Er dere mye bekymret...?

[AnonymBruker]

Litt røff start på livet for min lille, men gikk bra. Dessverre går det ikke så bra med meg. Jeg er konstant bekymret for babyen min. Våker over som en hauk og liker best å fikse alt selv. Bekymrer meg mye. Selv om baby er helt frisk og fin.

Er det flere som bekymrer seg hele tiden for babyen sin? Får masse tvangstanker hele tiden. Kan til og med tenke mange år frem i tid og bli helt uggen. Hva om barnet mitt blir mobbet. Blir psykisk syk. Ensom. Jeg skjønner ikke hvorfor jeg gjør dette. Og føles som hele min livskvalitet heretter vil være avhengig av at barnet mitt har det bra. Det er så intenst. Elsker babyen min så høyt at det er nesten skummelt.

Er det noen andre som har det slik? 

Anonymkode: 933c8...7e9

[tussi84]

Det er normalt å bekymre seg for barna sine av og til, men å gruble over ting så ofte som du gjør er ikke sunt. Mye av det du tenker på er ikke noe du trenger å bekymre deg over akkurat nå. Mye kan man heller ikke kontrollere. Uansett hvor mye man ønsker at barnet skal slippe feks psykisk sykdom senere i livet, så er det ikke noe man får kontrollert, som et eks.

Og når det kommer til baby tiden er nok den aller største bekymringen hos foreldrene krybbedød. Men dette har man dessverre heller ingen kontroll over. Ingen har mulighet til å overvåke pusten til barnet sitt 24/7. Det eneste man som foreldre kan gjøre er å sørge for et godt sove miljø, og trygg samsoving om man gjør dette. Det reduserer i alle fall risikoen betraktelig, selv om den er minimal fra før.

Når det kommer til meg selv og vårt barn så bekymrer jeg meg inne i mellom. Han ble nettopp 1 år, så regnes ikke som baby lenger, men de første ukene og mnd var jeg mest bekymret for krybbedød. Jeg sjekket pusten hans ofte mens han sov, men jeg stod ikke opp midt på natta hvis jeg sov. Ettervært sjekket jeg pusten hans færre ganger, fordi jeg forstod at enkelte ting er utenfor min kontroll. 

Den andre bekymringen jeg har hatt er at han har slitt med reflux, og sliter fortsatt med det. Det har også vært mye magevondt, og mye utredninger. Men det er bekymringer som er gjeldene her og nå, og mest sannsynlig ikke om 10 år.

Av og til får jeg derimot bekymringer som:

- barnet dør i en ulykke, eller blir pleietrengende resten av livet. (Så hemmet at hjernen ikke fungerer i det hele tatt omtrent) 

- barnet drukner (går inn under ulykke, men den tanken kommer nok mer av at da jeg var tenåring så mistet jeg en slektning i drukning som var 4 år)

- barnet tar selvmord (kommer også av jeg har mistet noen i selvmord. Riktignok var vedkommende voksen da det skjedde, men han har jo vært et barn tidligere)

- jeg faller på isen på vinteren, og mister taket på vogna slik at vogna triller avgårde nedover bakken her.

- barnet får ikke venner i bhg/på skolen. Det kommer av at jeg har slitt med det sosiale i flere år, og jeg ble ertet av og til. Jeg ønsker ikke at barnet vårt skal oppleve det samme.

..

Uansett så er dette tanker jeg ikke vier så mye til. Noe av det kan jeg kontrollere til en viss grad i noen år. Enn lar feks små barn bade alene, eller man har alltid på de redningsvest hvis man er på en brygge feks. Og så lærer man barna Ettervært å svømme feks. Derimot når barnet er så stort at det kan dra sammen med venner på stranda/i svømmehallen så er det ute av min kontroll igjen på en måte.

Når det gjelder feks bil ulykker, kan jeg feks kontrollere noe av sikkerheten. Feks sørge for at barnet et spent fast, og at jeg kjører forsvarlig. Jeg kan derimot ikke kontrollere helt at noen andre kjører inn i meg dessverre. Det jeg også kan gjøre er å lære barna å se seg for, før han skal krysse veien nær han blir gammel nok. Resten får jeg egentlig ikke kontrollert så mye. 

..

En vil gjerne beskytte barna sine mot alle farer som finnes i verden, men det går som sagt ikke. Det beste man kan gjøre er å fokusere på det som er her og nå, og ikke la evt fremtidige bekymringer ta overhånd. De fleste bekymringene blir heldigvis aldri virkelige.

 

 

[AnonymBruker]

Nei. Ikke spesielt bekymret. Det ville hindret barnet i å leve.

Anonymkode: bf018...cc5

[AnonymBruker]

Ja.. Hadde det ganske intens i begynnelsen, nå gikk fødselen bra. 

Jeg datt i trappa på termindatoen, og før det kjente jeg rier, med første fødte jeg samme dag jeg kjente samme riene, og slimproppen hadde gått, så jeg var sikker på at jeg kom til å føde den dagen.. Så datt jeg. Jeg ble så redd og ringte føden. De ville ha meg inn asap. Det gikk heldigvis fint og fødselen startet naturlig og gikk fint. 

Han hadde gulsott, og måtte ligge i sånn seng.. 

Det var frem og tilbake på sykehuset i flere dager pga blodprøver. Vi var borti en fra laben som var litt ekkel og hardhendt med babyen min... 

Jeg ble veldig sliten psykisk, og så lei meg for at jeg ikke fikk så mye tid til å ligge ved siden av lille og nyte.. 

Samtidig var jeg veldig redd for at det skulle være noe med ham som skulle gjøre det vanskelig for ham. En nevø av meg har symptomer på psykisk utviklingshemning, og av en eller annen grunn sammenlignet jeg sønnen min med nevøen min.. 

Det var mye bekymringer, samtidig som at min lille baby virket så utrygg. Altså, ingen babyer er født trygge, det er vår oppgave å trygge dem, så jeg tenkte det at han trengte tid. 

Han gråt masse da han lå på stellebordet og skulle bade, så jeg brukte tid på å gjøre det til en fin situasjon, og jeg trøstet mye og fokuserte på å gi masse nærhet. Virker som det funket fint, men jeg ser at han er av den sensitive typen sammenlignet med storesøster, og det gjør meg kanskje ekstra følsom.. 

Jeg skjønner deg veldig godt, og jeg skulle ønske jeg selv fikk ut fingeren og snakket med noen om dette, for det går ikke å gå rundt å være ekstremt bekymret.

Anonymkode: c1875...572

[KjøttOPP]

Du bør passe deg så du ikke blir en slik "helikopter-forelder". Trygg base og trygg havn er en fin pendling, men barnet må prøve og feile på egen hånd. Er godt ment å beskytte, men det skader barnet når du blir overbeskyttende.