Jeg føler meg så kjedelig og ikke god nok

[AnonymBruker]

Jeg er i 30-årene, og fikk meg kjæreste for noen måneder siden. Jeg har aldri forstått at han virkelig ville bli sammen med meg. Jeg føler meg kjedelig, har noen får venner, og har ikke alltid så mye å snakke om.. Har alltid vært usikker på meg selv, helt fra jeg var liten, og har ikke klart å gjøre noe med det. Han er mer selvsikker og har mange venner. Jeg er så redd for at han skal synes det er kjedelig å være sammen med meg, og gjøre det slutt. Vet jo at jeg ikke bør gå rundt å være redd for det, da blir det jo enda verre..

Anonymkode: cbc41...6cf

[AnonymBruker]

Hva er dine styrker?

Anonymkode: 7ed82...055

[AnonymBruker]

Tja.

Folk kan kjede seg i alle slags forhold og settinger.

Dette handler vel for ham mer om kjemien han kjenner sammen med deg. 

Anonymkode: 0ce65...05f

[AnonymBruker]

Umulig for oss å vite hva som er dine sterke sider men det er åpenbart at kjæresten har sett det hos deg og er glad i deg for den du er. Ikke vær redd for å ikke være spennende nok. Han bryr seg vel ikke om hvor mange venner du har. Mange menn foretrekker stillhet fremfor damer som prater i ett sett. Ingen kan vite om forholdet vil vare, men det som er sikkert er 100% sikkert er at du er mer enn god nok. 

Anonymkode: 653bb...82d

[AnonymBruker]

Først av alt, så har han valgt å være sammen med akkurat deg, så du har neppe grunn til å bekymre deg🙂

Samtidig kan det være vondt å kjenne på usikkerhet. Du sier at du ikke har klart å gjøre noe med usikkerheten din - hva er årsaken til det? Kanskje du kan prøve å jobbe mer med det nå som du har støtte i en kjæreste? 

 

Anonymkode: 5a7b9...77b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Først av alt, så har han valgt å være sammen med akkurat deg, så du har neppe grunn til å bekymre deg🙂

Samtidig kan det være vondt å kjenne på usikkerhet. Du sier at du ikke har klart å gjøre noe med usikkerheten din - hva er årsaken til det? Kanskje du kan prøve å jobbe mer med det nå som du har støtte i en kjæreste? 

 

Anonymkode: 5a7b9...77b

Enig,og å snakke med psykolog om grep for å bli glad i deg selv ❤️

Anonymkode: 12a67...34e

[~ m a u d e ~]

Kjørte litt hardt ut, og beklager det. Tror formuleringene blir bedre nedigjennom her, takk til AB for hjelp til det  

Endret 11. oktober 2021 av ~ m a u d e ~

[AnonymBruker]

~ m a u d e ~ skrev (4 minutter siden):

Kanskje han er medavhengig?

Det å skryte av hvor svak og liten og usikker man er og at man ikke får til å gjøre noe med det - jeg antar at du ikke en gang har oppsøkt terapi, da kunne du jo risikere å bli frisk og funksjonell - kalles covert narsissisme.

Man utgir seg for å være en god person som ikke tar opp så mye plass, men i virkeligheten er man den som tar opp all plassen med dramaet og usikkerheten sin;

«Se på meg, jeg kan ingenting og vet ingenting. Trøst meg, se meg, bekreft meg.»

Du ser likheten til de som poster selfies og bikinibilder, eller?

Menn og kvinner som er vokst opp med slike selvopptatte mennesker, finner seg ofte noen som ligner på dette, når de selv får en partner. Så mitt tips for å beholde mannen er å spille på avhengigheten hans.

Lag mest mulig drama omkring din usikkerhet. 

Minn han på hvorfor akkurat du er et så spesielt snøfnugg at du ikke kan få gjort noe med ting.

Finn på mange ulike teite grunner for at du ikke vil i terapi.

Vips, så har du en trofast mann i alle fall en god stund. Mulig det dukker opp en eller annen som redder han fra avhengigheten én eller annen gang i fremtiden, men la ikke det bekymre seg. Er du utspekulert nok, kan du klare å gjøre livet hans til et helvete likevel!

Hva grunnlag har du for å mistenke ts for dette??? mange er usikre av natur,dette er ikke en side om covet narsissisme..

Anonymkode: 12a67...34e

[~ m a u d e ~]

Det å forholde seg svak og liten og redd og usikker, er virkelig ikke bra.

Det er alvorlig.

Det er sånn voldelige forhold starter. De starter IKKE med at noen bestemmer seg for å være voldelige. De starter med at én person er usikker på seg selv, og rettferdiggjør sine handlinger ut fra dette. De som er voldelige er ofte de som tror aller minst at de er det.

Så dere som er usikker på dere selv, bør oppsøke hjelp snarest mulig. 

Endret 11. oktober 2021 av ~ m a u d e ~

[Gjest Paramount]

Du er deg selv, og du er kvinne, som sikkert ikke lager for mye bråk og støy heller, kan det se ut til. Det er evig nok for mange menn. En forsiktig start i et forhold kan være en god start.

[AnonymBruker]

~ m a u d e ~ skrev (21 minutter siden):

Kanskje han er medavhengig?

Det å skryte av hvor svak og liten og usikker man er og at man ikke får til å gjøre noe med det - jeg antar at du ikke en gang har oppsøkt terapi, da kunne du jo risikere å bli frisk og funksjonell - kalles covert narsissisme.

Man utgir seg for å være en god person som ikke tar opp så mye plass, men i virkeligheten er man den som tar opp all plassen med dramaet og usikkerheten sin;

«Se på meg, jeg kan ingenting og vet ingenting. Trøst meg, se meg, bekreft meg.»

Du ser likheten til de som poster selfies og bikinibilder, eller?

Menn og kvinner som er vokst opp med slike selvopptatte mennesker, finner seg ofte noen som ligner på dette, når de selv får en partner. Så mitt tips for å beholde mannen er å spille på avhengigheten hans.

Lag mest mulig drama omkring din usikkerhet. 

Minn han på hvorfor akkurat du er et så spesielt snøfnugg at du ikke kan få gjort noe med ting.

Finn på mange ulike teite grunner for at du ikke vil i terapi.

Vips, så har du en trofast mann i alle fall en god stund. Mulig det dukker opp en eller annen som redder han fra avhengigheten én eller annen gang i fremtiden, men la ikke det bekymre seg. Er du utspekulert nok, kan du klare å gjøre livet hans til et helvete likevel!

 

~ m a u d e ~ skrev (3 minutter siden):

«Mange er usikre av natur, de kan selvfølgelig ikke gjøre noe med dette!»

Veldig godt eksempel!

Tror du vil få uhyre mye inspirasjon av å lese her inne, trådstarter.

Her inne kappes man om å ikke kunne noe, ikke vite noe, ikke en gang prøve, legge skylden på andre mennesker, komme opp med unnskyldninger...listen er laaang!

Slå deg løs med unnskyldningene og unnvikelsene og offerrollen og det å dytte ansvaret over på andre - som hver dag beskrives her inne på KG!

 

Ja, dere forstår nok at jeg tuller her.

Men det er jo selvfølgelig av en grunn.

Det å forholde seg svak og liten og redd og usikker, er virkelig ikke bra.

Det er alvorlig.

Det er sånn voldelige forhold starter. De starter IKKE med at noen bestemmer seg for å være voldelige. De starter med at én person er usikker på seg selv, og rettferdiggjør sine handlinger ut fra dette. De som er voldelige er ofte de som tror aller minst at de er det.

Så dere som er usikker på dere selv, bør oppsøke hjelp snarest mulig. 

Jeg liker deg og det du bidrar med på forumet her, jeg er dog litt usikker (haha) på om du treffer rett her. Ja, dt der med å være liten og usikker, og ikke ta noe plass er ikke bra og det bør ts få hjelp til å bli mer selvsikker. Men derfra til covert narsissisme og mddavhengighet... du tenker i begynnende grad da? Jeg har opplevd ganske mye innenfor det spektrumet og det høres ikke helt sånn ut her, men ts må få styrket selvbildet. 

Jeg var i mange år den usikre part med ødelagt selvbilde. Jeg traff en mann jeg ble helt avhengig av å redde og ta vare på, han skrek om det, og han slo meg og ødela nesten livet mitt. Senere traff jeg en covert narc, beste måten jeg kan beskrive ham på var en EKSTREM USIKKERHET og at han egentlig lette etter en mamma og straffet og tok igjen i det skjulte når det var noe han ikke likte. Sykt.

Så det å være usikker og liten kan føre til at en blir et offer for dem som vil trakke på en og.

Anonymkode: ab775...f38

[~ m a u d e ~]

AnonymBruker skrev (17 minutter siden):

Jeg liker deg og det du bidrar med på forumet her, jeg er dog litt usikker (haha) på om du treffer rett her. Ja, dt der med å være liten og usikker, og ikke ta noe plass er ikke bra og det bør ts få hjelp til å bli mer selvsikker. Men derfra til covert narsissisme og mddavhengighet... du tenker i begynnende grad da? Jeg har opplevd ganske mye innenfor det spektrumet og det høres ikke helt sånn ut her, men ts må få styrket selvbildet. 

Jeg var i mange år den usikre part med ødelagt selvbilde. Jeg traff en mann jeg ble helt avhengig av å redde og ta vare på, han skrek om det, og han slo meg og ødela nesten livet mitt. Senere traff jeg en covert narc, beste måten jeg kan beskrive ham på var en EKSTREM USIKKERHET og at han egentlig lette etter en mamma og straffet og tok igjen i det skjulte når det var noe han ikke likte. Sykt.

Så det å være usikker og liten kan føre til at en blir et offer for dem som vil trakke på en og.

Anonymkode: ab775...f38

Vel, ja, jeg blåser det nok litt opp.

Men det er fordi jeg mener det er for mye svakhets- og offerrolle- og usikkerhetsdyrkelse her inne.

Alt starter jo et sted.

Selv den som slår og truer, selvskader eller blir ‘uplanlagt’ gravid, har en eller annen gang startet med litt usikkerhet.

Møter man motstand mot det man holder på med, så tenker man seg gjerne litt om. Og denne typen skryt av usikkerhet er en av de tingene jeg mener man godt kan kritisere.

For det ER selvopptatthet. En god partner er naturligvis opptatt av hvordan den andre har det, ikke bare opptatt av seg selv og sine egne problemer. 

Sier ikke at partneren til den usikre er så mye bedre. De er jo begge del av det samme destruktive forholdet. De hekter på hverandre fordi de har egne problemer. 

Jeg mener det kan være en fordel dersom man bestemmer seg for å komme ut av det. Man jobber med de samme tingene, bare med motsatt fortegn;

Den usikre jobber med å ta mer ansvar.

Den medavhengige jobber med å unngå å påta seg ansvaret hele tiden.

Da kan det bli riktig så bra, tenker jeg.

Takk for kompliment, og så håper jeg du har det bedre selv og en bedre partner  

[AnonymBruker]

~ m a u d e ~ skrev (3 minutter siden):

Vel, ja, jeg blåser det nok litt opp.

Men det er fordi jeg mener det er for mye svakhets- og offerrolle- og usikkerhetsdyrkelse her inne.

Alt starter jo et sted.

Selv den som slår og truer, selvskader eller blir ‘uplanlagt’ gravid, har en eller annen gang startet med litt usikkerhet.

Møter man motstand mot det man holder på med, så tenker man seg gjerne litt om. Og denne typen skryt av usikkerhet er en av de tingene jeg mener man godt kan kritisere.

For det ER selvopptatthet. En god partner er naturligvis opptatt av hvordan den andre har det, ikke bare opptatt av seg selv og sine egne problemer. 

Sier ikke at partneren til den usikre er så mye bedre. De er jo begge del av det samme destruktive forholdet. De hekter på hverandre fordi de har egne problemer. 

Jeg mener det kan være en fordel dersom man bestemmer seg for å komme ut av det. Man jobber med de samme tingene, bare med motsatt fortegn;

Den usikre jobber med å ta mer ansvar.

Den medavhengige jobber med å unngå å påta seg ansvaret hele tiden.

Da kan det bli riktig så bra, tenker jeg.

Takk for kompliment, og så håper jeg du har det bedre selv og en bedre partner  

Ja, jeg er helt enig, og bare hyggelig, du! Dine innlegg er blant annet en stor del av det som vekket meg og dro meg ut av de dårlige forholdene jeg drev på med. Jeg er helt enig med deg at det der med offerrolle og dyrking av "stakkars meg" er så usunt som en kan få det. Jeg tenker at det må presenteres som et problem man ØNSKER en løsning på, og ikke bare informasjon eller skryt som du sier. 

Liksom "ja jeg er usikker og synes det er vanskelig å ta ansvar og avgjørelser, MEN jeg jobber med å bli bedre" kontra "jeg er usikker og synes det er vanskelig å ta ansvar" og bare det. 

Man ser ofte ikke selv hvor selvopptatt man blir når man tenker "jeg jeg jeg jeg" hele tiden selv om det er i en negativ retning. Jeg fikk det problemet i forholdet med eksen min, han sa også hele tiden at alt er min feil og blabla, i ettertid holdt jeg på sånn over for andre også, måtte våkne og innse at hvis noen har et behov eller er såret, så blir det verre av at jeg drar hele fokuset mitt innover på meg og dømmer meg selv for å være fæl osv.

Sånt fungerer bare i dårlige forhold, tok meg et par år med en GOD psykolog med traume erfaring for å innse at i den "friske" verden så fungerer ikke sånt. Jeg jobber hver dag med å bli bedre 👍

Anonymkode: ab775...f38

[~ m a u d e ~]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Ja, jeg er helt enig, og bare hyggelig, du! Dine innlegg er blant annet en stor del av det som vekket meg og dro meg ut av de dårlige forholdene jeg drev på med. Jeg er helt enig med deg at det der med offerrolle og dyrking av "stakkars meg" er så usunt som en kan få det. Jeg tenker at det må presenteres som et problem man ØNSKER en løsning på, og ikke bare informasjon eller skryt som du sier. 

Liksom "ja jeg er usikker og synes det er vanskelig å ta ansvar og avgjørelser, MEN jeg jobber med å bli bedre" kontra "jeg er usikker og synes det er vanskelig å ta ansvar" og bare det. 

Man ser ofte ikke selv hvor selvopptatt man blir når man tenker "jeg jeg jeg jeg" hele tiden selv om det er i en negativ retning. Jeg fikk det problemet i forholdet med eksen min, han sa også hele tiden at alt er min feil og blabla, i ettertid holdt jeg på sånn over for andre også, måtte våkne og innse at hvis noen har et behov eller er såret, så blir det verre av at jeg drar hele fokuset mitt innover på meg og dømmer meg selv for å være fæl osv.

Sånt fungerer bare i dårlige forhold, tok meg et par år med en GOD psykolog med traume erfaring for å innse at i den "friske" verden så fungerer ikke sånt. Jeg jobber hver dag med å bli bedre 👍

Anonymkode: ab775...f38

Ja, akkurat, der sa du det!

Det er denne nyansen som skiller!

Selvfølgelig, de aller fleste av oss har ting vi er usikker på og sliter med. Men det er likevel uendelig stor forskjell på det å tenke at slik er det bare, og dette må alle rundt pent finne seg i og ta hensyn til og trippe på tåspissene rundt..

..og det å tenke at det må man ta ansvaret for selv.

Godt å høre at du har fått en vekker.

Jeg får slike vekkere stadig jeg også, så det er ikke sånn at jeg ser på meg selv som ufeilbarlig eller er perfekt.

Mer sånn at jeg tenker at dette må vi minne hverandre på, støtte hverandre i å gå riktig vei og motvirke at det går feil vei.

Du har et veldig godt poeng i at noe fungerer bare i dårlige forhold, men fungerer ikke i den friske verden.

Det er noen ganger jeg tenker at vi er mennesker som lever i den samme verden, men i to avdelte sfærer; De som fikser relasjoner og de som ikke gjør det. Selv om man beveger seg rundt hverandre på jobb, skole, som naboer, som foreldre som leverer i samme barnehage, så vil et menneske fra den ene sfæren aldri havne i en romantisk relasjon med et menneske fra den andre sfæren, nettopp fordi de er så ulike hverandre. Man er usynlig for hverandre, man får ikke øye på hverandre. 

Det å vite hva som fungerer i den friske verden, er alfa og omega for å kunne unngå dårlige forhold og fungere i gode forhold.

Noen ganger klarer man ikke forstå det heller, så man må bare gjøre det, og så merker man etter hvert hvordan det faktisk fungerer. Leap of faith, som det heter  

[AnonymBruker]

Jeg syns også det var vanskelig å forstå en periode hvorfor typen min ville være med meg. Jeg er introvert, ikke super sosial generelt og har min lille gruppe med nære venner som jeg dessverre ikke møtes så ofte lengre (slik er voksenlivet). Jeg er også et vanedyr som liker meg best hjemme og i komfortsonen 😅

Han er sosial, snakker non stop, glad i og flink med folk generelt. Veldig ambisiøs og elsker å gjøre nye ting. De aller fleste trives i hans selskap. 

Jeg kunne ikke forstå at han mente at jeg var et catch 😂 Kunne vell egentlig ikke helt forstå heller hvordan vi klaffet så godt med så store forskjeller, men som de sier så er det vell noe med det å utfylle hverandre. Han har en tendens til å gjøre for mye, så jeg kan hjelpe han å roe ned noen hakk mens han kan dra meg med på nye eventyr som jeg aldri hadde gjort hvis jeg var uten han. Han syns ikke jeg er kjedelig og han har egentlig hjulpet meg innse at jeg har gode kvaliteter selv om jeg ikke nødvendigvis er utadvendt og den typiske oppskriften på "sosial og spennende" 😂 Han tar seg av den biten så tar jeg resten. Fungerer fjell for oss. Har aldri hatt et så sunt forhold før. 

Anonymkode: ad598...4bd

[AnonymBruker]

~ m a u d e ~ skrev (1 time siden):

Ja, akkurat, der sa du det!

Det er denne nyansen som skiller!

Selvfølgelig, de aller fleste av oss har ting vi er usikker på og sliter med. Men det er likevel uendelig stor forskjell på det å tenke at slik er det bare, og dette må alle rundt pent finne seg i og ta hensyn til og trippe på tåspissene rundt..

..og det å tenke at det må man ta ansvaret for selv.

Godt å høre at du har fått en vekker.

Jeg får slike vekkere stadig jeg også, så det er ikke sånn at jeg ser på meg selv som ufeilbarlig eller er perfekt.

Mer sånn at jeg tenker at dette må vi minne hverandre på, støtte hverandre i å gå riktig vei og motvirke at det går feil vei.

Du har et veldig godt poeng i at noe fungerer bare i dårlige forhold, men fungerer ikke i den friske verden.

Det er noen ganger jeg tenker at vi er mennesker som lever i den samme verden, men i to avdelte sfærer; De som fikser relasjoner og de som ikke gjør det. Selv om man beveger seg rundt hverandre på jobb, skole, som naboer, som foreldre som leverer i samme barnehage, så vil et menneske fra den ene sfæren aldri havne i en romantisk relasjon med et menneske fra den andre sfæren, nettopp fordi de er så ulike hverandre. Man er usynlig for hverandre, man får ikke øye på hverandre. 

Det å vite hva som fungerer i den friske verden, er alfa og omega for å kunne unngå dårlige forhold og fungere i gode forhold.

Noen ganger klarer man ikke forstå det heller, så man må bare gjøre det, og så merker man etter hvert hvordan det faktisk fungerer. Leap of faith, som det heter  

Enig med deg, føler jeg lærer noe mer, nytt og får vekkere ganske ofte selv, jeg føler det er viktig å prøve å komme seg opp og frem og UT av den "jeg kan ikke" greia. Som du sier, andre skal ikke måtte trippe på tåspisser rundt ens usikkerhet. Da har det gått fra å være noe inni ens hode til noe som ALLE må tilpasse seg. Jeg er ganske hard med meg selv og jeg aksepterer ikke "sutring" fra meg selv mer, ser jo hva det førte til.. jeg prøver som deg å heller vekke og sende støtte til folk enn å bekrefte at de KAN sitte i den gjørmegropa og gjøre ingenting, for det er som å råtne sakte på rot. Jeg ønsker ikke noen det. 

Stemmer, leap of faith, jeg måtte gjøre mye av det når jeg skulle ut i den virkelige verden, jeg måtte bare stole på, ta steget frem, åpne opp og være meg selv og stole på at veien ble til mens jeg gikk frem, skikkelig jævlig først. Men så, uten at jeg husker når, ble det bare slik, om du skjønner? Jeg har fortsatt ting jeg er usikker på og redd for, men jeg gjør det likevel, det er fortsatt litt vondt, men jeg vil ikke bli lammet av frykt og falle nedi gjørma mer. 

Anonymkode: ab775...f38