Når innså du at venninnen din faset deg ut?

[AnonymBruker]

Jeg snakker ikke om krangler eller dramatiske situasjoner hvor det er naturlig å kutte kontakten, men om det å fase noen ut gradvis. Jeg må vel innse at min venninne gjennom 20 år gjør dette med meg nå. Hun har sjelden tid å avse, maks en time på kafé et par ganger i halvåret. (Vi bor i samme by) Vi ringes aldri, og tar aldri kontakt for å fortelle den andre hvis noe viktig skjer i livet. Dette går selvsagt begge veier, jeg er heller ikke flink til å holde kontakt, men jeg reagerer på at hun alltid har så dårlig tid de gangene vi først møtes. Hvordan ble du sakte faset ut av venninner? 

Anonymkode: 973ac...7eb

[AnonymBruker]

Jeg må bare si at det er ikke sikkert at dette er noe bevisst utfasing, men at livet, livssituasjonen, interesser og overskudd endrer seg over tid. Jeg har merket med vennene mine etterhvert som de har fått seg kjærester og slikt at det blir mindre tid mellom oss, og litt periodevis av og på med kontakt.

Anonymkode: 0643b...ab8

[AnonymBruker]

1 hour ago, AnonymBruker said:

Jeg snakker ikke om krangler eller dramatiske situasjoner hvor det er naturlig å kutte kontakten, men om det å fase noen ut gradvis. Jeg må vel innse at min venninne gjennom 20 år gjør dette med meg nå. Hun har sjelden tid å avse, maks en time på kafé et par ganger i halvåret. (Vi bor i samme by) Vi ringes aldri, og tar aldri kontakt for å fortelle den andre hvis noe viktig skjer i livet. Dette går selvsagt begge veier, jeg er heller ikke flink til å holde kontakt, men jeg reagerer på at hun alltid har så dårlig tid de gangene vi først møtes. Hvordan ble du sakte faset ut av venninner? 

Anonymkode: 973ac...7eb

Vurdert å faktisk ta kontakt å snakke? Si at dersom hun ikke lenger er så interresert, så er det greit, men du vil gjerne vite det.

Anonymkode: 0ca1e...c56

[AnonymBruker]

Dette kunne vært meg, jeg var i et forhold med en mann som var fryktelig manipulerende, jeg hadde konstant dårlig tid fordi han krevde enormt mye fra, jeg hadde ikke krefter til mitt eget liv i det hele tatt. De få dagene med noe overskudd ble også tilbrakt med han. På en eller annen måte isolerte han meg, eller jeg gjorde det vel selv, han gjorde det alltid fryktelig vanskelig de få gangene jeg gikk ut uten han eller snakket i tlf lenge feks.

Tok mange år før jeg forsto hva som foregikk. Da var jeg uføretrygdet, og helt på felgen. Jeg føler meg ekstremt heldig som fremdeles har de samme venninnene mine. De fleste er barndomsvenner eller ihvertfall 20 år gamle vennskap.

De jeg ble kjent med rett før jeg ble sammen med eksmannen min mistet jeg kontakt med litt etter litt.

Det kan være mange grunner til at hun trekker seg tilbake. Hva med å spørre henne hvordan hun har det?

Anonymkode: 1f999...759

[AnonymBruker]

Merket at min venninne faset meg ut.. tok sjelden kontakt og når jeg tok kontakt var hun bare kort og hyggelig. 
Grunnen er nok at hun var lærer til barnet mitt. Jeg var kjempefornøyd med henne og barnet mitt likte henne veldig godt. Men gjennom 3 år var det ting jeg sa fra om som jeg ikke synes var greit. 
Hun tåler ikke kritikk og hun tror hun er verdens beste lærer. Noe hun absolutt er også, men av og til må en som forelder si fra når jeg er uenig i noe. 
Hvis hun ikke klarer å skille mellom jobb og privat er det igrunn hennes problem. 
Jobber selv i barnehage, og får stadig høre av foreldre som er superfornøyde ellers at de er misfornøyde med enkelte ting. Det må vi tåle 

Anonymkode: 49f80...0f0

[AnonymBruker]

Når man blir voksen har man ofte mye annet som skjer i livet, man prioriterer litt annerledes. Jeg har ei venninne jeg traff flere ganger i uken, men det tappet meg veldig for energi, så nå er det sjeldent vi møtes og ikke lenge av gangen. Rett g slett fordi jeg syntes 1,5 -2 timer holder, da er jeg fornøyd. På fritiden min har jeg også mye annet jeg ønsker å gjøre, trene, gå turer, eller bare slappe av for meg selv. Husarbeid, og andre ærend. Faser hun ikke ut av den grunn, men det holder å treffes ett par ganger i måneden maks, og ikke så fryktelig lenge av gangen. 

Anonymkode: bbd57...ac1

[AnonymBruker]

* Når en av dem hadde vært sammen med en fyr i et halvt år uten at hun hadde tatt initiativ til å introdusere ham til meg som venn, ei heller fortalt meg om ham på eget initiativ. 

* Når en annen "venninne" fortalte at hun hadde hatt et av og på-forhold med en fyr i 7 (!!!) år. Da skjønner man at man er helt ute, og gidder dermed ikke å bruke mer energi på slike folk.

Anonymkode: cb298...a4e

[Gjest Kerrs Pink]

Ja, eller når en inviterer til bursdag, middag eller bare kaffi, og ALDRI passer det. Ringer ikke opp igjen, eller svarer på snap. Spesielt etter at jeg fortalte om noen veldig private vanskeligheter jeg kunne trengt støtte til. Da hørte jeg ikke mer før 1,5år senere, da ville hun gå på kafé med meg. Tagga meg i SoMe, ikke direkte melding engang. 

Nei vet du hva, sånne folk gidder jeg ikke bruke tid på, det er ikke verdt det. Men det er sårt for det om, selvsagt. 

[AnonymBruker]

Da hun ikke fortalte meg at hub var gravid. Jeg fikk vite det av andre… 

Jeg var gravid samtidig… 

Anonymkode: 567df...577

[AnonymBruker]

Da hun inviterte venninnegjengen i bursdag. Alle unntatt meg. Og la ut bilde på sosiale medier. Da skjønte jeg at jeg hadde sett på vårt vennskap som viktigere enn det hun gjorde...

Anonymkode: d2aa0...531

[AnonymBruker]

Den ene når jeg leste på Facebook at hun var forlovet. I tillegg til den gamle regla om at vi mååå treffes snart, men greier ikke verken si ja til en dato eller foreslå en dato.

Når det tok lenger og lenger tid før hun svarte i chatten og til slutt ikke svarte engang når jeg gratulerte henne med dagen.

Anonymkode: d61ef...3c8

[AnonymBruker]

 

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Når man blir voksen har man ofte mye annet som skjer i livet, man prioriterer litt annerledes. Jeg har ei venninne jeg traff flere ganger i uken, men det tappet meg veldig for energi, så nå er det sjeldent vi møtes og ikke lenge av gangen. Rett g slett fordi jeg syntes 1,5 -2 timer holder, da er jeg fornøyd. På fritiden min har jeg også mye annet jeg ønsker å gjøre, trene, gå turer, eller bare slappe av for meg selv. Husarbeid, og andre ærend. Faser hun ikke ut av den grunn, men det holder å treffes ett par ganger i måneden maks, og ikke så fryktelig lenge av gangen. 

Anonymkode: bbd57...ac1

Ja, det er klart at man må prioritere. Jeg er enig med deg, jeg hadde heller ikke orket å treffe en venninne flere ganger i uken. En kveld i måneden og et par meldinger innimellom det hadde holdt fint for meg. Men her snakker vi maksimalt tre ganger i halvåret, og går det mer enn høyst en time kan du være sikker på at hun sitter og ser på klokka og nesten tripper etter å få gå. Og det er selv om det var hun som foreslo å treffes. Ingen reiser, ingen jentekvelder, ingen telefoner. Jeg skal ikke ta initiativ mer, så får vi se om hun får bedre tid en gang. 

Anonymkode: 973ac...7eb

[AnonymBruker]

Vi var nære venner i nesten 10 år, gikk i samme klasse og bodde sammen. Hun flyttet til en annen by men var ofte tilbake i byen jeg bodde i men prioriterte da å møte andre venner hver gang. Jeg prøvde å holde kontakten, spurte hvordan det gikk og sa hun måtte gi en lyd om hun var her i byen men hørte aldri noe. Samtidig kunne jeg se på sosiale medier at hun takket andre for en hyggelig helg i byen jeg bor i. La også ut masse ordtak/sitater om å ikke kaste bort tid på mennesker som aldri gir noe tilbake osv…
Nå er vårt vennskap kun et passivt Facebook-bekjentskap og det har jeg det egentlig greit med. 

Anonymkode: f9331...259

[AnonymBruker]

Når hun fikk barn var jeg ikke god nok lengre. Hun snakket bare om de nye venninnene i barselsgruppa. Jeg kom med gaver, ga barnet oppmerksomhet og mor oppmerksomhet, men hun valgte å kutte meg som ikke har barn. Føles ganske kjipt, men men. Spesielt siden jeg ikke har helse til å få barn nå, og kanskje aldri, så syns jeg det er gøy å se venners barn.

Hun sluttet bare å invitere meg, og jeg fikk aldri en forklaring. Gidder ikke å ta kontakt igjen, jeg syns det er spesielt, i alle fall når jeg har vært støttende.

Anonymkode: b4069...1f2

[AnonymBruker]

Jeg kutta ut venninna mi pga bare egosentrisk oppførsel. Høre på hennes patetiske problemer, hun er sykemeldt i et år pga krangel med sjefen. Har ingen selvinnsikt. Hun tappet meg for energi, vi vokste i fra hverandre. Jeg har ikke vært med henne på siden begynnelsen av september. Ahh deilig. 

Ts, la det fare. La henne gå. Bruk tiden din på venner du finner likeverdige.

Anonymkode: 029a2...850

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 15.10.2021 den 3.44):

Merket at min venninne faset meg ut.. tok sjelden kontakt og når jeg tok kontakt var hun bare kort og hyggelig. 
Grunnen er nok at hun var lærer til barnet mitt. Jeg var kjempefornøyd med henne og barnet mitt likte henne veldig godt. Men gjennom 3 år var det ting jeg sa fra om som jeg ikke synes var greit. 
Hun tåler ikke kritikk og hun tror hun er verdens beste lærer. Noe hun absolutt er også, men av og til må en som forelder si fra når jeg er uenig i noe. 
Hvis hun ikke klarer å skille mellom jobb og privat er det igrunn hennes problem. 
Jobber selv i barnehage, og får stadig høre av foreldre som er superfornøyde ellers at de er misfornøyde med enkelte ting. Det må vi tåle 

Anonymkode: 49f80...0f0

Det kan jo og være hun syntes det ble vanskelig med rolleblanding. 

Anonymkode: 0d1b6...ebd

[Crazydoglady]

Det høres igrunnen ikke ut som det er snakk om å bli faset ut nødvendigvis. Ikke bevist iallefall. Det høres litt ut som livet for veldig mange. Jeg er så glad jeg har venner hvor forholdet er akkurat likt enten det er uker, måneder eller år siden sist vi snakket. Der jeg er i livet nå blir det mest plass til de som er enklest eller iallefall villig til og inkluderes i livet. Altså felles aktiviteter, gjennom barn, gå tur, uten at jeg må sette av tid spesifikt til dem, skaffe barnevakt osv. Jeg har ikke så mye sånn tid, jeg har mitt å slite med som begrenser kapasiteten min selv når jeg har tid og det er ikke personlig. 🙂

Endret 23. oktober 2021 av Crazydoglady

[AnonymBruker]

Jeg innså at noe var i gjæret de få gangene jeg ble invitert med på ulike ting før jeg ble faset ut. Det var en slags pinlig stillhet og plutselig føltes alle relasjonene kunstige. Jeg har sikkert gjort feil, men fra en dag til en annen nærmest så mistet jeg omtrent alle vennene jeg hadde. Hadde jeg visst hva jeg gjorde feil så kunne jeg sagt unnskyld. Har tenkt mye over det. Jeg vet store deler av den gjengen holder sammen enda. Nå har jeg omtrent ingen venner, nesten ingen kontakt med familie og 0 kontakt med slektninger. Føler jeg sitter på sidelinjen og ser på at alle andre har et meningsfullt liv. 

Anonymkode: 4b200...fbc