Når tenåringen i huset misliker at det kommer et nytt barn

[AnonymBruker]

Jeg har et 15 år gammelt barn, og er nå gravid med nummer to.

Pappa til barnet i magen et ikke den samme som far til min førstefødte.

Problemet er at ungdommen misliker denne graviditeten. Ser kun ulemper med å få et nytt søsken, har ingenting positivt å si. Er sur hele tiden, kommer med kjipe bemerkninger osv.

Vi kommer til å måtte flytte, men det blir i samme skolekrets som før, så ingen drastiske endringer der.

Jeg syns situasjonen er vanskelig. På en side ønsker jeg jo at barnet jeg har fra før skal ha det best mulig, samtidig er det ikke opp til h*n å bestemme om jeg skal få et barn til eller ikke. Å jeg syns det er leit at væremåten og bemerkningene ungdommen kommer med, ødelegger gleden med å være gravid på ny.

Har andre opplevd noe lignende? Hvordan håndterte du situasjonen? 

Anonymkode: b408f...7cd

[AnonymBruker]

Hm, hva konkret er det tenåringen klager på eller er skeptisk til?

Er det å få søsken i seg selv eller er det store endringer som følger med, som flytting, ny steforelder som skal bo med dere osv?

Tenker at noen ting kan man tilrettelegge og ta hensyn til, som feks gjøre flyttingen bedre, trygge tenåring på at nytt barn ikke erstatter ham/henne, ha en plan for at baby ikke skal være til stor hindring for tenåringen (tenker skriking på natt når tenåring skal på skole osv - at man ordner en praktisk romfordeling for å unngå at det blir problematisk). Andre ting må tenåringen skjerpe seg på, man kan ikke selv velge om man skal få søsken. 

En 15åring er også stor nok til en samtale om at det er vondt for deg når hen er så negativ, og at du trenger at hen enten holder negativiteten for seg selv eller blir mer støttende. Forklare at du og stefar gleder dere til å få et barn og at du tror det blir fint for 15åringen med et søsken. Si at dette er viktig og stort for deg og familien deres og at du ønsker at hen er en del av det. 

 

Anonymkode: f1676...e8a

[AnonymBruker]

Gir hen seg ikke med negative kommentarer og slikt eller går rundt og er sur uten å være konstruktiv etter prat om både hva man føler og hvordan dere kan tilrettelegge praktisk er det ok å bli litt streng tenker jeg. Selv om man gir rom for følelser så kan man oppføre seg ordentlig iallfall. 

Anonymkode: f1676...e8a

[AnonymBruker]

Jeg tok det SÅ tungt når pappa fikk ny baby, med ny kjæreste og vi måtte flytte. Jeg var 15

Helt knust var jeg, og vi måtte i familieterapi for at det ble bedre. Når babyen ble 9 mnd var jeg blitt bedre, men ikke før ungen var kanskje 3 år hadde jeg kommet meg helt over det.

Anonymkode: 41acb...919

[AnonymBruker]

Et nytt søsken er jo som en steforelder, en inntrenger i hjemmet som verken er ønsket eller bedt om. Tenåringen har jo heller ikke (i motsetning til foreldrene) noe som helst h*n skulle ha sagt i denne situasjonen. At vedkommende er misfornøyd og føler seg maktesløs er jo 100% forståelig.

Tipper du bare må vente det ut, dette er verst når det er nytt. Å forlange at man skal være blid og fornøyd kommer bare ikke til å funke.

Anonymkode: b4806...db6

[AnonymBruker]

Jeg var i samme situasjon når jeg var på tenåringen din sin alder. Jeg tror ikke hun/han blir sur på barnet når det kommer, det kommer nok tenåringen din til å elske, men jeg tror hn er sur/skuffet over deg fordi du velger å få barn med en ny mann som ikke er tenåringen sin far, og i tillegg så vet man hvordan et barn lages i den alderen der og jeg husker det var sååå flaut å skulle si at moren min skulle ha et barn til for da visste man hva de drev med. Teit med det var slik man tenker på den alderen. Jeg tror rett og slett tenåringen din er i en ukomfortabel situasjon og straffer dere med slike kommentarer. 

Anonymkode: e92b8...318

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (26 minutter siden):

Jeg har et 15 år gammelt barn, og er nå gravid med nummer to.

Pappa til barnet i magen et ikke den samme som far til min førstefødte.

Problemet er at ungdommen misliker denne graviditeten. Ser kun ulemper med å få et nytt søsken, har ingenting positivt å si. Er sur hele tiden, kommer med kjipe bemerkninger osv.

Vi kommer til å måtte flytte, men det blir i samme skolekrets som før, så ingen drastiske endringer der.

Jeg syns situasjonen er vanskelig. På en side ønsker jeg jo at barnet jeg har fra før skal ha det best mulig, samtidig er det ikke opp til h*n å bestemme om jeg skal få et barn til eller ikke. Å jeg syns det er leit at væremåten og bemerkningene ungdommen kommer med, ødelegger gleden med å være gravid på ny.

Har andre opplevd noe lignende? Hvordan håndterte du situasjonen? 

Anonymkode: b408f...7cd

Kjenner til dette, men står på andre siden. Tenåringsjenta til samboeren har fått en voldsom reaksjon på at jeg og hennes far har fått baby. Da hun fikk vite det var første hun ville vite om det ble gutt eller jente, for hvis det var jente ble hun sur. Ingen skulle ta hennes plass. Vi fikk gutt, så da var hun litt fornøyd. Deretter begynte hun henge seg opp i rommet her, vi bor i leilighet i Oslo og har bare to soverom, hvorav det ene betegnes som hennes rom, for å bruke de få helgene hun kommer. Og hun snakket konstant om at nå mistet hun nok rommet sitt, før eller siden ville hun komme hit og rommet var tatt over av baby. Snakket om dette til det ble helt dumt. Far repeterte igjen og igjen at det ikke ville skje, da en baby og et lite barn sover hos foreldra en god stund. 

Etter han ble født ble det enda rarere. Hun kan aldri si noe positivt om han. Aldri tatt med en liten gave, et lite klesplagg eller en liten bamse. Hun bemerker alle de negative tingene med han,alt er æsj. Gulp, bleier og promp gjør hun stor sak ut av. Hadde et lite utslett en stund og spurte hvorfor babyen var så rar. Hermer etter han på en ufin måte, lyder , når han spiser. Jeg må virkelig beherske meg for å ikke si noe. Hun har også valgt å komme sjeldnere nå, men ringer faren hele tiden på fredags og lørdagskvelder og bare snakker tull. Blir sur hvis han sier vi skal spise nå eller vi skal noe, så han tør ikke legge på mer. Og han har jo evig dårlig samvittighet også.

Når min samboer drar på jobb og hun er her blir det enda verre. Da stenger hun seg inne på rommet, kommer ut for mat og drikke. Tilbyr å fikse mat, vil ikke spise med mindre hun får kortet mitt og kan gå ned på en salatbar ved oss og kjøpe salat til 150 kr stykk. Så hvis jeg ikke gir kortet sier hun til far at hun har ikke fått mat. Og hun vil ikke se på babyen når bare jeg, hun og baby er her. Har prøvd å spør om hun vil hjelpe til, sier bare nei og slenger døra til rommet igjen.

Jeg kan ikke tolke dette som noe annet enn at det må være rett og slett veldig vondt for henne. Og selv om det er litt irriterende, så kan jeg på et vis forstå det. Jeg antar det er litt vondt at mindre søsken får ha begge foreldra rundt seg, mens de må reise til og fra. Føler kanskje litt på svik også, at far eller mor ikke vil være med hennes andre forelder. Jeg kan forstå det. Virkelig. Tror å vise tålmodighet, forståelse og ikke minst gi det tid er løsningen. Ikke bli sur i alle fall. 

 

Anonymkode: 9a538...4c1

[AnonymBruker]

Jeg var enebarn frem til jeg var 15 - da fikk pappa ny familie. Jeg reagerte nok på samme måten, litt sur og mutt. Likte virkelig ikke å skulle få søsken!! I mitt tilfelle tror jeg feilen lå på at jeg aldri ble inkludert. Fra det øyeblikket kona til pappa ble gravid var det de to. Da ungen ble født, de tre. Jeg var aldri en del av den familien. Følte meg så utrolig alene og utelatt. Pappa begynte å behandle meg annerledes helt fra start, var mye strengere og ble sint for at jeg ikke viste interesse. Han har aldri stilt opp mye, men ble enda mindre med ny kid i hus. Da de fikk barn nummer 2 noen år senere la han ut bilde av de 4 med teksten «hele familien samlet». La oss bare si det sånn at vi sees kanskje 1-2 ganger i året selv om vi bor 15 minutter med bil unna hverandre.. Kunne lagt ut om alt han har sagt og gjort, men du skjønner tegninga. Sett deg i barnet ditt sin posisjon. Enebarn i så mange år og har sikkert hatt et godt og spesielt forhold til deg, noe som nå utfordres av et nytt individ som kommer til å trenge MYE! Hva enn du gjør: ikke prøv å press barnet på din eldste. Jeg ble pushet, og resulterte i at jeg likte situasjonen enda mindre.

Anonymkode: 579ef...673

[AnonymBruker]

Synes mange barn er skeptiske til alle typer av forandringer. 

Ved en flytt ville jeg funnet et hus som ville komme 15-åringen til gode ved å gi tenåringen sin egen oase med stor frihet. 

Det er klart søsken skaper endringer og problemer og noen foreldre blir veldig bundne og ikke kan dra noe sted pga sovetider/spisetider. Så forsøk å bli en «mobil» familie for å være tilstede for begge. 

På den andre siden må tenåringen legge fra seg nykkene og lære seg å ikke være eneste i fokus, så kan bli bra lærdom om man ikke er for negativ. Inviter tenåringen med på alt, selv om det ikke vil, alt fra barnerom, ultralyd, vognkjøp, kleskjøp og kjøp samtidig noe til tenåringen. Vil ikke gi inntrykk av at babyen får alt, tenåringen får ingenting.

Finn på mye med tenåringen etter babyen er født, skaff barnevakt til babyen, gi egen oppmerksomhet. Ikke tving tenåringen til barnevakt om det ikke blir foreslått av tenåringen. Ikke plutselig krev mer hjelp hjemme, har dere hatt det slapt så la det være, ikke la tenåringen føle seg dobbelt straffet nå, det skulle kommet lenge før.

 

Anonymkode: 0e9fa...3d4

[AnonymBruker]

Hadde det slik selv i en alder av 15. Jævligste jeg har vært med på.

Dette skal du jaggu tenke godt gjennom før du gjennomfører.

Anonymkode: 204ef...d2f

[Gjest DramaTheLama]

AnonymBruker skrev (19 minutter siden):

Gir hen seg ikke med negative kommentarer og slikt eller går rundt og er sur uten å være konstruktiv etter prat om både hva man føler og hvordan dere kan tilrettelegge praktisk er det ok å bli litt streng tenker jeg. Selv om man gir rom for følelser så kan man oppføre seg ordentlig iallfall. 

Anonymkode: f1676...e8a

Dette. Der er lov å sette grenser.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Jeg var i samme situasjon når jeg var på tenåringen din sin alder. Jeg tror ikke hun/han blir sur på barnet når det kommer, det kommer nok tenåringen din til å elske, men jeg tror hn er sur/skuffet over deg fordi du velger å få barn med en ny mann som ikke er tenåringen sin far, og i tillegg så vet man hvordan et barn lages i den alderen der og jeg husker det var sååå flaut å skulle si at moren min skulle ha et barn til for da visste man hva de drev med. Teit med det var slik man tenker på den alderen. Jeg tror rett og slett tenåringen din er i en ukomfortabel situasjon og straffer dere med slike kommentarer. 

Anonymkode: e92b8...318

Det der er et godt poeng. Tror det er veldig flaut for dem. 

Anonymkode: 9a538...4c1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Hadde det slik selv i en alder av 15. Jævligste jeg har vært med på.

Dette skal du jaggu tenke godt gjennom før du gjennomfører.

Anonymkode: 204ef...d2f

Hvorfor var det så jævlig? 

Anonymkode: 9a538...4c1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Hvorfor var det så jævlig? 

Anonymkode: 9a538...4c1

Fordi jeg ikke på noen måte ville ha et (halv)søsken. Ikke på noen måte.

Dette ødelagte hele tiden fra jeg fikk vite det til jeg kom meg derifra da jeg startet på høyere utdanning. Så meg omtrent aldri tilbake.

Har omtrent 0 kontakt med de det gjelder pr i dag. Nå er jeg 27.

Anonymkode: 204ef...d2f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Jeg var enebarn frem til jeg var 15 - da fikk pappa ny familie. Jeg reagerte nok på samme måten, litt sur og mutt. Likte virkelig ikke å skulle få søsken!! I mitt tilfelle tror jeg feilen lå på at jeg aldri ble inkludert. Fra det øyeblikket kona til pappa ble gravid var det de to. Da ungen ble født, de tre. Jeg var aldri en del av den familien. Følte meg så utrolig alene og utelatt. Pappa begynte å behandle meg annerledes helt fra start, var mye strengere og ble sint for at jeg ikke viste interesse. Han har aldri stilt opp mye, men ble enda mindre med ny kid i hus. Da de fikk barn nummer 2 noen år senere la han ut bilde av de 4 med teksten «hele familien samlet». La oss bare si det sånn at vi sees kanskje 1-2 ganger i året selv om vi bor 15 minutter med bil unna hverandre.. Kunne lagt ut om alt han har sagt og gjort, men du skjønner tegninga. Sett deg i barnet ditt sin posisjon. Enebarn i så mange år og har sikkert hatt et godt og spesielt forhold til deg, noe som nå utfordres av et nytt individ som kommer til å trenge MYE! Hva enn du gjør: ikke prøv å press barnet på din eldste. Jeg ble pushet, og resulterte i at jeg likte situasjonen enda mindre.

Anonymkode: 579ef...673

Huff så trist å høre. Viktig innlegg å lese for meg som stemor til tenåring som sliter med at det kom baby her. Jeg prøver å inkludere henne på alt, og selv om hun trekker seg unna en del skal hun aldri tvile på at hun har like stor plass her som babyen. Blir veldig trist av å lese dette. Må ha vært beintøft. 

Anonymkode: 9a538...4c1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Deretter begynte hun henge seg opp i rommet her, vi bor i leilighet i Oslo og har bare to soverom, hvorav det ene betegnes som hennes rom, for å bruke de få helgene hun kommer. Og hun snakket konstant om at nå mistet hun nok rommet sitt, før eller siden ville hun komme hit og rommet var tatt over av baby. Snakket om dette til det ble helt dumt. 

Etter han ble født ble det enda rarere. Hun kan aldri si noe positivt om han. Aldri tatt med en liten gave, et lite klesplagg eller en liten bamse.

Hun har også valgt å komme sjeldnere nå, men ringer faren hele tiden på fredags og lørdagskvelder og bare snakker tull. Blir sur hvis han sier vi skal spise nå eller vi skal noe, så han tør ikke legge på mer. Og han har jo evig dårlig samvittighet også. 

 

Anonymkode: 9a538...4c1

Ville bare kommentere dette, for 

1: pappa pakket sammen sakene mine etter barn nummer 2 sin ankomst og gjorde det klart og tydelig at heretter skulle jeg utelukkende være hos min mor. Jeg kunne komme på besøk (altså avtale på forhånd, ringe på og vente til de åpnet) men ikke ellers. Så at hun er redd for å miste rommet sitt er da ikke spesielt rart!!

2: forventer du virkelig at en tenåring skal bruke av sine egne penger og på eget initiativ dra å kjøpe leker/bamser/klær til barnet ditt? Da er du både i overkant naiv og har litt vel høye forventninger.

3: hun vil jo helt tydelig lfremdeles ha kontakt med faren sin, så at han legger på, ikke vil snakke med henne lenger, prioriterer dere over henne er jo helt klart sårt! Hun føler seg nok utenfor! Hele livet hennes og familiedynamikken er jo endret, også skal hun ikke få snakke med han på telefonen en gang uten å bli avbrutt for noe «viktigere»? 

Anonymkode: 579ef...673

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (43 minutter siden):

Å jeg syns det er leit at væremåten og bemerkningene ungdommen kommer med, ødelegger gleden med å være gravid på ny.

Anonymkode: b408f...7cd

Overså denne i mitt innlegg.

Dette viser lite forståelse for følelsene til 15-åringen og hvorfor 15-åringen MED RETTE er bekymret. Tenåringen ødelegger altså «DIN GLEDE» og du tar fra 15-åringen hele dets vante trygge hverdag med null forståelse fra perspektivet til tenåringen som blir påtvunget en ny hverdag uten å kunne gjøre noe. Flere innlegg forteller deg hvordan de som har vært 15-pringer i denne situasjonen har følt og du virker å være så selvopptatt du kan skape marerittet også for din 15-åring.  Virker ikke som 15-åringen har mye respekt eller vil få mye oppmerksomhet av deg.

Anonymkode: 0e9fa...3d4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Fordi jeg ikke på noen måte ville ha et (halv)søsken. Ikke på noen måte.

Dette ødelagte hele tiden fra jeg fikk vite det til jeg kom meg derifra da jeg startet på høyere utdanning. Så meg omtrent aldri tilbake.

Har omtrent 0 kontakt med de det gjelder pr i dag. Nå er jeg 27.

Anonymkode: 204ef...d2f

Jeg forstår og respekterer det. Men ble du sint på dem ene og alene fordi de fikk baby, eller var det oppførsel også? For jeg tenker noen mennesker blir jo f.eka foreldre tidlig og vokser fra partner de deler barn med. Og er det da en stor synd å ønske barn med den man senere kanskje treffer og føler er den store kjærligheten? Min samboer ble uplanlagt far som 21 åring, prøvde alt han kunne å holde sammen med moren, men det gikk bare ikke. Så nå er vi i midten av 30 årene og ville ha barn vi to, og vi inkluderer jo og anser selvsagt hans datter som del av familien på lik linje som oss andre. Jeg vil bare forstå. Har kanskje undervurdert hvor tungt dette kan være for en tenåring. 

Anonymkode: 9a538...4c1

[AnonymBruker]

Vår eldste var 13 da han fikk vite at han skulle bli storebror... Altså til et helsøsken. Han gråt hver gang han så oss i de neste 5 ukene, og holdt seg langt unna så sant det var mulig. Minsten var absolutt ikke et planlagt barn, men han skulle nå engang komme. Vel, fra jeg var ca 5 mnt på vei så snudde eldste totalt rundt, og ble den mest dedikerte "kommende storebror" som det var mulig å få ❤️ . Våre to gutter er svært gode venner, og veldig glade i hverandre, har daglig kontakt - den ene er jo nå 29 og den andre 15 😄 . Gikk over all forventning for oss i alle fall.  (Eldste har jo ikke bodd hjemme siden han var 21, og jeg snakker med ham kanskje en dag i uka, men han kontakter lillebror daglig 😉 )

Anonymkode: 65861...525

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Jeg forstår og respekterer det. Men ble du sint på dem ene og alene fordi de fikk baby, eller var det oppførsel også? For jeg tenker noen mennesker blir jo f.eka foreldre tidlig og vokser fra partner de deler barn med. Og er det da en stor synd å ønske barn med den man senere kanskje treffer og føler er den store kjærligheten? Min samboer ble uplanlagt far som 21 åring, prøvde alt han kunne å holde sammen med moren, men det gikk bare ikke. Så nå er vi i midten av 30 årene og ville ha barn vi to, og vi inkluderer jo og anser selvsagt hans datter som del av familien på lik linje som oss andre. Jeg vil bare forstå. Har kanskje undervurdert hvor tungt dette kan være for en tenåring. 

Anonymkode: 9a538...4c1

Pga at jeg likte livssituasjonen slik den var. Jeg ønsket ingen forandring, aller minst ved å få et søsken.

Hele min lille verden ble forrykket ut av balanse for alltid. Kjenner jeg blir forbanna bare jeg tenker på det igjen.

Alt ble ødelagt.

Anonymkode: 204ef...d2f