"Kjærlighet" har blitt kjedelig/slitsomt. Jeg orker liksom ikke lenger

[AnonymBruker]

Jeg føler meg for ung til å ha de tankene og følelsene som jeg har rundt kjærlighet. Jeg har frem til nå vært i ett lengre forhold, pluss mange (turbulente) korte kjærlighetsrelasjoner, av-og-på opplegg og "affærer". Jeg er under 30, og har hatt sex med relativt mange.

Aldri har jeg følt at noen liksom helt har gitt meg den roen og tanken om at dette er han, liksom. Kanskje i begynnelsen, men det dabber alltid av etter hvert. Vært singel en stund nå, foruten et forhold på 2-3 mnd., og er ikke lenger interessert i dating eller noe sånt. Blir jeg forelsket, blir jeg bare urolig og forventer det verste.

Synes det er skummelt at jeg har gitt opp og ikke lenger tror på "the one", som jeg gjorde i tenårene. Jeg har ikke et så bra syn på menn heller, og ser vel mer på dem som sexobjekter... eller en kilde til drama.

Noen som har hatt det sånn og som endret seg senere i livet??

Anonymkode: b2eb8...660

[AnonymBruker]

Man får vel et mer edruelig syn på kjærligheten etterhvert som man blir eldre? Er vel en del av å bli voksen?

Men det kan høres ut som du kan ha godt av å fokusere på andre ting enn dating en periode. Og kanskje få sortert litt i tankene. 

Roter du deg alltid bort i feil menn? Er det en grunn til det?

Vet du hvilken tilknytningsstil du har?

Sånne ting. 

Anonymkode: e929e...78d

[Starlene]

Føler det ganske likt som deg, men er litt eldre. Er lei av alt som har med menn å gjøre. Har hatt mine forhold, lange og korte, og etter det siste føler jeg at jeg er ferdig med menn. Nå vil jeg vi være for meg selv og nyte livet 😊 Troen på kjærligheten er borte.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Jeg føler meg for ung til å ha de tankene og følelsene som jeg har rundt kjærlighet. Jeg har frem til nå vært i ett lengre forhold, pluss mange (turbulente) korte kjærlighetsrelasjoner, av-og-på opplegg og "affærer". Jeg er under 30, og har hatt sex med relativt mange.

Aldri har jeg følt at noen liksom helt har gitt meg den roen og tanken om at dette er han, liksom. Kanskje i begynnelsen, men det dabber alltid av etter hvert. Vært singel en stund nå, foruten et forhold på 2-3 mnd., og er ikke lenger interessert i dating eller noe sånt. Blir jeg forelsket, blir jeg bare urolig og forventer det verste.

Synes det er skummelt at jeg har gitt opp og ikke lenger tror på "the one", som jeg gjorde i tenårene. Jeg har ikke et så bra syn på menn heller, og ser vel mer på dem som sexobjekter... eller en kilde til drama.

Noen som har hatt det sånn og som endret seg senere i livet??

Anonymkode: b2eb8...660

Høres ut som en helt normal og realistisk holdning. Folk forblir single eller går inn i et forhold og tenker på det som et samarbeid fordi det er fint å være to. Ikke fordi man er vilt forelsket. 

Anonymkode: 09783...9c0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Man får vel et mer edruelig syn på kjærligheten etterhvert som man blir eldre? Er vel en del av å bli voksen?

Men det kan høres ut som du kan ha godt av å fokusere på andre ting enn dating en periode. Og kanskje få sortert litt i tankene. 

Roter du deg alltid bort i feil menn? Er det en grunn til det?

Vet du hvilken tilknytningsstil du har?

Sånne ting. 

Anonymkode: e929e...78d

Ja, det er sant. Det med menn... ja, det er litt sånn "hat-elsk". Jeg er glad i flørting, oppmerksomhet, osv., men vil ikke lenger ta sjansen på noe dypere. Er litt ambivalent, fordi jeg liker oppmerksomheten jeg får, men forventer samtidig å bli "seksualisert" - at menn til syvende og sist bare bryr seg om meg pga. utseendet (og sex). Føler meg aldri helt forstått eller tatt hensyn til... og DET tror jeg er roten til at jeg har fått litt nok.

Jeg har usikker/ambivalent tilknytningsstil, så jeg tror ikke det gjør saken noe bedre. Jeg synes det er skremmende at jeg selv kan få store følelser raskt, og så kan de like raskt dø ut. Det er jo ikke kjærlighet.

TS

Anonymkode: b2eb8...660

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (21 minutter siden):

Jeg føler meg for ung til å ha de tankene og følelsene som jeg har rundt kjærlighet. Jeg har frem til nå vært i ett lengre forhold, pluss mange (turbulente) korte kjærlighetsrelasjoner, av-og-på opplegg og "affærer". Jeg er under 30, og har hatt sex med relativt mange.

Aldri har jeg følt at noen liksom helt har gitt meg den roen og tanken om at dette er han, liksom. Kanskje i begynnelsen, men det dabber alltid av etter hvert. Vært singel en stund nå, foruten et forhold på 2-3 mnd., og er ikke lenger interessert i dating eller noe sånt. Blir jeg forelsket, blir jeg bare urolig og forventer det verste.

Synes det er skummelt at jeg har gitt opp og ikke lenger tror på "the one", som jeg gjorde i tenårene. Jeg har ikke et så bra syn på menn heller, og ser vel mer på dem som sexobjekter... eller en kilde til drama.

Noen som har hatt det sånn og som endret seg senere i livet??

Anonymkode: b2eb8...660

Er du eksen min? 

Anonymkode: a71e1...35c

[AnonymBruker]

Jeg har det også og jeg er 31. Før var jeg mye forelsket eller på jakt. Nå er jeg ikke det. Flørter lite, bortsett fra smått med kolleger, men det er bare sånn hyggeflørting. Dater overhodet ikke, men er også i en by hvor jeg føler jeg skiller meg ut og det ikke finnes noen jeg egentlig blir interessert i. Er blitt for gammel for "demokratisk" forelskelse, jeg vet jo hvem jeg er og hva slags fyr jeg vil ha og være med. Før kunne jeg jo forelske meg i gutter som bare var kjekke og søte, og det var det jo mange av. Derfor føles det som at neste gang så blir det en skikkelig investering. Men da må jeg nok flytte og det skal jeg. Så tenkte jeg å frekventere arbeidsmiljøet mitt (er kunstner), ikke for å finne kjæreste, men for å ha det gøy og øke sjansen for å treffe noen i tillegg.

Anonymkode: b5c78...c3b