Jeg blir tante snart

[Gjest ikkeinnl.]

Lillesøstera mi ble lagt inn på fødeavdelingen for noen timer siden, og siden da har jeg ikke klart stoppe å gråte....

Høres helt banalt ut, har gledet meg noe utrolig til dette skulle skje, og så får jeg denne uventede reaksjonen.. Er skremt over meg selv..

Mye av grunnener at jeg skulle ønske det var meg, min mann og jeg har prøvd i 1 år å bli gravid, men har ikke klaffet til nå...

Jeg brast i gråt med en gang jeg fikk beskjeden om at fødselen var igang, og klarer ikke stoppe, hadde aldri trodd jeg skulle reagere sånn...

Har helt fra begynnelsen har jeg vert kjempeglad (bortsett fra litt godhjertet misunnelse) og handlet på klær og utstyr til henne, og følt meg temmelig forberedt på at hun kom til å få det jeg ønsker meg aller mest...

Her sitter jeg gift, med fast jobb og hus, men uten spire i magen, hun er alene, student og bor hjemme og nå sannsynligvis om et par timer - mor.

Uff, nå triller tårene igjen, skulle bare ønske det var meg......

:cry:

Noen som har opplevd det samme?

[Gjest Gjest_Michelet]

Heia:)

føler med deg, selv om jeg ikke har opplevd det samme,krysser fingrene for at det snart er din tur:)

[Siam]

Sikkert en helt normal reaksjon. Det er mange følelser på en gang, og det er ikke så lett å kontrollere hvordan man skal reagere.

Det går seg nok til.

Håper dere får klaff snart.

[monja]

Har ikke opplevd det samme, men jeg forstår veldig godt reaksjonen din. Krysser fingre for at det klaffer for dere snart.

[Gjest Hulderjenta]

Jeg har opplevd noe lignende, Trådstarter! Da bestevenninnen min var gravid for noen år siden, kriblet det i meg fra jeg fikk vite det, for jeg hadde så lyst at det skulle være meg. Jeg hadde hatt lyst å bli mamma en god stund da, uten at sambo var klar, og alt eksploderte da venninnne min ble gravid. Og da tiden kom for at babyen skulle komme, skulle jeg så inderlig ønske det var meg! Men jeg hadde ikke den samme reaksjonen, jeg gråt ikke elelr noe slikt, jeg bare boblet over og verket av verpesyke, samtidig som jeg gledet meg til venninnen min skulle få babyen sin. Både gledeet meg på hennes vegne og var misunnelig, på en måte. Et par måneder senere var sambo med på tanken og vi hoppet i det. Desverre har vi ikke lykkes enda..

Grattis som tante, da Trådstarter, og lykke til videre med prøving!

[Gjest Gjest]

Forstår deg veldig godt. Broren min og samboeren venter barn snart, og vi venter på å komme igang med tredje IVF. Det var veldig tøft da vi fikk vite at de ventet barn, selv om vi naturligvis var glade på deres vegne...Gleder meg til å bli tante, samtidig som jeg også vet at jeg ikke alltid kommer til å synes det er like lett å forholde meg til deres familielykke...Har ikke mange råd å komme med, men vil bare si at jeg forstår deg godt!

[LilleMy28]

Er oppe i nesten samme situasjon som deg, jeg er etablert og vi prøver uten resultat, hun er ung uten jobb, med sambo, men ikke verdens beste forhold.

Jeg gråt i nesten et halvt år, var sur og tverr. Fødselen var jeg nesten likegyldig til, følte meg skikkelig slem.

Men nå har jeg vært tante i noen uker og den lille babyen er verdens herligste, i starten var jeg bare sjalu, men etter noen minutter i armene mine ble jeg helt forelsket i den lille.

Ikke føl deg slem eller dum for å ha den reaksjonen du har, det er andre som er akkurat som deg på dette. Etterhvert vil du elske ditt nye tantebarn. Og forresten har jeg hørt at nærkontakt med en nyfødt baby er et kjerringråd for å gjøre deg ekstra fruktbar

[Gjest ¤Escada¤]

Hmm... ikkje så lett det der når en ønsker seg så sterkt sjøl liksom.. Ene broren min har nettopp fått og han andre broren min skal visst ha også nå... Så sitter eg her og råtner av misunnelse.. I tillegg har venninnene mine begynte å få seg unger.. den ene vninna ettter den andre.. noen har og fått el e på vei m. nr. 2...,Veldig festelig å sitte å se på alle de små sjønne ungene deres.. blir av og til nesten på gråten av å kikke på de.. Føler meg SÅ teit da..

[Lassie]

Jeg har ikke opplevd akkurat det samme, men jeg vil sende deg en god klem likevel.

Jeg slet litt med tårene på jobben i dag, fordi da kom det to av mine kolleger innom. Begge de har 4 uker gamle babyer nå, som de hadde med seg. Jeg fikk holde begge to, og jeg kjente at tårene sprengte rimelig bra bak øyelokkene. Jeg synes det er så koselig og er veldig glad på deres vegne, men likevel er det vondt. Særlig fordi hun ene ble gravid med en gang hun sluttet på pillen, hun rakk ikke ha mensen en eneste gang først. Det smerter meg nok mest, fordi jeg vet at sist prøvde jeg (med exen) et halvt år før det lyktes (SA med tvillinger) og nå har Lassiemannen og jeg prøvd i et år uten å lykkes. Da er det vondt å se at for andre går det så lett som fot i hose.. Livet er urettferdig dessverre. Og det verste av alt er at jeg kan ikke si til meg selv at det blir vår tur heller, for det vet jeg ikke rett og slett...

Men som sagt, er med på hvordan du har det og føler det - sender deg en kjempestor

[Imax]

Det går over! Da jeg fikk vite at venninnen min ble gravid ved første forsøk, ble jeg SKIKKELIG sint og gråt og gråt (gikk lang tur med bikkja så ingen skulle se disse håpløse følelsene... ). Men det gikk ganske greit over etter hvert. Nå er jeg mye roligere når jeg hører folk blir gravide og får barn, for nå forstår jeg (ikke bare med huet...) at andres graviditet er helt uavhengig av om vi får barn eller ikke. Så gråt i vei nå, møt opp på sykehuset stolt som en hane over å ha blitt tante. Du kommer til å elske å være tante og glede deg på vegne av søsteren din.

Lykke til med prøvingen og gratulerer som tante!

[zmurfette]

Å ja, jeg kjenner meg igjen!

Var gjennom min tredje MA på 11 måneder for et par uker siden - og min svigerinne skal ha barn om ikke så lenge. Synes det hele er litt vanskelig, for på den ene siden er jeg kjempeglad for at de skal ha barn og at jeg skal bli tante, samtidig er det knalltøft å høre at alt gikk strålende på UL for henne en uke etter at jeg selv har mistet. Synes verden er steinurettferdig - hadde det gått bra første gang hadde vi hatt barn nå...

Dessverre har jeg ingen gode råd og tips, jeg synes verden er slem, men forstår at jeg må akseptere at det er sånn det er. Selv om det er vanskelig og jeg derfor hyler og skriker litt innimellom....

[Gjest Gjest]

Skjønner deg så sinnsykt godt!!!

For meg gjør det ekstra vondt når de som skal få barn er like "klar" for barnet som jeg.. som f.eks snakker om hvordan det "nok skal gå greit" når jeg vet at jeg ville vært overlykkelig..