Hva utløser stress blant småbarnsforeldre?

[AnonymBruker]

Hører hele tiden at livet som småbarnsforeldre er så stressende. Kan dere gi eksempler? Ønsker å høre alt fra små til store stresspunkter.

Anonymkode: fecb0...459

[AnonymBruker]

Syke barn -> ødelegger nattesøvnen, slitsomt med klengete og sykt barn hele dagen, og i tillegg havner man helt bakpå på jobb. 
Utrolig mye ekstra husarbeid.

Ødelagt nattesøvn. Dette får absolutt alt annet i livet til å bli mye vanskeligere. 
Må passe på barnet hvert eneste sekund for å hindre at det skader seg eller ødelegger noe. 
Stress med å hente/levere i bhg. 

Anonymkode: 25a09...e5b

[AnonymBruker]

Ok, for min del er stresspunktene at jeg i utgangspunktet har enormt lav stresstoleranse, lett blir uorganisert/ustrukturert ved stress, hadde mye ubearbeidet fra barndom, lite støtte/nettverk og lite peil på barn. Det har vært en bratt læringskurve, og gått seg til etter ca 3 års tid (inkl terapi). Har du god stresstoleranse, godt med støtte, avlastning og nettverk, lite tung bagasje og er velorganisert kommer det til å gå bra!

Anonymkode: 7e7db...1c7

[AnonymBruker]

Finner det stressende å gi barnet en god oppvekst og personlighet. Føler jeg konstant kommer til kort.

Anonymkode: bd57b...dcd

[AnonymBruker]

Se for deg at ungen din hyler for full hals, du er utslitt etter jobb, prøver å lage middag uten å brenne den, du vasker og rydder i et hjørne samtidig som ungen saboterer et annet hjørne som du nettopp var ferdig med. Du trenger en dusj, du trenger alenetid og du trenger søvn, men først må du få lagt ungen og så må du ta en powernap så fort du kan før ungen våkner deg hver halvtime.

Anonymkode: 05568...a35

[AnonymBruker]

Oppgavene står i kø, og det er ting som bare må gjøres: Lage middag, smøre matpakker, vaske klær, legge frem klær til neste dag og først sjekke værmeldingen. Så kommer styret med henting/levering i barnehagen og ikke minst alt mas om dugnader, playdates osv. 

Anonymkode: d1696...9f5

[Irja]

En eller flere syke barn og sur arbeidsgiver. Min nr 1 

[AnonymBruker]

Min er 6 måneder. Nå er jeg i permisjon men, det er bare så tidkrevende med barn. Tror alle stadier har det der elementet at du konstant blir avbrutt i det du gjør. Du kan starte med noe, husarbeid, matlaging, du har en avtale osv, men barnet har sine behov og jeg opplever at å få gjennomført ting som du planla er vanskelig. Jeg kan starte husarbeid fordi barnet sover eller ligger i for eksempel babygym, men må avbryte fordi baby våkner, kjeder seg, blir sulten osv. Føler det meste blir stykket opp. Du må liksom ta litt her og litt der. Det gir en generell følelse av at alt er litt vanskelig å få gjennomført, samt at du har mye du ikke kommer i mål med. Det skaper stress tror jeg. Og det bygger seg gjerne opp, fordi klesvasken kan hope seg opp, du skulle støvsugd her og der, ryddet her og ryddet der. Det baller på seg, og du føler det blir vanskeligere og vanskeligere å komme i mål med ting.

Sånn er det for meg i alle fall. Barnet har endret helt forutsetningene i livet mitt. Alt er annerledes. 

Så er det vel å akseptere dette. Kanskje be om hjelp i blant fra venner eller slekt. Bestille husvask nå og da. Tillate seg at det blir litt rotete. Kjøre enkle middager, kanskje litt Fjordland og Foodora.

Jeg fikk det mye bedre når jeg bare aksepterte at alt er annerledes nå, og derfor har ikke jeg sjans til å få til ting slik jeg gjorde før. Det må gjøres på en annen måte. Barnet kommer først, også er det kjempefint med alt annet jeg rekker. Og innimellom alt dette må jeg også hvile. Og da får det bare være med rotet. Middag som må lages sent på kveld. Eller stå over kjøkkenbenkem og kaste i seg Fjordland. Det er helt greit. Vi gjør så godt vi kan, det er godt nok.

Stress kommer jo av at man føler man ikke kommer i mål med det man ville. Tror mange kunne hatt godt av å endre målene sine. Vær god mamma først og fremst, og drit litt i det andre. Det ordner seg. 

 

Anonymkode: 6ac0a...ab6

[Gjest 123 eller noe]

Kommer bare på trassanfall på butikken, legger seg ned og skriker og hyler, og andre kunder kikker stygt på deg som om du skulle ha mishandlet ungen fordi du ikke kjøper is i dag. Slutt å glo og fortsett å handle, pass deres egne saker!

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (19 minutter siden):

Ok, for min del er stresspunktene at jeg i utgangspunktet har enormt lav stresstoleranse, lett blir uorganisert/ustrukturert ved stress, hadde mye ubearbeidet fra barndom, lite støtte/nettverk og lite peil på barn. Det har vært en bratt læringskurve, og gått seg til etter ca 3 års tid (inkl terapi). Har du god stresstoleranse, godt med støtte, avlastning og nettverk, lite tung bagasje og er velorganisert kommer det til å gå bra!

Anonymkode: 7e7db...1c7

Det er faktisk så krevende ja at folk må i terapi for å komme seg gjennom. Det store spørsmålet er hvorfor er det slik i dag, kontra foreldregenerasjonen vår som ikke kjenner seg igjen i det stresset vi småbarnsforeldre opplever i dag. Noe må ha endret seg, er det helt andre krav til oss i dag?

Jeg er selv satt ut av hvor krevende det er med barn. Jeg var selv barn på 90-tallet og var rundt i ymse hjem. De fleste hadde tre barn, noen fire. Jeg opplevde ikke at mødre dengang fremsto totalt utbrent og nærmest ute av stand til å få hverdagen til å gå opp.

Noe har endret seg. Jeg funderer mye på det. Kjenner til veldig mange som har gått på en smell etter de ble foreldre i disse tider. Det er et mysterium. 

 

Anonymkode: 6ac0a...ab6

[AnonymBruker]

Synes faktisk det at det til stadighet er ekstra folk i huset som ikke er familien er litt stress. Ellers er det mest stress/dårlig samvittighet knyttet til jobb der jeg ofte føler jeg burde levert mer - lite søvn, syke barn, organisere alt mulig, barn som plutselig får trenings tid kl 15, ditten datten dutten. Hele tiden. Rekker ikke alt jeg burde gjort. Og så selvfølgelig dårlig samvittighet for at 1-åringen må være i bhg 8-1530/16 (vet i hodet mitt at det er ok, og hun sover jo mye av dagen, men likevel). Har tre barn der to er på barneskolen og en nettopp er startet i barnehage.

Men man blir effektiv da, det synes jeg. Mye mer effektiv enn før barn, og da hadde jeg 150 % studier og 60 % jobb så var egentlig vant med å ha litt dårlig tid.

Anonymkode: 03ff7...24e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Det er faktisk så krevende ja at folk må i terapi for å komme seg gjennom. Det store spørsmålet er hvorfor er det slik i dag, kontra foreldregenerasjonen vår som ikke kjenner seg igjen i det stresset vi småbarnsforeldre opplever i dag. Noe må ha endret seg, er det helt andre krav til oss i dag?

Jeg er selv satt ut av hvor krevende det er med barn. Jeg var selv barn på 90-tallet og var rundt i ymse hjem. De fleste hadde tre barn, noen fire. Jeg opplevde ikke at mødre dengang fremsto totalt utbrent og nærmest ute av stand til å få hverdagen til å gå opp.

Noe har endret seg. Jeg funderer mye på det. Kjenner til veldig mange som har gått på en smell etter de ble foreldre i disse tider. Det er et mysterium. 

 

Anonymkode: 6ac0a...ab6

Det var veldig vanlig med mødre i deltidsstillinger. I dag har de aller fleste full jobb. Er selv født i 89 og vokste opp med ei mor som jobbet deltid.

Anonymkode: 6871e...9ba

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Det er faktisk så krevende ja at folk må i terapi for å komme seg gjennom. Det store spørsmålet er hvorfor er det slik i dag, kontra foreldregenerasjonen vår som ikke kjenner seg igjen i det stresset vi småbarnsforeldre opplever i dag. Noe må ha endret seg, er det helt andre krav til oss i dag?

Jeg er selv satt ut av hvor krevende det er med barn. Jeg var selv barn på 90-tallet og var rundt i ymse hjem. De fleste hadde tre barn, noen fire. Jeg opplevde ikke at mødre dengang fremsto totalt utbrent og nærmest ute av stand til å få hverdagen til å gå opp.

Noe har endret seg. Jeg funderer mye på det. Kjenner til veldig mange som har gått på en smell etter de ble foreldre i disse tider. Det er et mysterium. 

 

Anonymkode: 6ac0a...ab6

Tror man i dag er vant med mye mer selvrealisering, og så ser man alle disse glansbilder på Facebook og Instagram. Fancy ferier, flotte hus, venner, alt mulig hele tiden. De færreste har det slik hele tiden, det er jo faktisk umulig, men det er lett å tro likevel og da føle på at man ikke strekker til i det hele tatt. Før i tiden kunne man ikke sammenligne seg slik med hele verden.

I tillegg er oppgaver i arbeidslivet mye mer komplekse, og man har med seg jobben hjem i form av pc og telefon (så klart med varsling på alle mailer). 

Anonymkode: 03ff7...24e

[AnonymBruker]

Det er hverdagen da, alle skal kles og ha med skiftetøy, tørt regntøy, niste, spise frokost, pusse tenner, ha på yttertøy(om det går uten innvendinger fra minisjefene så går det akkurat), alle skal så ut av døra senest 06.45, så skal de til barnehagen, vi på jobb, så er arbeidsdagen slutt, da er det en super kjapp handlerunde før du henter sultne slitne barn etter en noe for lang dag i barnehagen, rett hjem å lage middag og hive i seg den før det er fotballtrening for 1 og dansing for en annen, mens den 3. skal være hjemme å roe ned litt etter en lang dag, nå er klokken 17.30, så er det henting, hjem å lage kveldsmat, dusje, og legging. Så er klokken 20.00, å det var den dagen, så er det på en igjen i morgen. 
 

En ytterst sjelden gang har vi hatt barnevakt å det å kunne dra rett hjem fra jobb, slappe av, enten tenke på middag eller finne på noe med en venninne, altså herregud, så avslappende 😅 ville dog aldri byttet, men desto mer nytes det når vi en sjelden gang har barnefri.

Anonymkode: d925b...19e

[FantasDick]

Irja skrev (31 minutter siden):

En eller flere syke barn og sur arbeidsgiver. Min nr 1 

Enig, denne er verst! Mannen tar omtrent alle sykt-barn-dager, men om jeg må ta en i året så er arbeidsgiver sur og presser meg. 

[AnonymBruker]

Jobben. At jeg må løpe hver dag 15.45, og alltid blir litt manko på fleksitimer. 

Anonymkode: 8a46f...4a4

[Maleficenta]

AnonymBruker skrev (48 minutter siden):

Hører hele tiden at livet som småbarnsforeldre er så stressende. Kan dere gi eksempler? Ønsker å høre alt fra små til store stresspunkter.

Anonymkode: fecb0...459

man skal rekke noe. Barnet setter seg på bakbeina og nekter å kle på seg og prøver stadig å stikke av f.eks.

[Maleficenta]

AnonymBruker skrev (24 minutter siden):

Det er faktisk så krevende ja at folk må i terapi for å komme seg gjennom. Det store spørsmålet er hvorfor er det slik i dag, kontra foreldregenerasjonen vår som ikke kjenner seg igjen i det stresset vi småbarnsforeldre opplever i dag. Noe må ha endret seg, er det helt andre krav til oss i dag?

Jeg er selv satt ut av hvor krevende det er med barn. Jeg var selv barn på 90-tallet og var rundt i ymse hjem. De fleste hadde tre barn, noen fire. Jeg opplevde ikke at mødre dengang fremsto totalt utbrent og nærmest ute av stand til å få hverdagen til å gå opp.

Noe har endret seg. Jeg funderer mye på det. Kjenner til veldig mange som har gått på en smell etter de ble foreldre i disse tider. Det er et mysterium. 

 

Anonymkode: 6ac0a...ab6

alt for mye press om å være perfekt nå

[AnonymBruker]

Det er til tider stressende ja, men aldri-aldri-aldri i verden om jeg ville vært uten barn. Alt vi gjør får vi igjen.

Anonymkode: 7d74c...ed4

[Maleficenta]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Det er til tider stressende ja, men aldri-aldri-aldri i verden om jeg ville vært uten barn. Alt vi gjør får vi igjen.

Anonymkode: 7d74c...ed4

hva får vi igjen?