Angst: Egenerfaring med eksponeringsterapi?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Men dårlige psykologer / terapeuter påstår at eksponeringsterapi virker uansett hvilken fobi man har! Jeg har spurt både om edderkopper, slanger, andre lignende ting, og de bare: «Ja! Det er bare å kaste seg i det!» 

Anonymkode: 107df...6a9

Men det stemmer jo ikke. Man må eksponeres på riktig måte slik at man opplever mestring. Jeg vil ikke bli noe bedre av å oppsøke personen jeg er redd for, for eksempel. 

Anonymkode: f8fc5...3be

[AnonymBruker]

Airman skrev (5 minutter siden):

Etter min mening angst alltid utgangsbase i utrygghet.. Finn den utryggheten og gjør noe med den.  Lykke til, uansett hva du velger

Takk. Jeg synes som sagt ikke at eksponeringsterapi hjelper alle. 
Jeg har bakterieangst og på 4 dagers ocd behandling sa terapeuten til meg at jeg skulle ta på alle mulige skitne ting og så ta meg i ansiktet etterpå, eller la være å vaske hendene etter dobesøk. Er det normalt? Det synes jeg ikke. 

Anonymkode: 107df...6a9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Men det stemmer jo ikke. Man må eksponeres på riktig måte slik at man opplever mestring. Jeg vil ikke bli noe bedre av å oppsøke personen jeg er redd for, for eksempel. 

Anonymkode: f8fc5...3be

Jepp, men det er det de påstår. Hun sa til meg: ta på alle dørhåndtak, dosete, gulvet og så ta deg i ansiktet. 
Hvordan hjelper det? Jeg ble bare hysterisk og kjempeengstelig. 

Anonymkode: 107df...6a9

[AnonymBruker]

Jeg hadde en lærer som var veldig stor fan av å sette folk som hadde stor angst for å holde foredrag, til å holde foredrag. For min del endte det med avbrutt utdanning. Nå var ikke denne læreren noen psykolog, men hun var hellig overbevist om at "hvis du bare prøver vil du oppdage at det går mye bedre enn du tror". Etter flere panikkanfall foran hele klassen måtte jeg bare innse at denne utdanningen ikke var for meg. Noe som faktisk er veldig synd, for i det yrket vi utdannet oss til er det et flertall av jobber der man ikke trenger å snakke i forsamlinger noen gang. Selv har jeg vært av de heldige og fått en jobb av samme type, bare med mindre studielån enn de som sto studieløpet ut. Men det kunne fort endt annerledes.

Jeg har ofte inntrykk av at både psykologer og de som liker å leke psykologer, ofte blander det å føle ubehag ved noe, med reell angst. De aller færreste liker foredrag, og opplever sikkert en slags mestring når de likevel klarer det. Men når man bare kommer lengre i kjelleren for hver gang man prøver, får det ofte motsatt effekt. Jeg synes også det burde være forskjell på behandling av angst for ting man ikke kan unngå, og ting man faktisk ikke har behov for å mestre. Alle kan ikke være gode på alt. Jeg håper sosial angst en dag vil bli behandlet mer på samme måte som blant annet dysleksi, hvor det er mye mer stuerent å gi individuelle tilpasninger.

Anonymkode: 728ac...32f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Jeg hadde en lærer som var veldig stor fan av å sette folk som hadde stor angst for å holde foredrag, til å holde foredrag. For min del endte det med avbrutt utdanning. Nå var ikke denne læreren noen psykolog, men hun var hellig overbevist om at "hvis du bare prøver vil du oppdage at det går mye bedre enn du tror". Etter flere panikkanfall foran hele klassen måtte jeg bare innse at denne utdanningen ikke var for meg. Noe som faktisk er veldig synd, for i det yrket vi utdannet oss til er det et flertall av jobber der man ikke trenger å snakke i forsamlinger noen gang. Selv har jeg vært av de heldige og fått en jobb av samme type, bare med mindre studielån enn de som sto studieløpet ut. Men det kunne fort endt annerledes.

Jeg har ofte inntrykk av at både psykologer og de som liker å leke psykologer, ofte blander det å føle ubehag ved noe, med reell angst. De aller færreste liker foredrag, og opplever sikkert en slags mestring når de likevel klarer det. Men når man bare kommer lengre i kjelleren for hver gang man prøver, får det ofte motsatt effekt. Jeg synes også det burde være forskjell på behandling av angst for ting man ikke kan unngå, og ting man faktisk ikke har behov for å mestre. Alle kan ikke være gode på alt. Jeg håper sosial angst en dag vil bli behandlet mer på samme måte som blant annet dysleksi, hvor det er mye mer stuerent å gi individuelle tilpasninger.

Anonymkode: 728ac...32f

Jeg ville rapportert denne læreren, jeg! 

Anonymkode: 107df...6a9

[AnonymBruker]

Det er få psykologer som har kunnskap om å jobbe med traumedelen av angst. Det er på tide at det blir tatt på alvor og at man ikke trenger å ha ptsd for at det skal være traume. Grunnen til at jeg ikke ha noen nytte av psykolog er som deg, det er godt å prate om det men det hjelper jo ikke om det ikke er noe mål bak det. Noen behandling er det jo sjelden.  På tide å reformere hele kognitiv terapi-forståelsen og psykolog-utdanningen i en tid der mange har angst-problematikk og går år ut og år inn i «behandling».

Anonymkode: a0e43...a29

[AnonymBruker]

Det finnes flere grunner til at noen har angst, og alt vil derfor ikke virke på alle. For enkelte kan eksponeringsterapi hjelpe, for de opplever mestring i det de var redd for. 

Men det er dessverre ikke slik for alle i alle situasjoner. Noen kan for eks være redd for å bli verbalt angrepet, og dette gir utslag som sosial angst der man er redd for å bli mislikt av alle man møter. Å eksponere seg for mennesker hjelper ikke, for man har den følelsen i bakhodet om at det er bare spørsmål om tid før det skjer. I slike tilfeller må man ha en måte å bearbeide, eller endre hvordan man føler/ tenker på. Noe som ikke er enkelt. Dersom man aldri har følt hvordan stole på andre mennesker, så vet man heller ikke hvordan føle tillit. Og hvordan skal da eksponeringsterapi hjelpe? Det blir som å sette noen i en bil og si at de skal kjøre, men de har aldri kjørt bil før og aner ikke hvordan man starter den en gang. Andre kan ha en ide om hvordan man kjører bil, og til slutt finne ut av det med tid, uten så mye hjelp. Men det er ikke slik for alle. 

Så det virker ikke som om disse terapiformene hjelper deg, ts, så jeg hadde luftet tanken om det er andre tilbud i nærheten som driver med andre former for terapi. 

Anonymkode: 36446...df5

[Rosatoast]

Jeg har kompleks PTSD med dissosiativ lidelse, har jobbet iherdig bra med meg selv så den dissosiative delen er så og si ikke tilstedeværende lengre. Men panikkangsten og sosialangsten er like fremtredende som før, uavhengig at jeg har gått til DPS siden jeg var atten år (BUPA før det) - MEN jeg gikk hos en privat psykoterapeut og jeg anbefaler egentlig alle som sier DPS osv ikke fungerer, å gå privat. Det koster penger, men man får en ENDRING. Jeg hadde ikke vært den jeg er i dag, hvis jeg ikke fikk gått hos hun. Vi drev med både tankefeltterapi og andre behandlingsmåter, som ikke DPS driver med.

Jeg fikk dekt behandlingen hos privat behandler, men det var fordi mye var ganske essensielt ift til akkurat det. Det går an å prate med din behandler angående dette, men det er så og si ingen som får dette dekt. Anbefaler det uansett, helsa er viktigere enn penger - en time privat koster rundt 900 kr eller kanskje mer, hos noen. Lykke til.

 

Og angående spørsmålet ditt
Jeg har "alltid" trosset angsten min, selv om det å gå på butikken har tatt LANG tid noen ganger, men jeg har aldri latt den sette stoppe for det jeg må gjøre. Så jeg har alltid trosset den, så sånn sett har jeg holdt på med eksponering på egenhånd. Jeg opplever at angsten ikke forsvinner, og at den er mer tilstedeværende av og til. Vet ikke om dette gjelder alle, nå har jeg jo en kompleks PTSD også. Men jeg går hos en ny psykolog nå hvor vi skal starte til fredag å jobbe med angsten min, så får se hvordan det går  

[AnonymBruker]

25 minutter siden, AnonymBruker said:

Jeg ville rapportert denne læreren, jeg! 

Anonymkode: 107df...6a9

Tviler på at jeg hadde kommet langt med det, virker som mer regelen enn unntaket at man skal tvinges til foredrag allerede fra grunnskolen. 

Anonymkode: 728ac...32f

[Anonymburker]

Min erfaring er at angsten aldri forsvinner. Men man kan lære seg å leve med den og la den få mindre kontroll.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Men jeg lurer litt, ts: Hva slags eksponeringsterapi får du? Hva eksponeres du for og hvordan? Og hvorfor?

Anonymkode: f8fc5...3be

Jeg har tidl. fått "hjemmelekse" av min daværende psykolog i å eksponere meg for situasjoner som trigger angst. I mitt tilfelle kan det være feks. at jeg merker at pers jeg er pårørende til begynner å slite igjen - være alene i huset (dette er også relatert til pårørende-rollen) - ta buss, tog, fly, være på offentlige plasser hvor jeg føler meg presset inne (feks. konsert, sitte inneklemt på kino el.) altså typisk steder hvor jeg får angst for angst. 

Så husker bla. at en av oppgavene jeg fikk var at jeg skulle sette av en dag i uken hvor jeg skulle være alene hjemme hele dagen og kvelden uten å låse døren eller være i kontakt med andre på mobilen. Andre oppgaver var typ å ta bussen og dersom jeg fikk panikkangst skulle jeg bare sitte der til det gikk over. Gjorde alle disse oppgavene over tid men følte jeg bare ble enda mer engstelig for å få panikk, og til slutt forbandt jeg egentlig hele huset mitt med noe utrygt. 

Formålet var å "ta knekken" på angsten og få bekreftet flere ganger at det gikk bra liksom.. Men det fungerte jo åpenbart ikke siden jeg fortsatt har samme problem. 

Og tilnærmingen denne gangen er å snakke om det jeg har på hjertet og ting som oppleves som vanskelig. Meningen er å forstå følelsene sine bedre, men jeg synes ikke det hjelper noe på angsten egentlig.. 

TS

Anonymkode: a95e6...7b2

[AnonymBruker]

Vel, en må være klar for eksponeringsterapi.. og en må ha strategier som gjør at en klarer å hente seg inn igjen, f eks ved å se for seg en trygg plass etc. en må gjøre det gradvis. For å komme ut av angsten må man møte den. Men i små skritt der du føler mestring og du har kontroll på angsten. 
Jeg er redd for å reise langt hjemmefra. 3 timer unna kan være nok for meg. Alt ettersom. Satt meg på fly helt alene i sommer fra Trondheim til Bergen. Skulle på sykehuset for en konsultasjonstime og hjem på kvelden. Tenkte - dette fikser jeg 💪🏼 Da flyet skulle ta av fikk jeg panikkangst. Satt hele veien og skalv og angsten brant inni meg. Trodde jeg skulle bryte fullstendig sammen og hadde panikk til tusen. Utenpå satt jeg rolig i flysetet og jobbet med pusten og latet som jeg sov. Innvendig var jeg i oppløsning. Angsten roet seg litt da vi landet, og dro på sykehuset og fikk gjort det jeg skulle. Hadde en sterk uro hele tiden. Da jeg kom meg på flyet på kvelden var jeg bare lettet over å skulle hjem til min egen lille hule og egen seng. Null angst.. da jeg kom hjem var jeg skuffet over meg selv pga angsten. 
Skal tilbake til Bergen om 3 uker, og mannen må bli med. Orker ikke enda en tur alene i fly med angstanfall. Noe av det jævligste jeg har kjent. 
De som har kjent på et panikk anfall vet hvor psykisk og fysisk vondt det er. En ser for seg nervesammenbrudd og blir livredd for å havne på et psyk sykehus for resten av livet. Ingenting i verden er mer skremmende enn angst. 

Anonymkode: 69348...835

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Og tilnærmingen denne gangen er å snakke om det jeg har på hjertet og ting som oppleves som vanskelig. Meningen er å forstå følelsene sine bedre, men jeg synes ikke det hjelper noe på angsten egentlig.. 

sånn holder min psykolog på, også. Snakker dere noe om følelsene da? Jobber med å forstå dem? For da kan det jo kanskje gi mer mening. Min psykolog bare lar meg fortelle om noe vondt og så er vi ferdig. Jeg føler meg retraumatisert av timene.
Noen ganger tenker jeg at det er fordi angsten kommer av noe konkret og reelt. Jeg kan for eksempel fortelle at xx truet meg på livet i går og ha skikkelig angst for det. Og da sier hun «det høres vanskelig ut», og det er det, liksom…

Anonymkode: f8fc5...3be

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Vel, en må være klar for eksponeringsterapi.. og en må ha strategier som gjør at en klarer å hente seg inn igjen, f eks ved å se for seg en trygg plass etc. en må gjøre det gradvis.

Det tror jeg er kjempeviktig. Personlig har jeg ingen plasser jeg anser som trygge. 

Anonymkode: f8fc5...3be

[AnonymBruker]

Det fungerte her, men over LAAAANG tid.

Angst for angsten gang igjen i noen år. 

Men plutselig stod jeg i situasjoner hvor jeg etterpå bare «før ville dette gitt angst», og antall situasjoner økte på.

Men jeg brukte noen år mer enn måneder altså. 

Hjernen min var rimelig seig å overbevise 🙈 

Det var hardt og kostet mye, men alternativet var jo ikke spesielt attraktivt. Dog prøvde jeg å velge situasjoner hvor det også var noe positivt. Om du skal eksponere deg for å holde ut trakassering fra rusavhengig person for eksempel er jo ikke det videre fruktbart. 

 

Anonymkode: d2cd3...e9e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 timer siden):

Vel, en må være klar for eksponeringsterapi.. og en må ha strategier som gjør at en klarer å hente seg inn igjen, f eks ved å se for seg en trygg plass etc. en må gjøre det gradvis. For å komme ut av angsten må man møte den. Men i små skritt der du føler mestring og du har kontroll på angsten. 
Jeg er redd for å reise langt hjemmefra. 3 timer unna kan være nok for meg. Alt ettersom. Satt meg på fly helt alene i sommer fra Trondheim til Bergen. Skulle på sykehuset for en konsultasjonstime og hjem på kvelden. Tenkte - dette fikser jeg 💪🏼 Da flyet skulle ta av fikk jeg panikkangst. Satt hele veien og skalv og angsten brant inni meg. Trodde jeg skulle bryte fullstendig sammen og hadde panikk til tusen. Utenpå satt jeg rolig i flysetet og jobbet med pusten og latet som jeg sov. Innvendig var jeg i oppløsning. Angsten roet seg litt da vi landet, og dro på sykehuset og fikk gjort det jeg skulle. Hadde en sterk uro hele tiden. Da jeg kom meg på flyet på kvelden var jeg bare lettet over å skulle hjem til min egen lille hule og egen seng. Null angst.. da jeg kom hjem var jeg skuffet over meg selv pga angsten. 
Skal tilbake til Bergen om 3 uker, og mannen må bli med. Orker ikke enda en tur alene i fly med angstanfall. Noe av det jævligste jeg har kjent. 
De som har kjent på et panikk anfall vet hvor psykisk og fysisk vondt det er. En ser for seg nervesammenbrudd og blir livredd for å havne på et psyk sykehus for resten av livet. Ingenting i verden er mer skremmende enn angst. 

Anonymkode: 69348...835

Dette er en veldig god beskrivelse av hvordan jeg opplever angst også!! Huff stakkars, den første turen der høres helt forferdelig ut! 

Noen blir redd for å dø når de har angst, jeg er mye mer redd for å bli gal og få total kollaps og måtte ligge som en ubrukelig nerveklump resten av livet. 

Problemet er jo bare at man må jobbe med angsten når den dukker opp. Og den dukker ofte opp på tudspunkt hvor man allerede er under belastning og egentlig ikke har overskudd og anledning til å holde på med eksponeringstrening heller😑

Anonymkode: a95e6...7b2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 timer siden):

Vel, en må være klar for eksponeringsterapi.. og en må ha strategier som gjør at en klarer å hente seg inn igjen, f eks ved å se for seg en trygg plass etc. en må gjøre det gradvis. For å komme ut av angsten må man møte den. Men i små skritt der du føler mestring og du har kontroll på angsten. 
Jeg er redd for å reise langt hjemmefra. 3 timer unna kan være nok for meg. Alt ettersom. Satt meg på fly helt alene i sommer fra Trondheim til Bergen. Skulle på sykehuset for en konsultasjonstime og hjem på kvelden. Tenkte - dette fikser jeg 💪🏼 Da flyet skulle ta av fikk jeg panikkangst. Satt hele veien og skalv og angsten brant inni meg. Trodde jeg skulle bryte fullstendig sammen og hadde panikk til tusen. Utenpå satt jeg rolig i flysetet og jobbet med pusten og latet som jeg sov. Innvendig var jeg i oppløsning. Angsten roet seg litt da vi landet, og dro på sykehuset og fikk gjort det jeg skulle. Hadde en sterk uro hele tiden. Da jeg kom meg på flyet på kvelden var jeg bare lettet over å skulle hjem til min egen lille hule og egen seng. Null angst.. da jeg kom hjem var jeg skuffet over meg selv pga angsten. 
Skal tilbake til Bergen om 3 uker, og mannen må bli med. Orker ikke enda en tur alene i fly med angstanfall. Noe av det jævligste jeg har kjent. 
De som har kjent på et panikk anfall vet hvor psykisk og fysisk vondt det er. En ser for seg nervesammenbrudd og blir livredd for å havne på et psyk sykehus for resten av livet. Ingenting i verden er mer skremmende enn angst. 

Anonymkode: 69348...835

Nemlig, små skritt! Men leger sier ofte, på 4 dagers ocd behandling, for eksempel, at du må ta STORE skritt, med en gang! Jeg synes at det er idioti, men da jeg sa fra, svarte de at de vet bedre fordi de har så lang erfaring med dette 

Anonymkode: 107df...6a9

[AnonymBruker]

Flere? 

Anonymkode: 107df...6a9

[AnonymBruker]

Jeg hadde  ikke vært hos psykolog, men tvang meg ut, og da valgte jeg å være ærlig og sa at jeg kan få angst og f.eks. plutselig gå og virke rar. 

Det å være åpen får angsten til å bli borte, nei, men den blir mindre noen ganger. Var 18 år. Særlig åpen ellers, nei. Depresjon og angst, hvem er verst? Og hvorfor slår de følge....

 

 

Anonymkode: b798a...e31

[AnonymBruker]

Les bøkene eller se foredragene til Ingvard Wilhelmsen!! Han er brutal og veldig direkte, men herregud for en klok mann. Man må lære seg å leve med usikkerheten. Eksponeringsterapi krever også en enorm mengde viljestyrke, og et brennende ønske om å virkelig ikke ville leve med en slik type angst.  Jeg er på vei til å lykkes selv, og tenker at det vil jeg også til slutt. Men det er en lang vei å gå, og ikke gjort på en dag.

Anonymkode: 95c55...6c1