Andre som sliter med å få venner, hva er grunnen til det for deg?

[AnonymBruker]

Andre som sliter med å få venner, hva er grunnen til det for deg?

Jeg har ikke klart å få noen nye venner siden barneskolen og har lenge prøvd å finne ut hvorfor. Jeg er veldig innadvendt og tenker at det kan være en del av grunnen, annet enn det vet jeg egentlig ikke helt. Skulle ønske det var enklere. 

Anonymkode: 36408...955

[Paranorama]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Andre som sliter med å få venner, hva er grunnen til det for deg?

Jeg har ikke klart å få noen nye venner siden barneskolen og har lenge prøvd å finne ut hvorfor. Jeg er veldig innadvendt og tenker at det kan være en del av grunnen, annet enn det vet jeg egentlig ikke helt. Skulle ønske det var enklere. 

Anonymkode: 36408...955

Vil du bli vennen min?

[Silva Pluvialis]

Har du noen hobbyer? Kanskje du kan møte noen med felles interesser?  

[AnonymBruker]

Så leit å høre at du strever med dette. Kan jeg spørre sånn omtrent hvor gammel du er? Det er f.eks. mye tøffere sosialt miljø når man er ungdom og livredd for å stikke seg ut, enn det er når man er blitt voksen. Så jeg tenker at hvis du er eldre enn ca. 25–30 så har du bedre muligheter til å få gode venner, enn dersom du er yngre enn det.

Har du jobb? Hvordan er det sosiale miljøet der? Har dere felles lunsj, lønningspils eller andre sosiale arenaer? 

Anonymkode: b065f...763

[AnonymBruker]

Veldig introvert og sosial angst. Kunne nok ha hatt en del venner, men sliter med å ta initiativ og med å takke ja til invitasjoner. Holder meg helst hjemme mest mulig. 

Anonymkode: 4e6f5...ac6

[AnonymBruker]

Er verken introvert eller har sosial angst, alikevel er jeg helt uten omgangsvenner. Skjønner ikke hvorfor, virker bare som alle jeg møter har nok venner fra før av. En annen ting kan være at jeg virker selvsikker slik at det virker som jeg ikke trenger mer bekjentskap. Men skulle gjerne hatt noen å gå ut litt med nå og da. Er så kjedelig å ordne meg med sminke og full pakke kyn for en tur på butikken 😅

Anonymkode: bc50d...5a3

[AnonymBruker]

Jeg trives for godt i eget selskap. Jeg har altså sjelden behov for å være sosial, og glemmer å ta initiativ til å holde kontakt med folk. Da slutter de jo å ta kontakt med meg også. Så de gangene jeg faktisk ønsker å være sosial, har jeg ingen å kontakte.

Anonymkode: a187c...047

[AnonymBruker]

Du er ikke alene. Jeg blir alltid en bekjent, aldri venn eller i en gjeng. Er bare 22 år, men har jo gått barneskole, ungdomsskole, videregående, en annen privat VGS 1 år og nå høyskole. Pluss ulike arbeidsplasser og fritidsaktivitet. Ser andre få seg venner gjennom dette. Jeg tror problemet mitt er at jeg er for usikker på meg selv, så jeg klarer ikke ta nok initiativ til å bli enda mer kjent/ finne på ting sammen videre. Er nok for tilbakeholden, enda jeg selv føler jeg snakker bra med folk og er ganske «med», men ikke nok. 

Anonymkode: b455d...b78

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (21 minutter siden):

Er verken introvert eller har sosial angst, alikevel er jeg helt uten omgangsvenner. Skjønner ikke hvorfor, virker bare som alle jeg møter har nok venner fra før av. En annen ting kan være at jeg virker selvsikker slik at det virker som jeg ikke trenger mer bekjentskap. Men skulle gjerne hatt noen å gå ut litt med nå og da. Er så kjedelig å ordne meg med sminke og full pakke kyn for en tur på butikken 😅

Anonymkode: bc50d...5a3

Du er kanskje en av de som fremstår som arrogant når de egentlig er veldig usikker. Prøv å endre måten du møter folk på, vis mer interesse og vis at du er ydmyk. Hold blikkontakt. Vær bevisst på mimikk og kroppsspråk, f.eks. ikke stå med armene i kors da ser du sur ut. Prøv å droppe full pakke med sminke, det kan virke hindrende i å oppnå kontakt. Velg andre arenaer enn matbutikken for å finne vennskap. 

Anonymkode: 65275...e29

[AnonymBruker]

Akkurat slik er jeg også.  Jeg har noen nære venner + mannen min og familien min. Det er egentlig nok for meg, men når jeg ser at nabo damene møtes uten at jeg er med, så stikker det litt likevel. Jeg vet hvorfor jeg ikke blir invitert og noen ganger skulle jeg ønske at jeg ønske at jeg bar supersosial og lett får venner, men slik et jeg ikke. Må bare innfinne meg med det. 

Anonymkode: e5696...52e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

f.eks. ikke stå med armene i kors da ser du sur ut.

Hvordan skal man egentlig stå med armene da? Jeg står ofte med armene i kors for hvis ikke så ser jeg jo ut som en ape som bare står der som et nek med armene rett ned. Jeg er rar nok som det er liksom..

Anonymkode: f1ced...f22

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Akkurat slik er jeg også.  Jeg har noen nære venner + mannen min og familien min. Det er egentlig nok for meg, men når jeg ser at nabo damene møtes uten at jeg er med, så stikker det litt likevel. Jeg vet hvorfor jeg ikke blir invitert og noen ganger skulle jeg ønske at jeg ønske at jeg bar supersosial og lett får venner, men slik et jeg ikke. Må bare innfinne meg med det. 

Anonymkode: e5696...52e

Altså jeg er sånn som hun som trives i eget selskap. 

Anonymkode: e5696...52e

[AnonymBruker]

Tror det er mye hva man signaliserer. Jeg slet før, men har etterhvert utviklet en åpnere utstråling, og får venner tross min innadvendthet. Før hadde jeg nok mot min vilje en "la meg være i fred" - holdning.

Anonymkode: 0153e...9d0

[AnonymBruker]

selv hadde jeg masse venner i oppveksten, men mistet de etter vgs grunnet at folk flyttet og jeg valgte å gå ut med at jeg ikke var religiøs (vi var veldig kristne og alltid når vi var sammen så var det mye kristensnakk). etter det I studietiden har jeg slitt, og fant egentlig ut at det var fordi jeg slet med å ta initiativ og følge opp andres initiativ. når andre også spurte snakket om å "finne på noe" var  jeg heller ikke "engasjert" og sa ja med en gang. det tror jeg også gjorde de usikre. jeg er veldig utadvendt så det var ikke mitt problem..

jeg har nå reflekteret mye over min væremåte og blitt mye flinkere til å ta initiativ og fått mye bedre forhold til noen på jobb og studievenninner. 

ellers skriver du at du er stille og introvert. selv har jeg opplevd det vanskelig med stille og forsiktige personer fordi jeg aldri ordentlig vet hva de vil. har bla en barndomsvenn som er det, hun svarer gjerne "samme for meg, eller vet ikke". det gjør at jeg får mindre lyst til å være med henne fordi det tar mye energi. mye lettere med noen som tør å bare si hva de vil og menerhar likt bedre de som uoppfordret forteller og gir tilbakemeldinger. i sosialt er det også mye lettere å holde samtale og "kvelden" noen som holder samtalen igang, deler av seg selv og driver det videre framfor å jobbe. 

Anonymkode: a76d2...70a

[Gjest venom31]

Har ikke hatt venner siden jeg var student. Har vært i gjeng og hatt nære venner, men har aldri vært i den indre kjernen eller vært den som andre åpner seg opp for. Grunnen er at jeg er sjenert og kan virke hard og kald, noe jeg egentlig ikke er. Blir aldri varm i trøya a å være med andre.

[AnonymBruker]

Dårlig selvtillit og selvfølelse. Sliter med å stole på mennesker, tror alle misliker meg. Trekker meg unna når jeg begynner å nærme meg vennskap fordi jeg blir usikker på om de liker meg oppriktig. Føler meg masete og til bry. 

Anonymkode: 0ee76...bb2

[AnonymBruker]

Just now, AnonymBruker said:

Dårlig selvtillit og selvfølelse. Sliter med å stole på mennesker, tror alle misliker meg. Trekker meg unna når jeg begynner å nærme meg vennskap fordi jeg blir usikker på om de liker meg oppriktig. Føler meg masete og til bry. 

Anonymkode: 0ee76...bb2

Og jeg er dårlig på å opprettholde vennskapene jeg har. "Out of sight out of mind"  savner ikke venner når jeg ikke ser de for glemmer på en måte at de finnes. Trives også i eget selskap så er ikke sånn at jeg må møte noen heller. 

Er komplisert. Jeg er egentlig utadvendt tror jeg, for jeg liker jo å være sosial. og når jeg er ammen med folk så snakker jeg mye, høyt, ikke redd for å tulle og by på megselv. Men i etterkant er jeg kritisk og mistrolig.. 

Anonymkode: 0ee76...bb2

[AnonymBruker]

Får ingen venner fordi jeg er overvektig.

Anonymkode: d209e...4bb

[AnonymBruker]

Jeg har ikke fått leve livet mitt på mine prinsipper, jeg har ikke fått leve livet mitt i det hele tatt faktisk. Hadde narsissitiske foreldre og møtte deretter på en psykopat. Etter det lagde foreldrene mine mer problemer enn det jeg noen gang hadd møtt på med folk utenfor. Etterhvert så eksisterer jeg bare, lever ikke. Har ingen problemer med å få nye venner egentlig, men lever jo ikke et vanlig liv så lenge jeg ikke har hatt bestemmelsesrett over min egen hverdag. Hadde jeg bare fått leve mitt eget luv så hadde jeg nok hatt flere venner. Nå, etter mange år, så er jeg så ødelagt at jeg ikke vet om jeg tør slippe noen inn, ikke flere enn de som allerede vet. Jeg er for skadet og utslitt. Jeg drar nok ut av landet etterhvert, skal i traumeterapi først, men etter å endelig ha fått noe hjelp(håper jeg) så drar jeg nok og ordner meg et helt annet liv, gjerne i et land med mer sosual kultur enn det vi har her i Norge, og et sted hvor jeg kan finne min plass og føle meg hjemme. Akkurat nå føler jeg meg ikke hjemme noe sted lengre. 

Anonymkode: 5edf1...a90

[AnonymBruker]

Er 39 år og har ikke hatt venner på 16-17 år. Jeg har vel innsett at jeg ikke er særlig spennende og interessant. Dessuten er jeg introvert. Ingen som viset interesse for å bli venn med meg. 

Anonymkode: e453c...ca4