Jeg dukker ikke opp

[Periwinckel]

Det er årevis siden jeg har skrevet dagbok, men jeg pleide å like det, så hvorfor ikke gi det en sjanse!

I dag ligger jeg på sofaen. Nei, ikke nå ligger jeg på sofaen - i dag er helt riktig. Jeg har nemlig tenkt å ligge her litt lengre enn nå. Det er bare en sånn dag, og når jeg har muligheten til å simulere stille forråtnelse, er det bare å gripe sjansen. Jeg kan råtne i dag og jeg kan blomstre som ugress i morgen. Det er ganske mye en kan gjøre i morgen og akkurat nå skal alt gjøres i morgen, uten at det betyr at jeg kommer til å gjøre alt i morgen.

Dere vet de dagene man støvsuger gulvet mens man holder en monolog for seg selv om hvor fryktelig det er å være til, og etter man har skravlet avsted i en halvtime, ser man seg selv i speilet og sier "Jeg er den kvinnelige varianten av Dag Sørås". Neste tanke er "hvorfor er ikke jeg komiker?". Man møter sitt eget blikk i speilet og sier høyt "fordi en kvinnelig Dag Sørås ikke er morsom". For finnes det egentlig en virkelig morsom kvinnelig komiker? Joda, de er morsomme - på en måte - men jeg skjønner ikke hvorfor alle kvinnelige komikere vitser om kroppshår, husarbeid og bæsjebleier. De gjør dét, alle sammen!

Og let's face it; det hadde vært litt flaut å bli ropt opp på scenen og så bare ikke dukke opp. Det har dessverre blitt mitt varemerke å ikke dukke opp, men det er ikke akkurat noe som får deg noe sted i livet. 

[KjøttOPP]

De beste kvinnelige komikerne, er de som ikke gir seg til kjenne på en scene. Vil ikke si at menn heller er så veldig mye morsommere som komikere, for begge kjønn gjør seg betraktelig bedre i det private rom. Mange gullkorn å hente der

[Periwinckel]

KjøttOPP skrev (3 timer siden):

De beste kvinnelige komikerne, er de som ikke gir seg til kjenne på en scene. Vil ikke si at menn heller er så veldig mye morsommere som komikere, for begge kjønn gjør seg betraktelig bedre i det private rom. Mange gullkorn å hente der

Så sant! Jeg tror du har rett i at alle mennesker gjør det bedre i private rom - skal jeg le og ha det gøy, ringer jeg heller en venn enn å gå på et stand up-show. 

Og så en liten sidetur; problemet er jo ikke at kvinner ikke er morsomme, så hvorfor faller det så gjennom på en scene? Min personlige mening er at menn jevnt over får det bedre til som komikere, men hvorfor er det sånn? Jeg vil jo overhodet ikke si at det er et innebygd mannsopphøyende kompleks i meg som får meg til å tenke at menn gjør det bedre, så svaret må ligge et annet sted. Hah! Nå tror jeg at jeg penset inn på noe som kan være essensielt! De kvinnelige komikerne jeg kjenner til, velger svært ofte å lage vitser og show som dreier seg om - og på sett og vis er med på å bygge opp om - de inngrodde, stereotypiske oppfatningene om hva en kvinne er og skal være. Og kanskje er det med på å bryte disse normene når de sier at de hater å leke med barna eller er lei av å vaske huset, men det ligger fortsatt bak at det er dette de bryr seg om. Det er dette de velger å snakke om.

Det er ikke sånn at man stadig skal kjempe en kamp, altså, eller at alt må tjene et mål, eller at alt skal være korrekt den ene eller andre veien, men jeg lurer på om dette er en del av det som gjør at kvinnelige komikere - for meg - ikke er særlig morsomme. 

[KjøttOPP]

Ja, du har nok en del hold i det du sier der. Mye av showet er jo bygget opp om selve publikumet, og da har man forskjellige typer humor som passer for ulike publikum. Kanskje man kunne sett på hvor mange menn vs. kvinner deltok på et kvinnelig standup, mot et mannlig

[Periwinckel]

Jeg var nok ikke den eneste som hadde vanskelig for å sovne i går. Tårene rant og det føltes som de samme tårene som sist gang noen gikk til angrep på verden og på folk som kunne vært hvemsomhelst, men som var alt for mange. Den typen tårer som tilhører oss alle og som ville vist hele befolkningens DNA samlet dersom noen plukket dem opp med en Q-tips. Varme, tunge tårer. De fløt utover i putevaret og laget et nesten usynlig mønster av små og store blomster. Og disse blomstene sov vi på, alle sammen.

Du er hvemsomhelst. Jeg er hvemsomhelst. 

Endret 14. oktober 2021 av Periwinckel

[Periwinckel]

Å sitte i et hjem som er vårt eget, undre på om vi skal ha juletre i år, invitere til selskap. To juleengler er det vi har. Vi trengte aldri å pynte til jul ettersom vi aldri var hjemme. Det var nok med to juleengler og et lite, heklet ornament hengt på en spiker som sto i veggen fra før - litt på skrå over tv'n. Fullstendig malplassert og uten løfte om noe som helst. Pakke koffertene med altfor masse klær. Innpakkede julegaver i lokket.
Bruke allværsjakke i kirka fordi vi ikke hadde plass til kåpa i kofferten.

I år kjøper vi julekrybbe. Stiller den opp i vårt hjem, sover i kun én fremmed seng og tar halve høytiden hjemme. Vi to - med to til. Og med alle som vil ha juletre og komme i selskap. To juleengler og et heklet ornament.

[Periwinckel]

Han ser på meg. Ser på deg.
Banker pekefingeren lett i bordet.
Sier
Ta godt vare på jenta mi

Den mannen og hans eiendeler.

Det er rart med det. Plutselig sitter man i en relasjon hvor man aner konturene av at man skal leve i et totalitært regime resten av livet, helt uten å ane at det er de konturene man ser. Små ting som til slutt blir en sluttet sirkel, og man løper rundt og rundt uten å finne en utvei. Med ett har man levd så lenge i det, at de små tingene man først ikke så, nok en gang blir uklare. Ikke fordi man ikke forstår hva man ser på, men fordi det blir en naturlig del av hverdagen. Å gå på tå, å være var hvert skifte i stemningsleie, tilpasse seg, passe på å holde ro og orden, fordi man tror at det er en selv som er katalysatoren til alt. Men den kontrollen man selv har, er en falsk kontroll. Kontrollen er det han som har gitt deg gjennom å ta den fullstendig fra deg. Det er så paradoksalt, at det er et nesten ubegripelig konsept.
Det er ikke før man har kommet seg ut at man virkelig kan se hvordan alt hang sammen og hvordan det egentlig var. Og nok en gang sluttes sirkelen.
Så sitter man der, nesten lamslått og nummen hver gang man får et aha-øyeblikk. 

Det var ikke meg. 

Jeg aner ikke hvor mange ganger jeg har tenkt nettopp dét - det var ikke meg.

Selv om jeg har lagt det bak meg, har jeg tatt med meg varsomheten inn i nye forhold.  Det å være så lydhør og så på alerten for detaljer at det grenser til det obsessive. Men det mykner litt etter litt, fordi jeg vet at den kjærligheten jeg er så heldig å stå i nå, faktisk er betingelsesløs.

Og jeg skulle ønske jeg kunne advare henne, men jeg må bare tenke at hun antakelig vet hva jeg heter, og så får jeg bare stå klar med åpne armer dersom hun trenger meg en dag.

Endret 19. oktober 2021 av Periwinckel

[PITTY]

Du er en flott poet. Og du har jo allerede nok til en bok nå...

[Periwinckel]

PITTY skrev (1 time siden):

Du er en flott poet. Og du har jo allerede nok til en bok nå...

Takk skal du ha! Det er fint å ha et sted å skrive ut tankene sine om hva enn det skulle være takk for at du leste! 

[Periwinckel]

Lyset fra gatelyktene speiler seg i den regnvåte asfalten, og det eneste som høres er en bil på tomgang. Dyna har forsvunnet litt inni dynetrekket, så snippene er tynne, skjøre, små ører. Jeg tenker at de er døve og at de ikke hører denne bilen som skal et sted, men ikke har noen hast. Kanskje vil de gjerne høre, men vet ikke engang hvordan man lytter. Disse slappe, døve ørene holder meg ikke varm, så jeg snur dyna og kjenner knapper mot kinnet. Tenk så feil det føles - noe så lite og ubetydelig som knapper mot fjeset. Denne enden av dyna, skal liksom bare føttene kjenne.
Jeg lurer på om ingen får sove i natt. Om det er bare du, som ligger ved siden av meg som har rømt inn i drømmeland. Verden føles så våken, og noen skal et sted. De skal et sted og står nå og venter på noen andre som skal et sted.
Og jeg venter på å få sove. Enda jeg vet at søvnen ikke kommer i natt heller. Kanskje det er den som sitter og holder bilen på tomgang, og venter på at jeg skal komme ut og leke?