelp. Hvorfor skal ikke jeg kunne ha et forhold? Sliter ikke alle en gang i løpet av livet? 

Føles bare så urealistisk at alle skal ha alt på plass hele tiden. Da må det ha blitt veldig lite forhold til slutt.

Jeg ser logikken fordi det kan gå hardt utover forholdet hvis ting blir vanskelig, men ja... Det kommer vell helt ann på hvor mye du sliter og hvordan du håndterer det og hvis du får profesjonell hjelp eller ikke? 

Bare generelt nysgjerrig hva folk tenker rundt det. 

Anonymkode: 95dca...1da

[AnonymBruker]

Kanskje det er nettopp det du trenger - noen å være glad i, som er glad i deg. Hvis du føler at du har kapasitet til å "ta innover deg" et annet menneske i tillegg til deg selv - det koster jo litt av både følelser og overskudd, så tenker jeg det ikke er noen grunn til å la være. Men det kan være greit å finne tidlig ut hvordan den nye du treffer forholder seg til psykisk helse, hvis hen har har en sunn og omsorgsfull holdning til det så kan det gå bra, men treffer man på en som ikke har forståelse/ respekt for det kan det gå motsatt vei og bli slitsomt. Mitt råd er å være deg selv - og bli godt kjent før du går "for langt" med noen nye - da vet dere begge hva dere går til. Det kan bli en fin og god reise - å være sårbar er bare en styrke om man vet å bruke den rett!

Anonymkode: a5552...a99

[AnonymBruker]

Synes det er idiotisk å påstå at folk som sliter med psykisk sykdom ikke burde gå inn i forhold. Gjelder det da for de med somatisk sykdom også, som diabetes og Crohns? Det kan jammen være styr med slike sykdommer også. Lei av denne forskjellsbehandlingen ved psykisk vs somatisk sykdom. 

Vi som lider av en psykisk sykdom fortjener et vanlig liv vi også, med en familie. Det er selvfølgelig viktig å oppsøke hjelp og gjøre det en kan for å bli friskere. 

Enkelte mennesker er så alvorlig syke at de ikke fungerer i et parforhold, eller klarer å ha venner. Det er selvfølgelig en helt annen sak. 

Jeg har PTSD og mannen min har ADHD, vi har et kjempefint liv sammen. Begge er opptatt av å gjøre det vi kan for å bli friskere i dårlige perioder, og vi støtter hverandre. Det er ikke noe feil med oss og ingen kan se på oss at vi er "psykisk syke". 

Anonymkode: 43997...57a

[AnonymBruker]

Kommer an på hva man sliter med psykisk tenker jeg. Mild depresjon ser jeg ikke at skal gjøre at man unngår forhold og kan skape store problemer. kanskje det er akkurat en partner som hjelper til en grad i ditt tilfelle 😊

Anonymkode: c2212...340

[Cata]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Det kommer vell helt ann på hvor mye du sliter og hvordan du håndterer det og hvis du får profesjonell hjelp eller ikke? 

Bare generelt nysgjerrig hva folk tenker rundt det. 

Anonymkode: 95dca...1da

Jeg tenker det kommer mye an på hvordan du håndterer det. Hvis det er sannsynlig at det blir en plage for en ny kjæreste/partner, altså at han/hun ender opp som ubetalt støttekontakt og terapeut, så bør man la være. Håndterer man det  greit slik at omgivelsene ikke merker så veldig mye til det så er det greit nok. 

Å være sammen med noen som sliter psykisk over lengre tid er tungt hvis man hele tiden må ta ekstreme hensyn og oppmuntre/støtte/hjelpe/trøste. Alt de tingene i moderat grad er en del av velfungerende forhold, men hvis det begynner å gå bare en vei og ene parten trenger vesentlig mer støtte enn den andre så blir det ubalanse  i forholdet. 

[AnonymBruker]

Alle har noe å slite med og de fleste vil oppleve sykdom i løpet av livet, psykisk og/eller psykisk.

Jeg er kronisk syk, men det gjør ikke at jeg ikke fortjener kjærligheten. Det er bare tull.

At du har hatt/har en mild depresjon gjør ikke at du skal holde deg unna forhold. Gjerne vær åpen om det når det blir seriøst, men det er ikke noe man trenger å si på første date.

Anonymkode: 63202...60a

[AnonymBruker]

Ts her! 

Takk for svar. Jeg har vært heldig å møtt en herlig mann for en stund tilbake. Vi har "hold på" i noen måneder nå. Han vet så og si alt om meg, inkludert mine dårligere perioder og psyke. 

Han er helt motsatt av meg på mange punkter men vi har samme verdier og klaffer veldig godt. Han har hatt perioder selv og vet heldigvis litt hva det innebærer å være deprimert. 

Jeg liker han veldig godt men har vært litt redd for at psyken min skal ødelegge hvis jeg plutselig igjen en dag blir "værre". Han vet dette og støtter meg. For meg står det vell mest på usikkerheten rundt meg selv men jeg vil så veldig gjerne være med han. 

Igjen så får jeg profesjonell hjelp og føler jeg håndterer ting ganske bra. Det går utover meg selv på de værste dagene hvis det gir mening, og da bare i form av vonde tanker og ikke lengre enn som så. Har aldri vært så nede at jeg ønsker å skade meg selv på noe vis. Jeg elsker livet. 

Uansett... Jeg har klart meg veldig fint alene. Trives i eget selskap og alt det der, men har kjent at det har vært godt å dele hverdagen med noen. Bare det å lage middag føles tusen ganger bedre når det ikke bare er til meg selv. Jeg koser meg skikkelig og vil at dette skal fungere. 

Anonymkode: 95dca...1da

[Antiviruset]

AnonymBruker skrev (33 minutter siden):

Ser ofte at mange er veldig imot det å gå inn i et forhold hvis man sliter litt psykisk. Da mener jeg ikke at man sliter veldig men litt, noe jeg føler alle gjør en gang i livet. 

Jeg har lenge hadd mild depresjon i perioder i løpet av livet og kommer mest sannsynligvis til å ha det lenge. Jeg får hjelp. Hvorfor skal ikke jeg kunne ha et forhold? Sliter ikke alle en gang i løpet av livet? 

Føles bare så urealistisk at alle skal ha alt på plass hele tiden. Da må det ha blitt veldig lite forhold til slutt.

Jeg ser logikken fordi det kan gå hardt utover forholdet hvis ting blir vanskelig, men ja... Det kommer vell helt ann på hvor mye du sliter og hvordan du håndterer det og hvis du får profesjonell hjelp eller ikke? 

Bare generelt nysgjerrig hva folk tenker rundt det. 

Anonymkode: 95dca...1da

Fordi mange av de som sliter psykisk har veldig vanskelig for å være gode kjærester og eventuelle partnere. Ofte ender kjæreste opp som huggestabbe og psykolog for kjæresten sin. Alt handler om hvordan du håndterer det ja, men i dårlige perioder vil det uansett slite på forholdet hos mange! Jeg må si at jeg ikke tar den kampen flere ganger i mitt liv. Kjærester over lang tid, hver gang depresjonen eller angsten kommer "mister man følelsene" som mange faktisk gjør. Ustabile og vinglete og du som partner blir sugd tom for livskraft og energi! Over tid kan en partner da også plutselig falle ned i det sorte hullet depresjonen er for mennesker. Jeg hadde i alle fall skygget unna det. Har vært der og prøvd og kan alt om dette.

[AnonymBruker]

Jeg tror det kan gå bra for mange. Selv så er jeg litt delt, det er litt både og. Jeg hadde nok vært veldig trist om jeg ble stående utenfor og alene mens alle rundt meg stiftet familie.

Men det er krevende. Jeg har en fantastisk mann som jeg har fått et barn med. Jeg har hatt vansker med å bli ferdig med studier, vansker med å få jobb (har jobb nå da). Jeg fungerte bra før fødselen men røk selvfølgelig på en fødselsdepresjon. Mannen min er tålmodig og forståelsesfull, men det er jo krevende for han også. 

Jeg er hele tiden bekymret for om jeg klarer å være en god mamma og en god partner.

Anonymkode: 3a728...e6f

[AnonymBruker]

Antiviruset skrev (1 time siden):

Fordi mange av de som sliter psykisk har veldig vanskelig for å være gode kjærester og eventuelle partnere. Ofte ender kjæreste opp som huggestabbe og psykolog for kjæresten sin. Alt handler om hvordan du håndterer det ja, men i dårlige perioder vil det uansett slite på forholdet hos mange! Jeg må si at jeg ikke tar den kampen flere ganger i mitt liv. Kjærester over lang tid, hver gang depresjonen eller angsten kommer "mister man følelsene" som mange faktisk gjør. Ustabile og vinglete og du som partner blir sugd tom for livskraft og energi! Over tid kan en partner da også plutselig falle ned i det sorte hullet depresjonen er for mennesker. Jeg hadde i alle fall skygget unna det. Har vært der og prøvd og kan alt om dette.

Nettopp - og dessverre...

Men jeg har hørt at noen forhold klarer det. 

Anonymkode: 776f7...f0d

[Antiviruset]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Nettopp - og dessverre...

Men jeg har hørt at noen forhold klarer det. 

Anonymkode: 776f7...f0d

Er jeg i et forhold og min partner får depresjon eller angst? Da ville jeg gått mange mil ved hennes side nesten uansett. Starte opp et forhold med noe slikt blir aldri mer aktuelt. Det er en kamp som man bare ikke vil ta, og som ofte ikke lykkes. De som ikke har prøvd kan aldri uttale seg om dette. De vet ikke hva det handler om.

[AnonymBruker]

Antiviruset skrev (3 minutter siden):

Er jeg i et forhold og min partner får depresjon eller angst? Da ville jeg gått mange mil ved hennes side nesten uansett. Starte opp et forhold med noe slikt blir aldri mer aktuelt. Det er en kamp som man bare ikke vil ta, og som ofte ikke lykkes. De som ikke har prøvd kan aldri uttale seg om dette. De vet ikke hva det handler om.

Problemet er vel heller at den deprimerte ikke vil gå ved ens side. De liker ikke seg selv og liker ikke deg. Behandling må være et  premiss. Men min eks ble sprø i en "god periode" med alt i livet på stell. Jeg selv var opptatte av døende mor. Han tålte ikke å stilles til side.

Anonymkode: 776f7...f0d

[Antiviruset]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Problemet er vel heller at den deprimerte ikke vil gå ved ens side. De liker ikke seg selv og liker ikke deg. Behandling må være et  premiss. Men min eks ble sprø i en "god periode" med alt i livet på stell. Jeg selv var opptatte av døende mor. Han tålte ikke å stilles til side.

Helt klart og da må partner "bære" den med psykiske problemer. Det kan svinge enormt fra dag til dag og fra uke til uke! Fra perfekt og alt er bra, til en mørk bølgedal dagen etter. Og du som partner vet aldri når det skjer. En som sliter psykisk og vil date vil aldri gjøre dette i en dårlig periode! Det skjer når man er inne i en god en, så treffer man en kjæreste og så kommer problemene frem. Den andre er blitt forelsket og vil strekke seg langt. Jeg bare forklarer hvor ekstremt krevende dette faktisk er, og jeg ville aldri inngått et forhold og avsluttet det straks om vedkommende ikke var ærlig om det fra dag en.

[~ m a u d e ~]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Ser ofte at mange er veldig imot det å gå inn i et forhold hvis man sliter litt psykisk. Da mener jeg ikke at man sliter veldig men litt, noe jeg føler alle gjør en gang i livet. 

Jeg har lenge hadd mild depresjon i perioder i løpet av livet og kommer mest sannsynligvis til å ha det lenge. Jeg får hjelp. Hvorfor skal ikke jeg kunne ha et forhold? Sliter ikke alle en gang i løpet av livet? 

Føles bare så urealistisk at alle skal ha alt på plass hele tiden. Da må det ha blitt veldig lite forhold til slutt.

Jeg ser logikken fordi det kan gå hardt utover forholdet hvis ting blir vanskelig, men ja... Det kommer vell helt ann på hvor mye du sliter og hvordan du håndterer det og hvis du får profesjonell hjelp eller ikke? 

Bare generelt nysgjerrig hva folk tenker rundt det. 

Anonymkode: 95dca...1da

Det er jo selvfølgelig opp til hver enkelt å vurdere, men for meg hadde dette vært et BIG FAT NO.

Da sikter jeg til de setningene jeg har uthevet som for meg høres ut som et utbrudd av sutring, ansvarsfraskrivelse og manipulasjon...og uten at du på noe vis retter opp dette igjen. 

Hvorvidt det handler om depresjon, personlighetsforstyrrelser, dårlig regulert blodsukker, at man ikke tar kontroll over seg selv når man har pms, dårlig oppdragelse eller whatnot, spiller egentlig mindre rolle.

Det som spiller noen rolle er hvorvidt man tar ansvar for seg selv eller ikke.

Men at det å ikke gjøre det, ofte er knyttet til psykiske lidelser, det ser jeg på som naturlig. Det er nok et slikt høne-egg problem, hvor man ikke så lett klarer å skille hva som kom først; tankesettet eller lidelsen.

[AnonymBruker]

Dere som sier at man må «ta ansvar for seg selv», hva mener dere med det? Ikke si hvordan man har det når man er dårlig og «late som» om alt er bra, å ikke betro seg til partneren om dette osv.? Eller å oppsøke psykolog/ gjøre noe med det på den måten osv. Man vil jo gjerne være ærlig om ting også så vanskelig balansegang

Anonymkode: a5552...a99

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Dere som sier at man må «ta ansvar for seg selv», hva mener dere med det? Ikke si hvordan man har det når man er dårlig og «late som» om alt er bra, å ikke betro seg til partneren om dette osv.? Eller å oppsøke psykolog/ gjøre noe med det på den måten osv. Man vil jo gjerne være ærlig om ting også så vanskelig balansegang

Anonymkode: a5552...a99

Problemet er at det er en grense for hvor mange måneder/år det alltid er noe galt, det er avlyste planer, det er gråt eller angst, eller depresjon osv uten at det blir for mye..

Anonymkode: 67825...fcf

[Antiviruset]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Problemet er at det er en grense for hvor mange måneder/år det alltid er noe galt, det er avlyste planer, det er gråt eller angst, eller depresjon osv uten at det blir for mye..

Anonymkode: 67825...fcf

Det blir for mye før eller senere! Om lidelsen ikke behandles og blir bedre. Det er bare snakk om tid. Et psykisk sykt menneske sliter ut seg selv, familie, venner og ikke minst kjærest som står en nærmest. Går dette over år er det garantert at den som står nærmest går tom for energi og livskraft. Stå i det i et forhold når det opptrer er en ting, når man er glad i den det gjelder får man uante krefter. Starte med dette som et utgangspunkt for et nytt forhold? Aldri gjør det! Bare ikke gi dere inn på en slik problemstilling. Du kan aldri fikse en partner, det ender med en sakte selvdestruksjon av deg selv.

[AnonymBruker]

Jeg tror det kommer an på og mange ønsker nok ikke å være sammen med noen som sliter og det er helt greit egentlig synes jeg.

Jeg sliter litt selv, og er nok på et sted akkurat nå der jeg nok måtte ha brukt tid på et eventuelt forhold. Har vært i forhold tidligere med noen som absolutt ikke ville høre noe om det eller var særlig forståelsesfull, og det tenker jeg at jeg ikke ønsker å oppleve igjen.

Jeg er sånn som ønsker å jobbe med ting og går til psykolog og alt mulig. Jeg er også for det å utfordre meg selv og tror jeg sa nei en gang da eksen ville ha meg med på noe og jeg ikke orket det akkurat den dagen.

Jeg er åpen for å treffe noen, men ikke hvem som helst og jeg ønsker å kunne være meg selv uten at det betyr at jeg hele tiden skal være hun med angst og depresjon.

Anonymkode: 31e62...f83

[AnonymBruker]

Antiviruset skrev (15 minutter siden):

Det blir for mye før eller senere! Om lidelsen ikke behandles og blir bedre. Det er bare snakk om tid. Et psykisk sykt menneske sliter ut seg selv, familie, venner og ikke minst kjærest som står en nærmest. Går dette over år er det garantert at den som står nærmest går tom for energi og livskraft. Stå i det i et forhold når det opptrer er en ting, når man er glad i den det gjelder får man uante krefter. Starte med dette som et utgangspunkt for et nytt forhold? Aldri gjør det! Bare ikke gi dere inn på en slik problemstilling. Du kan aldri fikse en partner, det ender med en sakte selvdestruksjon av deg selv.

Men hvorfor tenker du at en skal fikse partneren sin? Det er vel opp til partner å fikse seg selv. Ingen kan fikse noen andre så hvis dette er utgangspunktet folk har så er det kanskje ikke så rart at forhold blir slitsomme. Jeg har i hvert fall aldri forventet at partner skal fikse meg. Han er jo tross alt ikke psykolog.

Anonymkode: 31e62...f83

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Jeg tror det kommer an på og mange ønsker nok ikke å være sammen med noen som sliter og det er helt greit egentlig synes jeg.

Jeg sliter litt selv, og er nok på et sted akkurat nå der jeg nok måtte ha brukt tid på et eventuelt forhold. Har vært i forhold tidligere med noen som absolutt ikke ville høre noe om det eller var særlig forståelsesfull, og det tenker jeg at jeg ikke ønsker å oppleve igjen.

Jeg er sånn som ønsker å jobbe med ting og går til psykolog og alt mulig. Jeg er også for det å utfordre meg selv og tror jeg sa nei en gang da eksen ville ha meg med på noe og jeg ikke orket det akkurat den dagen.

Jeg er åpen for å treffe noen, men ikke hvem som helst og jeg ønsker å kunne være meg selv uten at det betyr at jeg hele tiden skal være hun med angst og depresjon.

Anonymkode: 31e62...f83

Jeg leste en plass at noen som sliter litt, eller mye, ALDRI må bli sammen med noen som er kald eller avvisende i allefall.

Anonymkode: 67825...fcf