Dagbok - Skriver meg gjennom KPTSD

[17.11]

Kapittel 10: Dophue

Alle stoffer vi inntar som påvirker hjernen regnes som rusmidler, og det inkluderer kaffe. Av rusmidler skiller vi mellom sentralstimulerende (koffein, kokain, nikotin) og sentraldempende (alkohol, herion, hasj). 

Avhengighet: Når hjernen blir møtt med den enorme stimuleringen som mange rusmidler gir, aktiverer den forsvarsmekanismer for å komme i balanse igjen. Hjernen vil etterhvert redusere antall mottakersystemer som er tilgjengelig for signalstoffer i hjernen som ble påvirket av det aktuelle rusmidlet. Det resulterer i at motivasjonssystemet vår blir mindre følsomt, og både mat, sex, trening og andre ting vil ikke gjøre oss like høy på dopamin som før. Det vil si at både kunstig og naturlig rus blir vanskeligere å oppnå: man opparbeider seg en toleranse. 

Kaffe: Koffein blokkerer effekten til det signalstoffet som gjør at vi føler oss trøtte, og dermed føler vi oss mer våkne i timene etter inntak. I tillegg frigjøres mer adrenalin, slik at vi blir ytterligere mer våkne og oppmerksomme. Men, effekten svekkes over tid, og etterhvert vil du trenge mer og mer kaffe for å oppnå denne effekten.

Kokain og amfetamin: Dette er stoffer som gjør oss umiddelbart våkne og glade, men på sikt gjør det også at vi mister evnen til å føle glede uten å være ruset.

Nikotin: Nikotin regnes som et stimulerende rusmiddel, og den påståtte beroligende effekten handler først og fremst om fravær av abstinenser, ikke om at nikotin i seg selv er beroligende for hjernen (for det er det ikke). 

Alkohol: Alkohol virker litt overalt i hjernen, og er et mektig stoff. Dersom man er vant til å drikke mye, kan det at man stopper brått rett og slett være livsfarlig. Står mye om alkohol her. Overdreven bruk kan krympe hjernen, vi bli hemningsløse, sover dårligere og blir fyllesyke.

Endorfin, morfin og heroin: Endorfiner er den naturlige narkotikaen vi har i hjernen, men vi blir ikke avhengig av denne selv om den kan gi en slags rus. Det er fordi endorfinene blir brutt ned og gjenvunnet.

Heroin og morfin ligner på endorfiner, men blir ikke brutt ned på samme måte. Disse stoffene fortsetter å aktivere mottakersystemet til endorfin, noe som gjør at vi må ha mer og mer for å få effekt. I tillegg kommer mottakersystemet ut av balanse, slik at når vi slutter med stoffene så tar det lang tid før kroppen forstår hva som skje og klarer å kompensere for dette. 

Hasj: Vi har egne signalstoffer i hjernen som hasj etterligner, kalt endocannabinoider, som påvirker mange ulike ting i hjernen, deriblant hukommelse og oppfatning av tid. Vi vet at hasj skader en hjerne som er i utvikling, men vi vet for lite om langtidseffekten på en voksen hjerne. 

Husk at for hver gang du ruser deg, så dannes det nervecellenettverk som bidrar til at trangen til å oppsøke mer rus blir forsterket. Disse forsvinner ikke umiddelbart når du slutter, og noen forsvinner faktisk aldri.

[17.11]

Kapittel 11: Virkelighet versus persepsjon

Dersom vi tenker på det vi kan føle, lukte, se og smake som virkelighet, er virkeligheten egentlig bare elektriske signaler tolket av hjernen. Det vil si at hjernen vår gir oss et tilpasset bilde av verden, ikke en universell fasit. Måten vi ser verden på er dermed vår persepsjon eller oppfatning av virkeligheten.

Lukt: Lukt er ofte den første responsen vi har på stimuli. Vi vil for eksempel lukte en brann før vi ser den. Det er likevel snakk om noe mer enn bare molekyler som kommer inn i nesen. Lukt er knyttet til læring, minner og følelser, og det er nettopp derfor vi liker og misliker ulike lukter: assosiasjon. 

Luktopplevelsen som hjernen presenterer for oss er altså ikke en objektiv opplevelse av virkeligheten, men en subjektiv opplevelse preget av våre minner og erfaringer.

Smak: Smak er avhengig av lukt: et måltid smaker mindre dersom vi er tett i nesen. Men også følelsen vi har i munnen og lydene vi hører vil påvirke smaken. Selv om soggy potetgull smaker det samme som sprøtt potetgull, liker vi åpenbart den ene bedre enn den andre, og vi kjenner at det ikke smaker det samme selv om ingrediensene og mengden salt er akkurat den samme som dagen før.

Smak er også avhengig av syn, og mange sier at vi spiser med øynene. Kraftige farger på mat gir oss en forventning om masse smak, og vi antar at gule ting er sure og røde ting er søte.

Det vi ikke føler: Hjernen vår er flink til å sile ut det vi ikke trenger å ta inn. Vi kjenner for eksempel ikke så mye på at vi her klær på kroppen dersom vi er vant til det. Det samme gjelder ringer og smykker.

Lyd: Lyd er kort forklart variasjoner i lufttrykk som treffer trommehinnen vår, og hørselen vår fungerer bare innenfor et visst spekter. Et rom som er helt stille for oss kan være bråkete for en mus. Det er mange lyder i verden vi rett og slett ikke hører, heldigvis. Den er også såpass finurlig innrettet at du kan sile ut bakgrunnsstøy for å ha en samtale med noen, men likevel reagere derom noen i denne bakgrunnsstøyen plutselig sier navnet ditt. 

Syn: Synet vårt er spesialisert for å gjenkjenne objekter, og selv om bildene på netthinnen vår er helt flate, vil hjernen gjøre det slik at vi oppfatter verden som tredimensjonal. Det er ikke sånn at hjernen alltid gir oss et objektivt bilde av verden, det vil alltid være tilpasset. Det finnes flere bilder som skaper illusjoner og viser oss at hjernen vår kan tolke det vi ser i flere ulike retninger. 

Den verdenen du ser er altså en litt annen enn den naboen ser, og den er helt annerledes enn dyr ser den. 

[17.11]

Da ble jeg faktisk ferdig med hjerne-boken!

Alt i alt en lettlest bok som jeg kan anbefale dersom man er litt interessert i hvordan hjernen fungerer. Det jeg først og fremst tar med meg fra denne boken er at jeg kan omprogrammere hjernen min, det kommer bare til å ta litt tid å gjøre det. Sånn sett har jeg fått mer motivasjon til å prøve å fortsette på det arbeidet jeg har startet, og jeg har fått mer tro på at endring er mulig, selv for en som meg som har utallige tilbakesteg og dårlige valg bak meg. 

Neste bok på lista må bli Klok på følelser, som forhåpentligvis ikke bare er en gjentagelse av andre bøker jeg har lest om følelser det siste året  

[17.11]

Jeg merker når jeg leser de første kapitlene i denne boken at det blir en del repetisjon, men jeg tror fortsatt denne boken kommer til å gå mer i dybden etterhvert, enn andre bøker jeg har lest om følelser. Dessuten er det en del øvelser i slutten av boken som jeg tror jeg kan ha nytte av.

Kapittel 1: Hva er følelser?

Følelsene våre oppstod lenge før vi fikk tanker og språk, og er dermed noe av det mest grunnleggende vi har. De eldste delene av følelsessystemet har vi felles med andre dyr (husk den primitive hjernen fra forrige bok, men for vår del har følelsessystemet blitt utviklet og finjustert.

Følelsene informerer oss før vi rekker å tenke, og forteller oss hvilken situasjon vi er i og hvordan vi burde reagere. I tillegg forteller følelsene våre oss hva vi har behov for, og det er dette som er den viktigste oppgaven.

Følelser fremmer på den måten samhold, trygghet og fellesskap, og er derfor som regel knyttet til andre mennesker. Vi både påvirker og påvirkes av andres følelser, og følelser kan være vanskelig å håndtere alene.

Vi håndterer en drøss av følelser hver enste dag, og svært mye av dette gjør vi helt ubevisst. For å kunne dra nytte av dette trenger vi emosjonell kompetanse.

Vi kan skille mellom emosjoner og følelser. 

Emosjoner er det innebygde programmet i hjernen og kroppen, og oppstår som kroppslige signaler på det om skjer utenfor og inni oss. 

Følelser er vår subjektive opplevelse av disse emosjonene, og hvordan vi tilskriver de mening og betydning.

Frykt er en emosjon, mens måten du opplever frykten på er en følelse.

En følelse består videre av fem bestanddeler: 

• Et behov: Følelsen oppstår fordi du opplever at noe kan være eller er av betydning for dine behov.
• En kroppslig fornemmelse: Du kjenner følelsen på kroppen, enten som behag eller ubehag. 
• En handlingsimpuls: Følelsene prøver å få deg til å gjøre noe, f.eks. smile, gråte, slå, løpe.
• En oppfatning av verden: Følelsene våre vil påvirke hvordan vi ser verden, andre og oss selv.
• En mening: Følelsene våre inneholder en opplevelse av mening og retning. F.eks. når jeg blir varm i kroppen av å se på hunden min, fordi hun er viktig for meg.

Til sammen skaper disse bestanddelene en helhetlig opplevelse av å føle.

Selv om følelser er avgjørende informasjonskilder i livet vårt, er det også viktig å være klar over at de ikke er objektive fakta om verden, men snarere subjektive opplevelser som ikke alltid gir presis informasjon om verden og andres intensjoner.

Følelser kan altså være villedende, og det er i hovedsak å to måter: 

1. En følelse som dekker over enn annen følelse. Når vi reagerer på en følelse med en ny følelse, kalles det sekundærfølelse, mens den opprinnelige følelsen er primærfølelsen. 
2. Gamle følelser som kommer tilbake i nåtid, ofte i form av vonde emosjonelle minner. Det vil si at vi kan ha følelser i nåtid som stammer fra gamle behov som ikke ble dekket.

Følelsene våre påvirker også helsen vår på flere ulike måter: 

1. Det er smertefult å ikke få tilfredsstilt emosjonelle behov. 
2. Punkt nummer en kan føre til mestringsstrategier som er lite hensiktsmessig.
3. Følelser har stor innvirkning på kroppen vår. 

Så hvilke følelser har vi? 

Det finnes det mange ulike svar på ettersom hvem du spør, men det er vanlig å operere med et sett med grunnfølelser, selv om antallet grunnfølelser kan variere litt. 

Videre i dette kapitlet beskrives de ulike følelsene, men dette har jeg på mange måter vært igjennom allerede. Det understrekes også at det ikke har noen hensikt å lære seg disse utenat, da poenget i boken er å bli mer bevisst på hvordan disse følelsene kjennes ut for meg personlig. Jeg kommer dermed ikke til å bruke tid på å gjengi disse beskrivelsene.

 

 

 

[17.11]

 

Kapittel 2: Når følelser dekker over andre følelser

Det er ikke alltid følelsene våre står i stil med det som faktisk har skjedd eller skjer, og det er ikke en gang alltid sånn at vi vet eller forstår selv hva vi føler. I slike situasjoner er det andre følelser, sekundærfølelser, som dekker over det vi egentlig føler, primærfølelser. 

Primærfølelser: de opprinnelige reaksjonene og behovene mine:

Primærfølelser er direkte reaksjoner på noe som skjer eller har skjedd, og oppleves ofte som ekte og betydningsfulle da de sier noe om behovene våre. I sin reneste form vil primærfølelsen motivere til handling, og på den måten øke sannsynligheten for at jeg får det jeg har behov for. 

Hjelpsomme og problematiske primærfølelser:

Hjelpsomme primærfølelser er meningsfulle og nyttige følelser, som peker ut en vei videre. De oppleves som regel i nåtid, og er ferske, friske følelser.
Problematiske primærfølelser baserer seg derimot på vonde, emosjonelle minner som vedvarer og ikke endres over tid. Dette kommer som regel av smertefulle erfaringer og opplevelser, og slike følelser kan være plagsomme og forvirrende.

Sekundærfølelser: hva du føler om det du føler:

Sekundærfølelser er altså følelser vi har som en reaksjon på en primærfølelse, og det er vanlig at vi gjør dette mange ganger i løpet av en dag. 

Sekundærfølelser har også en funksjon, nemlig at de beskytter oss når primærfølelsene blir for mye å håndtere. Dette kan høres vel og bra ut, men problemet er at når vi dekker over primærfølelsene, som sier noe om hva vi har behov får, så risikerer vi å få noe helt annet i retur enn det vi trenger. 

Det kan dermed være nyttig å lære seg å kjenne etter om det er en primær eller en sekundærfølelse som oppstår på et gitt tidspunkt.

Hjelpsomme primærfølelser er følelser og reaksjoner som vil være gjenkjennelige og forståelige for de fleste, f.eks. at man blir trist dersom man mister et familiemedlem. 

Problematiske primærfølelser er gjerne overdrevne reaksjoner, at jeg «overreagerer», 

Sekundærfølelser kan være mer diffuse og generelle, de gjenspeiler ikke situasjonen, og andre opplever reaksjonene som merkelige eller uforståelige. 

Det vil si at andres reaksjoner kan hjelpe meg med å forstå mer om hvordan mine egne følelser kommer til uttrykk. Hvis jeg ofte opplever at andre ikke henger med på følelsene mine, så er det kanskje fordi det er sekundærfølelser. Sekundærfølelser har også en tendens til å ikke forsvinne, selv om vi tilsynelatende blir møtt på de behovene vi har.

Et annet sentralt poeng er at det ofte kjennes annerledes ut i kroppen, at en primærfølelse kjennes mer riktig i kroppen, f.eks. ved at den øker i intensitet når man setter ord på den. Et godt eksempel på dette er at man gjerne gråter mer intenst dersom noen spør om man er lei seg.

Noen av de vanligste grunnene til at vi dekker over primærfølelser: 

• Følelsene oppfattes som forbudte eller ikke viktige, gjerne som et resultat av hvordan man har blitt oppdratt.
• Følselsene blir uhåndterlige, det gjør rett og slett så vondt at vi ikke orker å kjenne på det.
• Vi vet ikke hva vi føler, ofte fordi vi mangler språk for å beskrive det vi føler.
• Kulturen og samfunnet setter rammene for hva som er aksepterte eller vanlige følelser. I Asia er det f.eks. mindre aksept for å vise sinne enn i mange vestlige land.
• Vi kan ikke vise det vi virkelig føler, det kan være at det ikke er passende, mulig eller hensiktsmessig. Det kan også hende at det ikke føles trygt å gjøre det.

 

Refleksjoner: For min del har jeg en tendens til å dekke over følelser fordi jeg ofte er usikker på om det er riktig følelse, om jeg har rett til å føle det sånn, og fordi jeg syns det kan være vanskelig å håndtere store følelser. Jeg har tenkt mye på autismespekteret i det siste, spesielt etter at broren min ble diagnostisert, og hvor mye jeg kjenner meg igjen. Men jeg tror egentlig ikke jeg ble født på spekteret, jeg tror jeg har fått sterke trekk av det på grunn av omsorgssvikt. At hjernen min rett og slett har utviklet seg litt feil, og når vi i familien er genetisk disponible for autisme så har det rett og slett blitt for mye for hodet mitt. 

 

 

 

[17.11]

 

Kapittel 3: Hvordan føler du? 

- Å bli kjent med din emosjonelle stil

Det finnes ingen fasit på hvordan jeg skal føle. Det er mye viktigere at jeg vet hvordan jeg føler, enn at jeg føler på en bestemt måte. Det vil si at målet ikke nødvendigvis er å verken føle mer eller snakke mer om følelser, men å bli klar over at følelsene er der, slik at jeg kan agere på dem dersom det føles riktig for meg.

Lytter du til kroppen?

For å forstå følelsene mine, må jeg lytte til de kroppslige signalene som følelsene sender til meg, for en følelse kommer aldri uten et kroppslig signal. Det varierer hvor flinke vi er til å oppfatte disse signalene. 

Oppgave: Hvordan er det for meg å kjenne følelser på kroppen? 

Ting tyder på at jeg ikke er så flink på akkurat dette. Jeg vet at signalene er der, jeg kjenner dem, men jeg sliter med å beskrive dem. Tidligere når jeg skulle beskrive alle følelsene og hvordan de føltes for meg, syns jeg noe av det vanskeligste var å beskrive hvordan det kjentes på kroppen. Dette er heldigvis en evne man kan trene opp.

Hvordan møter du deg selv?

Det er mange måter jeg kan møte meg selv på når jeg har det vanskelig. 

Ett av ytterpunktene er å ikke tillate eller akseptere at jeg føler det jeg føler. Det kan innebære bagatellisering, selvkritikk og kjefting. 

Et annet ytterpunkt er selvmedlidenhet, som vil si at jeg dyrker smerten uten å ta ansvar, typisk offerposisjon. Et godt tips her er å se på følelser som kilder til informasjon om meg og mine behov, ikke som en sannhet om verden og hva jeg har rett på. Dette er en måte å eie egne følelser på.

Den gyldne middelvei er selvmedfølelse. Her tillater jeg at følelsen er der, og møter den med aksept, nysgjerrighet og bekreftelse. Detter gjøres grovt sett i fire steg:

• Jeg tillater at følelsen er der
• Jeg forsøker å forstå den og skape mening av den
• Jeg bekrefter at det er menneskelig og forståelig å føle det sånn
• Jeg prøver å sette ord på hva jeg trenger

Oppgave: Hvordan møter jeg meg selv når jeg føler?

Jeg ser at den mentale treningen jeg holder på meg kan være til stor hjelp når jeg skal lære meg å akseptere egne følelser. Der handler det nettopp om det å akseptere det man føler, la følelsen være der, observere den, leve sammen med den. Jeg har en tendens til å se på følelser som uromomenter som kommer utenfra og plager meg, mens det egentlig er kroppslige signaler fra meg selv, som sier noe om hva jeg trenger.

Hvordan snakker du om følelser?

Det er mange ulike måter å snakke om og vise følelser på, og vi har alle våre egne preferanse basert på personlighet, kulturen vi har vokst opp i, familie, venner osv. Det finnes med andre ord ingen fasit på dette heller.

Det er gjerne et samspill mellom ordene vi bruker og følelsene våre, i den forstand at språket er nærmere for bedre vi er på å føle, og jo nærmere språket er, jo bedre er vi på å føle. 

Noen pleier også å snakke med følelsene sine, slik at de er i kontakt med følelsen når den beskrives. Dette er en måte å bekrefte primære følelser på, og kan gjøre at de oppleves kraftigere. Selv om det kan være intenst eller smertefullt, kan det også gi viktig følelsesmessig informasjon.

Oppgave: Hvordan snakker jeg om og uttrykker følelser?

Jeg har en tendens til å ikke snakke om eller vise følelser, og når jeg gjør det så er det ofte på en distansert måte der jeg er lite følelsesmessig involvert. Det føles litt rart å være den personen som sliter med å beskrive følelser, da jeg vanligvis er kjent for å være flink med ord, har et stort ordforråd, og er generelt veldig glad i å skrive. 

Du kan ha ulik emosjonell stil for ulike følelser

Ofte er den emosjonelle stilen lik for de fleste følelsene, men det er heller ikke uvanlig at man forholder seg annerledes til enkelte følelser. F.eks. om du har vokst opp i et hjem der ingen blir sinte, så vil du kanskje få en ulik emosjonell stil knyttet til denne følelsen. Eller det kan være følelser som egentlig aldri fikk tid eller plass, og at de derfor er vanskelige å forstå i voksen alder.

Oppgave: Hvordan er det for deg å forholde deg til ulike følelser?

Jeg har absolutt ulik emosjonell stil knyttet til ulike følelser, da enkelte følelser er veldig problematiske eller store for meg. Jeg snakker mer om hva som skjer enn om hva jeg føler, bagatelliserer egne følelser, og prøver å fjerne dem. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har sittet alene i hysterisk gråt, og messet for meg selv om jeg ikke kan være så snill bare slutte å føle.

Identitet og tilknytning - hva er dine viktigste behov?

Det er to følelsesmessige behov som ser ut til å være spesielt viktig for mennesker: 

Identitet handler om å føle seg forstått, anerkjent og akseptert. 

Tilknytning handler om å føle seg trygg, nær, og at noen tar vare på oss når vi ikke har det bra.

Identiet: behovet for å være seg selv og kjenne aksept

Det vi trenger er: 

• Å kjenne at vi er god nok for andre mennesker
• Å bruke evnene våre
• Kjenne at vi har rettigheter
• Vite at det er greit at vi er som vi er

Når disse behovene blir møtt får vi en sterk opplevelse av å være oss selv og at vi har en trygg identitet. 

Identitetsbehovet vårt er nært knyttet til stolthet og skam, og om å føle seg som et godt eller dårlig menneske. Dermed er disse behovene også nært knyttet til selvfølelsen vår.

Oppgave: Hvordan er ditt identitetsbehov?

Identitet er vanskelig for meg, da jeg på mange måter alltid har sått utenfor «flokken», og det har skapt en vedvarende usikkerhet på om jeg er bra nok, som har smittet over til mer eller mindre alle arenaer i livet. Jeg er ikke helt ærlig med noen, og jeg tror ingen egentlig tåler «hele meg».

Tilknytning: behovet for trygge mennesker

Selv om du kanskje oppfatter deg selv som en som liker å være alene, har du behov for kontakt med andre mennesker. Som regel trenger vi både nærhet og avstand i ulik grad. Hvis behovet vårt for trygghet ikke blir dekket, vil verden generelt fremstå som et mer skremmende sted.

Oppgave: Hvordan er dine tilknytningsbehov?

Jeg har grunn brukt mye tid på å fjerne meg fra andre mennesker, da spesielt familien min og folk fra fortiden som på en måte kjente en annen meg enn jeg vil være i dag. Jeg trenger lite fysisk nærhet, liker å være alene, plages ikke av avskjeder eller avstand, og jeg forventer svært lite av mine nærmeste. Men jeg føler meg også ofte avvist, noe som kan tyde på at jeg kanskje ikke trives så godt alene som jeg tror. Vanskelig å si, men jeg kjenner meg ofte alene, utrygg og urolig, som om jeg i bunn og grunn står helt alene i verden, og det er en utrolig skremmende tanke egentlig.

Alle har behov knytet til både identitet og tilknytning, men hvem av dem du vektlegger mest vil ha betydning for min emosjonelle stil, hvordan jeg forholder meg til andre mennesker, og hvordan jeg blir påvirket av opplevelser i barndommen. 

Oppgave: Orienterer du deg mest mot identiet eller tilknytning?

Usikker her, men jeg tror jeg er mest orientert mot identitet. Selv om jeg har behov for tilknytning så er jeg også kraftig introvert, og jeg tror identitetsproblemene mine plager meg mer enn tilknytningen, sånn alt i alt.

[17.11]

Dette kapitlet har tatt lang tid, det har vært tungt. Følelser i parforhold er kanskje noe av det jeg sliter mest med, så det har vært mye gråting, stopping, sinne og tomhet i løpet av dette kapitlet, men det har også vært veldig lærerikt.

Nå er jeg halvveis i boken, jeg liker den veldig godt så langt

Kapittel 4: Følelser i parforhold

Parforhold er en intens arena rent følelsesmessig, og det er ikke uvanlig å av og til bli en versjon av seg selv man ikke liker. Sterke og uhåndterlige følelser kan skape langvarige konflikter og dype sår, samtidig er parforhold noe av det beste og tryggeste vi vet. På sitt beste er det en trygg havn der vi kan utvikle oss, få påfyll og hvile. På sitt verste er det som å være på et stormfullt hav i en alt for liten båt.

Når det stormer som verst så er det viktig å huske på at der det en gang har vært varme og inderlige følelser, så er det som oftest mulig å finne tilbake til dem.

I et parforhold påvirker vi hverandres følelser hele tiden, og i et godt parforhold vil vi både gi og få hjelp til å håndtere følelser. Dette vil ikke alltid fungere optimalt, men ofte nok til at forholdet oppleves som positivt. Det er rett og slett viktig at man ser på partnerens behov som like viktige som sine egne, og innser at partner har like stor rett til å ivareta behovene sine som en selv har.

Tidligere har vi vært inne på behov for tilknytning og identitet, og i et parforhold er det ikke uvanlig at man er orientert mot hver sin greie. Jeg tror det er sånn for meg og samboeren min. Jeg er mest opptatt av identitet, han er mest opptatt av tilknytning. Dette skaper videre et bestemt samspillsmønster, som i noen tilfeller kan utvikle seg negativt. Hvis jeg har rett er vi et såkalt blandingspar.

En typisk beskrivelse av dette paret: Man ser noe i den andre som man kanskje mangler selv. Den som er orientert mot tilknytning (min samboer) ser kanskje en partner som er stabil, interessant og evnerik, mens den som er orientert mot identitet (jeg) ser kanskje en partner som er varm, omsorgsfull og oppmerksom.

Når det er sunt: Dersom vi er trygge på egne behov kan vi utfylle hverandre. Vi respekterer hverandres behov og sørger for at begges behov blir dekket.

Mulige farer: Vi blir blinde for den andres behov når belastningen øker, fordi behovene skiller seg fra våre egne.

Problematiske mønstre: Vi ser ikke hverandres behov, og snakker ofte ulike språk når vi krangler. F.eks. at den ene klager på lite nærhet (tilknytning), og den andre føler seg kritisert/angrepet (identitet).

Udekte behov: Den som er tilknytningsorientert kan føle seg ensom, man har et behov for nærhet og kjærlighet. Den som er identitetsorientert kan føle seg lite verdsatt eller sett ned på, og har et behov for å bli likt og akseptert.

Resten av kapitlet ser ut til å beskrive en modell for forandring.

Steg 1: Forstå og beskrive problemet på en ny måte: Vi må finne ut hvilke behov vi typisk retter oss mot, og konkretisere behovene. Er det mer nærhet, mer intimitet, o.l. Prøv å forstå hvorfor disse behovene kan skape et problem. 

Typisk for oss kan nok være at han blir sint eller frustrert, gjerne fordi han opplever meg som kald. Når han blir sint klarer jeg ikke å gi han nærhet og jeg trekker meg unna, noe som gjør at han blir enda mer frustrert og fremstår som enda mer utilgjengelig for meg, og jeg trekker meg enda lengre unna.

Men dette er noe vi må være enig i at er problematisk, og at det er mønsteret som er problemet, ikke en av oss eller begge.

Steg 2: En ny og dypere forståelse av hverandres behov: Her handler det rett og slett om å snakke om behovene, hva er de, hvordan er de relatert til foreldre og oppvekst, hvordan føles det når behovet ikke blir møtt osv. 

Det er viktig å ikke være anklagende, og også være åpen og aksepterende for den andres behov. Stå for egne behov, men vær også realistisk med hva som kan forventes av partner.

Steg 3: En ny vei videre: Vi må forsøke å finne et nytt mønster, og her er det viktig å tydeliggjøre forskjellen på det gamle og det nye samspillsmønsteret.

I korte trekk: 

1. Forstå og beskriv det problematiske mønsteret
2. Forstå og beskriv de møtte behovene i det problematiske mønsteret
3. Bli enige om hvordan det nye mønsteret skal se ut

Reparering når ting har gått galt: I mange parforhold skjer det ting som er ekstra vanskelig å komme videre fra, og da er det ikke alltid nok å si unnskyld, selv om man aldri så mye mener det. Den som har driti på draget må ta ansvar, og den som skal tilgi har en stor jobb å gjøre for å få dette til.

[17.11]

Det er rart hvordan dette kan føles helt greit skikkelig lenge, også plutselig kommer reaksjonene. Når jeg skriver meg gjennom kapitlene så reflekterer jeg mye over fortiden, og det er vondt, til tider skikkelig vondt. Dette kapitlet gikk egentlig helt greit, og jeg var mer teoretisk interessert enn emosjonelt investert trodde jeg, men så ble jeg ferdig å skrive og klarer ikke å slutte å gråte. Jeg håper det er en bra, karakterbyggende, selvutviklende greie jeg går igjennom nå.

Kapittel 5: Følelser i foreldrerollen

Noen viktige sannheter om det å være forelder:

• Alle foreldre gjør av og til noe overfor barna sine som de senere angrer på
• Alle foreldre kjefter av og til når barnet egentlig trenger trøst
• Alle foreldre tar av og til valg som de vet ikke er gode for barna
• Alle foreldre er av og til dårlige foreldre

At man strever i foreldrerollen vil ikke si at man er mindre glad i barnet sitt, det er et viktig poeng her.

Foreldres emosjonelle stil: Emosjonell stil i foreldrerollen er en kombinasjon av temperament og hvordan du selv har lært å uttrykke følelser, og påvirkes også av det som skjer i livet ditt akkurat nå.

Ulike emosjonelle stiler:

• En struts vil stikke hodet i sanden i møte med følelser, setter ikke ord på dem, men fokuserer på praktiske løsninger. Kan føre til at barnet ikke lærer seg å sette ord på følelsene sine.
• En manet vil gi alle følelser oppmerksomhet, og prøve å løse opp i vanskelige følelser med en grad av hastverk og er litt redd for negative følelser. Kan føre til at barnet ikke får rom til å finne ut av sine egne følelser.
• En sanktbernhardshund er den trygge og rolige rollen, også i møte med vanskelige følelser. Følelsene anerkjennes, og behovene blir møtt.

Barns emosjonelle stil: Barn har også sin egne emosjonelle stil, men det er viktig å huske at denne er dynamisk, og at den kan endre seg når du møter barnets følelser på nye måter.

• Et strutsebarn viser ikke så mange følelser, og fremstår som rolig og tenkende. Her må foreldrene være sensitive, og hjelpe barnet med å oppdage følelser i seg selv.
• Et manetbarn bærer alle følelsene på utsiden, og de trenger at du som forelder står stille i stormen og ikke blir stresset av alle følelsene. De trenger hjelp til å håndtere følelsene og finne ut hva de trenger.
• Et santbernhardsbarn er selvstendig og flink til å håndtere ting på egen hånd, men det er likevel viktig å huske at også disse barna trenger hjelp og støtte.

Følelsesveiledning: Å møte et barns følelser på en god måte krever en kombinasjon av intuisjon, bevisstgjøring og øving. I bunn og grunn er det en enkel oppskrift, men selve gjennomføringen kan være utfordrende.

1. Se etter barnets følelser. Det vil si å øve opp evnen til å legge merke til når barnet føler noe, og å reflektere over om det er snakk om en primærfølelse eller en sekundærfølelse.
2. Sett ord på følelsen du ser. Ikke fortell barnet hva det føler, men foreslå det på en åpen måte. Det kan også være nyttig å tilpasse stemmen til den følelsen du beskriver.
3. Forstå og bekreft følelsen er viktig, da det på den ene siden hjelper barnet med å forstå hvorfor følelsen kommer, og på den andre siden bekrefter at det er greit å ha denne følelsen.
   Det er tre ting som er viktig å huske i møte med barns følelser: (1) Du må forstå hva barnet faktisk følte, ikke hva du skulle ønske at barnet følte. (2) Du må validere følelsen, altså gi barnet en opplevelse av at følelsen er forståelig. (3) Ikke prøv å få tankene over på noe annet eller vri situasjonen til noe positivt. La følelsen være der, og lær barnet at det er greit at den er der.
4. Møt behovet i følelsen. Her skal du hjelpe barnet med å forstå at følelsen sier noe om hva barnet trenger. Her kan vi skille mellom praktiske og emosjonelle behov. Noen enkle regler er at tristhet trenger trøst, sinne trenger grenser, redsel trenger trygghet, glede trenger gjenklang, og skam trenger aksept.
5. Repeter. Det er ikke uvanlig at følelsen endrer seg når barnet blir forstått, eller at den opprinnelige følelsen lir forsterket. Da kan man begynne på nytt på steg 1.
6. Hjelp med problemløsing vil være aktuelt når følelsen er tilstrekkelig forstått og akseptert. Der er her det praktiske behovet blir møtt, men det er altså viktig å forstå og validere følelsene først.

Reparasjon - å si ordentlig unnskyld: Alle gjør feil, og barn utvikler empatiske og emosjonelle ferdigheter når vi som foreldre kan reparere de feilene vi gjør.

Ingrediensene i en god unnskyldning:

1. Anerkjenn den spesifikke skaden du påførte den andre. Hva var det du gjorde som ble vondt for den andre.
2. Sett ord på hvordan det må ha vært for den andre. Det vil si at du må forestille deg den andres opplevelse av situasjonen.
3. Be om unnskydning, og vis ekte anger. Unngå å fokuser for mye på egnet følelser, og unngå ordet «men», for det hvisker ut alt du har sagt før du sier «men».
4. Si hva du heller burde gjort, slik at den andre forstår at du virkelig forstår hva du har gjort feil og din egen rolle i dette.
5. Vent på reaksjon, og repeter. Noen ganger kan en unnskyldning gi en ny og sterkere reaksjon, slik at du må repetere stegene. Eventuelt unnskyldningen føre til at den andre bagatelliserer egne opplevelser. Det burde du ikke la skje.

Endret 9. juli 2022 av 17.11

[17.11]

Kapittel 6: Hvordan møte andres følelser?

Hvordan vi reagerer på andres følelser sier i utgangspunktet ingenting om hvor empatiske vi er. Empati er ikke en følelse som vi enten har eller ikke har, eller den vonde følelsen vi får når andre har det vondt. Empati er en holdning, det handler om å bestemme seg for å forstå hvordan den andre har det. Det er denne viljen til å forstå som er avgjørende i samspill med andre.

På samme måte som vi kan forstå og være empatiske med andre mennesker, kan vi også være empatiske med oss selv. Når jeg øver på å forså mine egne opplevelser, øver jeg også på å forstå andres opplevelser.

Hva trenger følelsene våre:

Foreldre som er trygge på egne følelser vil kunne hjelpe et barn med å bli bevisst på egne behov, og selv om dette behovet blir mindre etterhvert som vi blir voksne, blir det aldri helt borte. Vi trenger at andre viser vilje til å forstå hvorfor vi er som vi  er og reagerer som vi gjør.

Følelsene våre ber andre om:

• Å bli sett (Jeg ser at dette er vondt for deg)
• Å bli forstått og få ord (Det må være frustrerende å ha det slik)
• Å bli akseptert (Det er ikke rart at du føler det sånn)
• Å finne et behov (Dette må vi snakke om)

Å finne et behov er ikke det samme som å løse problemet. Som nevnt tidligere skiller vi mellom praktiske og emosjonelle behov, og empati dreier seg om sistnevnte.

Det finnes ulike typer empati:

• Trygghet: Trygghet fremmes at du fremstår rolig, interessert, varm og aksepterende. La holdningen om å ville hjelpe skinne gjennom.
• Forståelse: Sett ord på hva du tror den andre føler, slik at du viser at du prøver å forstå. Det er ikke farlig å si feil her, for det åpner opp for at den andre kan forklare hvilke følelser som regjerer
• Aksept: Ikke bare forstå følelsen, men understrek at den er en viktig og meningsfull reaksjon. Følelsen valideres. Målet er ikke å fjerne følelsen, men å bidra til at den aksepteres.

Empatiske fallgruver: 

• Ikke referer for mye til deg selv. Det er fort gjort å prøve å validere andres følelser ved å vise til egne erfaringer. En ting er at du dreier oppmerksomheten mot deg selv når det er den andre som trenger å bli forstått, en annen ting er at det er ikke sikkert dere hadde samme opplevelse, og den andre kan ende opp med å føle seg enda mer misforstått.
• Ikke prøv å oppmuntre. Vd å forsøke å muntre opp den andre risikerer du å indirekte si at den andre reaksjon er rar eller unødvendig. Følelsen skal ikke vekk, den skal aksepteres og håndteres, for det er da følelsen kommer til å gå over.
• Ikke vær en ekspert som skal løse problemet. Ikke vær problemløseren med en gang, selv om du tror du sitter med den praktiske løsningen. Som regel vet vedkommende hva som må gjøres, men sliter med følelsene knyttet til det, og det er der du først og fremst kan hjelpe.

Selvmedfølelse - empati for deg selv

Det å vise seg selv støtte, omsorg og empati, er noen av de viktigste verktøyene vi har for å håndtere følelser. 

Selvmedfølelse innebærer å møte seg selv med undring, forståelse, aksept og omsorg når du har det vanskelig. Det å vise seg selv empati er helt avgjørende for å kunne utforske, forstå og endre vanskelige følelser. Dette kan være vanskelig dersom man har vokst opp med å tilpasse seg andre, gi slipp på egne behov, og hatt rollemodeller som selv har vært dårlige til å håndtere egne følelser. 

 

[17.11]

Noen ganger føles det litt meningsløst, det jeg holder på med. Lese og notere, gråte og reflektere. Kommer jeg noen gang til å gå tilbake å lese alle disse notatene? Jeg tviler litt. Samtidig kjenner jeg at det skjer noe i hodet mitt, sakte men sikkert. Jeg snakker til meg selv på en annen måte, gir meg selv litt mer slack, jeg er litt roligere i vissheten om at jeg kanskje ikke er permanent ødelagt i hodet. 

Og jeg fikk jobb i går. Bare et kort vikariat, og helt ærlig så ville jeg vel egentlig ikke ha jobb engang, men så ble det nå sånn, og da ble jeg vel egentlig glad. Den er relevant for utdannelsen min, jeg kommer til å få lønn basert på at jeg har mastergrad (thats a first), det er bare 5 andre ansatte å forholde seg til, de er alle kvinner, jeg får kontor ved vinduet, jeg slipper å holde kurs og jeg slipper support (så lenge jeg er nyansatt i alle fall) og det virket generelt veldig hyggelig. Jobbintervjuet føltes mer som en hyggelig samtale enn et jobbintervju, og det var også deilig å se at jeg for første gang (som jeg vet om) danket ut andre kandidater på bakgrunn av at jeg har gode karakterer. 

Så ja, det er bra at jeg har fått jobb, men jeg skulle kanskje ønske det ikke gikk fult så fort som det det gjorde nå. Jeg jobber fortsatt på spreng for å få på plass rutiner i livet mitt, og jeg håper jeg ikke blir stresset og får panikkangst igjen. Dessuten skal jeg jo begynne i behandling, og jeg skjønner ikke helt hvordan jeg skal klare å kombinere dette med jobb. Men jeg får bare ta det etterhvert. Det er fleksibel arbeidstid, så kanskje jeg får trikset det til på et vis. Det er vanskelig å vite om jeg burde prioritere helse eller jobb. Uansett så er det et vikariat på to måneder i første omgang, og det er ikke sikkert at det blir mer enn det, så jeg får ta en dag av gangen.

-------------------------------------------------------------------

Kapittel 7: Hvordan kan fortiden plage deg i dag?

Når vi husker situasjoner, mønstre eller erfaringer preget av gode eller vonde følelser, kalles det emosjonelle minner. Dette er det følelsene, kroppen og hodet husker fra livet ditt, og spesielt de vonde emosjonelle minnene har en tendens til å fortsette å påvirke oss negativt i livet. Vonde emosjonelle minner inneholder problematiske primærfølelser, og kan skape problemer i parforhold, på jobb og andre viktige områder i livet.

Ti punkter om emosjonelle minner:

1. Følelser lager minner
   Følelser hjelper oss å huske bedre, og sørger for at både kropp og hode husker situasjonen. For å unngå ubehagelige situasjoner lagrer vi faresignaler og erfaringer om hvordan vi tror verden fungerer, slik at vi kan være bedre forberedt neste gang.
2. Emosjonelle minner forteller om viktige behov
   Følelser er ikke tilfeldige alarmer som går av hele tiden, de er knyttet til behovene våre. Tilbakevendende vonde minner er viktige, fordi de kan fortelle oss noe om hvilke behov vi har i dag som ikke blir tilfredsstilt.
3. Emosjonelle minner bruker kroppen som scene
   Følelsene våre kommer til uttrykk som kroppslige signaler som forteller oss noe som er viktig for oss. F.eks. sommerfugler i magen før det skal skje noe stort.
4. Emosjonelle minner innebærer en impuls til å gjøre noe
   Følelser er som alarmer som vil få oss til gjøre noe med situasjonen, og enkelte ganger kan impulsen bli såpass sterk at vi handler for vi rekker å tenke oss om.
5. Triggere aktiverer emosjonelle minner
   Når et emosjonelt minne har blitt lagret, kommer det til å fortsette å lete etter signaler som kan varsle deg om lignende situasjoner. F.eks. om man har blitt mobbet så leter man etter flere signaler på dette, også i voksen alder.
6. Emosjonelle minner påvirker oss alltid når de er aktivert
   De påvirker hvordan vi har det, og hvordan vi oppfatter oss selv og situasjonen. Hensikten er å hjelpe oss å tilpasse oss situasjonen, men det kan også gjøre at vi føler oss i en håpløs situasjon selv om vi ikke er det.
7. Emosjonelle minner inneholder problematiske primærfølelser
   Problematiske primærfølelser er tilbakevendende vonde følelser som blir trigget og aktivert i forbindelse med vonde, emosjonelle minner. 
8. Emosjonelle minner kan være «usynlige»
   Usynlige emosjonelle minner påvirker oss uten at vi vet det. Dette skyldes gjerne at vi ikke har fått hjelp til å håndterer vonde følelser i barndommen, og livet kan kjennes vanskelig uten at vi forstår hvorfor.
9. Emosjonelle minner gir ofte sekundærfølelser
   Sekundærfølelsen fungerer som en beskyttelse mot den problematiske primærfølelsen. Typisk at man blir sint når man egentlig er redd eller trist.
10. Emosjonelle minner kan forandres
    Hver gang et emosjonelt minne hentes frem, så kan det påvirkes og forandres, og følelser øker sannsynligheten for at det forandres. Dersom et vondt minne er aktivert og du får trøst og varme samtidig, vil du etterhvert kunne knytte disse følelsene til minnet, og redusere de problematiske primærfølelsene.

 

[17.11]

Kapittel 8: Hvordan endre følelser med følelser?

En mulig definisjon på psykisk lidelse er: Når du opplever følelsesmessig smerte som du ikke klarer å ha, eller ikke vet hva du skal gjøre med.

Vonde emosjonelle minner er altså situasjoner, personer eller erfaringer som følelsene har stemplet som viktige, og som derfor kan påvirke etter at minnet ble dannet. Problematiske primærfølelser er en sentral ingrediens som aktiveres dersom dette minnet trigges eller aktiveres.

Nyere forskning om hukommelse sier at minner ikke er en nøyaktig gjengivelse av fortiden, men heller din personlige måte å huske fortiden på, ut ifra hva som var mest relevant for deg da det skjedde. Det vil si at to som opplever den samme situasjonen, kan ha fullstendig ulike minner.

I dag vet vi også at minner kan forandres ved at vi henter frem vonde emosjonelle minner i trygge situasjoner, og endrer minnet ved å tilføre hjelpsomme primærfølelser. Dette er ikke nødvendigvis enkelt, og det er noen betingelser som må være tilstede for at vonde emosjonelle minner kan forandres.

Hva som skal til for å endre vonde emosjonelle minner:

1. Det er lettere å kjenne vonde emosjonelle minner når du er trygg - finn trygghet
   Er det snakk om store, kompliserte følelser så kan det være formålstjenlig med terapi. 
2. Det vonde emosjonelle minnet må være aktivt - og du må tåle det
   I praksis betyr det at du må huske det, oppleve det, tåle det, og snakke om det. 
3. Du må få tak i det udekte behovet - og uttrykke det
   La minnet påvirke kroppen din, sett ord på hvordan det føles, hva trengte du da dette skjedde?
4. Finn den hjelpsomme primærfølelsen
   Når du gjenkjenner et grunnleggende behov i deg selv eller andre, vil du ofte reagere med en hjelpsom primærfølelse. F.eks. at vi blir sinte når vi blir behandlet urettferdig. 

Alle vonde emosjonelle minner er unike, men det er enkelte minner som går igjen oftere enn andre. 

F.eks. identitet:

Minnet om følelser som blir oversett

Fører til problematiske følelser som skam og forvirring

Har et behov for å bli anerkjent som seg selv

Hjelpsom følelse vil være for eksempel sinne

F.eks. tilknytning: 

Minne om omsorgssvikt

Fører til problematiske følelser som redsel for å bli forlatt

Har et behov for å være liten og trengende

Hjelpsom følelse vil være tristhet eller selvhevdende sinne

[17.11]

Nå har jeg kommet litt til et stopp-punkt. De siste kapitelene i boken kommer jeg ikke til å skrive sammendrag av, og det som da gjenstår er en rekke øvelser. Mange av dem er skikkelig tunge, i den grad at jeg ikke tror jeg tør å gjøre de alene. Det er merkelig skummelt for meg å utforske barndomsminner.

Etter at jeg har gjenopptatt kontakten med ene søskenet mitt har jeg i økende grad innsett at det vi har gått igjennom ikke er normalt. Jeg har vært så forsiktig med å kalle det omsorgssvikt, men hen er ikke i tvil, trygg i sin overbevisning, trygg på hva vi egentlig hadde fortjent. Hen har også hjulpet meg å innse at alt dette kan ha ført til at jeg, i likhet med andre søsken, har fått symptomer på utviklingsforstyrrelse, og dermed ikke kan klandres for at hodet mitt ikke fungerer som det skal. 

Dette fører igjen til en stor omskriving av hele min livshistorie, på en måte. På godt og vondt.

Jeg tenker tilbake på episoder der jeg følte meg utestengt eller ensom, og jeg begynner å lure på om jeg misforstod situasjonen. Jeg begynner å forstå mekanismene bak alt dette, at jeg kanskje ikke var stygg og rar som jeg trodde, men annerledes, og at det gjorde mine jevnaldrende usikker på meg. 

På en annen side husker jeg også ting jeg har bagatellisert, som at jeg ikke spiste og var undervektig hele grunnskolen, at ingen av oss søsknene var stuerene innen vi skulle begynne på skolen, at vi aldri spiste middag hjemme, at jeg aldri hadde matpakke på skolen, manglet varme klær om vinteren, hadde ikke gymbag eller gymtøy, badet vårt som rant over av skittentøy, kjøkkenet som var fult av mat som var utgått på dato, fluer, mus og skadedyr i huset, konstant skittent og rotete. Det er rart å tenke på at vi bodde sånn uten at noen reagerte.

Uansett så er det vanskelig å vite hvor jeg skal begynne, men jeg tror de to første øvelsene kan være greie. 

Den første minner veldig om mindfullness, som jeg uansett burde gjøre mer av, og den andre involverer en del logging og skriving, som jeg tross alt trives greit med å gjøre. 

Øvelse 1: Kontakte og gi mening til følelsen

Start med å finne en komfortabel sittestilling, og ta et dypt pust.

1: Flytt oppmerksomheten til magen og brystet. Hver gang oppmerksomheten går til tankene dine, så flytter du fokuset tilbake til magen og brystet.

2: Beskriv det du kjenner i kroppen akkurat nå, fokuser på det området følelsen sitter, enten det er trykk i brystet, uro i magen. Finn egne ord til å beskrive det som skjer, og gjenta det for deg selv.

3: Spør deg selv hva følelsene prøver å fortelle deg, "Hva er galt?", og se for deg hva følelsen ville svart. 
"Jeg føler meg ......."
"Hva er det verste med denne følelsen?"
"Det verste med denne følelsen er ........"

4: Beskriv hva du trenger når du har det sånn, og la kroppen svare. 
"Jeg trenger ......."

Øvelse 2: Følelseslogg

Denne går rett og slett ut på å logge følelser, og kan være nyttig for å legge merke til følelser og følelsesmønster i seg selv. Den kan gjøres til faste tider eller når det skjer noe stort og følelsesmessig viktig i livet. 

Følgende spørsmål kan forsøkes besvares: 

• Når la du merke til følelsen? Hvor var du, hvem var der, hva skjedde? Beskriv situasjonen.
• Hvordan kjente du det i kroppen?
• Sett ord på følelsen, "jeg følte meg ........"
• Hva tror du kan ha utløst den?
• Er dette en kjent følelse? Hva minner den deg i så fall om?
• Hva trenger du når du har det sånn?
   

[17.11]

Dybdearbeid med følelser og minner kommer jeg ikke til å skrive om i dagboken, jeg tror det blir for personlig, og jeg orker ikke å styre med anonymisering i teksten. Jeg vil være så ærlig som mulig så jeg ikke blir enda mer forvirret over egen identitet og egne følelser.

Jeg har vært veldig usikker på hvor og hvordan jeg skal starte, det føles som om jeg har flere hundre vonde minner jeg må endre på. Men det er ikke alle som plager meg like mye, så det jeg tror jeg skal gjøre er at jeg lager meg en liste (alltid lister!) over minner som en gjentagende og plagsomme, for der vet jeg det er en del, også er det vel egentlig bare å begynne med ett av dem, fortrinnsvis et som ikke er så veldig vondt, bare sånn semi-vondt. Jeg tror det er en bra plan. Jeg liker å angripe problemer på en systematisk måte.

Likevel, jeg vil ikke at dagboken skal ligge helt brakk, så jeg fortsetter med leselisten min. Nå hopper jeg over boken Emosjonsfokusert terapi, da jeg tror jeg har nok emosjonsterapi å tygge på for en stund. Nå vil jeg heller lese God å snakke med, for å kanskje få noen innsikter i hvordan jeg kan kommunisere bedre med folk rundt meg. 

I tillegg har jeg kjøpt tre nye bøker i dag, som jeg gleder meg til å lese: 

• Norske vinnerskaller - Arne Jørstad Riise, Bjørge Stensbøl, Anne Marte Pensgaard

• Bli best med mental trening - Erik Bertrand Larssen

• In the Realm of Hungry Ghosts - Gabor Maté

 

 

 

[17.11]

Jeg har bladd litt i God og snakke med, men jeg finner ikke helt driven. Boken handler primært om hvordan man kan bli en bedre samtalepartner for folk som har det vanskelig. I utgangspunktet tenkte jeg at den kunne hjelpe meg til å bli bedre til å kommunisere og være der for andre, men når jeg tenker etter så er det ikke det jeg trenger nå, tror jeg. Jeg er ikke sterk nok til å virkelig være der for andre akkurat nå, jeg må være der for meg selv. Jeg har lyst til å lese den en dag, men det blir ikke akkurat nå. 

Jeg heller skal heller begynne på Tenke fort og langsomt. Den passer på mange måter litt bedre inn i temaet jeg utforsker, og jeg har hatt den liggende i tre år uten å komme ordentlig i gang med å lese den. 

Ellers føler jeg meg rimelig bra. Det ble litt vin i går, men jeg holdt meg til to glass. Gikk to lange turer med hunden, trente styrke, mental trening, spiste helt greit. Jeg kjenner at jeg må bli flinkere til å få i meg mat, spesielt nå som jeg trapper opp en del på treningen. Det er vanskelig å være så sulten å ha så lite matlyst. Jeg har fått inn en god vane med smoothie, men den metter ikke på langt nær nok, og jeg skulle ønske jeg klarte å spise noe så enkelt som havregrøt, men det er som om en fiktiv grøt vokser i munnen på meg bare jeg tenker på det...

[~white lady~]

Hei, du skriver godt! Og jeg er imponert over alt du har lest og notert så langt- veldig oversiktlig!

Som fagperson ser jeg at du har fått mye nyttig innsikt i både hvordan hjernen fungerer, de ulike tilknytningsstilene samt emosjoner.

Av dine beskrivelser fra egen oppvekst, så høres dette ut som omsorgssvikt og generell neglekt. Oppveksten din har nok i stor grad ført til dine mentale utfordringer i dag, som angst. 

Håper du får god hjelp hos DPS, og ha i bakhodet at hjernen er plastisk og mye kan endres ved den rette fremgangsmåten.

Samtidig har du via dagboken din vist at du har gode indre ressurser, og det kommer man langt på vei med💪🏻

[17.11]

1 hour ago, ~white lady~ said:

Hei, du skriver godt! Og jeg er imponert over alt du har lest og notert så langt- veldig oversiktlig!

Som fagperson ser jeg at du har fått mye nyttig innsikt i både hvordan hjernen fungerer, de ulike tilknytningsstilene samt emosjoner.

Av dine beskrivelser fra egen oppvekst, så høres dette ut som omsorgssvikt og generell neglekt. Oppveksten din har nok i stor grad ført til dine mentale utfordringer i dag, som angst. 

Håper du får god hjelp hos DPS, og ha i bakhodet at hjernen er plastisk og mye kan endres ved den rette fremgangsmåten.

Samtidig har du via dagboken din vist at du har gode indre ressurser, og det kommer man langt på vei med💪🏻

Så hyggelig at du la igjen noen oppmuntrende ord, det varmer veldig ❤️ Godt å høre at jeg forhåpentligvis er på riktig vei!

[Avstand]

Jeg skal ikke fortelle deg hva du skal gjøre. Men jeg synes mindfullness er noe stort tull! Har holdt på med det lenge før. Eneste som skjer er liksom at du sitter og prøver å fremkalle vonde følelser. Og gråter du så er det liksom bra. Og folk som holder på med det der og er helt frelst de skryter jo av deg og sier det er bra om du gråter. Det er nesten så en bør gråte hele tiden da.. 

[17.11]

4 minutter siden, Avstand said:

Jeg skal ikke fortelle deg hva du skal gjøre. Men jeg synes mindfullness er noe stort tull! Har holdt på med det lenge før. Eneste som skjer er liksom at du sitter og prøver å fremkalle vonde følelser. Og gråter du så er det liksom bra. Og folk som holder på med det der og er helt frelst de skryter jo av deg og sier det er bra om du gråter. Det er nesten så en bør gråte hele tiden da.. 

Ja, vi er vel forskjellige der.

Jeg har allerede fått mye godt ut av mindfullness, men det er absolutt noe man skal bruke med forsiktighet dersom man sliter med traumer og/eller psykiske problemer. Har heller aldri koblet mindfullness sammen med gråt, eller hørt noe om at det er en greie, kanskje det er ulike grener innenfor mindfullness. 

Selv gråter jeg ikke når jeg gjør mindfullness, jeg kobler helt ut, og det er fantastisk. Gråte gjør jeg nok av ellers.

[17.11]

Tenke fort og langsomt er en lang og til tider litt tunglest bok, men jeg skal prøve å dra ut essensen i det han forklarer, for det er veldig interessant!

DEL 1: To systemer

#1 Personene i historien

Innenfor forskning snakkes det ofte om to ulike systemer i hjernen, som vi kan kalle system 1 og system 2.

System 1 går raskt og automatisk, og vi opplever ikke dette som verken anstrengende eller viljestyrt.

System 2 er opptatt av mer kompleks tenkning og problemløsing, og dette opplever vi som agens, valg og konsentrasjon, som viljestyrt. 

Når vi tenker på oss selv eller «selvet», så er det system 2 vi identifiserer oss med, det er dette vi opplever som vår bevissthet, som bestemmer hva vi skal si og gjøre. System 1, på sin side, leverer en strøm av inntrykk og følelser som danner grunnlaget for avgjørelser som tas i system 2.

Hensikten med disse beskrivelsene er at vi i denne boken skal se på disse systemene som aktører, med individuelle evner, begrensninger og funksjoner.

System 1 inkluderer medfødte ferdigheter som vi har til felles med dyr, i tillegg til innøvde mentale aktiviteter som automatiseres over tid. Mye av dette er ufrivillig, som at vi automatisk forstår en setning på vårt eget språk, mens andre ting, som tygging, kan viljestyres, men går også på automatikk.

System 2 inkluderer handlinger som har én viktig egenskap til felles, nemlig at de krever oppmerksomhet. Et viktig poeng her er at vi har en begrenset mengde oppmerksomhet, og vi kan ikke gjøre flere ting samtidig med mindre disse tingene ikke er spesielt krevende (som å gå og prate samtidig).

Begge systemene er aktive når vi er våkne, med system 1 som går automatisk, og system 2 som er i et slags hvilemodus der bare en liten del av kapasiteten blir benyttet. System 1 kommer hele tiden med input og forslag til system 2, og dette samarbeidet fungerer som regel bra.

Mesteparten av tiden vil system 2 ta forslagene fra system 1 med få eller ingen endringer. Sagt på en annen måte: Vi tror på våre egne inntrykk, og handler etter våre egne ønsker, og dette er vanligvis en bra ting!

System 2 blir altså relevant når det oppdages en hendelse som bryter med den modellen av verden som system 1 opprettholder (f.eks. om du ser en katt som bjeffer), når det dukker opp et spørsmål som system 1 ikke har noe svar på (346 x 456 = ?), og når du oppdager at du er i ferd med å gjøre en feil. I tillegg er det system 2 som overvåker og regulerer adferden vår, sånn at vi er høflige selv om vi er sinte. System 2 er altså ansvarlig for selvkontrollen vår.

Denne arbeidsfordelingen mellom system 1 og to er veldig effektiv, men system 1 har også skjevheter og systematiske feil som kan dukke opp under de riktige omstendighetene. Dette kan fremkalles gjennom mentale øvelser og illusjoner.

System 1 er helt automatisk, og siden vi ikke kan slå den av eller kontrollere den, kan det være vanskelig å forhindre feil i en intuitive tenkingen. Du kan ikke alltid unngå feil, for det er ikke alltid system 2 er klar over at feilen er der, og vi kan ikke alltid overvåke system 1 med system 2.

Det beste vi kan gjøre er et kompromiss: Det handler om å lære å kjenne igjen de situasjonene der det er sannsynlig at du gjør feil, og øke innsatsen til system 2 når det står mye på spill. 

Endret 28. juli 2022 av 17.11

[17.11]

Jeg angrer litt på at jeg begynte på denne boken  Men det er alltid litt dritt å sette i gang med en ny bok, jeg tror det blir bedre etterhvert, akkurat nå er det vare veeeeldig tørt, med i overkant mange eksempler. 

#2 Oppmerksomhet og anstrengelse

Det som definerer System 2 i denne historien er at det gjør anstrengende ting, samtidig som dets hovedegenskap er latskap. Det vil si at System 2 ikke vil anstrenge seg mer en høyst nødvendig, og følgelig vil tanker og handlinger som føles som System 2 sine egne, ofte komme fra den egentlige hovedpersonen: System 1.

Rent fysisk kan vi se på pupillene våre at vi anstrenger oss, da de vil øke i størrelse i takt med hvor mye mental energi vi bruker. Selv om vi kan bestemme oss for hva vil vil bruke energi på, kan vi i liten grad styre hvor mye anstrengelse det krever av oss. 

Eksempel: Du får beskjed om å huske tallrekken 6837 i ti sekunder, hvis ikke vil du dø. Selv om du har lyst til bruke all din energi og fokus på dette, så kommer du ikke til å anstrenge deg like mye som hvis noen ba deg om å dele det samme tallet på 7. 

Mental overbelastning, altså når System 2 prøver å gjøre for mye på en gang, fører til at System 2 beskytter de viktigste aktivitetene og gir de den oppmerksomheten de trenger. Eventuell overskuddskapasitet fordeles deretter fortløpende på andre oppgaver. 

Dette er en avansert form for fordeling av oppmerksomhet som har blitt finpusset i løpet av en lang evolusjon. Det å kunne orientere seg og reagere raskt på trusler øker sjansen for å overleve, noe vi ser at mennesker gjør også i dag. I en nødssituasjon vil System 1 overta, og hjelper deg med å prioritere handlinger som skal sikre overlevelse.

Fysiologiske studier av hjernen har vist at aktivitetsmønstret som er forbundet med en bestemt aktivitet endrer seg når man blir flinkere til den aktuelle aktiviteten, i den forstand at færre områder involveres. Det samme ser man hos intelligente personer, som da vil anstrenge seg mindre for å løse mentale oppgaver. 

Både for kognitiv og fysisk innsats gjelder en generell lov om «minst mulig anstrengelse», hvis det er flere måter å gjøre noe på, så vil folk etterhvert ty til det minst krevende alternativet. 

System 2 er det eneste som kan følge regler, sammenligne gjenstander med hverandre, og treffe valg basert på sammenligninger og statistikk. Dette kan ikke det automatiske System 1 gjøre. System 1 ser enkle relasjoner, og er ekspert på å fylle på med informasjon om én og én ting. 

 

Endret 28. juli 2022 av 17.11