Er det håp for oss, eller bør jeg vurdere brudd?

[AnonymBruker]

Jeg: opplevd misbruk i ung alder og har utviklet en personlighetsforstyrrelse (unnvikende personlighetsforstyrrelse). Jeg legger mye fokus på selvutvikling og terapi, spesielt de siste to årene, fordi jeg vet at jeg kan bli frisk fra dette om jeg gjør en innsats. Jeg har også fokus på å ikke bruke samboer som terapeut, det bruker jeg min psykiater til. Jeg har noen ganger vanskelig for å delta sosialt, men jeg gjør en innsats på gode dager fordi jeg vet det betyr mye for kjæresten. Jeg har behov for bekreftelse fra partnere og har ofte savnet verbal og fysisk bekreftelse. 

Han: vokst opp i et hjem hvor foreldrene ikke viste kjærlighet verken med klemmer eller ord overhodet. I datingperioden var han veldig flink med ord og berøring til å få meg til å føle meg som verdens mest spesielle kvinne. Nå, 1,5 år inn, savner jeg den versjonen av han veldig sårt. Jeg har spurt litt rundt det et par ganger i snakk om hvilke behov vi har i forholdet. Han har reagert på to forskjellig måter de tre gangene det har blitt snakket om. Enten sier han ser enig og sier at det har vært et stort problem i tidligere forhold og sier at han skal forsøke å bli bedre på komplimenter og kyss og klem, ellers går han i forsvar og mener jeg klager for mye på noe som bare er en del av han og at han ikke aner hva han skal gjøre med det. 

Problemet mitt er at jeg opplever at han blir enda mindre oppmerksom på dette etter at jeg har tatt det opp. Nå begynner jeg å forstå at det er kanskje slik at dess mer man ber om nærhet, dess mindre ønsker den andre å gi det og trekker seg mer unna. Jeg synes bare det er så vanskelig å forstå, fordi jeg tar tilbakemeldinger fra partner ekstremt alvorlig - for alvorlig, jeg gjør virkelig alt jeg kan for å forbedre meg og jeg jobber med å ikke la det ødelegge meg ref diagnosen min.

Jeg kan si at jeg har også forsøkt å ikke gi han noe nærhet eller lignende, men vi ender da opp med å være som roommates.. Han ser ikke ut til å ha noe behov for nærhet i hverdagen. 

Jeg elsker sex og jeg er submissive i senga, men nå begynner jeg å føle sterkt på det at jeg trenger nærhet for å føle meg komfortabel med sexlivet vårt. Forrige prat vi hadde for en uke siden nevnte jeg denne delen for første gang. Han virket forvirret som om han genuint ikke forstod hvordan det henger sammen, men virket oppriktig i ønsket om å forbedre seg.

Føler likevel at han er like distansert som vanlig nå i hverdagen, om ikke mer. 

Bør jeg rett og slett bare innse at vi har for forskjellige behov og ønsker på dette planet? Det er så vondt når jeg vet at han kan når han vil.. men jeg forstår at det nok heller var en del av innlært oppførsel, altså slik han vet at man bør oppføre seg når man forfører noen. 

Jeg håper så sårt på en mirakelløsning for jeg elsker denne mannen

Anonymkode: 7898c...1ec

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Jeg elsker sex og jeg er submissive

Underdanig, mener du?

Anonymkode: c7a29...600

[Mann39nord]

Kom deg unna fort som vinden. Jeg kommer fra ei dame som aldri klarte å vise kjærligheten sin ovenfor meg.  Uansett om hun prøvde. Det blir ikke bedre. Snart værre med åra. 

[AnonymBruker]

8 hours ago, AnonymBruker said:

Underdanig, mener du?

Anonymkode: c7a29...600

Ja

Anonymkode: 7898c...1ec

[Gjest Wilmar]

Tja. 

Du sier du elsker han. Men klarer du på sikt å leve med noen som ikke viser kjærlighet på den måten du har behov for? Og er det bra for din tilfriskning? 

Siden du har den bakgrunnen du har ville jeg nok ha leitet etter akkurat den personen som kan møte dine behov. Det synes jeg du fortjener. 

Endret 8. oktober 2021 av Wilmar

[AnonymBruker]

Han kan ha avlært et behov for nærhet og hudkontakt i barndommen. Jeg er litt sånn selv (kvinne), og glemmer å vise min mann fysiske kjærtegn. Sier fine ting da, men han føler det blir for lite. Med barna er jeg veldig fysisk, det er kanskje et eget instinkt. Men er blitt flinkere med mannen fordi han tar det opp.

Men altså; det er ikke sikker han er sånn med vilje men jeg synes det er litt dårlig at det blir verre av at du tar det opp. Litt typisk mange menn at de gjør det motsatte av hva kvinner ønsker. Selv jobber jeg altså med saken og det burde din mann også gjøre - SÆRLIG siden du sliter med ettervirkninger fra overgrep. Synes dere skal gå i terapi sammen. 

Anonymkode: d1e38...071