Hvordan skal jeg fortsette å håndtere dette? Blir helt utslitt av det? Ang. hans barn

[AnonymBruker]

Samboer har tre barn. Vi har vært sammen i tre år, samboere i ca ett år. 
Barna er 26, 23 og 18 år. 
Det går greit med hn på 23 og meg, det har det alltid gjort. Hn på 26 er veldig reservert overfor meg og snakker minst mulig til meg. Hn på 18 overser meg totalt og snakker ikke til meg overhodet. 
Slik har det vært gjennom hele forholdet. Hn på 18 har tidligere skjelt meg ut (uten grunn, var der tilfeldigvis). Er vi sammen så er det veldig slitsomt. Jeg er hyggelig, lager mat jeg vet de liker, men likevel er det kun hn på 23 som snakker med meg. Hn på 26 svarer kort hvis jeg spør om noe og hn på 18 verken ser eller snakker til meg. Svarer så vidt hvis jeg spør om noe, men uten å se på meg. Sier verken hei eller ha det og sitter konstant på telefonen under middagen. 
Nytter ikke be faren snakke med de, det evner han ikke. 
Kvier meg skikkelig for å invitere de, det er ikke trivelig i det hele tatt. Har nå prøvd i snart tre år å bli kjent med de, men det dønn umulig. 
Så hva gjør jeg? Har mest lyst å rømme hver gang de kommer på middag, men ender opp med å lage mat og gjøre alt for at det skal bli hyggelig. Dessverre blir det aldri det og jeg er utslitt når de går. 
Andre som opplever det samme? Hva er deres erfaringer? 

Anonymkode: 2eff4...f6f

[AnonymBruker]

Hvor er barna i historien? Du skriver bare om voksne menn.

Anonymkode: a1060...447

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Så hva gjør jeg? Har mest lyst å rømme hver gang de kommer på middag, men ender opp med å lage mat og gjøre alt for at det skal bli hyggelig.

For det første tenker jeg at du skal la far ta ansvar for det meste av relasjonen til barna. Ideen med å rømme tenker jeg hadde vært god hvis det ikke var for at ett av barna kommer godt overens med deg. Likevel kan det være noe å tenke på å finne andre planer noen ganger som de kommer på besøk; det er ikke umulig at de savner å være alene sammen med far og at dette er noe av grunnen til uviljen.

Anonymkode: c1b7a...126

[Hippogriff]

Dette må han bare ta. Det er uakseptabel oppførsel fra voksne mennesker. Du kan jo ikke leve sånn. De får rett og slett få klar beskjed fra far om at de bare må akseptere hans valg av livspartner, og at han forventer at de oppfører seg ordentlig.

Det er for øvrig ingen barn involvert her. 

[AnonymBruker]

Savner litt informasjon om hvordan bruddet med barnemor var. Hvis du er mannens hemmelige elskerinne, som har vært med på å bryte opp familien, kan jeg jo forstå at de ikke akkurat løper ned dørene for å henge med deg. 

Anonymkode: ae97c...a88

[AnonymBruker]

Voksne mennesker klarer uansett å oppføre seg ok, småsnakke og ha en grei folkeskikk. Klarer de ikke det får de takke nei til invitasjonen og stå for det, slik voksne gjør. Å surmule ved middagsbordet som små barn er ikke greit

Anonymkode: 14216...57f

[AnonymBruker]

Får de tid sammen med faren alene, eller prøver dere "alltid" å leke stor, lykkelig familie? 

Dere ble sammen når 18-åringen var 15? Midt i den verste tenåringstiden? Ble introduksjonen gjort fornuftig og gradvis, eller var det samlivsbrudd-nytt bosted-her er din nye mamma -håndtering?

Satt på spissen, men prøv å finne ut hva som ligger bak. De skylder deg å være normalt høflig, men ikke mer enn det. Samtidig så skylder du dem å forstå at de var en familie før deg, og la dem pleie den relasjonen uten deg.

Anonymkode: f740e...6d1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (19 minutter siden):

Savner litt informasjon om hvordan bruddet med barnemor var. Hvis du er mannens hemmelige elskerinne, som har vært med på å bryte opp familien, kan jeg jo forstå at de ikke akkurat løper ned dørene for å henge med deg. 

Anonymkode: ae97c...a88

De hadde vært fra hverandre ca. to år da jeg traff han, så jeg var ikke årsaken til bruddet. (Da kunne jeg jo skjønt det bedre, hvis jeg var årsaken)

Anonymkode: 2eff4...f6f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

Får de tid sammen med faren alene, eller prøver dere "alltid" å leke stor, lykkelig familie? 

Dere ble sammen når 18-åringen var 15? Midt i den verste tenåringstiden? Ble introduksjonen gjort fornuftig og gradvis, eller var det samlivsbrudd-nytt bosted-her er din nye mamma -håndtering?

Satt på spissen, men prøv å finne ut hva som ligger bak. De skylder deg å være normalt høflig, men ikke mer enn det. Samtidig så skylder du dem å forstå at de var en familie før deg, og la dem pleie den relasjonen uten deg.

Anonymkode: f740e...6d1

Vi bodde ikke sammen da hn var 15 og ja, ble introdusert litt og litt iom at hn var i et veldig opprør da. Jeg var sjelden/aldri der da hn var hos sin far i starten av forholdet. Det var så mye bråk og krangling, så fant det smartest å holde meg unna mest mulig. 

Anonymkode: 2eff4...f6f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 minutter siden):

Får de tid sammen med faren alene, eller prøver dere "alltid" å leke stor, lykkelig familie? 

Dere ble sammen når 18-åringen var 15? Midt i den verste tenåringstiden? Ble introduksjonen gjort fornuftig og gradvis, eller var det samlivsbrudd-nytt bosted-her er din nye mamma -håndtering?

Satt på spissen, men prøv å finne ut hva som ligger bak. De skylder deg å være normalt høflig, men ikke mer enn det. Samtidig så skylder du dem å forstå at de var en familie før deg, og la dem pleie den relasjonen uten deg.

Anonymkode: f740e...6d1

De har hatt/har tid med faren alene også uten meg der. Men, de er (i mine øyne) voksne, så de har egne liv. Yngste på 18 har øvekjørt en del med sin far, utover det er ikke hn så interessert i å henge med faren, noe jeg forstår er helt normalt for en 18 åring. 

Anonymkode: 2eff4...f6f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (35 minutter siden):

Nytter ikke be faren snakke med de, det evner han ikke. 
 

Anonymkode: 2eff4...f6f

Der har du kilden til problemet.  Forledre som ikke tør snakke med sine egne barn. De er verste sort.  Det kommer aldri til å bli bedre før samboeren din tar grep. 

Anonymkode: 874d0...3eb

[AnonymBruker]

Hippogriff skrev (31 minutter siden):

Dette må han bare ta. Det er uakseptabel oppførsel fra voksne mennesker. Du kan jo ikke leve sånn. De får rett og slett få klar beskjed fra far om at de bare må akseptere hans valg av livspartner, og at han forventer at de oppfører seg ordentlig.

Det er for øvrig ingen barn involvert her. 

Det nytter ikke å si fra, da trekker de seg bare enda mer unna. Som sagt så har hn på 23 akseptert meg fra dag en og det er hyggelig da hn kommer innom og spiser eller tar en kopp kaffe. 
 

Anonymkode: 2eff4...f6f

[AnonymBruker]

Vet du, jeg tror jeg hadde invitert 23-åringen alene🤷‍♀️

Anonymkode: 7190e...2af

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Der har du kilden til problemet.  Forledre som ikke tør snakke med sine egne barn. De er verste sort.  Det kommer aldri til å bli bedre før samboeren din tar grep. 

Anonymkode: 874d0...3eb

Ja, jeg vet. 
Men, mitt inntrykk er at han aldri har turt å snakke med de eller ta opp problemer. Han har bare jattet med, åpnet lommeboken for å være «snill». 

Anonymkode: 2eff4...f6f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Vet du, jeg tror jeg hadde invitert 23-åringen alene🤷‍♀️

Anonymkode: 7190e...2af

Det har vi faktisk også gjort da hn viser at hn syntes det er koselig å komme. De to andre (spesielt yngste) viser tydelig at de gjør det av «plikt». 
 

Anonymkode: 2eff4...f6f

[AnonymBruker]

TS her! 
 

Takk for svar!

Det jeg syntes er vanskelig, er at det tross alt er hans barn som han ønsker kontakt med. Jeg har ingen rett til å nekte de å komme inn i vårt felles hjem. 
Hvis jeg ikke er der da de kommer, kan de nok finne på å kritisere at jeg ikke er der. Samboer vil også bli skuffet om jeg rømmer huset hver gang de kommer. 
 

Det er så vanskelig altså, jeg ønsker bare å ha et greit forhold til alle tre. Er veldig glad for det gode forholdet jeg har til den ene av de hvertfall. 

Anonymkode: 2eff4...f6f

[AnonymBruker]

Du kan eventuelt spørre dem hva de synes er vanskelig og om det er noe du kan gjøre for å bedre situasjonen? Og så kan du si at det er viktig at dere kan omgås på en respektfull måte, for ellers blir alt så utrolig mye vanskeligere og det er grenser for hvor lenge du holder ut å bli behandlet sånn i ditt eget hjem. Det er helt forståelig at de synes ting er dumt og vanskelig, men det er ikke ok å behandle andre mennesker respektløst.

Hvis det handler om at du er sammen med faren deres, må du jo bare si at sånn er det dessverre og sånn kommer det til å fortsette å være, så dere må bare gjøre det beste ut av det.

 

Anonymkode: b9b1f...2d3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Du kan eventuelt spørre dem hva de synes er vanskelig og om det er noe du kan gjøre for å bedre situasjonen? Og så kan du si at det er viktig at dere kan omgås på en respektfull måte, for ellers blir alt så utrolig mye vanskeligere og det er grenser for hvor lenge du holder ut å bli behandlet sånn i ditt eget hjem. Det er helt forståelig at de synes ting er dumt og vanskelig, men det er ikke ok å behandle andre mennesker respektløst.

Hvis det handler om at du er sammen med faren deres, må du jo bare si at sånn er det dessverre og sånn kommer det til å fortsette å være, så dere må bare gjøre det beste ut av det.

 

Anonymkode: b9b1f...2d3

Skulle ønske jeg kunne gjøre det, men jeg kjenner de ikke godt nok og i tillegg ville de nok stilt seg totalt utenforstående til det jeg sa. Virker ikke som om de er vant til i det hele tatt å snakke om noe som helst, har inntrykk av at det eneste far/barn snakker om er jobb og tv serier/filmer. 
Det er ikke mange gangene de har vært hos oss da de ofte har unnskyldninger for å ikke komme. 
På en side tenker jeg at jaja, slik blir fremtiden mens andre ganger tenker jeg  at jeg må bare droppe hele forholdet. 
Men, jeg elsker faren deres og vi ønsker å leve sammen. 

Anonymkode: 2eff4...f6f

[AnonymBruker]

Du har nok kommet for sent inn i livet der. Bare innse det. La dem være i fred i grunn. Det er ingenting du skal gjøre. 

Hvis du var høyt utdannet og hadde en særdeles interessant jobb så kunne du fanget demmes interesse. 

Anonymkode: 37e48...986

[AnonymBruker]

Grøss..

Jeg er singel og ser alltid for meg dette scenarioet om mannen har tenåringsbarn. Tenåringer kan være skikkelig fæle. Jeg hadde ikke greid det! Tenk å leve dag etter dag slik og bli ignorert og hatet for ingen grunn, bortsett fra at du har "gjort noe feil" i deres hode. Jeg hadde faktisk takket for meg. Eller kjøpt meg en leilighet og blir særboer.

Anonymkode: c43c9...c58