Hvor lite skal du finne deg i?

[AnonymBruker]

Er det greit at partneren din lager regler for deg i et forhold?

Er det greit at partneren din bestemmer hvem du får lov til og ikke får lov til å prate med?

Er det greit at partneren din bestemmer når du skal hjem fra fest?

Er det greit at partneren din bestemmer om du skal få sole deg i din egen hage om sommeren?

Er det greit at partneren din bestemmer hvem du får være venner med og ikke?

Hvor mye er det greit for deg å endre deg for din partner?

Og hvor lite skal du finne deg i for å «bevare husfreden» og «trygge» partneren din når vanlig kommunikasjon og tillit ikke er nok?

Anonymkode: ad541...11e

[KjøttOPP]

🚩

[AnonymBruker]

Nja, vi lager regler sammen.

Nei

Nei, med mindre vi har planer tidlig neste dag.

Nei

Nei

Litt

Lite

Anonymkode: d4240...8fa

[CorvusCorax]

• Nei
• Nei
• Nei
• Nei
• Nei
• Om jeg må endre meg er jeg ikke rett person for ham, ergo - forholdet avsluttes. 

[AnonymBruker]

Jeg bare spør for å undre meg, forhåpentligvis sammen med en del andre her på KG. Jeg leser ofte her inne, samt har bekjentskaper som godtar fryktelig mye rart i et forhold, som egentlig ender opp med å bli en kjempebelastning og i verste fall skadelig på sikt. Alt fra at partner krever ulike ting i sosiale settinger på grunn av sjalusi, angst rundt sosiale medier på grunn av usikkerhet og mangel på tillit, og regler som virker begrensende fordi konsekvensene gjør det ubehagelig på sikt å leve ut sin egen frihet. Helt enig i at dette er røde flagg som er viktig å legge merke til, og ikke finne seg i.  

Anonymkode: ad541...11e

[Trolltunge]

Nei. Regler er noe man diskuterer og blir enige om. 

Absolutt ikke. 

Vi har en felles regel om at vi ikke går på nachspiel, og senest tar siste buss/bybane hjem, så her har vi begge to sammen blitt enige om det, og det gjelder for begge. 

Nei. 

Absolutt ikke. Totalt uaktuelt at han skal diktere angående slikt.

Jeg tar hensyn til ham, til hans følelser og behov, og forventer det samme tilbake. Så vi er villige til å tenke oss om og vurdere/spørre om noe er ok for den andre før vi bare tar beslutninger. Jeg kan også ha toleranse til å ha tålmodighet til å være med på ting jeg ikke liker, fordi han liker det, så lenge dette går begge veier. Jeg forandrer meg egentlig ikke ved dette, men tolererer og viser forståelse. 

Går man rundt med klump i magen, må undertrykke egne behov, våger ikke å si ting og/eller er redd for sterke reaksjoner er det for mye. Det er ikke mengde det går på, men på å kunne føle seg trygg og avslappet sammen med partner. Kan man ikke det bør man redde seg selv ut av forholdet. Da er det usunt og nedbrytende.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (22 minutter siden):

Er det greit at partneren din lager regler for deg i et forhold?

Er det greit at partneren din bestemmer hvem du får lov til og ikke får lov til å prate med?

Er det greit at partneren din bestemmer når du skal hjem fra fest?

Er det greit at partneren din bestemmer om du skal få sole deg i din egen hage om sommeren?

Er det greit at partneren din bestemmer hvem du får være venner med og ikke?

Hvor mye er det greit for deg å endre deg for din partner?

Og hvor lite skal du finne deg i for å «bevare husfreden» og «trygge» partneren din når vanlig kommunikasjon og tillit ikke er nok?

Anonymkode: ad541...11e

Unskyld meg.....INGENTING av det du nevner er oki!!!  Om partnere ikke klarer å være trygg på meg uten å legge slike føringer, så er han ikke partnere min lengere!

Gro deg litt selvfølelse!!!

Anonymkode: 63063...9f9

[AnonymBruker]

Nei til alt. Jeg kan alltid endre meg litt, men kommer helt an på. Jeg vet jeg er litt rotete av meg, og dette er noe jeg fint kan jobbe med for å bli bedre. Men kutte ut venner for en mann, det skjer aldri. Har jeg kjæreste så behandler jeg han bra, respekterer han, er selvfølgelig ikke utro, eller behandler han dårlig. Men han får heller ikke lov til å bestemme over meg. Og jeg skal selvfølgelig ikke bestemme over han.

Anonymkode: 0d9c3...39d

[AnonymBruker]

Kommer jo helt an på da. Om partneren min ikke ville at jeg skulle vært venner med enkelte ville jeg tatt det i betraktning. Men dette kommer fra et utgangspunkt av at jeg vet han ville mitt beste. Vi har regler for hverandre i forholdet om en skal diskutere det, vi kan ikke akkurat gå å ligge med  andre mennesker. Å være i et forhold handler om at begge parter må kunne tilpasse seg hverandre, man er en unity. Er selvsagt enig med at man ikke skal bli manipulert og kontrollert i et forhold, og at man skal ha rom for å være en egen person.

Anonymkode: 2f97f...f6e

[AnonymBruker]

Alt er normalitet for noen. Hvor mye inngripen i ditt liv utenfra som kjennes naturlig og ikke innskrenkende er helt subjektivt. 

I noen kulturer er det helt naturlig at foreldre eller partner setter opp regler for hvordan du kan leve ditt liv. Selvsagt har vi mennesker som kommer fra andre geografiske områder og dermed har helt andre normer, men også blant oss som har røtter i Norge, har vi store variasjoner. Så kommer de subjektive forskjellene inn. Hvor godt takler du normen som er satt fra majoritetskulturen, din "gruppering", din familie eller din partner. Så lenge samspillet fungerer og alle er med på fastlagte spilleregler så går livet sin gang. 

Min reaksjon på uberettiget inngripen i min frihet og autonomitet er blank avvisning av personen, uansett om det er partner eller andre. Hvis jeg har gitt personen tillatelse og opphevet partner i en spesiell rolle, så finner jeg meg i alt. Men lykke til med å komme dit først.. 

Anonymkode: 0eef0...a39

[AnonymBruker]

Taco og Squid game.

Anonymkode: 3733b...42c

[AnonymBruker]

HI her 👋🏻
Jeg vil bare presisere at dette innlegget ble skrevet og delt for å forsøke på en felles undring rundt tema, da det er både dagsaktuelt, og aktuelt for dette forumet her på KG. Jeg er oppriktig interessert i hvor mye enkelte er villig til å oppgi eller endre på av seg selv for en partner - etter partners ønske eller krav. 
 

For meg er det uaktuelt å endre meg for at den andre skal føle seg trygg på meg. Jeg har venner av alle kjønn, og om jeg vil slå av en prat med noen så gjør jeg det. Jeg reiser og ferdes ute i verden alene uten min partner, jeg drar på byen med egne venner uten min partner, og jeg kommer hjem når jeg føler for det. Hva jeg har på meg og hvordan jeg viser kroppen min er det også fullt og helt jeg som bestemmer, og min partner visste hva som ventet da vi ble sammen. Jeg ser at enkelte har nevnt at alt innenfor rimelighetens grenser, og man skal vise hensyn og respekt for den andre. Jeg er til dels enig. Hva som er rimelig for enhver av oss er individuelt, og alle ønsker og behov matcher nødvendigvis ikke den du tror du vil dele livet ditt med. Men er alle ønsker og krav like rimelige da? Når man ikke har et destruktivt forhold til fest og alkohol, man evner å kommunisere selv om man er med venner/familie, man er tilgjengelig dersom det blir helt krise på hjemmebane, og man har et avklart forhold til hva som er grei oppførsel i fylla/når man kommer hjem etter fest - hvorfor skal en kjæreste få diktere hvem du skal få være venner med og hvem som ikke er bra for deg (Ref. tidligere svar litt lenger opp, om at en partner ønsker det beste for deg og derfor kan si noe om hvem du ikke burde være sammen med)? Jeg kan forstå det dersom man har et miljø som f eks trekker deg mot rus eller kriminalitet, men finnes det egentlig andre grunner til å nekte sin partner å omgåes sine venner, selv i beste mening? 
 

Kultur og normalitet blir også nevnt som en faktor å ta høyde for. Der er jeg også ambivalent. Har møtt mange med ulik bakgrunn som på en eller annen måte har følt det som veldig belastende eller skadelig å skulle bli kontrollert på denne måten. 
 

Frihet betyr ikke nødvendigvis å rave rundt i fylla til den lyse morgen, være utro eller teste andre marker når man har vennskap med noen av et annet kjønn. Det betyr ikke at man ikke er til å stole på, eller at man på en eller annen måte må beskyttes av den andre. Hvis noen oppsøker meg og gjør et forsøk på å sjekke meg opp så er det min oppgave å si nei takk. Det burde vi alle være i stand til. Det slår meg også at vi burde prate mer om viktigheten av å leve sitt eget liv også, i en eller annen grad, selv om vi har en partner eller lever et familieliv. Gjennom å vite hva som er viktig for meg i livet, får jeg plutselig flere bein å stå på enn bare min partner, i tillegg til at ved å kjenne etter hva som er riktig for meg så blir jeg dermed og kjent med hvor grensene går for hva som ikke er riktig. Som for eksempel krav om å kutte enkelte venner, eller følge visse regler. 
 

Kompromiss må selvfølgelig til i ethvert forhold, men de må gi mening, og ikke mate et usunt forhold til den ene parts usikkerhet eller egne issues. 

Anonymkode: ad541...11e