Til dere foreldre:

[AnonymBruker]

Hva var tanken bak mine foreldres måte å takle min oppvekst på?

 

Ett av mine første minner fra da jeg var liten er et besøk hos ei venninne i barnehagen. Da jeg var hos henne måtte på do, og godtok hjelp til å tørke meg når moren til vennen min spurte. I doskåla var dovannet rødt. Mørkt rødt. Jeg vil nok tro at moren ble veldig bekymret og overrasket. Når vi var ferdige så sa hun noe sånn som dette: «Vet foreldrene dine om det her?» eller «Når du kommer hjem, så sier du ifra til mamma om dette, ok?». Jeg svarte «ja». Jeg sa aldri dette til foreldrene mine.

Helt fra da jeg var liten har jeg vært overvektig. Var dette min feil? Var dette mitt ansvar? Heldigvis ble jeg moden nok for noen år siden til å vite at NEI, dette er ikke min feil. Jeg som ei 9-10 år gammel jente har ikke ansvar for å holde meg innenfor mine daglige kalorier eller å si nei til is på stranda når vi er på ferie. Når jeg var rundt 9-10 års alderen satt pappa seg på sengekanten og nærmest ramset opp alt som var feil ved meg. Jeg brukte briller på grunn av dårlig syn, jeg var overvektig fordi jeg ikke spiste sunt, jeg hadde uren hud fordi jeg ikke vasket meg (jeg nådde pubertet i veldig ung alder. Den urene huden var nok på grunn av hormoner).. you name it. 
 

Jeg har flere slike problemer som jeg ikke kommer til å nevne (fordi da blir innlegget ekstremt langt). Men det jeg har skrevet nå er vel nok til å få et innblikk i hvordan mine foreldre var.

 

La oss starte med den hendelsen da moren til ei venninne av meg hjalp meg på do. Hvor ung var jeg da med tanke på at jeg fikk hjelp til å tørke meg etter dobesøket? Hvertfall barnehagealder. Når jeg setter brikkene sammen så ser det ut som at mamma fortsatt også tørket meg etter dobesøk hjemme. Og dette med at jeg blødde så mye etter nummer 2 kan da ikke ha vært et engangstilfelle, når jeg selv nå i dag sliter veldig med fordøyelsen min. Så hvor var foreldrene mine? Hvor var pappa? Hvorfor hjalp ikke mamma meg? Hvorfor ble jeg ikke tatt med til legen? 
Etter mer enn 10 år så sliter jeg fortsatt med magen. Jeg er så forstoppet at jeg sprekker i endetarmsåpningen opptil flere ganger ved samme dobesøk. Papiret er nesten alltid rødt av blod når jeg tørker meg. Dette med at dovannet er helt rødt etter dobesøk har jeg opplevd flere ganger. Og hvor var foreldrene mine da disse problemene oppsto? 
 

 

Nå kan vi jo gå over til den kvelden da pappa satt på sengekanten og fortalte meg hva jeg måtte fikse på ved meg selv. Som en 9 åring så har du jo ikke alltid modenheten eller fornuften til å tenke på om det foreldrene dine sier faktisk er feil, ikke sant? Man stoler jo på de som har ansvar for deg, og spesielt i en så ung alder. Så jeg hørte på pappa. Han klarte å overbevise meg om at jeg var feil. At jeg måtte slanke meg. At jeg måtte bruke linser. At jeg måtte få renere hud. Så jeg begynte å telle kalorier. Jeg begynte å trene. Jeg byttet fra briller til linser. Jeg vasket huden min ihjel i håp om å få finere hud. Hvor var foreldrene mine? Hvor var mamma? Hvor var pappa? Jo. Det vet jeg faktisk. De sto på sidelinjen og heiet på meg. Heiet på at jeg telte kalorier hver dag og gikk litt ned i vekt. Heiet på at jeg «endelig» ble kvitt de «fæle» brillene. Heiet på at jeg dusjet hver eneste dag og tørket ut huden min fullstendig. Og dere lurer sikkert på om jeg fortsatt gjør dette. Jada, hver eneste kalori blir telt. Linsene er på, uansett om de lager dype groper i øynene mine. Huden min får fortsatt tilført produkter og blir grundig vasket i frykt for at jeg skal få utbrudd.
 

Nå som dere har fått et innblikk i hvordan en bitteliten del av min oppvekst har vært, så må jeg spørre: Hva faen er galt med foreldrene mine? Og jeg mener dette seriøst. Hvorfor i helvete tok de ikke vare på meg? Hvorfor måtte jeg ha ansvar for å oppdra meg selv og lære teknikker for å sikkert ta vare på meg selv? Det er jo ikke sånn det skal være.

At jeg i utgangspunktet sitter på kvinneguiden og spør om dette er jo en STERK rød varsellampe. Jeg trengte og trenger fortsatt hjelp. Så hvorfor er ikke foreldrene mine der for meg? Vil de meg ikke noe godt? Er jeg liksom bare avkommet deres som de vil perfeksjonere fordi de selv er mislykka? 

 

Jente 15

Anonymkode: 02e82...278

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Hva var tanken bak mine foreldres måte å takle min oppvekst på?

 

Ett av mine første minner fra da jeg var liten er et besøk hos ei venninne i barnehagen. Da jeg var hos henne måtte på do, og godtok hjelp til å tørke meg når moren til vennen min spurte. I doskåla var dovannet rødt. Mørkt rødt. Jeg vil nok tro at moren ble veldig bekymret og overrasket. Når vi var ferdige så sa hun noe sånn som dette: «Vet foreldrene dine om det her?» eller «Når du kommer hjem, så sier du ifra til mamma om dette, ok?». Jeg svarte «ja». Jeg sa aldri dette til foreldrene mine.

Helt fra da jeg var liten har jeg vært overvektig. Var dette min feil? Var dette mitt ansvar? Heldigvis ble jeg moden nok for noen år siden til å vite at NEI, dette er ikke min feil. Jeg som ei 9-10 år gammel jente har ikke ansvar for å holde meg innenfor mine daglige kalorier eller å si nei til is på stranda når vi er på ferie. Når jeg var rundt 9-10 års alderen satt pappa seg på sengekanten og nærmest ramset opp alt som var feil ved meg. Jeg brukte briller på grunn av dårlig syn, jeg var overvektig fordi jeg ikke spiste sunt, jeg hadde uren hud fordi jeg ikke vasket meg (jeg nådde pubertet i veldig ung alder. Den urene huden var nok på grunn av hormoner).. you name it. 
 

Jeg har flere slike problemer som jeg ikke kommer til å nevne (fordi da blir innlegget ekstremt langt). Men det jeg har skrevet nå er vel nok til å få et innblikk i hvordan mine foreldre var.

 

La oss starte med den hendelsen da moren til ei venninne av meg hjalp meg på do. Hvor ung var jeg da med tanke på at jeg fikk hjelp til å tørke meg etter dobesøket? Hvertfall barnehagealder. Når jeg setter brikkene sammen så ser det ut som at mamma fortsatt også tørket meg etter dobesøk hjemme. Og dette med at jeg blødde så mye etter nummer 2 kan da ikke ha vært et engangstilfelle, når jeg selv nå i dag sliter veldig med fordøyelsen min. Så hvor var foreldrene mine? Hvor var pappa? Hvorfor hjalp ikke mamma meg? Hvorfor ble jeg ikke tatt med til legen? 
Etter mer enn 10 år så sliter jeg fortsatt med magen. Jeg er så forstoppet at jeg sprekker i endetarmsåpningen opptil flere ganger ved samme dobesøk. Papiret er nesten alltid rødt av blod når jeg tørker meg. Dette med at dovannet er helt rødt etter dobesøk har jeg opplevd flere ganger. Og hvor var foreldrene mine da disse problemene oppsto? 
 

 

Nå kan vi jo gå over til den kvelden da pappa satt på sengekanten og fortalte meg hva jeg måtte fikse på ved meg selv. Som en 9 åring så har du jo ikke alltid modenheten eller fornuften til å tenke på om det foreldrene dine sier faktisk er feil, ikke sant? Man stoler jo på de som har ansvar for deg, og spesielt i en så ung alder. Så jeg hørte på pappa. Han klarte å overbevise meg om at jeg var feil. At jeg måtte slanke meg. At jeg måtte bruke linser. At jeg måtte få renere hud. Så jeg begynte å telle kalorier. Jeg begynte å trene. Jeg byttet fra briller til linser. Jeg vasket huden min ihjel i håp om å få finere hud. Hvor var foreldrene mine? Hvor var mamma? Hvor var pappa? Jo. Det vet jeg faktisk. De sto på sidelinjen og heiet på meg. Heiet på at jeg telte kalorier hver dag og gikk litt ned i vekt. Heiet på at jeg «endelig» ble kvitt de «fæle» brillene. Heiet på at jeg dusjet hver eneste dag og tørket ut huden min fullstendig. Og dere lurer sikkert på om jeg fortsatt gjør dette. Jada, hver eneste kalori blir telt. Linsene er på, uansett om de lager dype groper i øynene mine. Huden min får fortsatt tilført produkter og blir grundig vasket i frykt for at jeg skal få utbrudd.
 

Nå som dere har fått et innblikk i hvordan en bitteliten del av min oppvekst har vært, så må jeg spørre: Hva faen er galt med foreldrene mine? Og jeg mener dette seriøst. Hvorfor i helvete tok de ikke vare på meg? Hvorfor måtte jeg ha ansvar for å oppdra meg selv og lære teknikker for å sikkert ta vare på meg selv? Det er jo ikke sånn det skal være.

At jeg i utgangspunktet sitter på kvinneguiden og spør om dette er jo en STERK rød varsellampe. Jeg trengte og trenger fortsatt hjelp. Så hvorfor er ikke foreldrene mine der for meg? Vil de meg ikke noe godt? Er jeg liksom bare avkommet deres som de vil perfeksjonere fordi de selv er mislykka? 

 

Jente 15

Anonymkode: 02e82...278

Hei ts! ♥️ Har du helsesøster på skolen du kan snakke med? Eller en annen trygg voksen person? 
 

 

Ikke alle er skikket til å være gode foreldre. Noen av oss får ræva foreldre, du er en av dem. Og det er jeg lei meg for. Men du er god nokk, du kan få til alt du vil. Du er ei sterk jente! ♥️ Jeg heier på deg!! 

Anonymkode: c6c97...4bd

[AnonymBruker]

Eneste jeg kan si er at du kommer til å klare deg på tross av dine foreldre, du setter allerede spørsmålstegn ved deres omsorgsevne og ser i så ung alder at det de har holdt på med er omsorgssvikt. ❤️

Mange av oss som har hatt ræva foreldre, er ikke noen god forklaring på hvorfor de er som de er. Noen er bare dritt, noen er slik på grunn av egen oppvekst, noen på grunn av rus eller psykiske problemet, noen er som et kinderegg de har all dritten.  Uansett, det unnskylder ingenting.

Anonymkode: 0ae69...d08

[Sunnys]

Du er 15 år og mens jeg leste innlegget trodde jeg du var voksen. Du skriver på en voksen måte, du er reflektert og høres veldig smart og oppegående ut! 
Selv om noen sier til deg at du er slik eller slik, betyr ikke det at det er sant. Det er hva du selv tenker om deg selv som betyr noe, ikke hva andre mener. 
Noen barn er større enn andre, og slik er det bare. Noen barn er veldig tynne, det betyr ikke at de ikke får mat hjemme. Alle har ulik matlyst m, forbrenning og kroppsfasong. 
Din kropp er din kropp, ingen andres. Du bestemmer selv over kroppen din. 
Tenker at dine foreldre har bommet skikkelig på måten de har formidlet dette til deg på. 
jeg er mamma til en 12 åring, og må minne han på å dusje da han har kommet i den alderen at han svetter. Huske å skifte bokser og ny t skorte hver dag, og bruke deo. Dette for å hjelpe han å holde styr på hygienen sin. Det er måten en sier det på som utgjør om barna føler det er en positiv veiledning eller om det er kritikk og sårende. Voksne har et stort ansvar for hvordan vi snakker med ungdommene våre. 
Regner med det er dine foreldre som har kjøpt disse brillene til deg, om du vil ha briller eller linser er helt opp til deg å bestemme. Det er fortsatt din kropp. 
På skolen din har dere helsesøster, hun kan du snakke med og sortere tanker og følelser rundt dette. Hun har også taushetsplikt. 
Som jeg skrev innledningsvis høres du ut som ei oppegående, sterk, klok og smart jente. Uansett hva foreldrene dine har gjort feil kommer du til å klare deg veldig godt i ungdomstiden din, og senere voksen. 
Heier på deg jeg ❤️💪🏼

[AnonymBruker]

Du er reflektert og moden, så jeg er sikker på at du står pp stødige bein og ikke lar deg vippe av pinnen.

Jeg ville pratet med helsesøster/fastlege. Du kan dra til legen alene når du er 15, helsesøster skal alltid være tilgjengelig. Eventuelt noen andre i familien du kan åpne deg for.

Jeg selv har hatt en mor som fulgte meg lite opp, var mer opptatt av at huset var plettfritt. Jeg kom tidlig i puberteten, som vil si at svettelukt, fett hår osv også kom tidlig. Hun påpekte ofte at håret var fett og at jeg luktet svette, det var kritikk og ikke hjelp. Hun kunne forklart meg hva dette innebar, fortelle om at man nå må dusje oftere, bruke deoderant og kanskje kjøpt en parfyme jeg hadde likt.

jeg var også litt lubben i førskolealder, en utenlandsk dame hadde sagt det til min mor, så kom min mor til meg 8-9 år og sa at denne damen hadde fortalt henne at jeg var tykk. Så jeg ba min mor om å hjelpe meg, fortelle meg hva jeg kunne spise og ikke. Hun sa ja, men hjalp meg aldri. 
 

sport fikk jeg heller aldri drive med, det kostet penger og foreldre måtte stille opp på dugnader så det var uaktuelt. Min mor hadde nok med å jobbe og holde huset plettfritt mens min far hadde nok med jobb og passe meg og mine søsken..

Det er tydelig at mine og dine foreldre ikke er særlig interesserte i å ha ansvaret for barn. Jeg har et godt forhold til mine den dag i dag, men nå står jeg på egne bein. De hjelper gjerne til både økonomisk og praktisk i dag, men når jeg ser tilbake på det så var nok min mor psykisk syk i oppveksten noe som er helt annerledes i dag. Hun har energi og har det bra i dag, noe jeg er veldig glad for mtp mine barn og hennes barnebarn.

Anonymkode: 2e8ce...b53