Ønsker meg barn, men redd konsekvensene

[AnonymBruker]

Er 28 år, jeg og samboer snakker om barn og at vi har tenkt til å prøve til sommeren / sensommeren. 
 

har alltid sett på meg selv som en omsorgsperson, og har alltid ønsket meg barn. Og å være gravid, finnes det noe vakrere enn en kulemage liksom. 
 

men jeg er også redd. Redd for mangel på fritid, at vi ikke har et kjempe stort nettverk mtp barnevakt osv. 

tenk om vi får en unge med kraftig ADHD, eller en fuksjonshemning. Også må vi holde ut med det i 18 år +++.. 

tenk om det dreper kjærlighetsforholdet vårt, tenk om vi aldri får sove igjen, tenk om det er altfor slitsomt. 
 

tenk om vi begge blir syke, inkludert barnet, klarer vi da å gi det omsorg i syke perioden?.. 

tankene er mange. 
 

er det bare meg som overtenker, eller er det vanlig hos de fleste ? Uansett, hva er det som kan lindre disse bekymringene ? Er det noe dere angrer på, etter å ha fått barn? 

jeg vil bare være så forberedt som det går an før vi prøver. Jeg vil være klar over alle konsekvensene lettere sagt.  

Anonymkode: cc690...b94

[AnonymBruker]

Jeg forstår deg så utrolig godt.. Jeg er 31 nå, og sitter med mange av de samme tankene. Kanskje jeg har hatt bare meg selv å tenke på for lenge, tenk om jeg ødelegger ungen med min egen bagasje, tenk om jeg ikke klarer i tilpasse meg et liv som mor. 

Ikke til stor hjelp kanskje, men du er iallefall ikke alene om å være litt redd.

Anonymkode: 2a150...f43

[AnonymBruker]

Ja, det er nok ganske vanlig å bekymre seg før en slik stor og ugjenkallelig endring av livssituasjon. 

Jeg hadde mange av de samme tankene. Jeg står midt i en fødselsdepresjon sååå skal ikke gi deg noen konklusjon akkurat nå, da blir mesteparten negativt

Men for de fleste er det nok blanda. Noen ting ble som forventet, noen ble verre, noen ting gikk bedre enn fryktet. Ikke så hjelpsomt svar kanskje, men tror det er sant. Man har ingen garantier for noe, men det går ofte greit og det som ikke går greit kan ofte gå seg til med tiden.

Anonymkode: a0e2f...c77

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Er 28 år, jeg og samboer snakker om barn og at vi har tenkt til å prøve til sommeren / sensommeren. 
 

har alltid sett på meg selv som en omsorgsperson, og har alltid ønsket meg barn. Og å være gravid, finnes det noe vakrere enn en kulemage liksom. 
 

men jeg er også redd. Redd for mangel på fritid, at vi ikke har et kjempe stort nettverk mtp barnevakt osv. 

tenk om vi får en unge med kraftig ADHD, eller en fuksjonshemning. Også må vi holde ut med det i 18 år +++.. 

tenk om det dreper kjærlighetsforholdet vårt, tenk om vi aldri får sove igjen, tenk om det er altfor slitsomt. 
 

tenk om vi begge blir syke, inkludert barnet, klarer vi da å gi det omsorg i syke perioden?.. 

tankene er mange. 
 

er det bare meg som overtenker, eller er det vanlig hos de fleste ? Uansett, hva er det som kan lindre disse bekymringene ? Er det noe dere angrer på, etter å ha fått barn? 

jeg vil bare være så forberedt som det går an før vi prøver. Jeg vil være klar over alle konsekvensene lettere sagt.  

Anonymkode: cc690...b94

- Redd for mangel på fritid - jup ,mangelen blir det 

- at vi ikke har et kjempe stort nettverk mtp barnevakt - ingen nettverk her unntatt familie til kona og de hjalp type 2 ganger per år

-  tenk om vi får en unge med kraftig ADHD, eller en fuksjonshemning - jup ,tenkte på det også ,heldigvis gikk det bra her med 2 barn

- tenk om det dreper kjærlighetsforholdet vårt - jup det var toft men vi holdt ut gjennom og er fortsatt sammen etter 20 år (det kreves innsats fra begge 2 for at denne delen skal funke)

- tenk om vi aldri får sove igjen - joda ,dere skal sove ,lite de første årene men mer og mer som tiden går

- tenk om det er altfor slitsomt - jup ,det blir slitsomt men hva er ikke slitsomt i dag liksom ?

- tenk om vi begge blir syke, inkludert barnet, klarer vi da å gi det omsorg i syke perioden? - jup det går helt fint ,barn tåler mye mer en vi velger å tenke

- Er det noe dere angrer på, etter å ha fått barn? - angrer ikke !

 

Hilsen pappa til 2 på 17 og 11 år.

Anonymkode: 36be1...1ba

[AnonymBruker]

Alt er mulig. Men vi mennesker er utrolig tilpasningsdyktige. Dersom jeg som barnløs 5 år siden kunne ha vært flue på veggen hjemme hos oss i dag, så hadde jeg ikke fått barn. Men per i dag angrer jeg ikke, selv om det er et slit Skal sies at jeg ikke er en person med en veldig indre "drive" på å gjøre karriere her i livet, er høyt utdannet men må ikke inn i lederstillinger f.eks. Og trives hjemme. Så småbarnslivet passer for meg, selv om det er et slit av og til ...

Anonymkode: 4006f...e1e

[AnonymBruker]

Jeg synes det er kjempeslitsomt med to barn, har egentlig aldri vært noe verpesjuk eller hatt interesse for barn og babyer. Angrer av og til og tenker på hvor utrolig enkelt livet hadde vært uten barn. Allikevel er det jo koselig å ha en familie, og jeg tror det er veldig sunt for mennesker og par å utfordre seg litt. 

Anonymkode: 49848...c0a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 minutter siden):

Er 28 år, jeg og samboer snakker om barn og at vi har tenkt til å prøve til sommeren / sensommeren. 
 

har alltid sett på meg selv som en omsorgsperson, og har alltid ønsket meg barn. Og å være gravid, finnes det noe vakrere enn en kulemage liksom. 
 

men jeg er også redd. Redd for mangel på fritid, at vi ikke har et kjempe stort nettverk mtp barnevakt osv. 

tenk om vi får en unge med kraftig ADHD, eller en fuksjonshemning. Også må vi holde ut med det i 18 år +++.. 

tenk om det dreper kjærlighetsforholdet vårt, tenk om vi aldri får sove igjen, tenk om det er altfor slitsomt. 
 

tenk om vi begge blir syke, inkludert barnet, klarer vi da å gi det omsorg i syke perioden?.. 

tankene er mange. 
 

er det bare meg som overtenker, eller er det vanlig hos de fleste ? Uansett, hva er det som kan lindre disse bekymringene ? Er det noe dere angrer på, etter å ha fått barn? 

jeg vil bare være så forberedt som det går an før vi prøver. Jeg vil være klar over alle konsekvensene lettere sagt.  

Anonymkode: cc690...b94

Ja... ikke gjør det!!

Hilsen småbarnsmor med sykdom i heimen på 6. uka. 3/4 er nede for telling og den som er frisk er dessverre bare 5 år og proppfull av energi.. just...don't do it...

Men okay. Jeg tuller selvsagt. Ikke om at jeg akkurat nå er meget misfornøyd med tilværelsen. Men hey, sommerhalvåret er veldig fint da Innimellom er vi faktisk også ganske friske i desember, og jul med barn er jo helt magisk! Bare at september og oktober tar all livslyst fra meg hvert eneste år med vedvarende sykdom... vi var jo dumme nok til å få to barn også. Som går på to ulike avdelinger ri barnehagen, så plenty med sykdom å få med seg. Skal sies at i år er ekstremt som varslet. Så sinnsvakt mye sykdom at jeg antar vi er tusenvis av foreldre som har det akkurat som oss nå. Ganske mye selvmedlidenhet. Fy som jeg savner å kunne legge meg i senga når jeg er syk. Men nei, da er det alltid minst et barn som også er sykt, hjemme, ikke sover om natta og det er bare så crap. Skal nevnes at jeg ble gravid med nr to FØR vi i det hele tatt hadde startet bhg med første, så jeg vet nesten ikke om jeg hadde hatt flere barn om jeg hadde visst det jeg vet nå... om sykdom i barnehagetiden. De skal være glad nr to ble unnfanget før vi visste 😛  Vi er ikke glade i sykdom. Og vet faktisk ikke helt hva som skjer om noen blir kronisk eller langvarig alvorlig syke her. Bare å krysse fingrene for at det ikke skjer før barna iaf er større.

Første sov ikke på eget rom før hun var 4,5 år, måttes ove med oss skulle hun sove. Nå camper jeg med 3,5-åringen som våkner MINST en gang hver natt bare for å vite at jeg er der... nei nattesøvn har det ikke vært så mye av de siste 5,5 år... husker en kollega sa at det aller aller verste hun husket fra småbarnstiden var søvnmangelen.- De hadde til og med tre.. galskap.

Og allikevel ville jeg ALDRI vært ungene og familien min foruten. Aldri aldri. De er de søteste små, masse glede (fra dem...) hver dag (uansett form...),  Det er helt nydelig å få være mamma ❤️ Og helt grusomt slitsom til tider. 

Beste tips: legg deg ALLTID tidlig. Du vet aldri når ungen våkner 5:45 og ikke får sove igjen... 
Det skjedde meg nettopp nå. Skulle tro man hadde lært. Men ble sittende å se nyhetene i går pga det på Kongsberg, og idioten meg skulle så bare ta et kapittel i krimromanen min etterpå. Som ble så spennende at det ble mange. Klokka ble midnatt... og BOOM 5:45 våkner hun med masse hoste og snørr og klarer selvsagt ikke legge seg igjen når hun har det slik. Ingen gjør det... Fitibit sier jeg sov 5,5 timer i natt, i tillegg er jeg egentlig syk...  formiddagen måtte jeg da passe den syke, før jeg kunne ta en liten pause en time på sofaen før jeg må forberede morgendagens møter, før jeg skal hente eldste i barnehagen, og hun er frisk som en fisk. Jeg skal legge henne, hun sovner ikke før etter kl 20... Jeg burde selv lagt meg kl 17 😛 Men hvorfor tar ikke mannen over spør dere kanskje? Han er syk. Han har manflu. Det er verre. Det er nesten sykehusinnleggelse når menn blir forkjøla, så der er det kun rom for en kort pause på sofaen på hjemmekonotroet under påskudd av arbeid, og så faktisk arbeid en times tid. Så må han få hvile stakkars...

Anbefaler også sterkt at dere er enige i ønsket om barn, og at dere forbyr samlvsbrudd før ungene i det minste er på skolen, eventuelt at alle har sovet hele netter et halvt års tid. Hadde skilt meg mange ganger de siste år hadde det ikke vært for at vi avtalte at det gjør vi ikke i småbarnsårene, ikke når søvnmangel og alt mulig annet har hovedpåvirkningen på livet vårt. Det var en veldig god deal. Kjenner innimellom at vi begynner å finne tilbake til hverandre igjen, at vi får litt mer tid sammen. Vi kan dra på dates (når vi er friske!! Så til våren kanskje...), og ungene sover i det minste når de har lagt seg. Det er jo deilig  

Dette er et rart innlegg. Du får ta det som det det er. Realitetsorientering... Men FÅ BARN! Dette må man bare oppleve!! Aldri satt så pris på en hel natts søvn eller en hel mnd uten sykdom før, man får et helt nytt perspektiv på livet, som man ikke bør gå glipp av ❤️ Anbefales! Men vær beredt, det er ingen dans på roser hele tiden nei...

Anonymkode: e3b61...236

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (49 minutter siden):

Ja... ikke gjør det!!

Hilsen småbarnsmor med sykdom i heimen på 6. uka. 3/4 er nede for telling og den som er frisk er dessverre bare 5 år og proppfull av energi.. just...don't do it...

Men okay. Jeg tuller selvsagt. Ikke om at jeg akkurat nå er meget misfornøyd med tilværelsen. Men hey, sommerhalvåret er veldig fint da Innimellom er vi faktisk også ganske friske i desember, og jul med barn er jo helt magisk! Bare at september og oktober tar all livslyst fra meg hvert eneste år med vedvarende sykdom... vi var jo dumme nok til å få to barn også. Som går på to ulike avdelinger ri barnehagen, så plenty med sykdom å få med seg. Skal sies at i år er ekstremt som varslet. Så sinnsvakt mye sykdom at jeg antar vi er tusenvis av foreldre som har det akkurat som oss nå. Ganske mye selvmedlidenhet. Fy som jeg savner å kunne legge meg i senga når jeg er syk. Men nei, da er det alltid minst et barn som også er sykt, hjemme, ikke sover om natta og det er bare så crap. Skal nevnes at jeg ble gravid med nr to FØR vi i det hele tatt hadde startet bhg med første, så jeg vet nesten ikke om jeg hadde hatt flere barn om jeg hadde visst det jeg vet nå... om sykdom i barnehagetiden. De skal være glad nr to ble unnfanget før vi visste 😛  Vi er ikke glade i sykdom. Og vet faktisk ikke helt hva som skjer om noen blir kronisk eller langvarig alvorlig syke her. Bare å krysse fingrene for at det ikke skjer før barna iaf er større.

Første sov ikke på eget rom før hun var 4,5 år, måttes ove med oss skulle hun sove. Nå camper jeg med 3,5-åringen som våkner MINST en gang hver natt bare for å vite at jeg er der... nei nattesøvn har det ikke vært så mye av de siste 5,5 år... husker en kollega sa at det aller aller verste hun husket fra småbarnstiden var søvnmangelen.- De hadde til og med tre.. galskap.

Og allikevel ville jeg ALDRI vært ungene og familien min foruten. Aldri aldri. De er de søteste små, masse glede (fra dem...) hver dag (uansett form...),  Det er helt nydelig å få være mamma ❤️ Og helt grusomt slitsom til tider. 

Beste tips: legg deg ALLTID tidlig. Du vet aldri når ungen våkner 5:45 og ikke får sove igjen... 
Det skjedde meg nettopp nå. Skulle tro man hadde lært. Men ble sittende å se nyhetene i går pga det på Kongsberg, og idioten meg skulle så bare ta et kapittel i krimromanen min etterpå. Som ble så spennende at det ble mange. Klokka ble midnatt... og BOOM 5:45 våkner hun med masse hoste og snørr og klarer selvsagt ikke legge seg igjen når hun har det slik. Ingen gjør det... Fitibit sier jeg sov 5,5 timer i natt, i tillegg er jeg egentlig syk...  formiddagen måtte jeg da passe den syke, før jeg kunne ta en liten pause en time på sofaen før jeg må forberede morgendagens møter, før jeg skal hente eldste i barnehagen, og hun er frisk som en fisk. Jeg skal legge henne, hun sovner ikke før etter kl 20... Jeg burde selv lagt meg kl 17 😛 Men hvorfor tar ikke mannen over spør dere kanskje? Han er syk. Han har manflu. Det er verre. Det er nesten sykehusinnleggelse når menn blir forkjøla, så der er det kun rom for en kort pause på sofaen på hjemmekonotroet under påskudd av arbeid, og så faktisk arbeid en times tid. Så må han få hvile stakkars...

Anbefaler også sterkt at dere er enige i ønsket om barn, og at dere forbyr samlvsbrudd før ungene i det minste er på skolen, eventuelt at alle har sovet hele netter et halvt års tid. Hadde skilt meg mange ganger de siste år hadde det ikke vært for at vi avtalte at det gjør vi ikke i småbarnsårene, ikke når søvnmangel og alt mulig annet har hovedpåvirkningen på livet vårt. Det var en veldig god deal. Kjenner innimellom at vi begynner å finne tilbake til hverandre igjen, at vi får litt mer tid sammen. Vi kan dra på dates (når vi er friske!! Så til våren kanskje...), og ungene sover i det minste når de har lagt seg. Det er jo deilig  

Dette er et rart innlegg. Du får ta det som det det er. Realitetsorientering... Men FÅ BARN! Dette må man bare oppleve!! Aldri satt så pris på en hel natts søvn eller en hel mnd uten sykdom før, man får et helt nytt perspektiv på livet, som man ikke bør gå glipp av ❤️ Anbefales! Men vær beredt, det er ingen dans på roser hele tiden nei...

Anonymkode: e3b61...236

Leste dette og tenkte bare, hun må ha hatt et lett liv. Hvis litt uskyldig forkjølelse og influensa er det som skal til for å velte lasset for deg? Med to ellers friske barn og en ellers frisk mann.  

Anonymkode: dbfa7...7f1

[AnonymBruker]

Tja, jeg er langt fra sikker på om det var riktig for meg å få barn. Nå er jo hn her da, så nå må jeg bare leve med den avgjørelsen jeg tok. Men ja, jeg savner livet mitt. Det barnet bringer til livet mitt veier ikke helt opp.Håper det blir bedre ettersom barnet blir eldre.

(Og før noen kommer, fulle av diagnoselyst og manglende evne til å se andre enn seg selv, ridende på en pastellfarget enhjørning med hjerter susende rundt seg - jeg har ingen fødselsdepresjon. Selv om noen med lav emosjonell kapasitet alltid må foreslå det når noen uttrykker tvil/anger).

Anonymkode: b41a5...152

[AprilLudgate]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Er 28 år, jeg og samboer snakker om barn og at vi har tenkt til å prøve til sommeren / sensommeren. 
 

har alltid sett på meg selv som en omsorgsperson, og har alltid ønsket meg barn. Og å være gravid, finnes det noe vakrere enn en kulemage liksom. 
 

men jeg er også redd. Redd for mangel på fritid, at vi ikke har et kjempe stort nettverk mtp barnevakt osv. 

tenk om vi får en unge med kraftig ADHD, eller en fuksjonshemning. Også må vi holde ut med det i 18 år +++.. 

tenk om det dreper kjærlighetsforholdet vårt, tenk om vi aldri får sove igjen, tenk om det er altfor slitsomt. 
 

tenk om vi begge blir syke, inkludert barnet, klarer vi da å gi det omsorg i syke perioden?.. 

tankene er mange. 
 

er det bare meg som overtenker, eller er det vanlig hos de fleste ? Uansett, hva er det som kan lindre disse bekymringene ? Er det noe dere angrer på, etter å ha fått barn? 

jeg vil bare være så forberedt som det går an før vi prøver. Jeg vil være klar over alle konsekvensene lettere sagt.  

Anonymkode: cc690...b94

Nei, du overtenker egentlig ikke.

Alle disse tingene kan skje - på en gang. For de fleste gjør det jo ikke det. 

Det er en risiko man tar generelt i livet. Og risikoen for at alle tre i samme familie skal bli alvorlig syke på en gang er ganske mye lavere enn at dere for eksempel havner i en bilulykke. 

Og ingen dropper å få barn fordi «tenk om bilulykke». 

Men det er lurt å tenke på slike ting i tilstrekkelig form til at man orienterer seg litt om hvilke tiltak som finnes. 

Snakke sammen om forventninger osv. 

[AnonymBruker]

Har selv tenkt lenge på det og tenker ennå.

jeg er super redd for at mannen blir utro eller at kjærligheten svekkes! Har lest utrolig mye innlegg om menn som blir utro når kona er gravid. 

jeg er redd for å ødelegge underlivet mitt slik at jeg må bruke bleie hele tiden. 

jeg er redd for å dø under fødselen. Har allerede jernmangelanemi. Altså kroppen min lagrer ikke jern på samme måte. 

er redd barnet ødelegger privatlivet til mannen min og meg!

jeg er i 20 årene og føler eneste gangen jeg kunne akseptert barn er nærme 40 alderen. Grunnet da er jeg nærme døden uansett og hvis jeg angrer er det ikke krise. Får jeg barn nå må jeg leve med det 40-60 år til. Rett og slett til jeg dør. 
når du en gang har fårt barn har du det hele livet så tenker jeg like gjerne kan vente

Anonymkode: 65f76...29c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Har selv tenkt lenge på det og tenker ennå.

jeg er super redd for at mannen blir utro eller at kjærligheten svekkes! Har lest utrolig mye innlegg om menn som blir utro når kona er gravid. 

jeg er redd for å ødelegge underlivet mitt slik at jeg må bruke bleie hele tiden. 

jeg er redd for å dø under fødselen. Har allerede jernmangelanemi. Altså kroppen min lagrer ikke jern på samme måte. 

er redd barnet ødelegger privatlivet til mannen min og meg!

jeg er i 20 årene og føler eneste gangen jeg kunne akseptert barn er nærme 40 alderen. Grunnet da er jeg nærme døden uansett og hvis jeg angrer er det ikke krise. Får jeg barn nå må jeg leve med det 40-60 år til. Rett og slett til jeg dør. 
når du en gang har fårt barn har du det hele livet så tenker jeg like gjerne kan vente

Anonymkode: 65f76...29c

 

Anonymkode: 65f76...29c

[AnonymBruker]

Konsekvensene for oss var bare positive. "Fritid" har vi jo, men den tilbringes sammen med barna i flere år. Så får du fritid alene igjen (livet er langt). Nettverk kan dere skaffe dere, det er heller oversosialtmed barn  enn under- er min erfaring. Så lenge dere er to, trenger dere ikke nødvendigvis så mye barnevakt, annet enn for å være tosomme. Men et nettverk å være sammen med er gull. Syke barn, barn med utfordringer: Ikke få barn hvis du tror dere ikke vil takle det. Hvis dere tror det blir slitsomt og annerledes og vanskelig, men håndterbart, og at barnet i så fall vil ha det like godt hos dere som hos noen andre, da klarer dere det. Kjærlighetsforholdet deres blir utvidet, dere blir en hel familie. Men dere to er de voksne, dere er kjærestene, dere skal være kjærester lenge etter at barna har flyttet ut. ikke få barn hvis du ikke tenker slik, at dette er mannen du skal være sammen med selvom dere aldri får barn, selvom dere får trillinger, at dere blir pensjonister sammen uansett. Vi har to barn som nå er tenåringer, og jeg kan telle antall våkenetter på én hånd. Helt sant. andre tng har vært utfordrende, men ikke søvn.

Syke kan dere jo bli, tenker du influensa/omgangssyke på hele hurven, så klarer alle det. Hvis det utenkelige skulle skje at begge foreldre blir så syke at dere ikke kan ta dere av barnet, så skaffer man jo hjelp? Det er da ikke noen grunn til å ikke stifte familie? 

Jeg tror du overtenker. 

Anonymkode: 6a31d...8cc