Flere i samme situasjon? Jeg sover på stua, mens barnet har eget soverom

[AnonymBruker]

Hei!
 

Prøver å holde det kort, men blir litt langt likevel 😛 

Jeg er alene med 1 barn på 9 år. Siden barnet var baby (jeg og barnefar gikk dessverre fra hverandre da barnet var baby) har vi bodd i en relativt liten, leid leilighet med 1 soverom i et ganske fint område i Oslo. Jeg er selv oppvokst ute i drabantby i Oslo nord, og skulle jo ønske at jeg hadde hatt sterkere økonomi etter at jeg selv fikk barn (som ikke var planlagt). Dessverre er det slik at jeg alene ikke får kjøpt leilighet med 2 soverom i Oslo selv om jeg har utdanning, fast jobb og stabil inntekt. Barnet har for lengst fått soverommet for seg selv, og soverommet er av god størrelse. Jeg sover på madrass i stua og trives helt greit med det. Annenhver uke er barnet hos sin far, hvor barnet har eget soverom (far har samboer og de er to om økonomien). 

Nå er det slik at vi trives jo godt i området, det er et ressurssterkt miljø, bra skole og veldig barnevennlig. Barnet er klar over at vi bor mindre enn de aller fleste i klassen, som bor i gigantiske leiligheter og rekkehus. Nå blir de jo større og større og jeg begynner å kjenne på frykten for at barnet skal oppleve at de andre barna skal mobbe eller lignende, grunnet at vi bor så mye mindre enn dem. Jeg er redd for at de etterhvert skal innse at barnet er fra et hjem med dårligere/svak økonomi og at barnet skal kjenne seg annerledes grunnet dette. Når det er sagt, så får barnet alt hen trenger av klær og utstyr og går på flere fritidsaktiviteter o.l, så det er jo ikke synd på hen sånn sett, men.. 

Føler noen ganger at de andre foreldrene (som selvfølgelig er gift og har flere barn) ser litt "ned" på meg eller syntes synd på meg som "bare" leier (selv om vi har leid i 9 år sammenhengende på samme sted da) og ikke kan kjøpe rekkehus. 

Er enkelte ganger fristet til å flytte til andre siden av byen, hvor det er en større overvekt av familier/enslige med litt dårligere råd, bare for at ikke barnet skal måtte kjenne på det.. 

Hittil er det jo ikke er problem sånn sett, men.. Noen som er i samme situasjon eller som har noen tips?

 

Anonymkode: 4c9fd...09d

[AnonymBruker]

Nå vet jeg ikke mye om dagens unger, men jeg husker godt noe liknende fra da jeg selv gikk på ungdomsskolen. En god venninne hadde en søster og moren deres var helt alene om omsorgen. Faren var helt ute av bildet. Jeg husker hvor stolt venninnen min var da hun fortalte at moren hadde kjøpt leilighet! Jeg var på besøk og hun viste stolt rommet som hun delte med søsteren i en 2roms blokkleilighet. 

På stuen var det en sovesofa som hun fortalte at moren sov på. Det eneste jeg husker at jeg tenkte er: "herlighet for en grei mamma som gir soverommet til jentene sine!". 

Selv kommer jeg fra en ressurssterk familie, vi bodde i en stor enebolig som var mest vanlig i området jeg vokste opp. 

Jeg tror ikke du skal tenke for mye på dette💕

Anonymkode: 8544d...3ac

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Jeg er alene med 1 barn på 9 år. Siden barnet var baby (jeg og barnefar gikk dessverre fra hverandre da barnet var baby) har vi bodd i en relativt liten, leid leilighet med 1 soverom i et ganske fint område i Oslo. 

Nå er det slik at vi trives jo godt i området, det er et ressurssterkt miljø, bra skole og veldig barnevennlig. Barnet er klar over at vi bor mindre enn de aller fleste i klassen, som bor i gigantiske leiligheter og rekkehus.

Er enkelte ganger fristet til å flytte til andre siden av byen, hvor det er en større overvekt av familier/enslige med litt dårligere råd, bare for at ikke barnet skal måtte kjenne på det.. 

Anonymkode: 4c9fd...09d

Ville aldri vurdert å bli boende som leietaker i en liten leilighet  når jeg kunne eid i annen del av byen eller utenfor byen.   I 9 år har du betalt sikkert høy leie på en liten leilighet når du kunne kjøpt et annet sted og hatt lavere kostnader bare fordi du er opptatt av statusbydel.

Anonymkode: 4b314...d03

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Ville aldri vurdert å bli boende som leietaker i en liten leilighet  når jeg kunne eid i annen del av byen eller utenfor byen.   I 9 år har du betalt sikkert høy leie på en liten leilighet når du kunne kjøpt et annet sted og hatt lavere kostnader bare fordi du er opptatt av statusbydel.

Anonymkode: 4b314...d03

Det er vel ikke nødvendigvis status hun tenker på. Men at det er et godt miljø å vokse opp i

Anonymkode: b24e5...213

[AnonymBruker]

Når jeg vokste opp delte min mor rom med min yngste søster etter at jeg fikk eget soverom (fordi jeg hadde mye vennebesøk). En av mine nærmeste venniner hadde foreldre som sov på stuen, sengen var avskilt fra resten av stuen med en bokhylle. Vi har begge nære og gode forhold til våre foreldre, og jeg tok ingen skade av det. Selv om vi hadde minst plass hadde jeg mest vennebesøk, fordi moren min la til rette for det. Jeg ser ikke noe problem med at du sover på stuen og at sønnen din har eget soverom.

Anonymkode: 068ca...d0e

[AnonymBruker]

Jeg har bodd i liten leilighet i 6 år, jeg sover på stua og ungen min har soverommet. Han er nå blitt 18 år. Vennene hans vet at vi bor trangt så de pleier å møtes hos de andre. Sånn er bare livet. Man bor slik man har råd til.

Anonymkode: dc585...a6c

[AnonymBruker]

Dette er jo bare noe man må ruste barnet til å stå i. Nå projiserer du dine egne mindreverdighetskomplekser over på barnet. Er det noe de/barn på vestkanten har godt av å se så er det at det faktisk finnes forskjeller. 

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Ville aldri vurdert å bli boende som leietaker i en liten leilighet  når jeg kunne eid i annen del av byen eller utenfor byen.   I 9 år har du betalt sikkert høy leie på en liten leilighet når du kunne kjøpt et annet sted og hatt lavere kostnader bare fordi du er opptatt av statusbydel.

Anonymkode: 4b314...d03

Åpenbart at TS ikke bor der bare pga det. Ærlig talt. 

Anonymkode: 21a70...e20

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 minutter siden):

Hei!
 

Prøver å holde det kort, men blir litt langt likevel 😛 

Jeg er alene med 1 barn på 9 år. Siden barnet var baby (jeg og barnefar gikk dessverre fra hverandre da barnet var baby) har vi bodd i en relativt liten, leid leilighet med 1 soverom i et ganske fint område i Oslo. Jeg er selv oppvokst ute i drabantby i Oslo nord, og skulle jo ønske at jeg hadde hatt sterkere økonomi etter at jeg selv fikk barn (som ikke var planlagt). Dessverre er det slik at jeg alene ikke får kjøpt leilighet med 2 soverom i Oslo selv om jeg har utdanning, fast jobb og stabil inntekt. Barnet har for lengst fått soverommet for seg selv, og soverommet er av god størrelse. Jeg sover på madrass i stua og trives helt greit med det. Annenhver uke er barnet hos sin far, hvor barnet har eget soverom (far har samboer og de er to om økonomien). 

Nå er det slik at vi trives jo godt i området, det er et ressurssterkt miljø, bra skole og veldig barnevennlig. Barnet er klar over at vi bor mindre enn de aller fleste i klassen, som bor i gigantiske leiligheter og rekkehus. Nå blir de jo større og større og jeg begynner å kjenne på frykten for at barnet skal oppleve at de andre barna skal mobbe eller lignende, grunnet at vi bor så mye mindre enn dem. Jeg er redd for at de etterhvert skal innse at barnet er fra et hjem med dårligere/svak økonomi og at barnet skal kjenne seg annerledes grunnet dette. Når det er sagt, så får barnet alt hen trenger av klær og utstyr og går på flere fritidsaktiviteter o.l, så det er jo ikke synd på hen sånn sett, men.. 

Føler noen ganger at de andre foreldrene (som selvfølgelig er gift og har flere barn) ser litt "ned" på meg eller syntes synd på meg som "bare" leier (selv om vi har leid i 9 år sammenhengende på samme sted da) og ikke kan kjøpe rekkehus. 

Er enkelte ganger fristet til å flytte til andre siden av byen, hvor det er en større overvekt av familier/enslige med litt dårligere råd, bare for at ikke barnet skal måtte kjenne på det.. 

Hittil er det jo ikke er problem sånn sett, men.. Noen som er i samme situasjon eller som har noen tips?

 

Anonymkode: 4c9fd...09d

Klem til deg TS. Det er mange som bor trangt i oslo. Jeg og eks kjøpte rekkehus og solgte, så ble vi skilt og tilogmed med EK hadde jeg ikke råd til å kjøpe en tosov der vi bor.

Mitt barn er også 9 og har ikke eget rom, men deler rom med meg. Barnet bryr seg ikke, og soverommet er "hans rom" selv om jeg og sover der. Men Jeg orker ikke det lengre nå.

Min løsning var å kjøpe lengre ute. Jeg skal pendle med barnet hver morgen i 30 min før jeg pendler videre i 30 minutt til jobb. det blir lang pendlevei men verdt det, da vi får hage og stor lekeplass rett ved. 

Anonymkode: 14a2b...909

[AnonymBruker]

Jeg og moren min bodde sånn da jeg var tenåring. Leiligheten var vel ca 34 kvadrat og jeg hadde soverommet. Opplevde det aldri som noe problem, jeg hadde med både venner og kjæreste hjem uten og være flau.

Satt stor pris på og bo veldig sentralt i en stor by, kort vei til alt og alle. Det betydde mye mer for meg enn størrelsen på leiligheten, eget rom med dør som kunne lukkes var helt topp. 

Anonymkode: a3222...025

[AnonymBruker]

Det som er så leit med å leie med barn er jo at man ikke vet om huseier plutselig skal si opp leieavtalen for å pusse opp. Jeg vet om 3 stk som må flytte ut pga dette. ene personen har barn. De andre leide der i nesten ti år. Den siste personen leide der i over ti år og ble kasta ut fordi de skulle pusse opp. Glem at det er status å eie, hvem bryr seg? men stabilitet er jo viktig da. Jeg har leid med barn i lang tid og er lei av at huseier plutselig skal låse inn. og lei av å være engstelig for at ungen skal lage en ripe eller ødelegge noe slik at huseier da skal kreve penger av meg. det er ikke en god følelse å ikke være "egen herre"

 

Anonymkode: 14a2b...909

[AnonymBruker]

Jeg synes et godt oppvekstmiljø er viktigere enn å ha et større sted å bo. Spesielt her i Oslo hvor det er så mye rart som rører seg i enkelte deler av byen. 

Anonymkode: 9b115...6f6

[AnonymBruker]

Det er ikke bare i Oslo det er slik❤

Leieprisene i Bodø og Tromsø er helt ville.

Vi leier også en 2-roms i sentrum. Barnet har soverommet og jeg har en seng i boden. Vi leier såpass billig at vi kan spare en del, og å flytte ut av sentrum er ikke aktuelt pga skole, jobb, nærhet til alt uten å bruke bil eller kollektiv. Men jeg har også følt på dette. Likevel har han ofte venner på besøk og ingen av de har brydd seg. Det er på rommet de oppholder seg, ikke i stua sammen med meg. 

Anonymkode: 9e8d7...b12

[AnonymBruker]

Vi eier en leilighet med 2 soverom. Jeg og mannen min sover på stua, ungene har hvert sitt soverom. Det er ikke optimalt, men det går. 

Anonymkode: 298c3...9ad

[AnonymBruker]

En i klassen til mitt barn bor slik du beskriver. Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg aldri har hørt mobbing eller lignende rundt situasjonen. Barnet er nok oftest ute å leker eller er med andre barn hjem, men jeg vet at moren til dette barnet alltid har arrangert bursdagsfester og andre temafester hjemme hos de. Det er trangt, men barna koser seg likevel. Det det er hjerterom er det husrom❤️
 

vi bor som sagt i et svært ressurssterkt nabolag, de fleste andre barn bor i store hus, men likevel har jeg aldri hørt noen snakke vondt om dette barnet (som ellers er med på alt alle andre er med på), og jeg er selv bevisst på at mine barn skal vite, forstå og respektere alle former for familier og boenheter. Vi ser etter og verdsetter indre kvaliteter hos mennesker, og hva man da kan tilby av materielle ting er uvesentlig.

Anonymkode: 649f2...947

[AnonymBruker]

Jeg og mine tre barn bor i leilighet med tre soverom. Jeg sover i stua, de har hvert sitt rom. Vi bor i en av Oslos rikere bydeler. Aldri har de opplevd noen form for mobbing. Heller motsatt. Deres venner foretrekker å henge i vår lille leilighet enn i deres store vikarer faktisk. Alltid vært mye besøk her 😊

Anonymkode: fec09...409

[AnonymBruker]

*villaer skulle det stå.

Anonymkode: fec09...409

[AnonymBruker]

Hadde gjort det samme.

Da forholdet skrantet litt så jeg på leiligheter i skolekretsen. Var uaktuekt at ungene skal bytte skole eller nærmiljø. Er ikke sjans at jeg har råd til nok soverom så da plasserte jeg meg selv på stua. Jeg legger meg jo uansett sist og står opp først. Hadde enten blitt på løs madrass, sofan eller en krok med le-vegg hvus stua var stor nok.

Anonymkode: fcef0...13d

[fru Alving]

Jeg tror ikke du skal bekymre deg for barnet ditt og eventuelt utenforskap. Barnet har det nok helt strålende og du er en god mor som setter barnets behov først.

Barn er ikke like opptatt av plass og størrelse og tenker ikke helt sånn som vi voksne gjør.

Men en helt annen ting er jo at du ikke får bygd deg opp en egen boligformue og blir svært prisgitt utleier.

Jeg hadde ikke leid bolig over tid om det var andre muligheter.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 timer siden):

Vi eier en leilighet med 2 soverom. Jeg og mannen min sover på stua, ungene har hvert sitt soverom. Det er ikke optimalt, men det går. 

Anonymkode: 298c3...9ad

Litt avsporing, men hvor gamle er barna deres? Jeg bor i en av Oslos dyreste bydeler og så å si alle søsken deler rom her, i hvert fall frem til tenårene. Det MÅ man rett og slett, fordi en stor nok leilighet med mer enn to soverom koster minst 10 millioner, og det har de færreste råd til. Selv har vi også en tre-roms, og kun ett barn (førsteklassing), så han slipper å dele. Men skulle vi fått en ny baby ville h*n måttet dele soverom med storebror etterhvert. For oss voksne ville det vært uaktuelt å sove på stua.

Anonymkode: fab14...c62

[AnonymBruker]

Du er garantert ikke alene. Vi har det ikke slik, men jeg har kjent folk som har gjort nettopp det du gjør. Den ene vel og merke fordi det vare eneste måte å få kjøpt seg noe. Det lønte seg big time selvsagt. Viste seg senere at de kunne sette opp en lettvegg i stua og lage en 2-roms av en 1-roms. Gullgruve. Men uansett. Har også ei venninne som etter nylig samliovsbrudd leier med prioritet at barnet har et rom. Så sover hun i stua. Helt fin prioritering akkurat nå. Tenker det har stor verdi å lære barnet ditt å ikke bry seg om hva andre mener. Ha god kommunikasjon med barnet, og er barnet lei seg pga boforhold så forklar hvorfor det er slik. At du ikke ønsker å ta han vekk fra venner, god skole osv, at du tenker det er best at det er slik. Og at penger ikke akkurat vokser på trær når man er alene om inntekten. Og skulle han ende opp med å mistrives...så kan du heller faktisk kjøpe deg noe et annet sted? Om du ser at miljøskifte uansett kan være greit. Typs hvis mobbing, få venner etc. Men ta det som det kommer, ikke ta sorger på forskudd

Anonymkode: ce9be...132