Dagbok - Skriver meg gjennom KPTSD

5. juni 2022

TRISTHET

Tristhet. Storeslem. Den verste følelsen i verden. Her er det jeg skrev om tristhet tidligere. Triste greier, det sier oppsummert at tristhet er et indre rop om omsorg, at det kan være fysisk og psykisk, og at det ikke blir en usunn følelse med mindre man ikke er i stand til eller har mulighet til å motta trøst eller omsorg.

Jeg blir skikkelig motløs når jeg leser om tristhet. Det er en følelse jeg skjønner at kommer til å være med meg resten av livet, men jeg skulle ønsker den ikke tok så voldsomt stor plass. Det gjelder kanskje spesielt den eksistensielle tristheten jeg kjenner på, fordi den er på et såpass grunnleggende nivå at jeg sliter med å fungere på andre områder i livet. Når alt kjennes meningsløst og uvesentlig så er det vanskelig å engasjere seg i andre mennesker. Jeg er rimelig sikker på at jeg er inne i en relativt dyp depresjon, og det eneste som er positivt med det er at jeg vet at det alltid går oppover igjen. Jeg håper oppturen kommer snart.

I hvilke situasjoner er du trist?

Uff, er det lov å si hele tiden? Det stemmer jo ikke helt, men så stemmer det litt likevel. Jeg er trist når jeg tenker på fortiden og på fremtiden. Jeg er trist når jeg ikke distraherer meg selv, når jeg tenker på familien min som jeg aldri prater med, når jeg sammenligner meg selv med andre på min alder, når jeg tenker på hvordan jeg havnet her, når jeg tenker på her og nå.

Hvordan merker du at du er trist?

Jeg mister motivasjon, blir apatisk og lukket.

Hvordan kjennes det på kroppen når du er trist?

Får lyst til å gråte, og blir derfor apatisk og lukket for å holde dette under kontroll. Kroppen bli sliten, jeg kan bli skjelven, det kan tippe over i frykt og angst dersom jeg ikke får kontroll over følelsene mine.

Pleier du å forstå hvorfor du er trist?

Både og, ikke alltid nei. Ofte lurer jeg på om jeg er så trist som jeg er fordi jeg er et sted i livet der ingenting fungerer. Hadde jeg sluttet å være trist om jeg ble singel? Om jeg flyttet til en helt ny by? Om jeg tok en helomvending og ble nomade? Jeg vet ikke om tristheten min skyldes interne eller eksterne faktorer, men mest sannsynlig er det en blanding av monstrene på innsiden, og livet utenfor.

Hva gjør du når du føler deg trist?

Blir stille og innesluttet, gråter, rydder et eller annet, shopper, organiserer og planlegger, prøver å gi meg selv inntrykk av at jeg har kontroll.

Lar du deg selv føle tristhet, eller prøver du å fortrenge følelsen?

Prøver som regel å fortrenge den, for dersom jeg lar meg selv føle på tristheten så begynner jeg å gråte, og da er veien veldig kort til et angstanfall.

Tror du tristheten kan fortelle deg noe viktig?

Ja, men som jeg var inne på tidligere så er det vanskelig å skille mellom eksterne og interne faktorer. Kanskje jeg bare ikke er i stand til å være lykkelig.

Hvordan er det for deg å vise andre at du er trist?

Jeg gjør ikke det, for da begynner folk å spørre om hvorfor, og jeg har ikke noen gode svar.

Hva tror du andre tenker om deg dersom de legger merke til at du er trist?

Vanlige folk vil nok få sympati, men jeg liker ikke trøst og sympati, det gjør meg ukomfortabel. Jeg får bare en sterk trang til å overbevise motparten om at alt er greit, sånn at vi alle kan slutte å stresse, og sånn at mine følelser ikke påvirker noen andre negativt.

Hvordan er det for deg å fortelle andre at du er trist?

Grusomt, jeg gjør det så og si aldri.

6. juni 2022

Jeg er ferdig med følelsene! Hvem skulle trodd det kom til å ta så lang tid. Gleden ble imidlertid kortvarig, for etter å ha lest gjennom neste kapittel i Mentaliseringsboken, kommer jeg til 12 spørsmål om barndommen min. De anbefaler å bruke en hel dag på hvert spørsmål, men siden jeg ikke går i terapi så er det ikke sikkert jeg går såpass i dybden på det, jeg får se litt etterhvert hvor vanskelig jeg syns spørsmålene er å svare på.

Det som kanskje lir mest utfordrende her er at jeg egentlig ikke husker så mye av min egen barndom.

Men dette er altså kapittel 6, Å mentalisere om sine barn

Det er svært viktig at foreldre har en mentaliserende holdning i oppdragelsen sin. Det innebærer at man ser på barnet som et eget, selvstendig individ, meg egne tanker og følelser. Barnet har videre et behov for å føle seg forstått. At ulike oppfatninger og perspektiver på ting ikke nødvendigvis må bety at bare den ene er riktig.

Dette tror jeg på mange måter har manglet i oppveksten min, for jeg sitter igjen med en klar oppfatning av at mine følelser ikke har betydning. Fremfor å bli møtt på følelsene mine og fått dem forklart eller nyansert, har jeg fått høre at jeg overreagerer, at jeg må roe meg ned, at jeg må smile mer, at jeg er for sensitiv, for følsom, for nærtagende.

Å mentalisere om egen barndom: For å kunne mentalisere, både om andre mennesker og seg selv, må man ha en trygg tilknytning i bunn (Tilknytning skrev jeg litt om her). Spesielt dersom jeg selv får barn kan det være avgjørende at jeg har bearbeidet mine egne barndomstraumer, siden de kan bli trigget av kontakten med mitt eget barn, og jeg kan ende opp med å bli akkurat like ubrukelig som mine egne foreldre.

I resten av kapittel 6 beskrives det først og fremst hvordan man interagerer med barna sine for å bidra til å utvikle og styrke barnets mentaliseringsevne. Kort oppsummert dreier det seg om:

- Å snakke med barnet, hjelpe barnet med å sette ord på egne følelser, og at man kommuniserer med interesse og respekt. Man må rett og slett lytte, ikke bar irettesette.

- Å leke med barnet. I lek kan man utforske følelser, bygge sosial kompetanse, og utvikle en humor som kan gjøre livet litt lettere på sikt.

- Å lese for barnet, da dette utvikler et rikere språk som gjør det lettere å nyansere virkeligheten.

Neste punkt på lista blir nå å jobbe meg gjennom disse 12 spørsmålene, refleksjoner om egen barndom, etter beste evne.

7. juni 2022

I går skrev jeg faktisk 1300 ord om barndommen min mens jeg svarte på alle spørsmålene. Planen var egentlig å ta ett av gangen, mens mens jeg skrev så innså jeg at jeg svarte på helt andre spørsmål, så da skrev jeg heller bare det jeg tenkte på under det spørsmålet som passet.

Det første spørsmålet som egentlig skal besvares er imidlertid Hvem var de viktigste personene i ditt liv da du var liten? Beskriv dem så detaljert du kan.

Jeg syns det er ganske vanskelig å sortere ut dette.

Foreldrene mine var sikkert viktige, siden dette er primær omsorgspersoner, men jeg føler ingen varme eller tilknytning når jeg prøver å tenke etter.

Storebroren min må ha vært viktig, vi vokste tross alt opp sammen, men der er forholdet i dag såpass anstrengt, og har vært det i mange mange år, så det er vanskelig å se for seg at det har vært noe annet enn konflikter. Vi lekte mye sammen i barndommen, men jeg kan ikke huske at jeg følte meg spesielt nær han emosjonelt.

Mormor tenker jeg på med varme, og forsåvidt også morfar, selv om vi egentlig ikke har en relasjon å snakke om. Det er ikke hans feil.

Jeg har også en gammelonkel og en gammeltante som jeg husker at jeg hadde et nært og varmt forhold til.

Besteforeldrene mine som bodde i samme bygning som oss burde jeg kanskje ha et nært forhold til, men jeg husker dem ikke, kanskje fordi de er døde. Den ene døde da jeg var rundt 10, den andre da jeg var kanskje 18, så jeg føler at jeg egentlig burde huske. Jo mer jeg tenker på det, jo lettere er det å huske bestefar, som døde sist.

Men ja, jeg tror kanskje det er alle, så i løpet av dagen skal jeg prøve å beskrive dem så detaljert jeg kan.

Ellers har jeg skrevet litt på en ny hvorfor-liste, hvorfor trene:

Kroppen vil både se og føles bedre ut
Jeg vil få mindre smerter i for eksempel hofter og knær
Jeg får sterkere psykisk helse
Jeg vil sove bedre om natten
Jeg får økt matlyst
Jeg får mer energi
Jeg får lyst på sunnere mat av å trene
Kroppen min vil fungere bedre hvis jeg blir gammel
Det er sunt å komme meg ut av huset
Jeg vil få bedre kontakt med egen kropp og egen pust

I dag er planen å trene, og jeg skal møte en venninne. Sistnevnte har jeg ikke lyst til i det hele tatt, men jeg har aldri lyst til å være sosial. Det er nok sunt å gjøre det likevel.

8. juni 2022

Er ikke så pratsom i dag merker jeg, kanskje jeg blir bedre etter en kopp kaffe.

I dag har jeg noen mål som jeg skal gjennom:

- Jeg skal prøve å få forlenget sykemeldingen min. Selv om jeg har blitt mye bedre, så føles det fortsatt som om jeg er litt på randen.

- Jeg skal trene en økt på overkroppen

- Jeg skal skrive om minst tre omsorgspersoner fra barndommen min

- Jeg skal møte en venninne og spise senere i ettermiddag

Jeg tror at jeg, for å komme meg gjennom disse mentaliseringsøvelsene, må lage noen regler igjen. Så når jeg nå skal beskrive personer så tror jeg at jeg sier at det holder med 200 ord per person.

Også har jeg en hvorfor-liste, hvorfor gjøre yoga:

Det vil hjelpe meg med å bli mer taknemlig
Det forebygger smerter og skader i kroppen
Det lærer meg å puste bedre
Det gir meg mestringsfølelse
Jeg blir mer fleksibel
Jeg får mer energi
Det reduserer stress og angst
Det trener utholdenhet og tålmodighet
Det bidrar til fokus og konsentrasjon
Jeg sover bedre
Jeg kommer i bedre kontakt med egen kropp
Det gir et sterkere skjelett
Jeg kan gjør yoga uansett dagsform
Jeg lærer å gire ned, ta det rolig, puste jevnt

9. juni 2022

I går viste seg å bli bra. Jeg gråt og hadde angst når jeg skulle ut for å treffe folk, sikkert av flere grunner, men jeg tror en stor del av det er at det er tungt å treffe venner som for fem år siden tilsynelatende var på samme sted som meg. Men så har de gått forbi og kommet seg videre. De har fått seg en oppegående mann, fast jobb, de har fått barn, planlegger huskjøp. De har det livet jeg trodde var innen rekkevidde for meg også, og det er vondt å se på.

Heldigvis gikk det helt fint. Jeg glemte å tenke på det, vi snakket om alt og ingenting, og jeg kjente at det var godt å være sosial igjen. Etterpå dro jeg hjem, var ruset, og nå gråter jeg igjen, men det er helt greit, for jeg gråter litt hver dag. Må bare puste med magen.

Prosjektet med å skrive om mennesker som hadde betydning for meg i barndommen ble vanskelig, jeg kom til 1,5 personer, sikkert fordi det stoppet litt opp på moren min. Jeg forstår ikke det mennesket så godt, hun føles som en fremmed. Men det ble 200 ord om hver av foreldrene mine. Dette føles litt skummelt å legge ut, for nå beskriver jeg mennesker som noen kanskje kan kjenne igjen i virkeligheten, men SÅ mange er det ikke som besøker dagboken min, så jeg tar sjansen.

Pappa: Han er en mann. Middels høy, tettbygd, sterk men ser mer tjukk ut enn sterk, typisk bondemuskler kanskje. Pleide å gå mye på ski da han var barn. Storrøyker, typisk «mannemann» på mange måter. Han hater fisk, men elsker sursild og makrell i tomat. Egentlig en veldig søt mann, men med mange indre konflikter tror jeg. Han var bonde store deler av livet, et yrke jeg ikke tror han trivdes med. For å få gården opp på bena tok bestefar opp lån i min pappa sitt navn, mens han fortsatt var et barn. Så han har vært gjeldsslave hele livet, frem til barndomshjemmet mitt ble tvangssolgt for noen år tilbake. Han har hatt mange rare hobbyer husker jeg, f.eks. rosemaling. Han hadde mange innfall opp igjennom, en gang kjøpte foreldrene mine gjeterhund som ble avlivet innen det hadde gått et par år på grunn av manglende oppdragelse, han kjøpte motorsykkelfress og hjelm, tok sertifikat på sykkel, men kjøpte aldri sykkelen, kjøpte treningsbenk, vektstang og manualer, men begynte aldri å trene. Det var mye sånt. Rart å tenke på all den tid vi som familie hadde skikkelig dårlig råd. Han er glad i dyr, liker å lese, jeg tror han også skrev litt i perioder, spilte i korps, sang i kor, danset folkedans osv.

Mamma: Hun var hjemmeværende frem til jeg var kanskje 8-9 år gammel, men det husker jeg lite konkret av, og hun tok ikke sertifikatet før hun var over 30, selv om vi bodde på bygda og hun egentlig var helt avhengig av bil. Hun drev med folkedans og korps, organiserte leikarringen, en sånn folkedansgreie for barn, hun har sunget i kor. Mange sammenfallende interesser med min far altså. Hun leste mye bøker, men bare kiosklitteratur, spiste alltid brødskive med fårepølse sammen med en kopp te mens hun leste Harlequin-bøker. Jeg husker hun var mye stresset, hun ble sint om vi ikke gjorde som vi fikk beskjed om. «NEIVEL DA FÅR JEG GJØRE DET SELV DA» er en setning jeg husker veldig godt. Hun satte i gang med hjemmeskole til meg før jeg begynte i 1. klasse, de trodde vel de hadde et begavet barn… Hun jobbet på kjøkken, i post, som vaskedame og etterhvert i barnehage. Hun har «alltid» hatt katter, og er glad i dyr, men jeg tror hun alltid har ønsket seg hun over katt. Hun og pappa ble skilt da jeg var 19, og siden da har hun bodd alene.

10. juni 2022

I dag tror jeg blir en bra dag!

Det er tacofredag, og vi skal prøve å sette opp telt, også håper jeg vi kommer oss ut til et sted vi kan bade.

I går kjøpte vi nemlig telt, fordi jeg har en ambisjon om å bli et friluftsmenneske. Jeg lese nylig Sove ute, av Marius N. Pettersen, og den ga masse motivasjon. Så nå har vi kjøpt telt og stormkjøkken, som var det vi først og fremst manglet for å dra på telttur. Fortsatt litt spent på om jeg får med meg samboeren, men enn så lenge virker han gira.

Så i dag skal vi prøve å sette opp det nyinnkjøpte teltet i bakgården, og se om det er så enkelt som vi tror.

Ellers så prøver jeg å skrive om personer, og i dag kjører jeg på med alle fire besteforeldre.

Mormor

Hun er så sykt typisk bestemor syns jeg. Varm, lun, humoristisk, gammeldags. Men hun har nok ikke alltid vært sånn, jeg tror hun var en moderne og tøff dame i sin tid, som satt bak på motorsykkelen til bestefaren min og røykte rullings. Hun er utdannet skredder, har alltid vært flink til å sy. Hun har laget bunaden min, blant annet. Gavmild og snill, husker at vi alltid fikk småpenger, kjeks og andre ting når vi var på besøk. Vi var på besøk hos dem ganske ofte tror jeg, mens foreldrene våre hadde barnefri. Veldig husmor, selv om hun har hatt jobb «hele livet». Det er alltid hun som lager middag, støvsuger og holder huset i orden inne. Morfar tar alle manne-oppgavene. De to representerer på mange måter det ideale ekteskapet for meg. De møtte hverandre tidlig, utfyller hverandres egenskaper, og kommer til å holde sammen resten av livet. Jeg tror de er oppriktig veldig glade i hverandre. Jeg husker de skulle overnatte i barndomshjemmet mitt i julen, og mamma hadde redd opp to enkeltsenger. Besteforeldrene mine endte opp med å sove tett sammen i en liten 90-seng.

Morfar

Han er en stille og innesluttet fyr, og som barn var jeg litt redd for han fordi han alltid virket sur og gretten. Nå tro jeg egentlig ikke han er det, jeg tror han bare er kraftig introvert, og sannsynligvis er det derfra autismen i familien kommer fra. Selv om han virker sur og gretten så bryr han seg om familien. Det var alltid han som passet på å kjøpe inn mat som vi ungene likte, og alt av praktiske ting prøvde han å ordne. Har har vært elektriker, sikkert hele livet, og har reparert alt fra klokkeradioer til juletrelys, med varierende hell, men aldri brannfarlig tror jeg. Dette er nemlig en fyr som er veldig opptatt av brannsikkerhet, og egentlig sikkerhet generelt. Vi snakker røykvarslere i alle rom, doble låser på de fleste dører, automatisk lys utenfor garasje, kjellerinngang og andre mørke steder. Han har en drøss av nerdeinteresser som frimerker og bøker. En typisk samler, også er han stolt av huset de bor i, alle de smarte løsningene han har. Da jeg og samboer besøkte dem i fjor så fikk han nemlig full omvisning i kjelleren, med matbod, eget kjølerom og så videre, som morfar har laget. Han er altså både intelligent og praktisk anlagt.

Farfar

Han er den som levde lengst på farssiden. Et skikkelig arbeidsjern. Han var den som startet familiegården, som ved hjelp av slekt og naboer bygde den opp far første sten i grunnmuren. Det er noe jeg aldri kommer til å slutte å beundre. Jeg husker at han pleide å spise brødskiver med sukker på, alltid med kaffe. Han røyka petterøes rullings. Vennlig og varm mot oss barna, vi var alltid velkomne til å være med på gårdsarbeid. Dessverre husker jeg han aller best som litt dement. Han glemte veldig mye på slutten, og trodde ofte at han snakket med moren min når han snakket med meg. Etterhvert fikk han ikke lov til å kjøre bil, så han syklet rundt i bygda på en gammel rusten sykkel, og virket egentlig ganske fornøyd med det. Han var bonde nesten hele livet, og drev med melkekyr. De sisten årene han levde så var det ingen dyr på gården, men han jobbet hele dager likevel, kappet ved, ryddet skog, tok seg av forefallende arbeid. Jeg tror ikke han klart å sitte rolig for lenge. Han var ikke så flink til å ta vare på hus og hjem etter at farmor døde, jeg tror ikke han fikk i seg ordentlig med mat, men det var ingen som tok ansvar for det heller, og det er ekkelt å tenke på nå i ettertid. Kanskje han hadde levd lengre dersom han ble tatt bedre vare på. Han døde da jeg var rundt 16 år i følge digitalarkivet. Jeg trodde det var mye senere. Han ble bare 74 år.

Farmor

Hun døde av KOLS da jeg var 9-10 år, så jeg husker ikke så mye av henne. Jeg husker at hun strikket, at hun satt i kjellerleiligheten og røyka rullings, med verdens verste røykhoste. Det som kanskje er mest interessant med farmor er imidlertid at hun ikke er norsk, men har vokst opp i en annen skandinavisk storby. Hvordan hun havnet på et lite småbruk på bygda på vestlandet kan man jo lure på. Jeg spurte pappa om dette en gang i tiden, og han var litt usikker selv, men mente å vite at hun egentlig kom dit sammen med en av farfars brødre. Hun har også en sønn fra før som vi hadde (og har) lite kontakt med, og der også har det visst vært noe rart. For det er jo litt merkelig at hun har en sønn i Norge som hun egentlig aldri hadde noe som helst kontakt med. Jeg aner ikke hva bakgrunnen for det var. Pappa og farmor hadde ikke et spesielt godt forhold, han har beskrevet henne som sarkastisk og giftig. Hun ble 68 år, slettes ingen alder. På slutten klarte hun visstnok knapt å reise seg opp uten å bli andpusten, men hun nektet å dra til legen, og døde hjemme i sin egen seng.

11. juni 2022

Sov vanvittig dårlig i natt. Drømte om alle mulige konflikter, blant annet at jeg slo opp med samboeren min. For en tilværelse, men det blir kanskje sånn når man legger seg og er irritert når man sovner. Det var bare en fillesak. Vi var trøtte begge to, og for en gangs skyld lå vi litt omslynget, avslappet og småkoste litt på sofaen, døser litt. Så finner han ut at det kanskje hadde vært gøy å kile meg litt i midjen, han klarer ikke å la være. Jeg er utrolig kilen, kvepper til, og øyeblikket er over på et blunk. Han sier unnskyld med en gang jeg skvetter, men da er det allerede for sent, jeg slapper ikke av, er bare irritert. Jeg prøver å glatte litt over det, men egentlig har jeg mest lyst til å rope til han. Jeg har litt pms også, det er sikkert derfor, men jeg skulle også ønske at vi kunne ha noen sånne øyeblikk uten at han køddet det til. At han noen ganger bare kunne kysset meg uten å spøke det bort med tegneserielyder eller teite kommentarer, at han kunne strøket meg over ryggen uten å klapse meg på rumpa etterpå, at han istedenfor å snakke som et barn og skape avstand mellom oss, bare kunne sagt rett ut hva han mener og føler. Egentlig tror jeg det er mest min feil, at det er jeg som har skapt denne avstanden, men det er vanskelig å vite, og jeg vet ikke hvordan jeg endrer det.

I dag blir jeg ferdig med personene. Det er sikkert flere jeg kunne skrevet om, men jeg husker så utrolig lite fra barndommen min at jeg føler det blir litt meningsløst. I tillegg hiver jeg med et spørsmål til som jeg prøver å svare på, angående relasjon til foreldre. Dette blir mye tekst!

Storebror:

Storebroren min er den jeg sikkert var aller nærmest i oppveksten, av alle i familien, og den jeg står aller lengst i fra nå. Han er to år eldre enn meg, alltid vært en praktisk heller en teoretisk fyr. Han ble mobbet hele skolegangen, og fullførte aldri videregående. Til tross for det har han alltid vært populær blant jentene, og utenfor skolekretsen vår var han populær. Ekstremt flink i musikk, han kan lære seg et hvilket som helst instrument, kreativ og flink med hendene. På en annen side er han også lystløgner, egoistisk, scorer lavt på empati, han er ikke hjelpsom eller på tilbudssiden noen gang. Han var veldig viktig på at han var førstefødt, odelsgutt, at alt egentlig først og fremst var hans arv. Da bestefar døde tok han helt enkelt en haug av verdifulle eiendeler som verktøy, tv-apparat, dyre lenestoler osv, uten at noen stoppet han, fordi dette var arven hans mente han. Han er også litt som pappa, impulsiv i innkjøp, har brukt alt for mye penger på biler og instrumenter blant annet, og pappa måtte flere ganger redde han økonomisk. Etterhvert møtte han svigerinnen min, som jeg mistenker at er narsissist, men det er en annen historie…

Tante og Onkel på hytta:

Det er sikkert flere slektninger eller nære familievenner jeg kunne beskrevet, men disse er de jeg har de varmeste følelsene for som jeg kan huske. Siden jeg likevel husker relativt lite, så kommer jeg til å beskrive dem sammen. Dette er altså broren til mormoren min og kona hans. Jeg vet ikke hvor de egentlig bodde, men da jeg traff dem var de alltid på hytta si, der de senere flyttet inn etter at de ble pensjonert. Jeg elsket å være der. Alltid varm og vennlig stemning, det var alltid sommer, de var alltid engasjert i meg. De hadde egne barn, men de var mer eller mindre voksne. Det som er litt morsomt er at jeg altså huske disse menneskene litt som et ekstra sett med besteforeldre, selv om de nok var forholdsvis unge på den tiden. Nå når jeg treffer dem i ettertid innser jeg at Onkel er alkoholisert og gjerne kjører bil med «bygdelappen», og tante er en storrøykende, rappkjefta dame som snakker alt for høyt. Men jeg liker dem likevel da, selv om vi ikke har kontakt mer.

------------

Hvordan opplevde du forholdet til foreldrene dine gjennom oppveksten? Hvordan utviklet relasjonen seg i løpet av barndom og oppvekst, hvordan er relasjonen i dag?

Pappa:

I oppveksten husker jeg han som streng, sint og fjern. Han var personlig (og konservativ) kristen da jeg vokste opp, noe som førte til en del konflikter mellom oss. Jeg husker episoder der jeg prøvde å nære meg han med humor, eller episoder der han såret meg og jeg ble lei meg, men ikke møtt på de følelsene. Nå i ettertid har vi fått bedre kontakt, og jeg innser at han sannsynligvis har vært dypt deprimert store deler av livet.

Men jeg merker at det er noe i relasjonen som er vanskelig å reparere, en nærhet som ikke er der. Jeg har ikke så mye tillit. Han har tatt fra meg motet mange ganger, «Du har alltid vært utenfor», «Du kommer ikke til å klare å spare penger», «Du passet ikke inn, forstår du ikke det?». Jeg har aldri spurt hvorfor han sa slike ting til meg i tenårene, hvorfor han nærmest prøvde å overbevise meg om at jeg ikke fikk innpass i et klassemiljø, i et treningsmiljø eller hva som helst. Jo mer jeg tenker på det, jo mer innser jeg hva for en drittsekk-ting det er å gjøre mot en usikker tenåring.

Mamma:

Dette er kanskje både den mest kompliserte og den mest intetsigende relasjonen jeg har. Jeg kjenner ikke moren min, og det føler jeg aldri at jeg har gjort. Hun er overfladisk, tom på mange måter, ofte kjennes det ut som om jeg snakker med et skall, at hun knapt har noe indre følelsesliv. Det er nok urettferdig av meg, for alle har jo det, hun også sikkert, men jeg klarer ikke å lese det i det hele tatt.

Jeg vet vi har hatt en god relasjon på mange måter. Hun hadde hjemmeskole med meg når hun skjønte at jeg ville gå på skole allerede som fireåring, hun prøvde å hjelpe meg med de sosiale utfordringene jeg hadde på skolen, selv om jeg ikke tror hun hadde noen av de verktøyene hun trengte for å gjøre det. Og mens jeg skriver dette så sliter jeg med å komme på andre ting som kan beskrive at vi hadde en god relasjon.

Generelt om foreldrene mine kan jeg si at de på mange måter har oppdratt meg til å være helt uavhengig av dem, men jeg tror ikke det har vært bevisst. I alle tilfeller har det ført til at jeg ikke føler meg spesielt knyttet til noen av dem. De har sviktet meg igjen og igjen, og jeg sliter med å komme over at vi kanskje aldri får en god relasjon. Enda verre er det at jeg blir sittende igjen med følelsen av at dette er min feil, og at det er mitt ansvar å reparere relasjonene. Faren min er veldig syk, og kommer til å dø innen fem år. Moren min sliter der hun bor, hun er ensom, blir plaget av svigerinnen min, bruker alle pengene sine på å hjelpe storebroren min. Men så har hun satt seg i den situasjonen selv, så det er litt vanskelig å ha sympati. Jeg er så lei av å stange hodet i veggen.

Jeg var mye adskilt fra dem, føler jeg. Vet at besteforeldrene mine satt mye barnevakt for meg og broren min mens foreldrene våre var ute på diverse fritidsaktiviteter. Etterhvert som vi ble litt eldre fikk broren min i stor grad samme interesser som foreldrene mine, og ble med dem, mens jeg ble igjen hjemme. Når de fikk flere barn satt jeg barnevakt mens broren min og foreldrene mine var ute og gjorde ting. Husker at jeg følte meg veldig låst til huset i helgene. Etterhvert som vi ble eldre fikk også småsøsknene mine samme interesser som foreldrene mine, og jeg ble på mange måter enda mer utenfor. Jeg flyttet hjemmefra da jeg var 15, og selv om jeg har bodd hjemme i perioder i ettertid så tok det ikke lang tid før hjemme ikke var hjemme mer.

Jeg hadde også null respekt for dem og reglene deres i oppveksten. Jeg løy om alt mulig uten et snev av dårlig samvittighet, stjal røyk, penger, alkohol, og jeg husker at jeg reflekterte over dette med konsekvenser og samvittighet, og innså at jeg egentlig bare brydde meg om hvilke konsekvenser dette kunne ha for meg dersom jeg ble tatt. Jeg likte å late som om jeg var flink, uskyldig og pliktoppfyllende. Det fungerte lenge. De trodde ikke jeg smugrøyka selv om læreren sa det rett ut, de trodde ikke jeg skulket skolen fordi jeg løy absurd overbevisende og fikk læreren til å fremstå fullstendig fjern, jeg lagde historier som fremhevet mine empatiske sider og ga gode grunner for alle mulige rare valg og dårlige handlinger. De trodde ikke jeg drev med narkotika, jeg hadde bare mange venner som gjorde det, fordi jeg liksom var så empatisk, og alltid ville hjelpe, og alltid tiltrakk meg folk med utfordringer og problemer. Jeg tror moren min fortsatt tror på dette den dag i dag. Pappa har nok mistet en del illusjoner, da vi har hatt noen sene rødvinskvelder sammen der jeg har vært veldig ærlig med han.

12. juni 2022

Dette ble en vegg av tekst, men det er godt med alt som er gjort.

Hva gjorde foreldrene dine eller andre viktige personer for å oppdra deg? Bruke de straff og forbud? Fikk du gjøre akkurat som du ville?

De hentet alltid sent på kveld om jeg trengte det i tenårene, kunne alltid ringe hvis det var krise, men det var for mye fritt frem likevel, lite konsekvenser, hadde null respekt for regler de satte opp. Hovedgrunnen til at jeg ikke ville bli tatt i løgn var a jeg ville beholde tilliten deres, slik at jeg kunne fortsette å manipulere dem.

Fra jeg var barn så kan jeg vagt huske fysiske avstraffelser, men de sluttet med dette relativt raskt tror jeg, uten at jeg vet bakgrunnen for det eller husker hvor lenge det varte.

Jeg aner ikke hvordan oppdragelsen min var egentlig. Kanskje litt for fri. De brydde seg ikke så mye om hvem jeg var med, hvor lenge jeg ble borte, hva vi gjorde, hvordan det gikk. Vennene mine var misunnelig husker jeg, for deres foreldre var masete, ville vite hva de skulle hele tiden, de hadde innetid, husarrest, noen som brydde seg om hva de spiste, om de spiste, de måtte hjem til middag, de fikk ikke gå rundt i klær med hull i. I huset vårt var det helt Texas. En gang i 13-14års alderen hadde vi stjålet noe rullings som vi røyket innendørs oppe på loftet. De stinket naturlig nok i hele huset, men av en eller annen grunn fikk vi bare en rar beskjed om å ikke røyke inne. Ikke noe spørsmål om hvor røyken kom fra, hva i alle dager vi holdt på med, eller noe som helst sånt. Etter en politirazzia da jeg var 16 så flyttet jeg hjem, og da kjøpte faktisk pappa røyk til meg så lenge jeg bodde hjemme, for det mente han at det måtte han bare gjøre, siden jeg ikke fikk tak i det selv.. Jaha. Hva med å tvinge tenåringen din til å slutte med den dritten istedenfor? Det er kanskje urettferdig av meg å føle meg litt sviktet, men jeg gjør det. Det føles som om de egentlig ikke brydde seg nok.

Dette ble noen kaotiske avsnitt men jeg tankeskriver veldig akkurat nå, det er mye her jeg trodde jeg. Hadde glemt..

En venninne av meg fra barndommen var ikke den mest skoleflinke, og hadde også noen sosiale utfordringer, og var plaget med mobbing. Moren hennes sluttet aldri å fortelle henne at hun var pen, flink, helt perfekt, smart osv. Min mor gjorde litt narr av dette. At denne moren visstnok ikke så feilen i sin egen unge, at hun skrøt for mye, bygde opp et falskt selvbilde. Jeg har møtt denne venninnen i ettertid, og det har gått kjempebra med henne. I likhet med meg ble hun mobbet hele grunnskolen, hun ble faktisk mobbet grovere enn meg, likevel gikk det bedre med henne. Mye bedre. Kanskje fordi hun alltid hadde familien sin i ryggen. Ingen forventet at hun skulle ordne opp i problemene sine selv, ingen antok at det kom til å gå bra uten masse oppmuntring, at det bare kom til å ordne seg av seg selv fordi hun er så sterk og smart.

Jeg hater at foreldrene mine lot seg lure, at de trodde jeg svar sterk og smart.

Var du ofte redd, engstelig og trist som barn? Fikk du støtte og trøst av foreldrene dine da du var liten?

Jeg husker at jeg hadde mye angst som barn, at jeg lå våken om natten med hjertebank og følte at rommet på en måte vokste rundt meg. Jeg kan huske store tall av alle ting, som tårner opp foran meg og gjør meg stiv av skrekk. Mareritt om at jeg ble forlatt av foreldrene mine, at vi havnet i farlige situasjoner og de kom seg unna mens jeg ble drept. Jeg slet ofte med å sove om natten, lå våken og prøvde med på en form for meditasjon, lenge før jeg visste hva det var. Husker at jeg pleide å ta kroppsdel for kroppsdel, slappe av mer og mer i kroppen. Dette var mens jeg fortsatt gikk på barneskolen.

Jeg kan ikke huske så mye trøst, men jeg husker, av alle ting, veldig godt at andre fikk trøst. F.eks. broren min eller venner av oss på overnattingsbesøk eller lignende. Det jeg husker veldig godt er følelsen av at jeg overreagerer, at jeg må «suck it up».

Noe sier meg at jeg alltid har vært litt innesluttet, at det kanskje alltid har vært litt vanskelig å se hva jeg føler og hva jeg trenger.

Opplevde du deg noen gang truet eller frosset ut av foreldrene dine gjennom oppveksten?

Ja, jeg har tidligere her skrevet om en episode der jeg hadde politirazzia hjemme på hybelen min som 16åring, og ble tvunget til å flytte hjem. Vi snakket aldri om det, og når jeg prøvde så fikk jeg beskjed om at jeg burde snakke med en psykolog.

Jeg har en mistanke om at dette ikke var første gangen jeg ble frosset ut, for å bruke det begrepet. Selv om jeg sliter med å komme på faktiske episoder, så husker jeg veldig godt at jeg hadde mange mareritt som barn, om at jeg ble forlatt av foreldrene mine, at vi ble adskilt på en eller annen måte, mareritt om å være alene og i fare.

Jeg har også flere minner om å ha stått på sidelinjen mens broren min øste ut om sine opplevelser av å bli mobbet og ha det vanskelig på skole, og jeg husker at jeg så veldig godt hvordan dette påvirket foreldrene våre. Hvor hjelpeløse de ble. Når jeg ble mobbet selv satt det langt inne å si noe, både fordi jeg hadde sett at foreldrene våre ikke kunne gjøre noe for å hjelpe, og fordi jeg ikke ville at de skulle bekymre seg.

Tror aldri jeg har blitt truet, i alle fall ikke mer enn normalt. Altså jeg har aldri fått trusler om juling, men jeg har sikkert fått beskjed om at hvis jeg ikke gjør slik og sånn, så får det konsekvenser.

Når var første gang du kan huske å ha opplevd å bli adskilt fra foreldrene dine? Hva følte du da? Var du noen gang borte fra dem i lengre tid?

Det var så tidlig at jeg absolutt ikke kan huske det tror jeg. De hadde nok barnevakt rimelig ofte slik jeg har forstått det, og det trenger det ikke nødvendigvis være noe galt i. Jeg fikk et nært og godt forhold til besteforeldrene mine, eller kanskje ikke så nært som jeg tror, men det kommer jeg tilbake til under neste spørsmål om død…

Tilbake til poenget, så husker jeg altså ikke. Men jeg vet at jeg hadde angst som barn, for jeg kjenner igjen følelsen når jeg får anfall nå som voksen. Det var spesielt om natten jeg kunne kjenne på angst, når jeg prøvde å sove. Dette var før jeg fylte 10 år. Senere, fra 12 og oppover så satt jeg mye barnevakt på kveld og helg, og da husker jeg at jeg tenkte mye på at jeg f.eks. hadde ansvar for å få alle ut av huset dersom det ble brann. To unger, hunden, bestefar i kjelleren

Opplevde du at en viktig person i livet ditt døde i løpet av oppveksten? Har du opplevd dødsfall som har hatt betydning for deg senere i livet? I så tilfelle, hvordan hadde du det da det skjedde? Tenker du at dette har påvirket deg?

Jeg har opplevd to dødsfall som jeg anser som viktige for meg, og i begge tilfellene føler jeg at jeg kanskje ikke reagerte helt som jeg burde.

Det første er farmor. Hun bodde altså sammen med farfar i en sokkelleilighet i kjelleren i barndomshjemmet mitt. Jeg husker hun røyka rullings, drakk kaffe, lagde middag, gjorde håndarbeid. Jeg husker at det var mye oppstyr, jeg tror hun døde om kvelden, at jeg fikk inntrykk av, kanskje muntlig fra mamma, at hun ble båret opp fra kjelleren av ambulansepersonale, med en del slanger og utstyr, jeg tror ikke jeg fikk se det.

Kan ikke huske at jeg reagerte så mye. Det jeg husker aller best er at storebroren min reagerte veldig. Han gråt skikkelig. Jeg kan ikke huske at jeg gråt i det hele tatt.

Den andre er farfar. Han døde da jeg var 16, og jeg var på skolen da jeg fikk beskjeden husker jeg. Han hadde vært dårlig lenge, i alle fall i hodet, men det var likevel ikke helt forventet at han skulle dø sånn plutselig.
Men her også kan jeg ikke huske at jeg reagerte så mye. Jeg var jo på skolen, og tror jeg sa til folk hva som hadde skjedd, men jeg kan ikke huske at det påvirket humør mitt i nevnverdig grad. Det jeg tenkte over husker jeg, var hvordan jeg kanskje burde reagere. Jeg husker også begravelsen hans, og at jeg presset frem noen tårer mens jeg og storebror stod alene foran graven, men det føltes orkestrert fra min side, for jeg husker at jeg tenkte at nå hadde det passet med noen tårer.

Jeg tror ikke de dødsfallene har påvirket meg noe særlig, og jeg skjønner ikke hvorfor jeg tilsynelatende ikke bryr meg når nære mennesker dør. Kommer jeg til å være sånn den dagen foreldrene mine dør også? Føler meg som en kynisk dritt, men jeg er ikke det tror jeg…

13. juni 2022

I morgen har jeg time med såkalt tidlig avklaringsteam hos DPS. Jeg har en grunnleggende frykt for at de skal si sorry, vi kan ikke hjelpe deg, dette må du fikse sjøl. Da vet jeg ikke hva jeg skal gjøre. Jeg vet heller ikke hvor jeg skal starte med å forklare hva jeg sliter med. Jeg vil ikke leve men jeg vil ikke dø, alt føles kaotisk, fortid og nåtid flyter sammen, jeg husker ikke lenger hvem jeg pleide å være, jeg har angst hele tiden, gråter hver dag. Kanskje de spør hva jeg vil ha hjelp med, men jeg vet ikke, jeg vil bare at alt skal stoppe.

Dette blir nest siste dag med spørsmål fra mentaliseringsboken. Jeg gleder meg til å bli ferdig, for det er overraskende tungt å tenke gjennom disse tingene.

Var foreldrene dine engasjert i skolegangen din? Fikk du hjelp med lekser og annet skolearbeid?

Både ja og nei. Jeg har nok heller ikke vært den letteste å hjelpe kanskje.

Jeg lærte å lese i fireårsalderen, og fra jeg var fem år gammel så lærte moren min meg å skrive og regne på hjemmeskole. Dette var noe jeg selv ville da jeg var misunnelig på storebroren min som fikk begynne i 1. klasse.

På bakgrunn av dette, pluss at jeg hadde en bestevenninne som var ett år eldre enn meg, søkte de om jeg kunne starte ett år for tidlig på skolen. Det fikk jeg lov til, og det mener jeg er noe av det dummeste de kunne gjort. Jeg har alltid klart å henge med faglig, men sosialt var jeg absolutt ikke klar for å begynne på skolen tror jeg. Jeg hadde nok hatt det bedre om jeg bare startet det året jeg skulle, for det lille forspranget jeg fikk har jeg mistet for lenge, lenge siden. Det forsvant allerede første året på videregående.

Sett bort i fra hjemmeskole har jeg for det meste jobbet selvstendig med skolearbeid og lekser. Jeg kan huske at faren min prøvde å hjelpe meg med matematikk på barneskolen, men vi ble begge såpass frustrerte over at jeg ikke klarte å forstå det at vi bare måtte slutt med det tror jeg, husker ikke helt, jeg bare husker at pappa var sur.

Men de har alltid vært veldig oppmuntrende, understreket at jeg er smart og intelligent, at jeg skulle ta høyere utdannelse, få meg en doktorgrad, at det ikke var noen begrensninger i hva jeg kunne oppnå. De har bare ikke gitt meg noen av verktøyene jeg trengte for å komme meg dit jeg ville. Det har alltid vært en slag forventning om at jeg fikser det selv, hver gang jeg har luftet en bekymring har den blitt avblåst med "men det får du til", ferdig snakka. En gang måtte jeg stoppe pappa å si at joda, jeg skjønner at jeg må øve for å klare å presentere masteren min muntlig, men problemet mitt er generalisert angst, ikke at jeg er "litt nervøs" for å snakke foran forsamlinger. Han responderte knapt på det, fortsatte bare med en sorgløs innstilling, dette ordner seg, dette får du til, men jeg gjorde ikke det, jeg fullførte med middels resultat, som for meg er unormalt.

En del av meg føler også litt på at fokuset har vært for stort. Jeg legger alt jeg har av egenverdi i evnen min til å bruke hodet, til å få gode karakterer og en god jobb. Når jeg sånn som nå, står helt utenfor arbeidslivet og er usikker på om jeg kommer meg tilbake, så gir dette en skikkelig stor ripe i selvbildet mitt. Jeg kommer ikke til å få en skikkelig god jobb. Nå er jeg fornøyd om jeg finner en jobb jeg klarer å håndtere på heltid, og jeg aner ikke hvordan jeg skal forsone meg med det.

På hvilken måte ønsker du å gjøre det samme som dine foreldre gjorde overfor dine barn?

Det fine med foreldrene mine er at jeg egentlig aldri følte at de dømte meg. Jeg har ikke vært redd for at de skal slå hånden av meg, jeg visste at jeg alltid kunne komme hjem dersom det var noe. De var alltid imøtekommende mot vennene mine, trøstet, lyttet til dem. Jeg husker at alle likte foreldrene mine, fordi hjemme hos oss kunne man gjøre nesten hva man ville uten konsekvenser, og selv om jeg ikke vil helt dit, så ønsker jeg å skape et hjem der man føler seg velkommen.

På hvilken måte ønsker du å opptre annerledes?

Her vet jeg ikke en gang hvor jeg skal starte, men det viktigste er kanskje at jeg vil ha klare grenser, tydelig kommunikasjon, stille krav som er tilpasset alder, passe på at barnet har alt som trengs materielt, jeg vil kjempe barnets kamper, enten det er på vegne av barnet eller side om side, jeg vil lære barnet at følelser ikke er farlige eller feil, jeg vil være tilgjengelig på ekte, ikke bare tilsynelatende, jeg vil prioritere barnets behov over mine egne, jeg vil si unnskyld når jeg går over streken eller gjør feil, jeg vil ikke lyve til barnet, «låne» av barnets penger, jeg vil tilrettelegge for at barnet får en god start på livet ved hjelp av faste rutiner, kosthold, gode vaner, være åpen for at jeg ikke alltid har rett.

24. juni 2022

Alt bråstoppet litt, som det er har en tendens til å gjøre. Jeg starter fortsatt hver dag med å gråte hysterisk. Jeg føler meg fanget, på feil sted, feil tid, i feil liv, men jeg har ikke styrken til å endre alt jeg må endre på. Jeg har definitivt ikke styrken til å gå.

Da jeg hadde time med tidlig avklaringsteam spurte de meg om jeg tenkte mye på selvmord, noe jeg bekreftet, men også beroliget dem med at det har jeg egentlig alltid gjort, så det er ingen grunn til bekymring. Jeg fortalte om fristene jeg pleide å gi meg selv, for eksempel at dersom jeg ikke ble gladere innen jeg ble 30 så fikk jeg lov til å dø. Nå er jeg 32. Legen som var der spurte meg om jeg hadde noen frist nå, og da innså jeg at det hadde jeg ikke, så jeg sa bare nei, og kom ikke på noe mer å si. Nå er det hunden som holder meg tilbake. Hunden og samboeren. Uten dem så vet jeg ikke helt hva jeg hadde gjort, helt ærlig. Og det verste med dette er at jeg burde slå opp med samboeren min, men jeg får det ikke til. Heldigvis kanskje. Ikke at jeg egentlig fungerer når vi er sammen, men jeg fungerer i det minste bedre enn når jeg er alene. Hver gang han er borte i over et døgn så kollapser alt i kaos. Hver gang han er hjemme så er jeg stresset og trist. Sånn sett så er det sikkert ikke han som er problemet, men meg. Jeg hadde sikkert ikke fungert sammen med noen andre heller. Men nå skriver jeg meg bort...

Her kommer de siste spørsmålene om barndom fra mentaliseringsboken. Ett kapittel igjen nå.

Hadde du mange venner som barn? Beskriv de beste vennene dine så nøyaktig som du kan. Ble du noensinne mobbet?

R var min nærmeste nabo da jeg vokste opp, og vi var bestevenner til langt opp i tjueårene. Som barn hadde hun kraftig ADHD, og slet skikkelig på skolen. Men hun var også kreativ og morsom å være sammen med. Hun har alltid respektert meg, og alltid sett litt op til meg, samtidig som vennskapet vårt har vært preget av en form for konkurranse. Jeg sluttet å ha kontakt med henne for 5-6 år siden.

S var hun jeg omtalte som bestevenninnen min i oppveksten. Vi var veldig nære frem til vi begynte på skolen, da ble hun populær og jeg ble ikke det. Vi var likevel venner fremt til starten av tjueårene eller noe. Da vi ble kjent var hun en tøff guttejente som elsket hunder og hester. Etterhvert ble hun mer og mer jentejente. Nå i voksen alder virker det som om hun har gått tilbake til bli tøff igjen. Det unner jeg henne.

Ja, jeg ble mobbet, men jeg orker ikke å tenke på det. Jeg har brukt mye tid og energi på å fortrenge det.

Har du ofte tanker om at barndommen har preget deg som voksen?

Alt for mye. Kanskje jeg til og med sitter litt fast i det, men det er vanskelig å bearbeide dette alene. Jeg tror jeg har endt opp der jeg er på grunn av en blanding av arv og miljø. Selv om jeg ikke har fått de beste forutsetningene hjemmefra så kunne det gått mye bedre, og jeg har tatt mange dumme valg.

I det siste har jeg også tenkt mye på om hvorvidt min oppfatning av fortiden er riktig. Om jeg egentlig ble mobbet like mye som jeg tror, om jeg var like ensom som jeg oppfattet selv. Jeg hadde jo tross alt venner, det bare føltes ikke slik store deler av tiden. Det har skjedd så mye rart, det er så mange inntrykk. Jeg syns dette er skikkelig, skikkelig slitsomt.

Hvordan kjennes det å tenke gjennom spørsmål om oppveksten din? Erfarer du at historien om deg selv gjennomgår forandringer når du gjør det? Er det noen av spørsmålene som du har reagert mer på enn andre?

Helt forferdelig. Jeg vet ikke om det egentlig endrer seg så mye, i alle fall ikke til det bedre. Jeg tror jeg skal ta en dag senere og oppsummere litt. Akkurat nå orker jeg ikke å tenke mer på disse spørsmålene.

25. juni 2022

Siste kapittel i mentaliseringsboken, endelig! Det skal bli godt å komme videre, selv om jeg har en mistanke om at jeg kommer til å gå tilbake til poenger fra denne boken flere ganger i fremtiden.

Å mentalisere om andre

Når vi mentaliserer om andre, så gjør vi dette med utgangspunkt i våre egne følelser. Siden vi bruker oss selv og egne tidligere erfaringer som referanse, må vi ha en viss kontroll over egne tanker og følelser, spesielt i møte med noe nytt og ukjent.

Vi har for eksempel en tendens til å møte store ulikheter med usikkerhet: Hvis noen er veldig ulik oss selv, så blir vi fort litt usikre. Siden det er ubehagelig å være usikker så er det en følelse vi gjerne ikke vil vedkjenne oss, og vi prøver heller ubevisst å projisere den over på den andre.

Ikke-mentalisering

Når man utsetter andre for mobbing, så er det lite trolig at man samtidig setter seg inn i den andres følelser.

Noen vil hevde at vi har en medfødt aggressivitet som holdes i tøylene av evnen vår til å mentalisere. Det vil altså si at dersom du er dårlig til å mentalisere, så er den en risiko for at du også er et dårlig medmenneske med lite empati.

Tenk over hvordan du snakker

Som tidligere nevnt i denne boken er det viktig å bruke «jeg» fremfor «man» og «du», samt å skille mellom hva som er en ren beskrivelse av en gitt situasjon, og hva som er en tolkning.

Andre gode tips er å stille spørsmål med en gang det er noe jeg ikke forstår, og at jeg selv uttrykker meg klart og presist.

Å stille spørsmål, og på den måten vise at man ikke forstår en situasjon, kan være veldig krevende. Enda mer krevende kan det være å selv gi uttrykk for hva man tenker og føler. Men det er veldig viktig å prøve likevel.

Jeg vet at jeg er elendig til å stille spørsmål, men det er noe jeg jobber veldig med. Det er så mange dumme antagelser fra min side, også tør jeg ikke å spørre fordi jeg ikke ønsker å få det bekreftet, men det må jeg bare slutte med.

Ta hensyn til eget tilknytningsmønster

Mitt eget tilknytningsmønster har stor betydning for hvordan jeg forholder meg til de rundt meg, og ikke minst til evnen min til å mentalisere.

Jeg skal ikke bruke tid på å beskrive tilknytningsmønstrene igjen. Selv er jeg nok preget av unnvikende, utrygg tilknytning:

«Med unnvikende tilknytning har du en dragning mot forestillingsmodus og en tendens til å holde andre på armlengdes avstand. Trolig har du også ganske dårlig kontakt med egne følelser fordi du tidlig lærte at du fikk mest nærhet til dine tilknytningspersoner ved å holde deg i bakgrunnen, tilpasse deg, og klare deg selv.»

Målet vil være å prøve å bryte ut av dette tilknytningsmønsteret på en eller annen måte.

Gir du andre ferdigdefinerte roller?

Tilknytningshistorien man har kan gjøre det vanskelig å se medmenneskene sine slik de faktisk er. Vi har for eksempel en tendens til å overføre trekk fra tidligere tilknytningspersoner til de menneskene vi kommer i kontakt med senere i livet.

Dette er en måte å tildele andre ferdigdefinerte roller, og det kan altså hindre oss i mentaliseringen om andre, og hindre oss i å ha et åpent blikk.

Gi slipp på deg selv

For å kunne mentalisere om andre er jeg nødt til å fokusere mer på den andre personen, og mindre på meg selv. Når vi er opptatt av våre egne tanker blir det vanskeligere å forstå samspillet som skjer rundt oss.

Det handler om å åpne opp for å være interessert i og nysgjerrig på mennesker man møter og omgås. Hvis jeg går inn i en diskurs med en tanke om at det kommer til å være uinteressant, så blir det som regel slik. Her synder jeg mye vet jeg…

Hold fast på deg selv

Det er altså viktig å gi slipp på seg selv, men uten å glemme seg elv fullstendig.

For det første innbærer det at jeg ikke skal la andre behandle meg ufint. Det er lov til å si nei til ting jeg ikke vil gjøre.

For det andre mentaliserer vi om andre meg utgangspunkt i oss selv, så det er viktig å være i kontakt med egne tanker og følelser.

Hvis jeg klarer å slutte å bekymre meg, vil det kunne bli letere å være åpen og tydelig om egne tanker og følelser. Da kan jeg lytte til mine egne følelser samtidig som jeg fokuserer på menneskene rundt meg.

25. juni 2022

Dette med unnvikende, utrygg tilknytning er noe jeg har tenkt mye på de siste dagene, kanskje spesielt i relasjon til samboeren min. Er det dette jeg har gjort hele veien? Gått inn i relasjoner som jeg vet ikke har noen fremtid? Ødelagt gode relasjoner før de har rukket å begynne?

Jeg har hatt kjærester som jeg vet har vært bra for meg, ordentlige, stødige menn som virkelig kunne vært bra for meg, men de har jeg valgt bort, uten at jeg nå i ettertid kan si helt klart hvorfor.

Når man har en unnvikende, utrygg tilknytning, så har man ofte hatt veldig avvisende omsorgspersoner. Dette er noe jeg helt klart kjenner meg igjen i, selv om de ikke har vært avvisende på absolutt alle områder.

Som en mestringsstrategi benytter jeg avstand og mangel på engasjement for å beskytte meg selv mot skuffelser. Dette gjør at jeg kan virke iskald og urokkelig på utsiden, mens følelsene herjer på innsiden. Jeg har en tendens til å tone ned eller rett ut ignorere vanskelige følelser, og intimitet og følelsesmessig nærhet kan gjøre meg svært utilpass. Innlevelsen min kan virke begrenset, og jeg kan være veldig kjølig mot folk som har det vanskelig.

Parforhold kan fort oppfattes som en trussel mot uavhengigheten min, noe som gjør at jeg ikke er hundre prosent involvert i forholdet, men opptatt av alenetid og å gjøre ting uten partneren. Jeg bevarer en mental distanse til partneren min, som gjør at jeg ofte føler meg ensom selv om vi er sammen.

Det jeg burde fokusere litt på, er å akseptere at jeg er et menneske som har behov for nærhet, akkurat som de fleste andre. Jeg kommer til å inngå i nære relasjoner, og jeg burde gjøre dette på en god måte.

Med en unnvikende, utrygg tilknytning brukes gjerne bevisste og ubevisste strategier for å unngå nærhet. Jeg kjenner meg igjen i flere av dem.

Å fokusere på partnerens feil og mangler, og å ignorere de positive sidene
Å ha urealistiske forventinger til en partner
Å unngå fysisk kontakt
Å sammenligne nåværende partner med tidligere partnere
Å fokuser på uavhengighet fremfor å søke støtte hos partneren
Å være fraværende og uoppmerksom sammen med partneren
Å inngå parforhold som ikke har noen fremtid
Å ikke gi positiv respons når partner viser oppmerksomhet og kjærlighet

Dette er vanskelige greier. Nå skal jeg ta en liten pause fra mentalisering, og gå mer teoretisk til verks.

Endret 25. juni 2022 av 17.11

25. juni 2022

Neste bok jeg skal lese er Hjernen er stjernen. Tanken er at hvis jeg på et intellektuelt nivå forstår mer av hvordan hjernen fungerer, så vil det også bli lettere å forstå meg selv og min egen utvikling (eventuelt mangelen på utvikling).

Kapittel 1: Tanke(r)evolusjon

Hjernen vår, slik den er utviklet til i dag, er faktisk bare 200 000 år gammel. Rene ungdommen sett i et større, verdensperspektiv. Til sammenligning er reptilhjernen minst 500 milioner år gammel.

Reptilhjernen: Dette er den mest grunnleggende delen av hjernen, og består av hjernestammen og lillehjernen. Hjernestammen sørger for at alt fungerer uten at vi trenger å tenke på det, mens lillehjernen regulerer bevegelsene våre.

Hjernen består videre av grå og hvit substans. I den grå substansen skjer signaloverføringen mellom nervecellene, mens den hvite substansen er motorveien for disse signalene. Den hvite substansen finner vi således innenfor den grå substansen.

Pattedyrhjernen: Denne ble utviklet for omkring 250 millioner år siden, og kalles det limbiske system. Her finner vi den eldste delen av hjernebarken, og øyer av grå substans med nerveceller som er viktig for grunnleggende funksjoner, herunder kamp, flukt, mat og sex.

I det limbiske systemet finner vi også amygdala, som er viktig for de emosjonelle reaksjonene våre, og for motivasjonen vår til å gjøre ting.

Bak amygdala finner vi hippocampus, som er viktig for hukommelse og stedsorientering.

Sist men ikke minst har vi to thalamus midt i senteret av hjernen, på hver side. Det er her vi mottar signaler fra alle sansene våre, som sendes videre til hele hjernen. Dette er rett og slett den delen av hjernen som vet «alt».

Geniale aper: Menneskeapene hadde både reptilhjerne og pattedyrhjerne (det limbiske system), i tillegg til at de utviklet et større volum av hjernebark. I takt med at hjernen vokser har vi blitt mer og mer intelligente, men det er viktig å understreke at det ikke er hjernens størrelse alene som avgjør hvor intelligent en art er.

Hvorfor holder det ikke å ha størst hjerne?

Det er faktisk bare elefanter og enkelte hvaler som har større hjerne enn oss, og dette er også de største dyrene henholdsvis på land og i vann. Når det kommer til størrelse på hjernen i forhold til kroppsstørrelse, er vi mennesker fortsatt helt unike, og har den desidert største hjernen.

Men intelligens måles ikke i kilo, og det er ikke så enkelt som at en stor menneskehjerne er bedre enn en som er litt mindre.

Det er altså ikke størrelsen som er mest avgjørende, men hva hjernen består av. Mennesker har mye hjernebark sammenlignet med andre dyr, og er dermed mer intelligente. Det er ingen dyr som har like mange nerveceller i hjernebarken enn det vi har, og det gjør oss istand til kompleks tenkning og kreativitet.

Uferdige barn: Vi kan faktisk ikke få større hjerner enn det vi har nå, da det helt enkelt ikke er plass i hodeskallen vår. Allerede når har vi ofte problemer ved fødsler fordi hodet til babyer er veldig stort. Evolusjonens løsning på dette har vært at babyer fødes uten at hjernen er ferdig utviklet, noe som gjør menneskebarn svært sårbare og hjelpeløse.

En plass for alt: Hjernebarken deles opp i lapper etter hvor de ulike delene ligger i kraniet, og de vil ofte ha bestemte egenskaper knyttet til seg. De fungerer likevel ikke isolert, da alle nervecellene må være en del av et nervecellenettverk for å kunne fungere.

Ikke sterkere, men smartere: Nettoeffekten av evolusjonen vår er ikke at vi har blitt sterkere, men smartere.

25. juni 2022

Det blir en skikkelig lesedag i dag merker jeg, men det er deilig å være motivert igjen! Hjernen er stjernen er hittil en veldig spennende bok, og jeg ser flere kapitler og underkapitler jeg gleder meg til å lese.

Kapittel 2: Jakte på personligheten

Personlighet er en kombinasjon av hvordan du oppfatter deg selv, og hvordan du blir oppfattet av andre. Du er ikke bare det du tenker og føler, men også det du gjør og viser.

Et sentralt spørsmål er hvorvidt «selvet» er konstant.

Personlighet skapes ikke bare av miljø, men oppvekstmiljø vil helt klart ha påvirkning på hjernens utvikling. Både oppdragelse og hvordan rollemodeller oppfører seg, bidrar til endringer i barnets hjerne.

Hos voksne der vi sjeldent endringer i personlighetstrekk.

Sjelens sete: Hvis sjelen er «jeg-et», altså summen av alt vi tenker, føler, tror og gjør, så er det omtrent det samme som det vi kaller for en personlighet. Alt dette er sentralisert i hjernen, og medisinsk historie har vist at skader på hjernen kan føre til store endringer i personlighet. Det vil altså si at personlighet er en fysisk ting.

Pannelappen: Dersom vi skader pannelappen mister vi mange personlighetstrekk, og alle med denne type skader vil ligne på hverandre. Pannelappen gjør my for oss, blant annet gjør den oss i stand til å planlegge og gjennomføre ting, og den legger bånd på oss, gir oss selvbeherskelse og selvinnsikt.

Dirigenten bak pannen: I tillegg til det overnevnte er det også pannelappen som styrer bevegelsene våre, dette skjer i den bakerste delen. Den fremste delen kalles den prefrontale hjernebarken, og denne delen er som en dirigent som styrer hjernen. Den samler informasjon fra resten av hjernen, og knytter sammen kompliserte funksjoner som hukommelse, intellekt og følelser, som i sum skaper grunnlaget for en personlighet.

Personlighet ligger ikke bare i pannen: Det er mange ulike steder i hjernen som er involvert i konstruksjonen personlighet. For eksempel isselappen som hjelper deg å gjenkjenne dine egne hender og å huske hvem du er i form av navn, alder og hvor du bor. Bakenfor isselappen har vi insula, som hjelper oss å gjenkjenne bilder av oss selv og våre egne minner. Det er også dette området vi bruker når vi skal finne ord for å beskrive oss selv.

Personligheten vår er altså ikke lokalisert et konkret sted i hjernen.

Du kan endre deg litt: Selv om vi er biologi, så er vi ikke slaver av den, og vi kan påvirke hjernen vår. Vaner kan endres gjennom hele livet, men personlighet er en så fundamental del av den hjernen vi er født med at den er overraskende stabil gjennom livet.

Hjerner i flokk: Vi er flokkdyr, med en hjerne som er laget for å samarbeide, og som kan følge ordre, noe som er avgjørende for et fungerende samfunn.

Forskning på hvordan vi tenker og oppfører oss i grupper viser gang på gang at vi i slike situasjoner kan påvirkes eller manipuleres til å gjøre ting vi ellers ikke ville gjort. Studier viser at hele 65 prosent av vanlige folk er villig til å skade andre mennesker på kommando. 90 prosent er villige hvis noen andre kan gjøre drittjobben for dem. Men forskning viser også at det er lettere å stå i mot gruppepress og massesuggesjon dersom man vet hvilke tegn man skal se etter.

Kan personligheten bli syk? Ytterpunkter i personlighet kalles personlighetsforstyrrelser, det vil si at personligheten avviker fra normalspekteret. En personlighetsforstyrrelse regnes egentlig ikke som en sykdom, selv om den kan skape enorme problemer.

Psykisk er fysisk: Selv i dag opprettholder vi et skarpt skille mellom psykisk og fysisk sykdom, selv om det i alle tilfeller kan dreie seg om hjernen. Mange psykiske sykdommer viser seg å være fysiske, men her mangler det my forskning. F.eks. depresjon er såpass komplekst at det sannsynligvis kan skyldes en rekke kjemiske reaksjoner forstyrrelser i hjernen, kanskje flere tusen ulike forstyrrelser i en og samme person. Dette kan være arvelig, komme fra bruk av rusmidler eller andre ting.

Har dyr personlighet? Sammenlignet med mennesker så er dyr enkle skapninger, men de har også pannelapp, og dermed enkle personlighetstrekk. Hukommelse og bevissthet hos dyr er ikke like tett knyttet sammen som hos mennesker, så for et dyr eksisterer som regel bare her og nå, de har ingen begrep om fortid og fremtid, eller sin egen plass på en tidslinje. Dyr har definitivt et «jeg», men det er langt mindre bevisst enn hos mennesker.

26. juni 2022

Kapittel 3: Hukommelse og læring

Læring og hukommelse er selve grunnlaget for en kultur, da vi er avhengig av dette både for utvikling og for å skape et samfunn sammen.

Korttidshukommelse: Skillet mellom korttidshukommelse og langtidshukommelse er ikke sylskarpt, men det finnes et anatomisk skille. Korttidshukommelsen sitter i pannelappene.

Korttidshukommelsen vår er begrenset, og for at vi skal kunne huske noe så må vi også prosessere det. Vi kan ha hørt hva som ble sagt uten å være konsentrert, og dersom noen spør om du kan gjenta det som nettopp ble sagt så har du ikke sjans.

Langtidshukommelse: Vi skiller mellom faktahukommelse og motorisk hukommelse (muskelminne), eller eksplisitt hukommelse og implisitt hukommelse.

Eksplisitt hukommelse er lagrede minner, faktaopplysninger og erfaringer. Implisitt hukommelse er for eksempel det å kunne sykle hele livet etter at du lærte det som barn.

Hippocampus og vennene hans: Hippocampus ser ut til å være viktig for selve lagrigen av informasjon i hjernen. I hippocampus samles sanseinntrykk og følelser til fragmenter av minner som senere kan bygges sammen igjen. Pannelappen på sin side forteller Hippocampus hva som er viktig å huske og hva som kan ignoreres. Dette samarbeidet fungerer ikke alltid optimalt, noen ganger sier pannelappen at du skal glemme ting du egentlig ønsker å pugge inn, så da må du jobbe litt hardere for det.

Hippocampus hjelper oss altså med å huske «hva». Lillehjernen og basalgangliene hjelper oss å huske «hvordan», altså motorisk hukommelse.

Å huske for fremtiden: Den viktigste oppgaven til hukommelsen er å sikre overlevelse, at vi tar riktige avgjørelser basert på erfaring. Målet er ikke å gjenskape fortiden, men å ta gode valg i fremtiden.

Det vi husker fra fortiden er aldri helt perfekt, og vil alltid være en konstruksjon basert på det vi har tilgjengelig av informasjon.

LÆRING

Læring innebærer å tilegne seg kunnskap, og hukommelse er essensielt for alt av læring, siden du må lagre og hente frem igjen informasjon. Mange områder spiller en rolle her.

Ulike læringsformer: Klassisk betinging er en form for ubevisst læring som i stor grad baserer seg på assosiasjoner. Operant betinging er mer bevisst, og krever også en bevisst handling, slik som når du tar på setebeltet fordi bilen piper.

Habituering er den enkleste formen for læring, og innebærer at du venner deg til ting.

Den mest komplekse formen for læring er når vi lærer av andre.

Innlæring: Svært mye av det vi lærer skjer altså helt ubevisst, men selv når vi bevisst forsøker å lære noe kan det ta en god del forsøk før det lagrer seg. Sterke følelser har en tendens til å hjelpe oss med innlæringen, evnen til konsentrasjon er en annen viktig faktor. Hukommelse er også assosiativt, så det er lettere å huske noe nytt dersom vi kan hekte det på noe vi allerede har lært.

LAGRING

Minnene våre sorteres i hippocampus, og deretter lagres de på ulike steder i hjernebarken. Et viktig poeng er at minner ikke lagres som en samlet enhet. Synsinntrykk lagres ett sted, følelser et annet sted osv.

Forskningen har fortsatt ikke helt klare svar på hvordan lagringen skjer i hjernen. Her følger et parti der de forklarer noe med nerveceller, signaler og synapser. Det virker komplisert. Men poenget er at man vil gjerne ha mange synopser, og det får man ved å fortsette å lære nye ting hele tiden. Mange synapser gjør at det er lettere å takle nye utfordringer, hevdes det.

Synapser kommer og går hele tiden, da kunnskap som ikke brukes har en tendens til å forsvinne, men synapser som er i bruk vil bli varige, og kan bli forsterket av LTP. LTP står for langtidspotensiering, som kort fortalt vil si at nervecellenettverk som brukes ofte blir lettere å bruke. Som en sti som blir lettere å gå for hver gang.

Synapsene befinner seg i den grå substansen, mens de elektriske signalene sendes i den hvite substansen, via aksoner som isoleres med myelin. Igjen, dette er relativt komplisert å gjengi, men poenget er at læring forandrer på hjernen, blant annet ved å danne nye blodårer for å dekke energibehovet som oppstår i hjernen.

Ti prosent-myten: Vi bruker hundre prosent av hjernen, ikke ti. Det vil ikke si at det ikke ligger et ubrukt potensiale der, da vi alltid kan lære og nervecellene våre stadig er i endring. Du kan med andre ord alltid lære deg mer, bli mer effektiv og enda bedre!

Ubegrenset lagringskapasitet: Når vi lagrer nye erfaringer og minner så blander de seg sammen med det vi allerede har lagret. Noen ganger kan hjernen føles helt full av ny informasjon, men mange vil påstå at hjernen har en ubegrenset kapasitet til lagring. Det kan bare være vanskelig å hente det frem igjen akkurat når du trenger det. Men her er det ingen som er helt sikre på hvordan det fungerer.

ERINDRING

Informasjon, minner og erfaringer lagres altså rimelig fragmentert i hjernen, så det å sette dette sammen og huske det er en kreativ prosess der gamle og nye minner blandes sammen. Hvor lett det er å huske et minne avhenger av hvor sterkt nervecellenettverk som ble laget da minnet ble lagret.

Andre ting som har påvirkning på hva vi husker er for eksempel humør, miljøet du er i, lukt, smak og andre sanseinntrykk.

Det å huske noe er egentlig herlig komplisert. Se for deg et rom med 2000 menn. Du hadde lett klart å finne din egen far i dette rommet, men du hadde sannsynligvis ikke klart å beskrive han til en fremmed, slik at denne også hadde funnet han like enkelt. Vi har rett og slett egne nerveceller som aktiveres når vi ser bestemte mennesker, så alle som vet hvem Brad Pitt er, har en egen Brad-Pitt-nervecelle.

Hvordan huske bedre: Det er for det første viktig å være konsentrert når du skal lagre ny informasjon. Både stress og mangel på søvn påvirker evnen vår til å lære. I tillegg er det slik at jo flere sanser vi bruker for å lære, jo lettere blir det å huske noe.

Husk gjennom nesen: Hjernebarken for hukommelse og for lukt ligger nært opptil hverandre i hjernen, og det er veldig vanlig at vi husker ting bedre når vi lukter noe som kan knyttes til det aktuelle minnet. Dette er også knyttet til følelser, da lukt og følelse også henger tett sammen, og sterke følelser gjør at vi husker bedre.

Lukthukommelsen vår er også utrolig stabil. Dersom du først har lagret en lukt, så kommer du ikke til å glemme den.

Blackout: Hjernen kan bli såpass neddopet at den ikke lagrer noen minner, folkelig kalt blackout. Undertrykte minner er noe annet, ofte knyttet til traumer, men det er verken bevist eller motbevist at dette er noe som faktisk skjer. Hovedregelen er egentlig at vi husker traumer mye bedre enn andre ting. Et sentralt poeng er at for at vi skal kunne undertrykke et minne, så må det først ha blitt lagret på en eller annen måte.

Demens er hjernesvikt: Det er helt vanlig at vi glemmer mer etterhvert som vi blir eldre, og hippocampus er et av de første områdene som svekkes med alderen. Dette kalles demens, og en av de mest kjente formene for demens er Alzheimers demens. Demens rammer imidlertid ikke bare hukommelsen, det kan også føre til personlighetsforandringer og hallusinasjoner, alt ettersom hvilket område i hjernen som blir rammet.

Falske minner: Hukommelsen er altså ikke helt til å stole på, all den tid vi må konstruere minnet på nytt for hver gang vi henter det frem. Vi lagrer det som et skjelett, og fyller ut det som mangler ved hjelp av antagelser og erfaring. Dette kan gjøre at vi husker feil. Et minne kan bli rekonstruert mange ganger før det lagres i langtidshukommelsen, og da er det ikke rart om det ofte skjer feil, små som store.

Sett pris på glemsel: Mange skulle nok ønske at de klarte å huske mye mer, men dette er ikke nødvendigvis noe å trakte etter. Hukommelsen fungerer som et filter, slik at vi unngår å bli overveldet av mer eller mindre viktig informasjon.

26. juni 2022

Kapittel 4: Hjernens GPS

Gitter i hjernen: I 2005 oppdaget M.B og E. Moser gitterceller, et gitter av sekskanter. Stedssansen vår består av flere slike gitterkart i ulik utførelse. Maskene er for eksempel store for større områder med få detaljer, og mindre for små områder med flere detaljer, på en måte høyere oppløsning på google maps.

Her er du nå: På kartet på mobilen har vi en rød prikk som viser hvor vi er, og denne har vi må en måte i hjernen også. Den kalles for stedscellen, og lyser bare opp når vi er på et bestemt, fysisk sted, og ikke når vi er andre steder.

Alt dette er nært knytet til hukommelse, og de fleste minner vi har er også knyttet til det stedet der vi opplevde det.

Kart og kompass: Vi har alle det som kan ses på som et slags innebygd kompass, en retningssans, som boken kaller hoderetningsceller. Disse er koblet blant annet til balanseorganet i det indre øret.

Hit, men ikke lenger: Vi har også celler som forteller hvor grensa går, nemlig grenseceller. Disse sender signaler når du befinner deg ved en grense, f.eks. ved et stup eller en loddrett fjellvegg.

Fartsceller: Vi har også celler som sier noe om hvor raskt vi beveger oss, og dette bidrar også til stedssansen vår slik som de andre cellene som er omtalt her.

Hvordan få bedre orienteringsevne?

Det handler om å ta inn ny kunnskap og lage nye synapser. Ikke gå den samme veien hver dag, orienter deg ved hjelp av landemerker fremfor GPS. Vi har en medfødt retningssans, men den vil bli dårligere og dårligere dersom den aldri brukes.

27. juni 2022

Kapittel 5: Den følende hjernen

Når vi forstår våre egen følelser og hvor de kommer fra, så kan vi også lære oss noen knep for å få bedre kontroll over dem, selv om det ikke er alle følelser vi kan kontrollere.

Følelser har to ulike veier før de kommer til uttrykk: Enten rett via den primitive delen, eller via en omvei i hjernebarken. Dersom de tar en omvei så kan vi korrigere følelsen, f.eks. ved å si til oss selv at den aktuelle situasjonen ikke er så farlig som vi først trodde.

Det er altså ofte veldig praktisk at følelsene tar en omvei via hjernebarken først, men det er bra at ikke alle følelser gjør det. Noen ganger må vi reagere med en gang, f.eks. dersom vi er utsatt for reell fare.

Føle med hjernen: Når hjernebarken sier hva du burde føle, så følges dette opp av hormoner og det autonome nervesystemet, som videre kan deles inn i to deler.

Det sympatiske nervesystemet er det som gjør deg oppjaget, sender blod til musklene og gjør deg klar til kamp.

Det parasympatiske nervesystemet er det som bidar til å roe deg ned, få normal hjerterytme og rolig pust.

Vi trenger begge to for at vi skal kunne fungere.

Dopamin, serotonin og oxytocin er signalstoffer som gjør at vi føler oss bra, og det motiverer oss til å gjenta de handlingene som førte til følelsen. Følelser kan føles psykiske, men alt skjer i hjernen. Den styrer ikke bare hva vi føler, men også hvor intenst vi føler, og hvor raskt det endrer seg.

Smil deg glad: Vi blir glade av å smile, fordi det sender signaler til hjernen om at vi er glas. Tilsvarende vil vi beholde dårlig humør dersom vi går rundt og ser sure ut. Men dette er en forenkling, og virkeligheten er sjeldent så enkel.

Dårlig humør er dårlig for deg: Depresjon er en sykdom som påvirker måten vi tenker, oppfører oss og ser verden på, og den regnes ikke som en naturlig del av følelsesspekteret vårt. Depresjon er fravær av energi, motivasjon, mening og evnen til å føle glede.

Å kalle depresjon for en psykisk sykdom er egentlig gammeldags, da det først og fremst dreier seg om endringer i kjemien i hjernen. Dette er ikke én enkelt tilstand, men flere tilstander som har lignende symptomer, og derfor vil ikke medisin fungere for alle.

Vinnerskalle: Når vi prokrastinerer er det hjernen sin feil, på samme måte som det er hjernens fortjeneste når vi ikke gjør det. Men vi kan tenke oss til en fysisk endring i hjernen, så hva er det vinnerskaller har som vi andre gjerne vil ha?

Mennesker som jobber hardt har mer frigjøring av belønningsstoffet dopamin i hjernen, og dette er svært viktig for motivasjonen. Dopamin virker nemlig før vi har fått belønningen, og fungerer derfor først og fremst som en motivator. Hjernen gjenkjenner at det er i ferd med å skje noe viktig, og trigger derfor en motivasjon til å gjøre noe.

Dette er noe hjernen kan trenes til å gjøre mer av, slik av vi blir mer motivert. Dette gjøres ved å koble dopaminresponsen til oppgaven som skal utføres, klappe seg selv på skulderen, og la dopaminen flyte.

Sinte vinnere: Sinne er en måte å sette grenser på, og det fungerer også veldig bra til forhandlinger og overbevisning, så lenge man ikke har urimelige krav.

Stress skader hjernen: Stressresponsen vår, altså når hjernen tror vi er i fare på en eller annen måte, går i stor grad på automatikk, og har sikret artens overlevelse.

Dersom vi går med vedvarende stress over lengre tid tipper det over til å bli farlig for kroppen, og det kan derfor lønne seg å ha et positivt syn på livet dersom man ønsker å leve sunt og lengre.

Angst for angsten: Angst er en naturlig frykt som løper løpsk, men angstsymptomene kan minke dersom man forstår angsten bedre, slik at den blir mindre skremmende. Vi kan trene op hjernen til å gjenkjenne angstsymptomene og avbryte angstanfallet før det tar helt av.

Å elske noen med hjernen: Vi vet ikke helt hva det er som gjør oss istand til å elsker, men vi vet at det er en komplisert og sammensatt prosess som skjer i hjernen. Det vi vet er at mangel på kjærlighet og omtanke i oppveksten kan ha stor påvirkning på hjernen til barn, og prege dem langt inn i voksenlivet.

28. juni 2022

Kapittel 6: Intelligens

Vi aksepterer mange forskjeller mellom oss, men når det kommer til intelligens liker vi å tro at alle er like gode. Siden intelligens kan defineres på ulike måter kan det være vanskelig å plukke ut én målbar faktor som vil fungere i alle kontekster og kulturer.

Den klassiske betydningen av intelligens er evnen til å tenke abstrakt, og her inkluderes dermed ikke praktiske og sosiale ferdigheter. Fellesnevneren for intelligente mennesker er dermed først og fremst at de er gode til å tilegne seg kunnskap, løse problemer og tenke logisk.

IQ: En av de mest kjente måtene å måle intelligens på, men den er absolutt ikke uten feil. Det finnes flere ulike tester, resultatet kan variere stort med dagsform, og testene er i mange tilfeller godt tilpasset «vestlig tenkning».

IQ handler også først og fremst om potensiale til å lære, ikke hva du faktisk har lært. Klokskap blir dermed noe annet, som er basert på det du faktisk har av kunnskaper og erfaringer.

Høy IQ, hva så?

Høy QI har ikke så stor betydning på individnivå, men på generelt grunnlag vil mennesker med høy IQ ha en tendens til å lykkes på flere områder i livet. Det er også en sammenheng mellom utseende og intelligens, i den forstand at pene mennesker som gruppe har en samlet høyere IQ enn mindre pene mennesker.

Langskalle og kortskalle: Det er en liten sammenheng mellom intelligens og størrelse på hjernen, selv om det finnes unntak. Einstein hadde for eksempel en relativt liten hjerne, men var veldig smart.

Arv og miljø: Miljø har tilsynelatende lite med intelligens å gjøre, da det er nesten like stor variasjon mellom søsken som mellom fremmede. Men dette bildet endrer seg når vi ser på generasjon til generasjon, da vi lever i den stadig mer kompleks verden som krever mer tankevirksomhet fra vår side. Mer teoretisk og mindre praktisk kunnskap.

Den IQen du har i voksen alder er den du kommer til å ha. Den vil ikke bli høyere. Det som er viktig er dermed å utnytte det potensialet du har.

Suksessfaktor: Skolen er laget for gjennomsnittet, og det er lett å falle utenfor dersom man er mer eller mindre intelligent enn gjennomsnittet. Smarte barn kan rett og slett begynne å kjede seg, og utvikle dårlige arbeidsvaner som gjør voksenlivet vanskeligere. Høy intelligens vil også ofte bety høy mental alder, noe som kan gjøre det vanskelig å kommer overens med jevnaldrende.

29. juni 2022

Kapittel 7: Multitasking

Hjernen vår kan bare fokusere på én ting av gangen. Multitasking er med andre ord en myte, da det som egentlig skjer er at vi flytter oppmerksomheten vår raskt mellom de ulike tingene. Dette kan føre til at vi bruker lengre tid enn dersom vi hadde gjort oppgavene hver for seg.

(Dette er også i tråd med det jeg leser og lærer om mindfullness. Fokuser på her og nå, en og en oppgave, og konsentrer deg om det du skal gjøre)

Kultur inkluderer nesten alt vi omgir oss med, og den læres og arves fra generasjon til generasjon. Siden vi lever i ulike grupper, vil vi også utvikle ulike kulturtrekk.

Sammen er vi sterke: Flere hoder tenker bedre enn ett, og siden vi bygger på hverandres kunnskaper kan vi utvikle teknologier og konsepter over tid. Forståelse for, og samarbeid med andre, krever empati. Vi speiler hverandre, f.eks. er det vanlig å gjespe når noen andre gjesper.

Sosiale nettverk: Vi har skapt oss sosiale mønstre som sikrer trygghet og sikkerhet (samfunn, familie), og dette har gitt hjernen vår tid og rom til å utvikle seg fra vi er barn og inn i tjueårene.

Når vi blir født så har hjernen vår omtrent 2500 synapser, altså kontaktpunkter mellom ulike nerveceller. I treårsalderen har dette økt til kanskje 15 000, og nye vil dannes hele tiden. Noen vil bli styrket og bli varige, mens andre vil forsvinne. Siden mye av hjernen utvikles etter fødselen, står vi genetisk sett mye friere andre dyr, og sosialiseringen vår kan overstyre biologien i stor grad.

Den sosiale koden: Kulturelle normer er altså det som røyker og kontrollere oss, og som sørger for at det sosiale maskineriet går så knirkefritt som mulig. Ofte når folk ikke klarer å forholde seg til regler og normer i samfunnet, så skyldes det skade eller manglende utvikling i hjernen, som regel den prefrontale hjernebarken.

En annen ting som gjør mennesker unike, er at vi har et språk som vi også kan uttrykke med hjelp av symboler.

Den kreative hjernen: Hjernen vår gir oss evnen til å lage, gjenfortelle og forstå fortellinger og eventyr, og dette bidrar også til å utvide hjernen vår. Et stimulerende ytre miljø utvikler de kreative evnene våre, da det skaper flere kontaktpunkter og kan til og med lage nye nerveceller. Vi er mennesker fordi vi har fantasi, det eksisterer ikke andre steder i naturen.

For å være kreativ må man være kritisk, selektiv og genrelt intelligent, men du trenger ikke å være bedre enn gjennomsnittet. I tillegg må du kunne åpne opp for minner og inntrykk som ikke umiddelbart virker nyttige, sånn at du kan koble sammen ting som ellers ikke har noe med hverandre å gjøre. Slik skapes noe nytt og kreativt. Veldig mange deler av hjernen er involvert når vi er kreative, og det inkluderer begge hjernehalvdeler.

Smart av Mozart? Det er egentlig ikke noe belegg for å hevde at man blir smartere av klassisk musikk.

Hjernen oppfatter ikke sang og tale på samme måte. Vi kan miste evnen til å snakke uten å miste evnen til å synge!

Musikk påvirker også følelsene våre. Når vi hører musikk aktiveres visse områder i hjernen som fører til utskillelse av dopamin, altså belønning. Dette skjer for eksempel dersom vi hører en ny sang som vi umiddelbart liker.

Rutineoppgaver er lettere å gjøre med musikk, men dersom vi skal lære og trenger å fokusere, er det best å skru av musikken. Unntaket er om du allerede er veldig god på det du skal gjøre, da vil egenvalgte musikk kunne føre til at du jobber mye bedre.

Instrumentalmusikk øker også den mentale yteevnen mer enn musikk med tekst.

Den samme allmektige Gud: Religion finnes bare blant mennesker, og nesten alle kulturer han en eller flere religioner. Disse religionene kan virke svært ulike, men egentlig er de mye likere enn man først skulle tro. Historiene bak ulik religioner er forbløffende like, og viser at hjernen vår fungerer rimelig likt på tvers av landegrenser.

Man kan se det samme med folkeeventyr. Det er mange lignende historier verden over om for eksempel Askepott, der plottet og konklusjonen er den samme, men med kulturelle trekk fra det aktuelle stedet eller tidsepoken.

Gal eller genial: Hjernen vår er såpass kompleks at feilkoblinger ikke er uvanlig. Det blir som med tekniske dingser, jo mer kompleks, jo større potensiale for feil.

Noen ganger blir hjernen vår rett og slett litt for kreativ, slik at vi ender opp med å for eksempel snakke med noen som ikke er der, eller se ting som ikke finnes. Det finnes flere eksempler på kunstnere med psykisk sykdom, som malte noen av sine beste verker mens de var innlagt.

29. juni 2022

Raser gjennom kapitler i dag, kanskje jeg til og med blir ferdig med boken

Kapittel 9: Å spise med hjernen

Vi kan ikke lukte eller smake noe som helst uten hjernen vår, da det er her inntrykkene fra sansene våre blir fortolket.

Forfedrenes matvaner: Siden vi spiser med hjernen burde det egentlig være enkelt å alltid spise smart, men det fungerer ikke helt sånn. Evolusjonsmessig sett var det formålstjenlig for forfedrene våre å hige etter salt mat for mineraler, og fet og søt mat for å bygge opp reservene våre. Vi har, takket være hjernebarken, også viljestyrken til å stå i mot denne trangen.

Hjernens jubel: De samme matvanene som har vært årsaken til den velutviklede hjernen vår, gir oss nå livsstilsykdommer. Den store hjernen vår skyldes energi tett mat og et økende energiinntak, og det koster mye energi å være jordens smarteste art. Hjernen vår er det organet som bruker mest energi i forhold til vekt. Derfor bli hjernen vår også veldig glad når vi spiser energinett mat preget av fett og sukker, fordi den tror at den trenger det, så mye som mulig.

Dopa på snop: Hjernen vår jubler altså når den får sukker, og deretter vil den ha den samme følelse igjen og igjen og igjen, og dette er i bunn og grunn avhengighet. Dersom vi spiser mindre av usunn mat, vil vi også få mindre lyst på det.

For en som aldri spiser sjokolade vil sjokolade ha stor effekt på dopamin-nivået. For en som spiser sjokolade hele tiden vil det ha mindre effekt, og vedkommende er truende til å spise enda mer sjokolade for å få ønsket effekt.

Noen interessante fakta om hjernen og mat:

Hjernen er egentlig laget for å si stopp når vi får for mye av noe, men vi lurer den hele tiden.
Is smelter på tungen, og det lurer hjernen til å tro at vi spiser mindre enn vi egentlig gjør. Derfor er det ikke uvanlig å føle at man kan spise ubegrensede mengder.
Mat som ikke har fremtredende smak metter mindre. Hjemmelaget lasagne smaker mer (bedre) og vi spiser mindre, mens Toro sin smaker mindre, og det gjør at hjernen ikke oppfatter at vi har spist «nok».
Hjernen er mindre oppmerksom på flytende kalorier enn faste.

Reklame: Matvalgene våre blir forsøkt påvirket hele tiden ved hjelp av reklame, og reklamen fungerer bare hvis den påvirker hjernen vår og måten vi tenker på.

Voksne er flinkere til å motstå reklame enn barn, men reklamene blir stadig mer personlig tilpasset basert på nettvaner, handlevaner og annen registret informasjon om oss. Dette er reklamer det er vanskeligere å forsvare seg mot, men dersom vi prøver å være bevisst på det vil det være lettere å stå imot.

Sminket mat: Sterke farger fanger interessen vår, og gir inntrykk av at maten har mye smak. Dette vet matvareprodusentene, som gjerne sminker maten vår for å gjøre fargene kraftigere.

Kunstig søtning lurer ikke hjernen: Kunstig søtning lurer hjernen til å tro at det kommer sukker, men den skjønner fort at det ikke stemmer, og resultatet er at vi får lyst på enda mer sukker enn tidligere.

Sjokoholiker i mors liv: Smak kan læres opp, og dette starter allerede mens babyen er i magen. Enkelte smaker liker vi dermed helt fra fødselen av, eller til og med før vi blir født. Fra vi blir født foretrekker vi også søt og energinett mat, men også det moren spiser mens hun er gravid og ammer vil påvirke oss mye. Ernæringen i svangerskapet er en av de viktigste ikke-genetiske faktorene som påvirker hjerneutviklingen til barnet.

Hjerneføde: Å spise fisk, spesielt fet fisk, er noe av det viktigste man kan gjøre som gravid. Det vil imidlertid også ha stor effekt på en voksen hjerne, så det er viktig å spise (fet) fisk hele livet for å holde hjernen i form, f.eks. laks, makrell, ørret og sild.

Dagbok - Skriver meg gjennom KPTSD

Anbefalte innlegg

17.11

Lenke til kommentar

Del på andre sider

17.11

Lenke til kommentar

Del på andre sider

17.11

Lenke til kommentar

Del på andre sider

17.11

Lenke til kommentar

Del på andre sider

17.11

Lenke til kommentar

Del på andre sider

17.11

Lenke til kommentar

Del på andre sider

17.11

Lenke til kommentar

Del på andre sider

17.11

Lenke til kommentar

Del på andre sider

17.11

Lenke til kommentar

Del på andre sider

17.11

Lenke til kommentar

Del på andre sider

17.11

Lenke til kommentar

Del på andre sider

17.11

Lenke til kommentar

Del på andre sider

17.11

Lenke til kommentar

Del på andre sider

17.11

Lenke til kommentar

Del på andre sider

17.11

Lenke til kommentar

Del på andre sider

17.11

Lenke til kommentar

Del på andre sider

17.11

Lenke til kommentar

Del på andre sider

17.11

Lenke til kommentar

Del på andre sider

17.11

Lenke til kommentar

Del på andre sider

17.11

Lenke til kommentar

Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Opprett konto

Logg inn