Gå til innhold

Hvordan overlever man?


Gjest Gjest

Anbefalte innlegg

Etter et 3 år langt forhold, gjorde han det slutt for 3 uker siden. Han ville rett og slett ikke mer, og ga opp forholdet. Jeg følte aldri at vi fikk løst problemene skikkelig og mente at han valgte den enkleste utveien. Har aldri følt meg så skuffet og så sveket i mitt liv. Jeg elsket ham og elsker ham fortsatt så høyg. Han var/er min første store kjærlighet, og nå opplever jeg min første kjærlighetssorg. Det gjør så forferdelig vondt...

Når jeg trodde at smerten ikke kunne bli verre, skjedde det mer. Igår mistet jeg min kjære mormor. Jeg har alltid sett opp til henne, og tapet er enormt. Jeg var så glad i henne...Følte hun forsto meg best når resten av familien klandret meg. (Det må nevnes at det var jeg som skrev et annet innlegg her : "Brudd med foreldrene")

Nå er jeg virkelig alene og jeg sørger. Har aldri felt så mange tårer. Jeg sørger over tapet av kjærligheten, og tapet av min mormor. Hvordan skal jeg klare å komme meg over dette? Jeg vet at jeg må ta tiden til hjelp, men det er så vanskelig å stå opp hver morgen for å gå på skolen, og fortsette å leve i håp om at ting kan bli bedre. Si meg...hvordan overlever jeg? :tristbla:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Gjest Violetta

Har du ikke noen venner du kan snakke med? Tror det er det eneste rådet jeg kan gi deg. Venner er der for å brukes i sånne situasjoner.

Hva med legen? Du kan prate med legen, kanskje er en sykemelding det rette for deg i noen dager?

Føler med deg... :troest:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 2 uker senere...

Veit det er drit tøfft.. har opplevd noe lignendes selv.. Å miste noen man er glad føles bare så ufattelig tomt.. Jeg prøver å tenke over alle de positive tingene jeg har opplevd med denne personen, og gleden jeg fikk for å kjenne et så flott menneske.. Jeg vet jo at de ikke ønsket jeg skal gå rundt å være lei meg.. Selv om savnet alltid vil være der, så lærer du å leve med det..

Forsøk og gjør ting du syns er gøy, prøv å kom tilbake til hverdagen, gå til en venninne/venn som du VET du blir glad av å prate med, å som du stoler på, snakk om det som har skjedd.. Det er godt å få det ut.,

Prøv å tenk på de negative sidene ved eks typen din.. hvorfor det ble slutt o.s.v.. Vet det ikke er lett, jeg ser bare alt det positive selv, vennenne mine kommer med mye negativt og sier jeg MÅ glemme og komme meg videre.. men jeg klarer ikke.. det tar tid..

man må bare jobbe med seg selv.. kanskje lurer drømmemannen rundt neste gatehjørnet?? hvem vet..??

en stor :klem: til deg, lykke til.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

:klem: Stakkars deg! Så fælt!

MEN man tåler mer enn man tror - mye mer! Har vært der selv, den ene tragedien etter den andre og de kom ganske tett på hverandre (4 elendigheter på ett halvår). Hver gang trodde jeg dette var slutten, nå klarer jeg ikke mer! Så døde noen i nær familie og jeg klarte det også. Men jeg tror det er veldig viktig å la seg selv få lov til å sørge, og også la seg selv få lov til å bli sint.

Man skal ikke prøve en gang å glemme, for det går ikke - man skal lære seg å leve med! Jeg kan fortsatt bli sint på eksen det ble slutt med for 5 år siden og ting han sa og gjorde da, jeg kan fortsatt bli blank i øynene over bestefar som døde for 15 år siden. Det er ikke noe i veien med det så lenge det ikke tar styring på livet mitt. Det er begge deler hendelser som er en del av meg og hvem jeg er i dag.

Man skal kunne ta frem bilder fra ferieturene og 17 mai fra lenge tilbake og huske og smile, da må man jo kunne ta frem det som ikke var bra også - blir to sider av samme sak.

Leste et utsagn et sted om at når bunnen er nådd så har du i hvert fall fast grunn under føttene, vet hvor du står og kan begynne å krabbe opp igjen - syns det var veldig bra sagt ;)

Vi klarer mye mer enn vi tror! Og du har klart deg disse tre ukene og du klarte deg i går og i dag. Da klarer du sikkert i morgen også! Ta en dag av gangen i små skritt! :klem:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvordan du overlever, er nok ganske enkelt kjære venn.

Du konfronterer tomheten, savnet og ditt ønske om å være elsket, med de du stoler på i familien. Fortell om ditt nære forhold til mormor i de detaljene som smerter mest, øs ut av deg jente. Våg å stå "naken", sårbar og som et menneske, med kjærlighet og empati for dine nærmeste.

Da vil du se at en eller flere vil komme til og gi deg trøst, varme og fornyet kjærlighet. For du har så mye å gi andre, og når du våger dette vil andre se verdien i dette. Du må rette ditt hjerte utad, da får du fornyet kraft, jeg tror det er slik du skal ta deg gjennom denne stormen i ditt liv.

Varme tanker fra meg :klem:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Sorg er noe alle opplever i større eller mindre grad i livet, vi må alle bære med oss litt av den i ryggsekken vår. Men sekken må ikke bli så tung at vi mister motet og ikke klarer å bære den, da må vi plokke noe ut av den sånn at vi atter kan møte verden på nytt med friskt mot.

Å ikke sørge, leger ingen sår, derfor må sorgen få den plassen den trenger ,for et øyeblikk i resten av ditt liv. Men la den ikke få gro seg fast i ditt hjerte, for hjertet er ikke skapt slik at den kun skal få næring fra en sorg, hjertet trenger kjærlighet for å gi deg styrke til å vandre videre, for du har et fantastisk liv som skal fylles med nye og flotte ting, det er bare å se framover...sorgen kan man putte i sekken,og ta den fram av og til for å minnes det vi engang eide og hadde så kjært,så setter vi den tilbake i sekken igjen. Og sakte men sikkert blir sekken lettere og lettere å bære, å du kan løfte hodet og ønske resten av livet ditt velkommen inn.... :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ville bare gi deg en :klem: Det er grusomt å miste noen uansett om det er dødsfall eller forhold. Det var uheldig at alt skjedde med deg på en og samme gang. Jeg vet ikke hvordan du har det og føler det, men slik jeg har forstått det på andre, er det enormt godt for de å snakke om det med andre og få satt ord på det. Du er kanskje inne i en litt tidlig prossess ennå. Det er jo forskjell på folk. Noen vil kanskje la det gå en tid før en snakker med noe, slik at en får bearbeide det litt. Jeg har selv mistet en mormor for ikke så lenge siden, det var et stort tap. Selv trengte jeg litt tid for meg selv, før jeg orket å snakke med noen om det. Det gjør deg sterkere etter at du har kommet deg igjenom en slik prossess, det kan jeg i hvertfall love deg at det gjør hvis du håndterer det på rett måte... :klem:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Man overlever ved å ta en dag av gangen. Når man våkner om morningen så skal man tenke på den dagen og den dagen alene. Før du vet ordet av det har månedene godt og sorgen har blitt svakere og lettere og leve med. Du kan smile igjen, maten smaker og du kan se lyst på livet. Og du har vokst som menneske!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...