Føler det var en tabbe å få barn. Hva nå?

[AnonymBruker]

Jeg er ikke noe flink til dette, jeg liker det ikke og jeg får det ikke til. Det er noen fine øyeblikk innimellom men synes mesteparten av tiden at det er kjipt og vanskelig. Forventet ikke at det skulle være plankekjøring hele tiden altså, men det er liksom overveldende negativt. Hadde ikke trodd at jeg skulle være en så dårlig mamma og mislike den rollen så sterkt.

Mannen min er kjempeflink. Virkelig, han får det til så bra! Er litt misunnelig på han for det.

Hva gjør man da? Er jo ingen vei tilbake. Har lyst til å reise ifra dem, de klarer seg bedre uten meg tror jeg. Det blir jo bare verre etterhvert som ungen blir større og krever mer. Redd for at barnet skal bli skadet av at jeg er en dårlig mor.

Anonymkode: bdbae...ee5

[AnonymBruker]

Hvor gammel er barnet da? Den første tiden er tøff. For min del ble det bedre da de rundet året

Anonymkode: d19e4...010

[Gjest WhisperingWind]

Sikker på du ikke har fødselsdepresjon? 

Du burde snakke med noen og få hjelp til å sortere tanker og følelser før du kanskje ender opp med å gjøre noe du vil kunne angre på. 

[sirenas]

Hvor gammelt er barnet?

Kan du ha en fødselsdepresjon? 

Ville bestilt en time hos fastlege, rvt hos helsesøster e.l for en prat om det du kjenner på.

Jeg er helt sikker på at du er mer enn god nok ❤

[AnonymBruker]

Jeg synes det første året var helt grusomt, det andre litt bedre, og etter 2-årsalderen ble det veldig fint. Tror bare ikke jeg er skapt for baby-perioden. Kan være du bør snakke med helsesøster om du mistenker fødselsdepresjon. Det blir bedre❤

Anonymkode: 0a221...a1d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Jeg synes det første året var helt grusomt, det andre litt bedre, og etter 2-årsalderen ble det veldig fint. Tror bare ikke jeg er skapt for baby-perioden. Kan være du bør snakke med helsesøster om du mistenker fødselsdepresjon. Det blir bedre❤

Anonymkode: 0a221...a1d

Samme her

Anonymkode: efa04...d15

[AnonymBruker]

Det høyrest ut som om du er inne i eit mørkt tankekjør. 

Kan du prøva å finna ut grunnen til at du føler det slik? Viss ikkje du sjølv veit, så kanskje ein terapeut kan hjelpe deg? ❤️ 

Anonymkode: 3afa3...1d3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (21 minutter siden):

Hvor gammel er barnet da? Den første tiden er tøff. For min del ble det bedre da de rundet året

Anonymkode: d19e4...010

Barnet er 9mnd. Synes barseltiden var tøff også har det egentlig bare blitt krevende på nye måter siden.

WhisperingWind skrev (21 minutter siden):

Sikker på du ikke har fødselsdepresjon? 

Du burde snakke med noen og få hjelp til å sortere tanker og følelser før du kanskje ender opp med å gjøre noe du vil kunne angre på. 

Kanskje. Har ikke fått noen diagnose. Har gått litt til psykolog men føler ikke at det gjør særlig forskjell. Føler meg fanget, det er liksom så lite jeg kan endre ved situasjonen min.

Anonymkode: bdbae...ee5

[Mamasitas]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Barnet er 9mnd. Synes barseltiden var tøff også har det egentlig bare blitt krevende på nye måter siden.

Kanskje. Har ikke fått noen diagnose. Har gått litt til psykolog men føler ikke at det gjør særlig forskjell. Føler meg fanget, det er liksom så lite jeg kan endre ved situasjonen min.

Anonymkode: bdbae...ee5

Kjenner igjen følelsen av å føle seg "fanget" - det hadde jeg når jeg var på det verste. Dagene gikk i det samme, baby nr 2 hadde kolikk i det som føltes som et halvt år.. jeg tenkte at jeg aldri kom til å komme meg ut av den situasjonen. Jeg tror man fanger seg selv, i sitt eget sinn. Stress og lite søvn gjør dette med tankene og kroppen. Har du noen som kan avlaste litt slik at du får gjort noe annet ett par timer eller noe? En eller to dager i uka f.eks. Omså gjøre ingenting, bare være deg selv i ditt eget selskap. 

Mine barn er nå 4 og 5 år, og de klarer så mye selv nå, sover om nettene ikke minst. Jeg er glad for at de er større men jeg savner babytiden.. Blir litt babysyk iblant til og med. Men så husker jeg på hvor sliten jeg var og så går det bort😅

Men når jeg ser tilbake skjønner jeg hvorfor jeg var sliten hele tiden. Jeg ba aldri noen andre om hjelp. Mannen min jobbet ofte sent og jeg kunne ikke forvente all verden av han heller da han var hjemme.. Vær så snill og spør dine nærmeste om hjelp, til uansett hva. Skulle virkelig ønske at jeg kunne hjelpe til. ❤ Husk at det kommer til å bli bedre, ta vare på deg selv og lille❤

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (44 minutter siden):

Det høyrest ut som om du er inne i eit mørkt tankekjør. 

Kan du prøva å finna ut grunnen til at du føler det slik? Viss ikkje du sjølv veit, så kanskje ein terapeut kan hjelpe deg? ❤️ 

Anonymkode: 3afa3...1d3

Ja, jeg kommer meg ikke ut av det. Prøver å gjøre noen ting som gjør godt, som å gå tur, spise sunn mat, trene... Men nesten all tiden går med på jobb og barnet, føler ikke jeg har rom for å høre mine egne tanker. 

Anonymkode: bdbae...ee5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Ja, jeg kommer meg ikke ut av det. Prøver å gjøre noen ting som gjør godt, som å gå tur, spise sunn mat, trene... Men nesten all tiden går med på jobb og barnet, føler ikke jeg har rom for å høre mine egne tanker. 

Anonymkode: bdbae...ee5

Hold ut, det blir mye bedre!! Prøv å fokusere på at barnet snart blir større og du vil få livet ditt gradvis tilbake. Har du snakket med mannen din om hvordan du har det? Helsestasjonen? 

Anonymkode: ba4cc...14a

[Cer3s]

Er du ærlig med barnefar om følelsene og tankene dine rundt dette? Jeg synes det høres veldig ut som du er i en fødselsdepresjon. Får du nok egentid? At du utrykker din frykt for å skade barnet ved å være en dårlig mor vitner om at du egentlig er en god en ❤️

[AnonymBruker]

Barnet er bare 9 mnd. Vent litt til. Du kan være i ammetåke, fødselsdeprisjon o.l. Barnet begyner i bhg når det begyner…. Du begyner i jobb igjen. Barnet vokser. Du har en bra mann, takk gud for det! 

Anonymkode: e3489...b5e

[AnonymBruker]

Dette går seg til. Få nok søvn og legg deg ned på gulvet sammen med barnet. Trekker du deg unna blir det verre.. du må knytte deg til babyen din. Sov sammen og kos med barnet så mye du klarer. Da styrkes båndene. 
Tror du er ei god mor, du er nok bare sliten. 

Anonymkode: f569a...785

[AnonymBruker]

Det går seg til ja, men det kan være tøft en stund til. Jeg hadde det også sånn (med en barnefar som ikke var flink, han meldte seg ut), og jeg synes ærlig talt det er tøft ennå når barnet er snart 3 år. Men det er absolutt bedre enn før, så det går fremover. Jo mer man får til å kommunisere, finne på ting med dem, osv., jo bedre blir det.

Hold ut ❤️ 

Anonymkode: a68a6...bf2

[AnonymBruker]

En tøff periode. Hvis du føler deg fanget så kan du jo be mannen din om å ta ungen noen timer i uken alene. Så du får luftet deg litt, hos en veninde eller trening eller noe. Hvis du ammer barnet, kan du også begynne å venne barnet av med det også. Hvis det er endel av problemet. Gjorde det selv på 9 mnd. Rett og slett fordi jeg holdt på å bli gal av det. Samt jeg hadde sterke smerter hver gang barnet tok brystet og hadde da 9 mnd med nåler og kniver i brystene. Så det ble faktisk litt bedre etter det. Mulig jeg da ikke hadde nok melk heller, siden ungen lå på puppen 24/7. 

Får du vært litt borte, så vil du også forhåpentligvis også savne litt mer. Når baby er 9 mnd føles jo kroppen ut som en oppvridd fille, ingenting føles vel. Men det går over om noen mnd et år. Men ikke ta store avgjørelser når du er litt ustabil. 

Anonymkode: 57d50...3ae

[Snurrepurre]

Det er vanligere enn du skulle tro ❤️ jeg følte ikke jeg fikk hodet over vann før barnet var 3. men nå er det helt nydelig 🥰 og jaggu venter vi en til hvert øyeblikk. Klar for 3 nye år mao  

[AnonymBruker]

Ikke bare tenk at det går over, men gjør noe aktivt med situasjonen din. Fint at du snakker med psykolog, og fint at du prøver å gjøre ting som er bra for deg som å gå tur og spise sunt. Prøv å få barnevakt så du og mannen din kan gå ut for å spise, eller hvis du trenger det - for å sove/ha sex eller se på tv. 

Meld deg på et COS-kurs via kommunen, helsestasjonen hjelper deg med det. 

Over jul begynner kanskje den lille i barnehage? Da blir ting ofte bedre, men vær forberedt på en stykk sliten og grinete unge når du henter. Da må far lage middag og du kan lese for barnet/ leke med det før mat eller bade det. Men jeg forstår det føles lenge til. 

Gå ned i stilling en periode med bakgrunn i omsorg for små barn. Bruk de ekstra timene på å gjøre hverdagen lettere for deg. Det er altoppslukende dette med barn, og man føler ofte at man mister identiteten sin på et vis. For min del har det hjulpet å jobbe med å akseptere at dette er livet mitt nå, og prøver å glede meg over de øyeblikkene jeg har med barna mine. 

Ingen er perfekte foreldre, og det er heller ikke målet. Målet er å være god nok.

Kan du Snakke med mannen din og se om du kan bli enig med ham om at dere fremover fordeler oppgavene på en slik måte at du får føle mestring i foreldrerollen? Med det mener jeg at du gjør de tingene du vet at du ofte får til - om det er å gi barnet mat, lese for ham, være på gulvet, skifte bleie eller annet. Ikke tenk at det nødvendigvis må gi deg så mye glede, men jobb med å gjøre det til en fin situasjon for barnet.

Fake it till you make it, for å si det sånn. ØV deg på å nusse på, kile, smile, tøyse med barnet. Fortell barnet ditt hvor glad du er i det. 

Bruk nettverket deres og spør om hjelp til enten praktiske ting eller til barnepass så du får unna praktiske ting. Be venninner med på trilletur mens barnet sover. Når barnet våkner, overlever det til far hvis du vil fortsette venninnepraten litt til. 

Ddt er jammen ikke lett å være mamma med alt det presset rundt oss om å være perfekte foreldre.

Anonymkode: d6f71...922

[Måneklokke]

Skjønner deg godt! Du har rett i at det ikke er noen vei tilbake, men du glemmer at det er en vei fremover  

Gjør det du kan for å holde ut denne perioden i livet ditt. Vær ærlig med psykologen og mannen din først og fremst, sånn at de kan hjelpe deg. Få deg litt egentid. Gi ungen så mye kjærlighet du orker, uten å gå i veggen totalt. 
 

Og så tenker jeg at det faktisk er helt lov å ikke trives så innmari godt med mammarollen. Du har jo heldigvis en partner som er fantastisk i papparollen  Vi er alle forskjellige! 

[AprilLudgate]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Barnet er 9mnd. Synes barseltiden var tøff også har det egentlig bare blitt krevende på nye måter siden.

Kanskje. Har ikke fått noen diagnose. Har gått litt til psykolog men føler ikke at det gjør særlig forskjell. Føler meg fanget, det er liksom så lite jeg kan endre ved situasjonen min.

Anonymkode: bdbae...ee5

Her tror jeg du må «realitetsorientere» deg selv litt og minne deg på at dette er veldig vanlig for mange - men veldig få tør å åpne seg om det. Det er veldig skamfullt for mange. 

Det tar tid å stole på seg selv, og at man er mer enn god nok.

Den tiden du er i nå og et par år fremover er ganske krevende, og man får ganske lite tilbake. Første året i barnehage må mange bare stålsette seg på å «overleve» fordi det er hyppig sykdom, og overgangen til jobb er ganske hard.

Jeg synes alderen 3+ gradvis gav SÅ mye mer enn babytiden - selv om jeg er babyperson. Plutselig kunne vi snakke sammen og tulle sammen - barnet kunne fortelle meg historier osv. 

Men for å begynne med deg:

Hva konkret gjør du for barnet da? Av praktiske og sosiale ting? 

Det kan være lurt å liste opp. Det å sørge for at barnet har ren bleie, får mat, ordne klær er å være god forelder. Det å tenke i butikken «skal jeg ha denne så barnet ikke fryser» er å være omsorgsfull. Det å skifte sengetøy og klær etter de har tisset seg ut er å være en god forelder. 

List opp alt du gjør i relasjon til barnet - også det praktiske.