Når forteller man barna om de vanskelige tingene?

[AnonymBruker]

Noe slo meg i kveld. Som Lyn fra klar himmel. En dag kommer barna mine til å spørre meg om hvor min familie er. De har aldri møtt en eneste person fra min side (mine besteforeldre døde før de ble født), og hvis de gjør det er det ved et uhell. 
 

Jeg valgte å kutte min egen familie lenge før jeg ble gravid for første gang. Det handler først og fremst om foreldrene mine som mishandlet meg både fysisk og psykisk fra jeg var seks år gammel og søsteren min. Hun har også barn, men vi har håndtert barndommen veldig ulikt og klarer ikke komme til enighet. Jeg har ikke sett noen av dem på årevis med unntak av de to gangene jeg tilfeldig møtte foreldrene mine. Vi bor i nærheten av hverandre, så det kan absolutt skje igjen. Jeg står trygt ved min avgjørelse. Det er det beste for meg å ikke ha dem i livet mitt. Barna har besteforeldre på andre siden som er helt fantastiske og både onkler og tanter som er veldig involverte. Pappaen deres har stor familie som alle bor i samme by som oss, og hverken han eller jeg savner min side. 
 

Men en dag kommer jo barna mine til å spørre om min familie, om bilder eller hvor de er. Hva sier jeg da? Vi er prinsippfaste på at vi ikke vil føre barna bak lyset, men at noen samtaler må vente til de er gamle nok. Når er de gamle nok? Hvor mye forteller jeg? Det at mine foreldre ikke fortalte om sine egne traumer gjorde ingenting bedre. Jeg skjønte at det var noe, og fikk aldri alle brikkene til puslespillet. Barn forstår mye mer enn vi tror. Jeg nekter å lyve å si at de bor langt borte eller er døde eller noe annet fjernt, for plutselig møter vi moren min og hun kommer til å gjøre situasjonen synlig. Jeg er veldig forberedt på å si noe sånt som «mamma har valgt bort familien sin, og når dere er litt eldre kan vi snakke om hvorfor» når de spør første gang. Men når er de gamle nok til å ta det inn over seg? Skal jeg si at de slo meg og bruke det som et læringsøyeblikk? Hva om de tror det er greit å kutte ut familien sin når de er slemme? Barn synes jo foreldre er verdens verste hele tiden! Jeg var godt opp i 20-åra når jeg tok den avgjørelsen og det tok årevis å komme til et endelig punktum. 
 

Noen erfaringer? Råd? 

Anonymkode: ee6c9...e31

[AnonymBruker]

Før noen sier «hvorfor slo det deg først nå?» eller stiller spørsmål ved «som lyn fra klar himmel». Jeg har hele tiden tenkt at jeg er glad barna mine aldri trenger å oppleve det jeg opplevde. At jeg beskytter dem fra all krangling og dramatikk som kommer med mine foreldre. At de er ute, borte og ikke-eksisterende. Med unntak av at jeg selv bærer på mye sorg, så er det ingens problem lenger. Naivt. Ja. Jeg vet. Jeg har snakket med psykolog om det for å sikre at jeg ikke tar med meg traumer inn i min egen familie. Men ettersom barn er så små når de er små har alt annet føltes som langt inn i fremtiden. Jeg fikk to tette og har ikke tenkt lenger. 
 

ts

Anonymkode: ee6c9...e31

[AnonymBruker]

Helt fra de er veldig små. Men selvfølgelig på deres nivå. Gjør det til en naturlig del av din/deres historie. Jeg fikk slengt sjokkerende opplysninger om familien midt i fleisen når jeg var i tenåra, og det var veldig traumatisk og tok lang tid og bearbeide. Mine barn derimot har hørt den samme historien fra de var veldig små og har et helt naturlig og avslappet forhold til det.

Anonymkode: ac751...db6

[AnonymBruker]

Står i samme situasjon selv. Må nesten bare fortelle sannheten tenker jeg. 

Anonymkode: 9a71f...4b9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Helt fra de er veldig små. Men selvfølgelig på deres nivå. Gjør det til en naturlig del av din/deres historie. Jeg fikk slengt sjokkerende opplysninger om familien midt i fleisen når jeg var i tenåra, og det var veldig traumatisk og tok lang tid og bearbeide. Mine barn derimot har hørt den samme historien fra de var veldig små og har et helt naturlig og avslappet forhold til det.

Anonymkode: ac751...db6

Hvordan formulerer man «mamma sin mamma pleide å slå mamma når mamma ikke gjorde som hun fikk beskjed om» på nivå for en feks fireåring?

Anonymkode: ee6c9...e31

[AnonymBruker]

Fortell sannheten på deres nivå. Til en 4-åring ville jeg ha sagt at «min mamma er ikke som andre mammaer. Hun var en slem mamma og når jeg ble voksen så bestemte jeg meg for at min mamma hadde vært så slem mot meg hele livet at jeg ikke lenger vil snakke med henne» 

ettersom de blir eldre så hadde det nok dukket opp flere spørsmål og du hadde fått svare mer utdypende. Men min 4-åring vet at en person som slår er slem. Om du hadde sagt at mammaen din slo deg så hadde ikke det vært verdens undergang. Jeg forstår at du ikke vil at dine barn skal ha kontakt med de men hadde jeg vært nøye på å sagt at de var slemme mot deg og søsteren din, ikke alle de møter på liksom. Om dere bor relativt nærme hverandre og det er en risk for at de støter på hverandre så vil man jo ikke at barna skal bli livredde og traumatiserte om de ser de. Du må være ærlig uten å skape frykt. Men jeg ville ha uansett sagt det snart før det kommer fra noen andre. Dette er din historie å fortelle. Ikke noe som skal gå ryktesveien til ditt barn. 

til slutt vil jeg bare si at du er utrolig sterk som har tatt valget og kuttet kontakten med familien, du skal ha stor respekt for det  og jeg syntes du skal være stolt over deg selv som har klart det ❤️ Det håper jeg du klarer å fortelle til barna dine også! 

Anonymkode: 84b22...125

[AnonymBruker]

Trist lesning.. å kutte ut familie er helt fjernt for meg. I vår familie er vi ikke alltid enig i alt, og ting har ikke alltid vært 100% perfekt, men kjærligheten jeg har til familien min er sterkere en sterkest. Uansett. 
Veldig trist at barna dine ikke får bli kjent med din familie, du frarøver de noe der.. og det er godt mulig de vil kontakte familien din når de blir eldre og høre deres side av saken, eller å treffe de. 

Anonymkode: 6938a...aa6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (34 minutter siden):

Trist lesning.. å kutte ut familie er helt fjernt for meg. I vår familie er vi ikke alltid enig i alt, og ting har ikke alltid vært 100% perfekt, men kjærligheten jeg har til familien min er sterkere en sterkest. Uansett. 
Veldig trist at barna dine ikke får bli kjent med din familie, du frarøver de noe der.. og det er godt mulig de vil kontakte familien din når de blir eldre og høre deres side av saken, eller å treffe de. 

Anonymkode: 6938a...aa6

Du mener at JEG har frarøvet barna mine noe ved å nekte de voksne som slo en seksåring kontakt med barna mine? Du mener ikke at de har frarøvet meg en normal oppvekst og barna mine fint forhold til besteforeldre? Hvordan fikk du dette til å bli min skyld? 

Anonymkode: ee6c9...e31

[Silva Pluvialis]

AnonymBruker skrev (36 minutter siden):

Trist lesning.. å kutte ut familie er helt fjernt for meg. I vår familie er vi ikke alltid enig i alt, og ting har ikke alltid vært 100% perfekt, men kjærligheten jeg har til familien min er sterkere en sterkest. Uansett. 
Veldig trist at barna dine ikke får bli kjent med din familie, du frarøver de noe der.. og det er godt mulig de vil kontakte familien din når de blir eldre og høre deres side av saken, eller å treffe de. 

Anonymkode: 6938a...aa6

Det er forskjell på uenigheter og hverdagskonflikter & mishandling og vold. Det er helt greit at ts har kuttet kontakt med foreldre som har mishandlet henne. Det er faktisk sunt, og noe helsevesenet anbefaler, å ta avstand slik at man ikke går rundt og blir konstant traumetrigget i møte med voldsutøverne. Det er også ansvarlig av ts, som mor, å holde barna unna mishandlere. Det handler om å sette barnas trygghet først. Og ikke minst om at mor skal få være denne beste moren i verden for sine barn, noe som kanskje ikke vil være mulig om hun har kontakt med de som har mishandlet henne. Kommentaren din var fullstendig malplassert.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (39 minutter siden):

Trist lesning.. å kutte ut familie er helt fjernt for meg. I vår familie er vi ikke alltid enig i alt, og ting har ikke alltid vært 100% perfekt, men kjærligheten jeg har til familien min er sterkere en sterkest. Uansett. 
Veldig trist at barna dine ikke får bli kjent med din familie, du frarøver de noe der.. og det er godt mulig de vil kontakte familien din når de blir eldre og høre deres side av saken, eller å treffe de. 

Anonymkode: 6938a...aa6

Fortell meg, hva frarøver jeg dem? Besteforeldre som blir lynsinte når de ikke får ting på sin måte? Som fiker til barn som «snakker tilbake til voksne»? Besteforeldre som mener barna skylder dem evig takknemlighet om de har gjort noe hyggelig for dem? Besteforeldre som har ekstremt kort lunte og som tenderer til å slå barn, som forresten er ulovlig og straffbart i Norge? Ja, det frarøver jeg dem. Jeg frarøvet dem traumene som kommer med. Timene hos psykolog. 

Anonymkode: ee6c9...e31

[AnonymBruker]

Gjenferdet skrev (1 minutt siden):

Det er forskjell på uenigheter og hverdagskonflikter & mishandling og vold. Det er helt greit at ts har kuttet kontakt med foreldre som har mishandlet henne. Det er faktisk sunt, og noe helsevesenet anbefaler, å ta avstand slik at man ikke går rundt og blir konstant traumetrigget i møte med voldsutøverne. Det er også ansvarlig av ts, som mor, å holde barna unna mishandlere. Det handler om å sette barnas trygghet først. Og ikke minst om at mor skal få være denne beste moren i verden for sine barn, noe som kanskje ikke vil være mulig om hun har kontakt med de som har mishandlet henne. Kommentaren din var fullstendig malplassert.

Takk. Her er du veldig konstruktiv. Det har vært viktig for meg å bryte helt for å klare å se og bearbeide alt, og dermed bryte den sirkelen hvor de slo meg fordi de selv ble slått. Fordi mine barn aldri skal trenge å tro at de fortjente den blåveisen. 

Anonymkode: ee6c9...e31

[Silva Pluvialis]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Fortell meg, hva frarøver jeg dem? Besteforeldre som blir lynsinte når de ikke får ting på sin måte? Som fiker til barn som «snakker tilbake til voksne»? Besteforeldre som mener barna skylder dem evig takknemlighet om de har gjort noe hyggelig for dem? Besteforeldre som har ekstremt kort lunte og som tenderer til å slå barn, som forresten er ulovlig og straffbart i Norge? Ja, det frarøver jeg dem. Jeg frarøvet dem traumene som kommer med. Timene hos psykolog. 

Anonymkode: ee6c9...e31

Ikke ta deg nær av den kommentaren. Du har ikke gjort noe feil. Du har, tvert imot, gjort et godt og riktig valg for deg og din familie. Ikke tvil på det, uansett hva andre måtte si.

[Silva Pluvialis]

AnonymBruker skrev (På 13.10.2021 den 1.35):

Takk. Her er du veldig konstruktiv. Det har vært viktig for meg å bryte helt for å klare å se og bearbeide alt, og dermed bryte den sirkelen hvor de slo meg fordi de selv ble slått. Fordi mine barn aldri skal trenge å tro at de fortjente den blåveisen. 

Anonymkode: ee6c9...e31

Jeg støtter deg fullt ut. Kan du si at de ikke har vært snill mot deg, og at dere derfor ikke snakker sammen? Eller at de har noe galt i tankene som gjør at barnet ikke kan treffe dem? Jeg vet ikke. Bare noen forslag.

Endret 4. oktober 2022 av Tvillingsjel

[AnonymBruker]

Jeg ville fortalt selv fra de var små. Pekt på et bilde av besteforelder og sagt at «der er bestemoren din. Hun var ikke snill mot mamma». Altså, jeg ville sagt det fra barna var 2-3 år.

Anonymkode: c784f...20f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Noe slo meg i kveld. Som Lyn fra klar himmel. En dag kommer barna mine til å spørre meg om hvor min familie er. De har aldri møtt en eneste person fra min side (mine besteforeldre døde før de ble født), og hvis de gjør det er det ved et uhell. 
 

Jeg valgte å kutte min egen familie lenge før jeg ble gravid for første gang. Det handler først og fremst om foreldrene mine som mishandlet meg både fysisk og psykisk fra jeg var seks år gammel og søsteren min. Hun har også barn, men vi har håndtert barndommen veldig ulikt og klarer ikke komme til enighet. Jeg har ikke sett noen av dem på årevis med unntak av de to gangene jeg tilfeldig møtte foreldrene mine. Vi bor i nærheten av hverandre, så det kan absolutt skje igjen. Jeg står trygt ved min avgjørelse. Det er det beste for meg å ikke ha dem i livet mitt. Barna har besteforeldre på andre siden som er helt fantastiske og både onkler og tanter som er veldig involverte. Pappaen deres har stor familie som alle bor i samme by som oss, og hverken han eller jeg savner min side. 
 

Men en dag kommer jo barna mine til å spørre om min familie, om bilder eller hvor de er. Hva sier jeg da? Vi er prinsippfaste på at vi ikke vil føre barna bak lyset, men at noen samtaler må vente til de er gamle nok. Når er de gamle nok? Hvor mye forteller jeg? Det at mine foreldre ikke fortalte om sine egne traumer gjorde ingenting bedre. Jeg skjønte at det var noe, og fikk aldri alle brikkene til puslespillet. Barn forstår mye mer enn vi tror. Jeg nekter å lyve å si at de bor langt borte eller er døde eller noe annet fjernt, for plutselig møter vi moren min og hun kommer til å gjøre situasjonen synlig. Jeg er veldig forberedt på å si noe sånt som «mamma har valgt bort familien sin, og når dere er litt eldre kan vi snakke om hvorfor» når de spør første gang. Men når er de gamle nok til å ta det inn over seg? Skal jeg si at de slo meg og bruke det som et læringsøyeblikk? Hva om de tror det er greit å kutte ut familien sin når de er slemme? Barn synes jo foreldre er verdens verste hele tiden! Jeg var godt opp i 20-åra når jeg tok den avgjørelsen og det tok årevis å komme til et endelig punktum. 
 

Noen erfaringer? Råd? 

Anonymkode: ee6c9...e31

4 åringen har spurt hvor mamman min er. Jeg har sagt at hun var ikke snill så hun prater vi ikke med. Han spurte da om hun slo, ja det gjorde hun så hun kan vi ikke prate med. Han spør i ny og ne, jeg sier at hun er syk, men vi har bestefar (pappan min.)

Så det virker greit å bare si det som det er. Vet at man skal skjerme barna for alt som er vondt. Det er ikke kult å fortelle slikt til egne barn, men jeg vil ikke lyve å si at hun er død heller. 

Anonymkode: 9d5d7...ab7

[Ulrikke]

Man må fortelle sannheten. Svar på akkurat det de spør om, uten detaljer barnet ikke lurer på. Det kan komme litt og litt. Dette er en del av barnas historie, og det er viktig at de eier den historien og sannheten selv.

Har vært borti noe av det samme, men der var det drap involvert. Eldste barn fikk sannheten som 4-5-åring (litt og litt etterhvert som barnet spurte), og yngste da naturlig nok litt før. Tror det er viktigere å stå i de eventuelle følelsene som kommer i barnet enn å skåne barnet for sannheten.

Skjønner at det er vanskelig, men det er nok det beste i lengden!

[AnonymBruker]

De er ikke snille. Ikke så snille som en mormor, morfar, tante skal være. 

Anonymkode: 9d632...37f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Trist lesning.. å kutte ut familie er helt fjernt for meg. I vår familie er vi ikke alltid enig i alt, og ting har ikke alltid vært 100% perfekt, men kjærligheten jeg har til familien min er sterkere en sterkest. Uansett. 
Veldig trist at barna dine ikke får bli kjent med din familie, du frarøver de noe der.. og det er godt mulig de vil kontakte familien din når de blir eldre og høre deres side av saken, eller å treffe de. 

Anonymkode: 6938a...aa6

Jeg er ikke TS. Men har valgt å kutte ut mine foreldre. De utsatte meg for grovt seksuelt misbruk, fysisk og psykisk vold. Første gang jeg var på legevakta med skade, påført av mine foreldre så var jeg 3 mnd gammel. Men du mener at barna mine bør tilbringe tid med de, med mannen som voldtok meg første gang da jeg var 5 år. Du mener det er bra for barna å omgås sånne mennesker?

TS, jeg har selv barn, og da barna mine var små, sa jeg at mine foreldre ikke alltid var snille mot meg, så da de ble eldre så har jeg fortalt at de var alkoholikere, og ikke behandlet meg bra. Men noe mer vet de faktisk ikke. De er i dag 15 og 20 år. Og jeg og eldste pratet litt om det for 1 års tid siden, og jeg sa at hun kunne få vite mer hvis hun ønsker, men det ønsker hun ikke. Og barna har spurt veldig lite rundt dette.

Anonymkode: 5fb7b...9d6