Redd for å bli forlatt av kjæresten

[AnonymBruker]

Noe som gjør at jeg går lit på vakt og har tilpasset meg mye. Det har blitt litt bedre men igår så sa jeg ifra om noe jeg mener er viktig for å få forholdet til å fungere og han sier han forstår og gjør det han kan. 
 

likevel sitter frykten i meg, at det skal gjøre at han går. 
 

noen tips til p komme ut av det?

Anonymkode: 25509...105

[AnonymBruker]

Prøv å bli litt mer redd for å bli avvist for den du er, og tenk at du alltid blir det HVIS du ikke viser hvem du er og hva du mener. Samt at partner kan føle seg avvist/ikke nær om du ikke er autentisk. 

Anonymkode: 12fd0...1ee

[~ m a u d e ~]

Tid & øvelse.

Dette er jo en av disse kjente paradoksene;

Tilpasser man seg kjæresten i frykt for at kjæresten skal gå, så ender det ofte opp med at de gjør nettopp det, de mister interessen, de går.

Er man i stedet tøff, gir beng i hva andre måtte mene, og går etter det man vil ha, så blir man plutselig vilt populær og alle vil ha en bit av en - kjæresten mest av alt.

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Prøv å bli litt mer redd for å bli avvist for den du er, og tenk at du alltid blir det HVIS du ikke viser hvem du er og hva du mener. Samt at partner kan føle seg avvist/ikke nær om du ikke er autentisk. 

Anonymkode: 12fd0...1ee

Godt innlegg  

[Evylin]

~ m a u d e ~ skrev (5 timer siden):

Tid & øvelse.

Dette er jo en av disse kjente paradoksene;

Tilpasser man seg kjæresten i frykt for at kjæresten skal gå, så ender det ofte opp med at de gjør nettopp det, de mister interessen, de går.

Er man i stedet tøff, gir beng i hva andre måtte mene, og går etter det man vil ha, så blir man plutselig vilt populær og alle vil ha en bit av en - kjæresten mest av alt.

Godt innlegg  

Sååå enig🤗 Denne frykten skinner igjennom, og man fremstår på en måte «desperat». Og det fører dessverre ofte til mindre interesse fra den andre parten.

[AnonymBruker]

Jeg vet hvordan du har det!! 

Jeg husker når jeg nettopp ble sammen med mi nåværende partner. Vi hadde begge ganske nylig kommet ut at lengre forhold. Mitt hadde ikke vært så bra så jeg snakket ikke så mye om fortiden, mens han snakket en god del om fortiden, noe som betydde at han snakket en del om eksen (det sier jo seg selv siden de hadde vært sammen de siste årene og tilbringt nye av den tiden sammen 😅). 

Jeg begynne å bli usikker og sliter generelt med dårlig selvtillit. Jeg hadde også hørt veldig mye om dem før vi ble sammen. Mye detaljer om ting de hadde gjort og jeg begynte å sammenligne meg selv med henne 😬

Det ble til slutt voksende sjalusi fra min side og jeg ble rett og slett litt såret av at han nevnte henne såpass ofte. Jeg var redd for å ta det opp fordi jeg følte jeg var unødvendig påvirket og dramatisk og jeg forsto jo egentlig hvorfor han nevnte henne. Han sa jo aldri noe som var sårende med vilje, bare snakket om ferier eller plasser de hadde vært og lignende. Han ville jo bare fortelle meg om fortiden. 

Jeg MÅTTE bare ta det opp til slutt fordi jeg kjente at det ble bare et større problem for meg jo lengre jeg holdt det for meg selv. Han hadde også noen bilder liggende enda av dem fordi han hadde nettopp flyttet og er ekstremt treig med å rydde unna ting. 

Han tok det veldig greit med full forståelse og han hadde ikke innsett at han nevnte henne for alt han egentlig ville var å snakke om ting han hadde opplevd og fortelle om seg selv. Jeg ønsket jo at han skulle fortsette med det og at han ikke skulle kaste ting han satt pris på fra eksen, så lenge han bare ikke lot ting ligge åpent så jeg måtte se det hver dag. 

Ting ble mye bedre og jeg har ikke hatt en eneste usikkerhet rundt eksen siden. Han nevner henne fortsatt en sjelden gang når han snakker om fortiden men jeg kjenner at det nå er null problem for meg. Det påvirker meg ikke og jeg er Så glad for at jeg sa ifra. Det tror jeg også han satt pris på. 

Først tenkte jeg at jeg også bare skulle tilpasse meg og bli vandt med det men det er ikke en god ide når man føler det ikke går. Noen ganger tilpasser man seg og man må møtes på midten, men du skal ikke ALLTID tilpasse deg. Spesielt ikke hvis han aldri gjør det samme for deg. Dette blir det bare problemer av. Takler han ikke å snakke om ting og bli enige på best mulig måte så er det ikke en mann å satse på. 

Jeg syns også det var vanskelig og sysn fortsatt noen ganger at det er vanskelig å ta plass og kreve ting, men vi fortjener å ta plass. Jeg lover det at ting blir mye bedre når du klarer å kreve den plassen. 

Anonymkode: eccbb...362