Aware parenting

[AnonymBruker]

Noen som har hørt om dette? Jeg følger noen på instagram som hyller denne "oppdragelses-metoden". Så vidt jeg finner ut er det en enkelt psykolog som baserer metoden på egne erfaringer. Et viktig prinsipp er at barna skal få lov til å uttrykke seg gjennom gråt, og foreldrene skal speile og holde dem, men ikke prøve å regulere (forutsatt at alle fysiske behov er oppfylt). Prøve å ikke bysse, synge eller gjøre andre ting for å roe barna. Er det bare jeg som syns dette høres litt skummelt ut, hvordan skal barna lære å regulere seg selv da? Ifølge et intervju med hun som har insta-kontoen Mjukt Liv, så er det viktigere at barna får uttrykt følelsene sine enn at de skal regulere dem (det kan man tydeligvis lære senere).. finner ikke så mye når jeg googler metoden, verken kritikk eller forskning som backer opp. Skulle gjerne sett noen kritiske øyne på dette! 

Anonymkode: eb47b...19d

[AnonymBruker]

Jeg tenker at barnet fint kan få uttrykke følelsene sine, selv om det får trøst. Det er jo heller ikke slik at barnet slutter å gråte umiddelbart om man bysser eller synger litt for dem. Det å få trøst oppleves jo også som trygt og godt, for meg hadde det vært helt feil å bare holde et gråtende barn uten å si noe, bysse litt, klemme feks. 

Anonymkode: fe455...e16

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Noen som har hørt om dette? Jeg følger noen på instagram som hyller denne "oppdragelses-metoden". Så vidt jeg finner ut er det en enkelt psykolog som baserer metoden på egne erfaringer. Et viktig prinsipp er at barna skal få lov til å uttrykke seg gjennom gråt, og foreldrene skal speile og holde dem, men ikke prøve å regulere (forutsatt at alle fysiske behov er oppfylt). Prøve å ikke bysse, synge eller gjøre andre ting for å roe barna. Er det bare jeg som syns dette høres litt skummelt ut, hvordan skal barna lære å regulere seg selv da? Ifølge et intervju med hun som har insta-kontoen Mjukt Liv, så er det viktigere at barna får uttrykt følelsene sine enn at de skal regulere dem (det kan man tydeligvis lære senere).. finner ikke så mye når jeg googler metoden, verken kritikk eller forskning som backer opp. Skulle gjerne sett noen kritiske øyne på dette! 

Anonymkode: eb47b...19d

Foreldre regulerer jo ikke følelsene til barn, men lærer barna å selvregulere gjennom trøst? Det gir jo ingen mening... 

Anonymkode: 1bf87...c16

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Noen som har hørt om dette? Jeg følger noen på instagram som hyller denne "oppdragelses-metoden". Så vidt jeg finner ut er det en enkelt psykolog som baserer metoden på egne erfaringer. Et viktig prinsipp er at barna skal få lov til å uttrykke seg gjennom gråt, og foreldrene skal speile og holde dem, men ikke prøve å regulere (forutsatt at alle fysiske behov er oppfylt). Prøve å ikke bysse, synge eller gjøre andre ting for å roe barna. Er det bare jeg som syns dette høres litt skummelt ut, hvordan skal barna lære å regulere seg selv da? Ifølge et intervju med hun som har insta-kontoen Mjukt Liv, så er det viktigere at barna får uttrykt følelsene sine enn at de skal regulere dem (det kan man tydeligvis lære senere).. finner ikke så mye når jeg googler metoden, verken kritikk eller forskning som backer opp. Skulle gjerne sett noen kritiske øyne på dette! 

Anonymkode: eb47b...19d

Dette beskriver jo Gottman som grenseløse foreldre, de som anerkjenner barns følelser, men ikke gir barna verktøy eller veiledning til å komme seg ut av følelsene. Er en del forskning på at disse barna ikke kommer så veldig godt ut av det, på samme måte som foreldre som er negative til barns følelser. 
 

Har sett eksempler på grenseløs oppdragelse i nær familie. Barnet hylgriner for ingenting og foreldrene rommer dette, men barnet blir helt hjelpesløst oppslukt av sine egne følelser og har ingen verktøy til å komme seg ut av dem. 
 

Barn lærer seg jo selvregulering ved å få roe seg med voksne. Og de lærer seg at følelser går over når de voksne avleder litt. 

Anonymkode: 1bf87...c16

[AnonymBruker]

Ts her. Interessant at det er flere skeptiske. Noe som særlig gjør meg skeptisk, er at foreldrene oppfordres til å gå i mot sitt foreldre-instinkt: jeg vil jo si at det er veldig naturlig for oss å bysse, synge, hysje, eller gjøre det vi kan for å få barnet til å slutte å gråte. Er det ikke? I intervjuet jeg hørte snakker hun om at det vil være tungt for foreldrene å la barnet gråte ut følelsene i starten. "Kanskje klarer man bare å høre på gråten i noen minutter de første gangene", men at man etter hvert vil orke å la barnet gråte lengre. Jeg syns dette høres skummelt ut, jeg! Stakkars barn...? 

Anonymkode: eb47b...19d

[Raven.Writingdesk]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Dette beskriver jo Gottman som grenseløse foreldre, de som anerkjenner barns følelser, men ikke gir barna verktøy eller veiledning til å komme seg ut av følelsene. Er en del forskning på at disse barna ikke kommer så veldig godt ut av det, på samme måte som foreldre som er negative til barns følelser. 
 

Har sett eksempler på grenseløs oppdragelse i nær familie. Barnet hylgriner for ingenting og foreldrene rommer dette, men barnet blir helt hjelpesløst oppslukt av sine egne følelser og har ingen verktøy til å komme seg ut av dem. 
 

Barn lærer seg jo selvregulering ved å få roe seg med voksne. Og de lærer seg at følelser går over når de voksne avleder litt. 

Anonymkode: 1bf87...c16

Vet du hva, når du skriver dette innser jeg at jeg også kjenner folk som driver med dette, har bare aldri visst at det hadde et navn. For meg som foreldre er det helt unaturlig måte å oppdra barn på, har alltid stusset over hva det er for motiv slike foreldre har, men med denne tråden så ga det faktisk mer mening. (Jeg er dog fortsatt like uenig i denne måten å oppdra på) - I det «groveste» tilfellet ser jeg faktisk nøyaktig hva du beskriver: barna der sliter med å komme seg ut av negative følelser fordi de har ingen verktøy. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Ts her. Interessant at det er flere skeptiske. Noe som særlig gjør meg skeptisk, er at foreldrene oppfordres til å gå i mot sitt foreldre-instinkt: jeg vil jo si at det er veldig naturlig for oss å bysse, synge, hysje, eller gjøre det vi kan for å få barnet til å slutte å gråte. Er det ikke? I intervjuet jeg hørte snakker hun om at det vil være tungt for foreldrene å la barnet gråte ut følelsene i starten. "Kanskje klarer man bare å høre på gråten i noen minutter de første gangene", men at man etter hvert vil orke å la barnet gråte lengre. Jeg syns dette høres skummelt ut, jeg! Stakkars barn...? 

Anonymkode: eb47b...19d

Ah, men når du beskriver det slik så skjønner jeg litt hva de mener. At man som forelder må tåle å stå i barnets følelser også. At man ikke må ty til distraksjon med én gang, for som forelder vil man helst avlede for sin egen del. 

Men er det snakk om babyer eller barn? For med babyer har man jo et instinkt som tilsier at byssing og hysjing er naturlig, å vise «jeg er her for deg». Mens for eldre barn er det jo mer naturlig å la de få gråte ut i fanget - før man tar litt tak. 

Anonymkode: 1bf87...c16

[AnonymBruker]

Raven.Writingdesk skrev (3 minutter siden):

Vet du hva, når du skriver dette innser jeg at jeg også kjenner folk som driver med dette, har bare aldri visst at det hadde et navn. For meg som foreldre er det helt unaturlig måte å oppdra barn på, har alltid stusset over hva det er for motiv slike foreldre har, men med denne tråden så ga det faktisk mer mening. (Jeg er dog fortsatt like uenig i denne måten å oppdra på) - I det «groveste» tilfellet ser jeg faktisk nøyaktig hva du beskriver: barna der sliter med å komme seg ut av negative følelser fordi de har ingen verktøy. 

Ja, jeg ser foreldre som sier «vet du hva, jeg FORSTÅR SÅÅÅÅ GODT at du ble lei deg for det. Jaaa, det forstår jeg sååååå godt.» også gjør de ikke en dritt mer. Det hjelper barnet null når det gjelder å forstå at følelser går over, og det nærmest bekrefter at barnet gjerne kan være i en helt oppløst tilstand fordi de mistet en yoghurt på gulvet, at det er helt okey. 

Anonymkode: 1bf87...c16

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Ah, men når du beskriver det slik så skjønner jeg litt hva de mener. At man som forelder må tåle å stå i barnets følelser også. At man ikke må ty til distraksjon med én gang, for som forelder vil man helst avlede for sin egen del. 

Men er det snakk om babyer eller barn? For med babyer har man jo et instinkt som tilsier at byssing og hysjing er naturlig, å vise «jeg er her for deg». Mens for eldre barn er det jo mer naturlig å la de få gråte ut i fanget - før man tar litt tak. 

Anonymkode: 1bf87...c16

Ja, for det gir til en viss grad mening. At man ikke skal distrahere (heller ikke med pupp, da lærer barnet at det er mat å få når man er lei seg..). Det gjelder barn fra de er født, og til de blir eldre. Jeg kjenner jeg er mest skeptisk til å bruke det på de minste. Greit nok å ikke distrahere med å se på skjerm eller å bare overse følelsene. Men min unge er 6 uker nå og jeg bysser og synger og gir gladelig pupp eller smokk om ikke det jeg prøver først fungerer. 

Lytt gjerne til episoden om dette, podcasten heter Graviditet, fødsel og tiden etterpå. Er en av de første episodene, "la barnet gråte" heter den. 

Resten av prinsippene i metoden syns jeg høres helt legit ut. Man skal sette grenser osv. 

Ts

Anonymkode: eb47b...19d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Ja, jeg ser foreldre som sier «vet du hva, jeg FORSTÅR SÅÅÅÅ GODT at du ble lei deg for det. Jaaa, det forstår jeg sååååå godt.» også gjør de ikke en dritt mer. Det hjelper barnet null når det gjelder å forstå at følelser går over, og det nærmest bekrefter at barnet gjerne kan være i en helt oppløst tilstand fordi de mistet en yoghurt på gulvet, at det er helt okey. 

Anonymkode: 1bf87...c16

Broken cookie-moment, kalles dette i aware parenting metoden!

Anonymkode: eb47b...19d

[Raven.Writingdesk]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Ts her. Interessant at det er flere skeptiske. Noe som særlig gjør meg skeptisk, er at foreldrene oppfordres til å gå i mot sitt foreldre-instinkt: jeg vil jo si at det er veldig naturlig for oss å bysse, synge, hysje, eller gjøre det vi kan for å få barnet til å slutte å gråte. Er det ikke? I intervjuet jeg hørte snakker hun om at det vil være tungt for foreldrene å la barnet gråte ut følelsene i starten. "Kanskje klarer man bare å høre på gråten i noen minutter de første gangene", men at man etter hvert vil orke å la barnet gråte lengre. Jeg syns dette høres skummelt ut, jeg! Stakkars barn...? 

Anonymkode: eb47b...19d

Det er forskning som viser mye rart når det gjelder gråt, denne leste jeg for ikke lenge siden:

https://forskning.no/barn-og-ungdom-sovn/det-er-ikke-farlig-a-la-babyen-grate-uten-a-fa-trost-ifolge-ny-studie/1662309  
 

Denne her også bekrefter prinsippet om at barnet ikke skal få for mye trøst:

https://forskning.no/sosiale-relasjoner-barn-og-ungdom/foreldre-bor-ikke-gi-felles-trost/1011999  
 

Samtidig vet vi også at gråt er barnets språk, og jeg leste en gang en artikkel hvor to foreldre som var krisesenter/akutthjem for små barn ble intervjuet. De sa noe som satte seg sånn i meg, og det var (grovt gjengitt) - at det mest skremmende var ikke barn som var redde/hysteriske/triste, det mest skremmende (vanskeligste å takle med jobben) - var barna/babyene som ikke gråt.

De hadde sluttet å gråte fordi de hadde lært at gråt ikke førte med seg noe positivt (de fikk ikke trøst) - det kan umulig være en bra ting.

Jeg mener også det var noen her inne på KG som la ut en video av en baby som søkte blikkontakt fra sin mor, og i den ene videoen stirrer bare moren på barnet uten mimikk og den ble tydelig redd, vridde seg unna og engstelig, og i den andre videoen møter hun barnet med smil, pludrer og blikkontakt, da strekker barnet seg etter henne, smiler og ler. Kort forklart: babyen/barnet leser foreldrenes signaler og søker bekreftelse. Det er vel derfor «instinktet» i de fleste «normale» foreldre er å bekrefte det og også trøste om barnet fremstår redd/engstelig og stresset.

Jeg er enig i at det er en mellomting for alt; å være overhysterisk og «overtrøste» er ikke bra, men ikke fortell meg noe annet enn at barn som ikke har blitt møtt med omsorg og sympati vil være bedre rustet følelsesmessig enn de som har blitt møtt med dette. Skulle gjerne likt å se noe forskning på den delen også, for disse barna som ikke blir møtt med trøst tror jeg har større sannsynlighet for å utvikle en eller annen negativ personlighetsforstyrrelse, sosiopat, psykopat eller lignende, når de blir oppdratt til at man ikke møtes med omsorg ved behov for trygging. 

 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Broken cookie-moment, kalles dette i aware parenting metoden!

Anonymkode: eb47b...19d

Haha! Hva sier de til dette da?

Anonymkode: 1bf87...c16

[AnonymBruker]

2 hours ago, AnonymBruker said:

Ts her. Interessant at det er flere skeptiske. Noe som særlig gjør meg skeptisk, er at foreldrene oppfordres til å gå i mot sitt foreldre-instinkt: jeg vil jo si at det er veldig naturlig for oss å bysse, synge, hysje, eller gjøre det vi kan for å få barnet til å slutte å gråte. Er det ikke? I intervjuet jeg hørte snakker hun om at det vil være tungt for foreldrene å la barnet gråte ut følelsene i starten. "Kanskje klarer man bare å høre på gråten i noen minutter de første gangene", men at man etter hvert vil orke å la barnet gråte lengre. Jeg syns dette høres skummelt ut, jeg! Stakkars barn...? 

Anonymkode: eb47b...19d

Du mener du distraherer barnet? Det er ikke å anerkjenne følelsen, det er å feie den bort. Om det er det du gjør så må du jobeb med instinktet ditt (jeg er også en som prøver å feie det bort og jobber mye med det)

Anonymkode: f72fb...8f3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Du mener du distraherer barnet? Det er ikke å anerkjenne følelsen, det er å feie den bort. Om det er det du gjør så må du jobeb med instinktet ditt (jeg er også en som prøver å feie det bort og jobber mye med det)

Anonymkode: f72fb...8f3

Det er to helt ulike ting du skisserer. Man kan anerkjenne følelsen OG «distrahere»/trygge/avlede barnet. 

Anonymkode: 1bf87...c16

[AnonymBruker]

I noen situasjoner funker det jo fint og virker riktig for meg å distrahere også? Tenker da spesielt på tilfeller der det faktisk ikke er noen grunn til å bli lei seg, eller barnet gråter/holder på å starte å gråte mest pga de vil ha trøst eller er usikker på om situasjonen var farlig/noe å gråte for eller ikke. I slike tilfeller tenker jeg man fint kan være raskt ute med å distrahere eller si at det går bra.. det er for meg en måte å trygge barnet i at det IKKE var noe farlig som skjedde så de ikke trenger å gråte..? De må jo lære det også? Tenker typisk om de bumper seg, snubler litt (men ikke slår seg egentlig), mister noe på gulvet eller sånne småting. 

Anonymkode: 8b19f...b80

[AnonymBruker]

Jeg ser iallfall ofte at barn søker voksne med blikket når noe har "skjedd" for å liksom sjekke om det var noe å reagere på eller ikke. Tenker da barn 1-5 år ca. Men jeg vet ikke om dette er naturlig eller om det er en konsekvens av hvordan foreldrene har vært/reagert før. (opplys meg gjerne!) For meg virker jo dette som en positiv ting men ja jeg vet ikke. 

 

Anonymkode: 8b19f...b80

[Entern]

Huff...

Virker ikke noe særlig bedre enn den store farsotten fra way back when når jeg var spedbarn, dere vet, "gråter og skriker ungen om natten så la den ligge der og skrike", også kjent som sannsynligvis grunnen til masse angst i min generasjon ☹️

(Det viste seg også at "geniet" bak teorien mente at kaffe og alkohol var sunt for småbarn! Han var SPRØ🥴😵)

[Gjest Albbas]

2 hours ago, AnonymBruker said:

Det er to helt ulike ting du skisserer. Man kan anerkjenne følelsen OG «distrahere»/trygge/avlede barnet. 

Anonymkode: 1bf87...c16

 

2 hours ago, AnonymBruker said:

I noen situasjoner funker det jo fint og virker riktig for meg å distrahere også? Tenker da spesielt på tilfeller der det faktisk ikke er noen grunn til å bli lei seg, eller barnet gråter/holder på å starte å gråte mest pga de vil ha trøst eller er usikker på om situasjonen var farlig/noe å gråte for eller ikke. I slike tilfeller tenker jeg man fint kan være raskt ute med å distrahere eller si at det går bra.. det er for meg en måte å trygge barnet i at det IKKE var noe farlig som skjedde så de ikke trenger å gråte..? De må jo lære det også? Tenker typisk om de bumper seg, snubler litt (men ikke slår seg egentlig), mister noe på gulvet eller sånne småting. 

Anonymkode: 8b19f...b80

Men hvorfor mener dere at å distrahere/avlede er en god strategi? 

Det er jo det voksne gjør hvis de for eksempel drikker eller spiser bort vonde følelser. Kanskje en ekstrem sammenligning, men mekanismen er jo den samme - i stedetfor å være i følelsen og fokusere på å håndtere den eller situasjonen, skal vi fokusere på noe helt annet. Jeg forstår ikke at det er en så veldig god strategi for å lære seg å selvregulere? 

Gottmann for eksempel lærer jo IKKE bort å avlede/distrahere, men å hjelpe barnet med å håndtere følelsen og eventuelt hjelpe barnet å forsøke å løse problemet som ligger til grunn. 

Selvfølgelig gjør man ikke alt riktig alltid, men de gangene jeg ender opp med å avlede et barn med sterke følelser føler jeg veldig på at det er en snarvei jeg tar, og ikke noe jeg bør gjøre for ofte. 

Men det kan jo være vi legger forskjellig mening i begrepene her også. For meg betyr å avlede/distrahere å få fokus på noe som er helt urelatert til følelsen, slik at man glemmer den før man har regulert seg selv. Og det er ikke så lurt til vanlig. Da lærer ikke barnet selvregulering eller problemløsing. 

Hvis mitt barn ramler vil jeg for eksempel si "oida, ramla du? Opp igjen!". Hvis det så vondt ut sier jeg "oida, slo du deg?". Jeg ser ikke at barnet ramler og sier "oi, se en fugl!". Jeg gir barnet rom for å kjenne etter selv hva det føler, men jeg gjør ikke situasjonen dramatisk som noen gjør. Har en i familien som er helt ekstrem, hun hyler og roper og veiver med armene før ungene mine har truffet bakken i et fall. 😂 Da lærer de jo så klart at det å falle er skummelt og vondt. 

[AnonymBruker]

Albbas skrev (2 timer siden):

 

Men hvorfor mener dere at å distrahere/avlede er en god strategi? 

Det er jo det voksne gjør hvis de for eksempel drikker eller spiser bort vonde følelser. Kanskje en ekstrem sammenligning, men mekanismen er jo den samme - i stedetfor å være i følelsen og fokusere på å håndtere den eller situasjonen, skal vi fokusere på noe helt annet. Jeg forstår ikke at det er en så veldig god strategi for å lære seg å selvregulere? 

Gottmann for eksempel lærer jo IKKE bort å avlede/distrahere, men å hjelpe barnet med å håndtere følelsen og eventuelt hjelpe barnet å forsøke å løse problemet som ligger til grunn. 

Selvfølgelig gjør man ikke alt riktig alltid, men de gangene jeg ender opp med å avlede et barn med sterke følelser føler jeg veldig på at det er en snarvei jeg tar, og ikke noe jeg bør gjøre for ofte. 

Men det kan jo være vi legger forskjellig mening i begrepene her også. For meg betyr å avlede/distrahere å få fokus på noe som er helt urelatert til følelsen, slik at man glemmer den før man har regulert seg selv. Og det er ikke så lurt til vanlig. Da lærer ikke barnet selvregulering eller problemløsing. 

Hvis mitt barn ramler vil jeg for eksempel si "oida, ramla du? Opp igjen!". Hvis det så vondt ut sier jeg "oida, slo du deg?". Jeg ser ikke at barnet ramler og sier "oi, se en fugl!". Jeg gir barnet rom for å kjenne etter selv hva det føler, men jeg gjør ikke situasjonen dramatisk som noen gjør. Har en i familien som er helt ekstrem, hun hyler og roper og veiver med armene før ungene mine har truffet bakken i et fall. 😂 Da lærer de jo så klart at det å falle er skummelt og vondt. 

For det første har du misforstått helt det jeg har skrevet, ja.

Fordi når barnet er så lite som under 2,5-3 år så kan du ofte ikke VEILEDE verbalt det ut av situasjonen.

Men du kan veilede det ut av følelsene ved å avlede aka. rette fokus på noe annet. Du henger deg opp i begrepene «avlede/distrahere» og leser for mye (negativt) i dem. 
 

I tillegg har jeg skrevet TRE ganger at det er snakk om veileding/avleding ut av situasjonen ETTER at man har anerkjent følelsene. Distrahering kan være så enkelt som å få barnets tanker over på noe annet etter å ha gitt dem anerkjennelse og trøst. Det du snakker om er å døyve følelsene og ta fokus bort fra dem, det er ikke sammenlignbart med det jeg har nevnt opptil flere ganger her. 
 

Mange barn fortsetter gjerne å hylgrine lenge fordi de setter seg fast i følelsen, da trenger de å avledes for å komme seg ut, for mer anerkjennelse kan bare forsterke følelsen, og det er ikke alltid veiledning fungerer.
 

Gottman sier forøvrig ikke at man skal forsøke løse problemet som ligger til grunn, men hjelpe barnet å veilede seg selv i problemet...

Anonymkode: 1bf87...c16

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Du mener du distraherer barnet? Det er ikke å anerkjenne følelsen, det er å feie den bort. Om det er det du gjør så må du jobeb med instinktet ditt (jeg er også en som prøver å feie det bort og jobber mye med det)

Anonymkode: f72fb...8f3

Tenker du at byssing, synging o.l. er å distrahere dem fra følelsen? Jeg tenker at det er å hjelpe dem å komme ut av en overaktivert følelsestilstand som de ikke har egen evne til å komme ut av (regulering). Særlig gjelder dette spedbarn.

Å regelrett distrahere med "å, se på den bilen der!" Når ungen er trist/sint osv tenker jeg er noe helt annet. Og helt ok å gjøre en gang i blant, men ikke som oftest.. nå har jeg bare en liten baby da. 

Ts

Anonymkode: eb47b...19d