Boligjakten sliter på forholdet

[AnonymBruker]

Dette høres dumt ut, men nå er vi engang der at vi ikke klarer helt å bli enige om boligkjøp, og diskusjonene rundt dette er blitt ganske negative i det siste.

Vi har vært sammen noen år, er forlovet, og eier hver vår leilighet i gåavstand til hverandre, så vi bor så og si sammen mesteparten av tiden. Han har et barn fra før som er hos ham fire kvelder annenhver uke. Vi er i Oslo-markedet med alt det innebærer, og har heldigvis et ganske solid budsjett, men er nå i en situasjon at det rett og slett er veldig få objekter ute. 

Vi har hatt mange diskusjoner om hva vi trenger i en bolig, men jeg føler han virrer frem og tilbake. En dag sier han at han har tenkt litt, og mener vi ikke skal være så bundet av antall kvadratmeter, og heller se på en god planløsning. Så ser vi på et objekt, og det er bare ikke stort nok. Jeg finner et objekt jeg elsker, og han mener det ikke går fordi det ikke er parkering. Så finner han plutselig noe han liker, og det spiller ingen rolle at det ikke er parkering, for «her finner han gateparkering». Og så videre. Det er jeg som finner steder jeg liker og spør om han vil på visning, aldri motsatt. 

Nylig fant jeg et sted som jeg syntes var nydelig, og tikker mange av boksene som vi ser etter – og spesifikt for barnet hans. Han virket i utgangspunktet positiv, og jeg drøftet det litt med mine foreldre (som har mye erfaring i markedet), og som også mente det var et godt kjøp. Jeg sender litt meldinger med mannen om vi skal dra på visning, og plutselig har han masse innsigelser. Alt er galt, det er for mye oppussing, men vi «kan godt se på det». Jeg ber ham være helt konkret – hvis han ikke er interessert, si det med en gang, så jeg slipper å kaste bort tid på visning, se på planløsning og bygge opp håpet, slik jeg gjorde sist. Han sier at det er uaktuelt for ham, vi dropper det. 

Jeg snakker med moren min og sier vi ikke skal se på objektet likevel. Hun sier det virker som vi har ulike krav og forventinger. Så spør hun om han «egentlig vil flytte sammen i det hele tatt». Jeg sier at jeg tror da det, men ble veldig lei meg. Dette er noen få dager etter at foreldrene mine vært på middag med ham og meg, og jeg føler nå at de sitter igjen med et slags inntrykk av at han er litt ambivalent, og egentlig vil bli værende der han bor. Jeg lurer på om de har fanget opp noe jeg ikke har fanget opp.

Jeg nevnte dette for ham, om han egentlig vil flytte sammen, og han ble sur, og mente jeg var helt tullete. At han ikke hadde skaffet megler og fått takst hvis ikke han var seriøs, og at vi finner noe til slutt.

Vi snakker om barn, og jeg har sluttet på prevensjon. Han mener vi har nok av tid, og om jeg skulle bli gravid, så er det jo ni måneder til barnet kommer. Men jeg vil ikke stresse med salg, eller stå uvitende om ny bolig som gravid, og jeg vil ha roen rundt å sette i stand et felles hjem. Jeg føler at han ikke tar dette på alvor fordi en eventuell graviditet ikke skjer med ham, fysisk. 

I kveld har jeg bare vært lei meg. Jeg føler ikke vi kommer noen vei. Vi kan selvsagt ikke kjøpe et hjem som den ene ikke vil ha. Men hvordan vet jeg at det kommer noe vi begge vil ha, og at han ikke bare vil ha noe imot alt som dukker opp? 

Anonymkode: 5afc9...453