Min venninne liker ikke sønnen min

[Gjest Gollums sister]

Hun har ikke sagt noe, men jeg skjønner det likevel.

Vi har sønner som er like gamle og som er bestekamerater. Har det kjempemorsomt sammen, og elsker å være sammen. Når de er sammen kan det jo av og til bli litt mye lyd, og en del påfunn av forskjellig slag. Men ikke krangling eller slåssing, bare oppfinnsomhet og fnisete opprømthet. Og begge er like "ille".

I mine øyne er det ikke mer enn hva man kan forvente av fireåringer. Og det oppveies av gleden de har av hverandre.

Men jeg har jo skjønt at hun ikke er enig med meg der.

Når vi møtes så blir det mye kjefting fra hennes side. Hun blir streng for småting og uffer seg veldig. Opplever små konfrontasjoner ("hvem skal være kaptein Sabeltann og hvem skal være Langemann") som "bevis" på at barna våre påvirker hverandre negativt.

I løpet av de siste månedene har hun begynt å alltid si nei om vi spør om de har lyst til å være med på noe. Og ikke invitere oss til dem mer. Hun sørger for at vi to fortsatt møtes som venninner. Men alltid uten barna.

Og dette sårer meg altså.

Fordi jeg er mamma til en snill og god gutt som savner bestevennen sin.

Og jeg greier ikke å respektere at hun tydeligvis mener barna våre er alt for "mye" når de er sammen. Samtidig så tør jeg ikke ta det opp med henne. Fordi jeg ser at om hun sier det jeg frykter at hun mener så ryker muligens vennskapet vårt.

Måtte bare få sagt det til noen.

[Iskvinnen]

Konfronter veninnen din med dette. Spør henne hva hun tenker, og fortell henne hva du tenker om saken.

Selvfølgelig er det normalt at små gutter gir lyd ifra seg. Jeg har en seksåring, og når han har kompisser på besøk er det ikke fritt for lyd. Når han er alene med oss er han jo ikke den "samme gutten" som sammen med vennene sine. Venninnen din mener tydeligvis at din gutt påvirker sønnen sin negativt.

Har gutten til venninden din noen gang besøk av andre jevngamle gutter, eller er sønnen din den eneste hun har å referere til???

Som foreldre vet jeg at det er vanskelig å vite hvor grensen går for hva som er normal støy, og hva som er unormalt mye. Hvis hun ikke har sett sønnen sin sammen med andre enn din sønn kan det være vanskelig for henne å skjønne at gutten hennes lager så mye lyd siden han naturlig nok er rolig når han er alene med mor. Derfor trekker hun kanskje den slutningen at siden han er så rolig alene, er det din sønn som gjør at han bråker?????

Men for all del ta en seriøs prat med henne, jeg forstår du synest det er sårt.

Jeg tror ikke jeg hadde taklet å hatt venner som tydelig ikke likte barna mine.

[Gjest Gjest]

I løpet av de siste månedene har hun begynt å alltid si nei om vi spør om de har lyst til å være med på noe. Og ikke invitere oss til dem mer. Hun sørger for at vi to fortsatt møtes som venninner. Men alltid uten barna.

Og dette sårer meg altså.

Fordi jeg er mamma til en snill og god gutt som savner bestevennen sin.

←

Kanskje hun rett og slett har mer behov for en venninne? Gjøre venninne-ting og ha voksenkontakt sammen uten å inkludere barn bestandig?

[Gjest Gjesta]

Kan dere ikke få til begge deler?

Og; hvordan kan du være venninde med en som tydeligvis misliker barnet ditt?

[Far til 2]

Kan det være at hennes barn har "beklaget" seg over at de kansje ikke har det så moro som du tror ? Kansje denne moren bare tar hensyn til barnets ønske (som kommer frem når mor og barn er alene) uten å fortelle den virkelige årsaken til at hun ikke vil ta med barnet.

Som voksne kan vi desverre se oss blind på situasjoner som ikke nødvendigvis blir oppfattet like positivt av alle parter. Selv om ditt barn har stor glede av leken kan det være at det andre barnet ikke har samme opplevelse.

Men selv om dette ikke er situasjonen må det være mulig for dere å treffes uten barn hver gang.

[Gjest Gollums sister]

Takk for gode svar.

Til Iskvinnen. Jeg tror nok det du sier er veldig riktig.

For jeg tror ikke at hun ser sønnen sin noe særlig sammen med andre gutter på samme alder. Jeg kjenner i allefall ikke til andre gutter som han er mye sammen med. Jeg vet at gutten er en del sammen med ei jente som er et år yngre og dattera til en anna venninne av mora. Hun er veldig stille og rolig. Og jeg antar at de to barna leker helt annerledes sammen enn våre gutter gjør.

Så det kan godt være slik at hun tror min sønn er roten til alt bråk og

Til far til to

Jeg er temmelig sikker på at begge barna trives sammen. I alle fall jubler hennes sønn veldig når de møtes, og er i veldig godt humør hele tiden de er sammen. De fniser kontinuerlig hele tiden og de leker veldig fint sammen. (Observerer ofte leken deres fordi de leker mye med togbane og da i det rommet vi sitter.) Det virker som om de veksler på å ha rollen som den som finner på leken/leder an.

Men de kan ofte gire hverandre litt opp.

Jeg vet ikke hva jeg vil gjøre... Tror jeg må tenke litt på det.

Kom gjerne med flere råd.

[Far til 2]

At barn kan trekke hverandre opp til de store høyder er vel noe de fleste foreldre har opplevd. Dette er derfor noe din venninden må lære seg å akseptere (til en viss grad) før eller siden.

Men som mann vil jeg "ligge litt lavt i terrenget" mht råd ettersom jeg er like dårlig til å forstå det annet kjønn som flertallet av menn er