Spørsmål til dere med donor egg eller sperm.

[Firtina]

Vi skal starte med ivf nå, er helt i første runde og venter på svar på blodprøver. 

Det er som dere vet, mange tanker som går både  hit og dit i denne fasen. 

Dersom det er noe feil med hans sperm eller mine egg og vi må ha donor vet jeg ikke helt hva som blir neste steg. 

Jeg vet ikke om dette er noe jeg vil..  det jeg lurer på er følelsen rundt dette.

Hvordan føler eller følte dere det? 

Det er så nytt for oss ennå og jeg skal vel ikke tenke det verste før vi har fått noen svar på hva som egentlig er problemet. 

Men det er vanskelig å la være--

 

Blir veldig glad om noen vil dele sine opplevelser og tanker rundt dette.

[AnonymBruker]

Hos oss har begge utfordringer, men vi har tatt praten og har blitt enig om at hvis vi ikke får det til med vårt eget DNA materiale - så er vi ferdig. Vi var heldigvis enig begge to så vi slapp at den ene følte seg tilsidesatt. Vi ønsker ikke å bruke donor og vi ønsker ikke å adoptere ( han har 2 fra før og føler seg egentlig ferdig men godtar det for min del og jeg vil ikke ha ett barn til som ikke er biologisk mitt). 

Vi er litt lengre frem i prosessen og venter på godkjenning av søknadspapirer til icsi. Vår situasjon er så komplisert at icsi er det eneste alternativet for å kunne lykkes. Og jeg må sannsynligvis gjennom en operasjon før icsi kan iverksettes. Så sannsynligheten for at vi kan lykkes er lav, men vi skal prøve. 

Men ikke mist motet- vi har max uflaks. Jeg har ett anatomisk avvik som treffer 1 av 30 000 damer, og det er veldig sjelden at det er så komplisert som hos meg. Eller som spesialisten så fint sa mens jeg lå med beina til værs og de titta og leita- vi har sett dette før, men du er ett særs spennende tilfelle. 

Og hva dere er komfortable med er deres sak. Ingen skal komme å fortelle dere hva som er den rette avgjørelsen for dere. Om dere velger å bruke donor eller ikke, å adoptere hvis det ikke går eller å la være - det er dere som skal leve med avgjørelsen. Ikke foreldrene deres, ikke bestemødre som vil ha oldebarn, ikke venninner som vil ha deg med i barnevognmafiaen eller søstre som ønsker å bli tante. 

Anonymkode: e87fc...73d

[Firtina]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Hos oss har begge utfordringer, men vi har tatt praten og har blitt enig om at hvis vi ikke får det til med vårt eget DNA materiale - så er vi ferdig. Vi var heldigvis enig begge to så vi slapp at den ene følte seg tilsidesatt. Vi ønsker ikke å bruke donor og vi ønsker ikke å adoptere ( han har 2 fra før og føler seg egentlig ferdig men godtar det for min del og jeg vil ikke ha ett barn til som ikke er biologisk mitt). 

Vi er litt lengre frem i prosessen og venter på godkjenning av søknadspapirer til icsi. Vår situasjon er så komplisert at icsi er det eneste alternativet for å kunne lykkes. Og jeg må sannsynligvis gjennom en operasjon før icsi kan iverksettes. Så sannsynligheten for at vi kan lykkes er lav, men vi skal prøve. 

Men ikke mist motet- vi har max uflaks. Jeg har ett anatomisk avvik som treffer 1 av 30 000 damer, og det er veldig sjelden at det er så komplisert som hos meg. Eller som spesialisten så fint sa mens jeg lå med beina til værs og de titta og leita- vi har sett dette før, men du er ett særs spennende tilfelle. 

Og hva dere er komfortable med er deres sak. Ingen skal komme å fortelle dere hva som er den rette avgjørelsen for dere. Om dere velger å bruke donor eller ikke, å adoptere hvis det ikke går eller å la være - det er dere som skal leve med avgjørelsen. Ikke foreldrene deres, ikke bestemødre som vil ha oldebarn, ikke venninner som vil ha deg med i barnevognmafiaen eller søstre som ønsker å bli tante. 

Anonymkode: e87fc...73d

Tusen takk for svar.  Håper virkelig det lykkes for dere ❤️

Jeg er litt redd jeg vil føle at babyen ikke er min... Tenke på hvordan mores ser ut for eksempel.  Jeg vet ikke om det er sånn men tenker i realiteten eller ikke... 

Mange vanskelige tanker når man er i starten på dette.  Vi bor ikke i Norge så her er alt privat og uten ventetid.   Må du vente lenge?

[AnonymBruker]

Vi kom så langt som at egget skulle befruktes og settes inn igjen når jeg trakk meg, det føltes ikke riktig for meg da jeg har barn fra før mens han ikke har og ønsket seg barn. Det var noe med at det ble for medisinsk og sterilt, det ble en "jobb" ikke "kjærlighet" om du skjønner - jeg klarte ikke. Det var vondt for oss begge, og selv om jeg ikke har angret på selve valget mitt har jeg sett at det har vært ekstra belastende for min partner som ikke fikk være biologisk far. Å høste egg var vondt, å gå på alle mulige medisiner kødda med kroppen min, hodet mitt, jeg ble ikke meg - for han var det enklere og derfor også vanskelig å forstå hva jeg gikk gjennom og jeg er en som ikke så lett setter ord på vanskelige ting heller. Prosessen ble nesten slutten på oss og på meg, jeg ble deprimert og slet psykisk, jeg likte ikke meg i den perioden og jeg hadde det veldig tungt. 
Nå i ettertid innser jeg at selv ikke psykolog eller samtaler ville hjulpet da det var hormoner og stress som spilte største rollen, følelsen av at selv om det ikke var meg det var noe "galt" med ble det meg som ble "behandlet" fordi hans sæd kunne "siles ut" og "fikses" utenfor kroppen hans mens min måtte gjøres ekstra mottagelig for hans mangler om du skjønner. Tanker som "kanskje hans gener ikke er ment å videreføres" ble plantet hos meg og fikk feste - mange tunge tanker ingen forbereder en på i en slik prosess og som jeg virkelig ikke ønsker noen skal måtte gå gjennom alene.
Vi har et solid forhold i dag, vi er heldig slik at jeg har barn fra før og han er en fantastisk rollemodell og en støttespiller på alle plan for dem også - men jeg tror nok at han fortsatt to år etter at jeg sa "nei, dette orker jeg ikke" tenker på savnet av egne barn.

Anonymkode: 951e7...9ea

[Firtina]

AnonymBruker skrev (57 minutter siden):

Vi kom så langt som at egget skulle befruktes og settes inn igjen når jeg trakk meg, det føltes ikke riktig for meg da jeg har barn fra før mens han ikke har og ønsket seg barn. Det var noe med at det ble for medisinsk og sterilt, det ble en "jobb" ikke "kjærlighet" om du skjønner - jeg klarte ikke. Det var vondt for oss begge, og selv om jeg ikke har angret på selve valget mitt har jeg sett at det har vært ekstra belastende for min partner som ikke fikk være biologisk far. Å høste egg var vondt, å gå på alle mulige medisiner kødda med kroppen min, hodet mitt, jeg ble ikke meg - for han var det enklere og derfor også vanskelig å forstå hva jeg gikk gjennom og jeg er en som ikke så lett setter ord på vanskelige ting heller. Prosessen ble nesten slutten på oss og på meg, jeg ble deprimert og slet psykisk, jeg likte ikke meg i den perioden og jeg hadde det veldig tungt. 
Nå i ettertid innser jeg at selv ikke psykolog eller samtaler ville hjulpet da det var hormoner og stress som spilte største rollen, følelsen av at selv om det ikke var meg det var noe "galt" med ble det meg som ble "behandlet" fordi hans sæd kunne "siles ut" og "fikses" utenfor kroppen hans mens min måtte gjøres ekstra mottagelig for hans mangler om du skjønner. Tanker som "kanskje hans gener ikke er ment å videreføres" ble plantet hos meg og fikk feste - mange tunge tanker ingen forbereder en på i en slik prosess og som jeg virkelig ikke ønsker noen skal måtte gå gjennom alene.
Vi har et solid forhold i dag, vi er heldig slik at jeg har barn fra før og han er en fantastisk rollemodell og en støttespiller på alle plan for dem også - men jeg tror nok at han fortsatt to år etter at jeg sa "nei, dette orker jeg ikke" tenker på savnet av egne barn.

Anonymkode: 951e7...9ea

Godt du tok et valg som var riktig for deg, viktig å ikke gjøre noe kun fordi det er forventet av deg. ❤️ 

 

Gruer meg til det med hormoner og humør. Vanskelig nok med normal pms her 🤦‍♀️ 

Usikkerheten er foreløpig det som plager meg mest. Det å ikke vite hva som skal skje fremover..

[AnonymBruker]

Vi venter på IVF behandling med spermdonor på Porsgrunn. Vi har ventet og snakket om det i nesten et år. Og vi gleder oss mer og mer. Begge er 100% involvert i prosessen, og vi gleder oss til å få en lille. Som er allerede høyt ønsket. 
Vi er enig at det er bare genetikk, og at det blir vår barn. 

Anonymkode: 8a0b7...ea7

[AnonymBruker]

Firtina skrev (7 timer siden):

Tusen takk for svar.  Håper virkelig det lykkes for dere ❤️

Jeg er litt redd jeg vil føle at babyen ikke er min... Tenke på hvordan mores ser ut for eksempel.  Jeg vet ikke om det er sånn men tenker i realiteten eller ikke... 

Mange vanskelige tanker når man er i starten på dette.  Vi bor ikke i Norge så her er alt privat og uten ventetid.   Må du vente lenge?

Takk for det. Vi bør få svar på søknaden før utgangen av november. Men tiden vil vise. Vi har statistikken mot oss så har ett litt nøkternt forhold til det. Kommer ikke til å gledes over det lyktes før fosteret er levedyktig.  Det som er nesten garantert er att det blir sykemelding og svangerskapspenger på ett veldig tidlig stadie da det blir høyrisikosvangerskap, det blir veldig sannsynlig for tidlig fødsel og det blir keisersnitt. Spørsmålet er bare hvor tidlig. 

Men som sagt- jeg har tatt ei kule for den dårlige statistikken - sjansen er mye større for at det går mye bedre med deg ❤️

Anonymkode: e87fc...73d

[AnonymBruker]

Min erfaring går på at jeg har to flotte tantebarn som kom til verden takket være spermdonor.  Aldri tenkt noe over det.

Anonymkode: 25cb5...317

[Firtina]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Vi venter på IVF behandling med spermdonor på Porsgrunn. Vi har ventet og snakket om det i nesten et år. Og vi gleder oss mer og mer. Begge er 100% involvert i prosessen, og vi gleder oss til å få en lille. Som er allerede høyt ønsket. 
Vi er enig at det er bare genetikk, og at det blir vår barn. 

Anonymkode: 8a0b7...ea7

Så fantastisk!! Det er en fin måte å se det på.   

Håper dere får full klaff med en gang 🤗

 

[Firtina]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Takk for det. Vi bør få svar på søknaden før utgangen av november. Men tiden vil vise. Vi har statistikken mot oss så har ett litt nøkternt forhold til det. Kommer ikke til å gledes over det lyktes før fosteret er levedyktig.  Det som er nesten garantert er att det blir sykemelding og svangerskapspenger på ett veldig tidlig stadie da det blir høyrisikosvangerskap, det blir veldig sannsynlig for tidlig fødsel og det blir keisersnitt. Spørsmålet er bare hvor tidlig. 

Men som sagt- jeg har tatt ei kule for den dårlige statistikken - sjansen er mye større for at det går mye bedre med deg ❤️

Anonymkode: e87fc...73d

Håper virkelig det går bra denne gangen. 

Du må gjerne holde meg oppdatert på hvordan det går ❤️

[AnonymBruker]

Firtina skrev (1 time siden):

Så fantastisk!! Det er en fin måte å se det på.   

Håper dere får full klaff med en gang 🤗

 

Takk 🥰 
Håper det går bra med dere også 😊

Anonymkode: 8a0b7...ea7

[AnonymBruker]

Det er litt tidlig å begynne å tenke på donor når dere ikke har kommet i gang med egne kjønnceller engang. Å ha kjennskap til at det kan bli en problemstilling er nok lurt, men svaret på hva som er riktig for dere om det skulle komme til det vil nok ikke bli klart før dere ev er i den situasjonen der det er eneste mulighet for å bli forelder. Og med eggdonor så er du på en måte biologisk mor- det hadde aldri vært et barn uten at du skapte det, men du er ikke genetisk mor. Man bruker forresten ikke begrepet «mor» i slike tilfeller, men «donor». Vi har benyttet oss av donoregg, og jeg føler meg som mor, fordi jeg er det. Men er allikevel klar over at barna ikke har mine gener. Men et menneske er mer enn summen av kjønnceller.

Anonymkode: c8a9d...078