Angst og vet ikke

[AnonymBruker]

Jeg er på 24 år og tar opp fag som privatist. Har høyt snitt, men skal inn på et krevende studie og mangler noen små poeng. Det er altså bare snakk om i underkant av fem fag jeg må forbedre til høyeste karakter. Gruer meg til eksamen, fordi jeg vet hva som kreves, og nest best er ikke godt nok. 
I teorien er dette studiet jeg har satt som mål det eneste jeg kan tenke meg å gå, både fordi det er interessant i seg selv, det er noe jeg tror jeg kan være god i, og fordi det gir en trygg jobb med god inntekt i etterkant. Likevel klarer jeg ikke være disiplinert nok når jeg skal gjøre jobben som trengs for å komme inn. Det er ikke bare det at jeg ikke er motivert, mangel på motivasjon har ikke stoppet meg før. Jeg får bare ordentlig ubehagelige, fysiske symptomer når jeg skal jobbe med skolearbeid og øve til eksamen. Sterk hjertebank, kvalme, hjernetåke osv. Er ikke noe særlig plaget av det annet enn hvis jeg holder på med skolearbeid, eller tenker på det.
Så er jeg usikker på hele greia. Hva er det egentlig jeg vil? For det er ikke å føle det sånn her jeg vil. Jobbet beinhardt og sleit meg helt ut på VGS for de gode karakterene mine, og skulle jeg velge noe annet enn et typisk "prestisjestudie", så føles alt helt bortkastet. I tillegg er det ingen andre studier/yrker som overhodet frister litt. Føler meg mislykket og ganske så ubrukelig. Det er liksom på tide å gjøre noe ordentlig med livet sitt snart. Prøver hardt å bare ta meg sammen, for dette er jo egentlig bare en liten periode. Men det føles bare helt umulig.
Lurer egentlig på om noen har noen tips for hva jeg skal gjøre for å takle å holde på med skolearbeidet? Har lest mye om det å ta pauser regelmessig, skille fritid/"jobb"-tid, lage en slags timeplan å forholde seg til osv. Men det hjelper rett og slett ingen ting. Har vurdert å begynne i terapi, men tviler litt på om det vil føles nyttig, for jeg er jo klar over hva plagene mine er, hvorfor de er der, at de ikke er farlige og bla bla bla. Det er bare det at jeg ikke klarer å ta meg sammen uansett hvor mye jeg prøver. Før var det ikke noe problem å være disiplinert selv om motivasjonen kom og gikk, men nå sier kroppen så tydelig ifra at det er vanskelig...
Ellers tar jeg imot litt livsvisdom med glede, for jeg føler jeg sitter i en slags kronisk eksistensiell krise. Hva er meningen med livet, hvorfor gidder vi det her? Hvorfor er verden sånn som den er. Skal alle bare dilte etter hverandre som hodeløse høns? Ingen vet vel egentlig hvorfor de gjør som de gjør, og det er aldri noen som har noe bedre svar enn "nei, det er jo bare sånn det er da..." eller "det er jo det alle andre gjør, så da gjør jeg det og!". Så ender jeg opp med å tenke noe i denne duren: "Er det egentlig dette livet jeg vil leve, eller er jeg bare blitt betinget gjennom hele livet at det er sånn her man skal leve?"
Sorry, føler meg bare helt lost. Er det andre som kjenner seg igjen? Føler meg ensom i denne tankegangen...

Anonymkode: a6d86...130

[Coffee1234]

Tror hvis du spør hvilken som helst student, så kan man kjenne seg igjen I dette her. 

Men det høres ut som det studiet er noe du faktisk virkelig har lyst til, og synes er interessant. 

Da må du høre litt mindre på tvilstankene, og bare kjøre på. Det er hardt, men du må bare komme deg gjennom, så blir det verdt det.