Normalt å være i benektelse?

[AnonymBruker]

Jeg er over 11 uker på vei nå. Men føler på ingen måte jeg klarer å ta innover meg at jeg er gravid. Det virker på en måte ikke realistisk og jeg sliter med å forstå at jeg skal få en større mage, at jeg skal føde en unge med min kropp om en viss tid. Er ikke at jeg ikke er glad eller gruer meg nødvendigvis men det bare virker så rart og surrealistisk og det har ikke blitt noe reelt for meg enda. 
 

noen andre som hadde det slik? Er det normalt å tenke/føle sånn?

Anonymkode: 9e9c6...5ee

[Maleficenta]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Jeg er over 11 uker på vei nå. Men føler på ingen måte jeg klarer å ta innover meg at jeg er gravid. Det virker på en måte ikke realistisk og jeg sliter med å forstå at jeg skal få en større mage, at jeg skal føde en unge med min kropp om en viss tid. Er ikke at jeg ikke er glad eller gruer meg nødvendigvis men det bare virker så rart og surrealistisk og det har ikke blitt noe reelt for meg enda. 
 

noen andre som hadde det slik? Er det normalt å tenke/føle sånn?

Anonymkode: 9e9c6...5ee

jeg og hadde det slik og når jeg begynte å få mage så ville jeg ikke helt innse det da heller🤣

[AnonymBruker]

Jeg er 20 uker og synes fremdeles det er litt surrealistisk. Har aldri sett for meg å være mor i stor grad, men barnet er planlagt og ønsket da. Spesielt fødsel klarer jeg nesten ikke tenke på, det føles helt absurd at det skal skje.. Og jeg har både fått mage og følt litt bobler/begevelse, de tingene + OUL har gjort hele greia litt mer konkret og realistisk da, så antar det vil gradvis komme seg frem mot fødsel for meg  

Anonymkode: 1aeb7...92e

[AnonymBruker]

30+0 her, og jeg synes fortsatt det er helt merkelig at det er en BABY inni meg. Og at jeg er mamma om litt over 3 mnd. 

Anonymkode: 0e03c...82e

[jaromei]

Hele min første graviditet føltes det sånn. Vi kalte babyen "lille alien" frem til han ble født. Først da ble han noe håndfast vi klarte å bli glad i og komfortabel med. Frem til det føltes det bare så ekstremt surrealistisk, og som om jeg lånte bort kroppen min. Selv når magen ble stor og babyen sparket, føltes det ikke ekte.

Det ble litt annerledes med graviditet nr. 2. Hadde fremdeles den følelsen av at det var surrealistisk, men den gangen visste jeg mer hva jeg gikk til, og klarte å glede meg mer 🙂

[AnonymBruker]

Jeg syntes også det virker helt urealistisk og rart gjennom hele første svangerskap. Det var ikke mulig for meg å ta inn at vi skulle få et barn som var vårt, at det skulle komme et ekte menneske ut av magen. Og slik var det på slutten da var både veldig synlig og tydelig å kjenne at det var noen der inne også.

Jeg tror det er helt normalt. Til tross for at det generelt er veldig vanlig å få barn er det jo noe helt nytt for hver enkelt av oss. Andre gang hadde jeg lettere for å ta det inn, da hadde jeg opplevd det før. Men jeg forestilte meg at lillesøskenet skulle være helt likt storesøster, det var vanskelig å forestille seg å få en annen baby.

Anonymkode: 64998...8c5

[AnonymBruker]

Høres ut som en form for angst, der du separerer deg så mye at du ikke føler noe. Der det ikke føles som m noe egentlig skjer, selv om du vet det gjør det. Er vel ikke uvanlig blant mennesker som stresser lett, er redd for at ting skal gå galt, redd for å knytte seg til andre mennesker eller som har andre stresser eller frykter. 

Anonymkode: 5ab4b...179

[AnonymBruker]

Jeg følte det sånn hele graviditen. Og da han var ute kunne jeg ikke tro at han faktisk hadde vært inni magen min. Var litt mer forståelig med nr to, men allikevel helt merkelig.

Anonymkode: 9e872...c7c

[AnonymBruker]

Om du føler det sånn, så er det dine følelser og dermed er det jo helt normalt.

Anonymkode: 9a0d7...ee3