Bo sammen kun for barnas skyld ?

[AnonymBruker]

Ok, det fungerer ikke mellom oss! Vi har prøvd og prøvd uten noe videre. Vi tenker at vi skall skilles med bo igjen under samme tak kun pga barna som er fortsatt små i barnehage.

 

noen som har prøvt dette eller i samme sits nå? 

Anonymkode: fc6d5...465

[AnonymBruker]

Det er lurt 👍

Samtidig så jobber dere litt med forholdet. Så unngår dere å skille lag

Anonymkode: 36a84...0c1

[AnonymBruker]

Hvorfor funker det ikke? Om det er slik at dere bare krangler er det bedre for barna at dere skiller lag.

Anonymkode: 2e743...25d

[AnonymBruker]

Det fungerer vel kun dersom dere har en god tone mellom dere, dere har en grei fordeling av både husarbeid samt hvem som har ansvar for barna når, samt at ingen av dere er på utkikk etter ny partner.

Det kan lett bli gnisninger dersom den ene bevilger seg mye fritid for å dra ut og gjøre andre ting, og hyppig etterlater eks-partneren med ansvar for barn og hjem uten avtale, f. eks. Men dersom dere begge er bestemt på å «fortsette i samme tralten» og bare ha separate soverom, så kan det jo fungere. Evt. om dere skaffer dere en hybel og bytter på å bo sammen med barna. 

Anonymkode: 299b2...d61

[Veggdyret]

Fin tanke, men dere bør ha noen grundige diskusjoner rundt økonomi, husarbeid, besøk og dating/sex først. 

Viljen til å gi litt ekstra for den andre forsvinner veldig fort når man ikke lenger er et par. Sjalusi og irritasjon over expartnerens omgang med det motsatte kjønn er også et kjent problem. 

[AnonymBruker]

Just now, AnonymBruker said:

Hvorfor funker det ikke? Om det er slik at dere bare krangler er det bedre for barna at dere skiller lag.

Anonymkode: 2e743...25d

Vi krangler kun når vi er venner og alt er "OK", ellers aldrig og da sköter hver og en av oss sin egen business  

Anonymkode: fc6d5...465

[AnonymBruker]

Vi gjør det. Barna ha noen ekstra utfordringer og vi trenger ofte å være 2. 
Vi har ikke tatt steget med å gjøre det slutt ol, men forholdet er ganske ferdig. Vi har virkelig prøvd i mange år å få det til, men vi fungerer best som venner og har stor respekt for hverandre, så det fungerer greit å leve sammen. Usikker på hvor lenge vi kommer til å ha det sånn, men så lenge det fungerer greit ser vi ingen grunn til å flytte noen av oss. 

Anonymkode: d4538...ffc

[AnonymBruker]

Dårlig ide. Hva når den ene finner seg en partner f eks?

Anonymkode: cfd13...ff4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Vi krangler kun når vi er venner og alt er "OK", ellers aldrig og da sköter hver og en av oss sin egen business  

Anonymkode: fc6d5...465

men uansett vil barna merke at noe ikke er som det skal mellom mamma og pappa.

Anonymkode: 2e743...25d

[AnonymBruker]

Tenker at det er ok å bo sammen men ikke lat som om dere er kjærester når dere ikke er det! Lærer barna feil idealer for hvordan en kjærlighetsrelasjon skal være.

Anonymkode: 08885...239

[AnonymBruker]

Som et barn oppvokst med foreldre som aldri har elsket hverandre. Men lite konflikter i barndommen mellom dem. Men null kjærlighet og omtanke. 

FLYTT! 

Ja skilsmisse er ofte et traume for et barn, uansett hvor vennlig mor og far er. Men det å vokse opp i et hjem uten kjærlighet, det skader barn enda mer. Mamma og pappa har aldri gitt hverandre så mye som en klem. Jeg har sett null kjærlighet og omtanke dem i mellom. I mange år så jobbet begge 100%, så det å bo under samme tak var medgjørlig. Det ble lett sur stemning i langferier og helg. Mye småhakking og klaging, bare sur stemning men ikke direkte brøling og kjefting. Men tro meg, barn plukker opp og merker himling med øynene, småfrekke kommentarer og sur stemning i rommet. 
Mamma gikk igjennom kreftbehandling da jeg gikk på ungdomskolen. Ble 50% ufør. Så ble pappa skadet i en arbeidsulykke, 100% ufør. Da gikk jeg på første året på vgs. Først da ble det skikkelig mye knuffing, kjefting og bråk dem i mellom. De tålte ikke å bo sammen og oppå hverandre på den måten. Jeg var stor nok til å forstå problemet. Men det var fortsatt ikke enkelt å bo hjemme.
Jeg har fra barneskolealder av sagt at jeg skulle ønske mamma og pappa skiltes. Det står det i skolepapirene mine, jeg ville ikke hjem fordi der var det bare surstemning og småkonflikter. Jeg gruet meg til helgene i hele oppveksten. 

Vær så snill. Flytt. For barna sin skyld. Vær voksen og få til en god tone dere imellom. Ikke snakk dritt om den andre til barna. Så kanskje slipper dere å påføre barna unødvendige traumer og problemer på grunn av skilsmisse. 
Men det å bo for barna sin skyld er det dummeste dere gjør. 

Anonymkode: 4e08d...f18

[AnonymBruker]

Det er ingen god ide.
Barna får med seg alt dere gjør, også stemningen mellom dere osv.
Ingen av dere har tilfeldigvis vokst opp med foreldre som skilte seg når dere var "store nok"?
Siden det er dette dere føler for å gjøre...
Ville ikke lært barn at det er slik er forhold skal være. Langt i fra. De trenger gode rollemodeller for sine egne fremtidige forhold. De trenger å se at mamma og pappa kysser, tar på hverandre, hjelper hverandre, diskuterer og blir enige igjen, respekterer hverandre. Og har et kjærlighetsforhold. Dette kan ikke oppnås ved å bo sammen som venner. Faktisk vil det antagelig bli veldig forvirrende også for barna.

Nei er det slutt så flytt fra hverandre. Men er dere ikke helt der, så fortsett å jobbe med det en stund til. Man kan vel si det sånn, at om det hadde vært helt slutt, så hadde en av dere hatt svært lyst til å flytte. Så jeg spør meg om det egentlig er så ferdig som dere tror? Men i det det blir det, så flytt. Men supert at begge ønsker det beste for barna! Kanskje dere kan bo nær hverandre? Bare flott å kunne omgås fint som venner og samarbeide godt om barna osv. Da er det trolig bedre for barna enn å leve i en merkelig husholdning slik dere beskriver.

Anonymkode: 27ef8...44a

[AnonymBruker]

Ja, hva skjer når dere begynner å date andre?

Anonymkode: 9cf01...5e4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Som et barn oppvokst med foreldre som aldri har elsket hverandre. Men lite konflikter i barndommen mellom dem. Men null kjærlighet og omtanke. 

FLYTT! 

Ja skilsmisse er ofte et traume for et barn, uansett hvor vennlig mor og far er. Men det å vokse opp i et hjem uten kjærlighet, det skader barn enda mer. Mamma og pappa har aldri gitt hverandre så mye som en klem. Jeg har sett null kjærlighet og omtanke dem i mellom. I mange år så jobbet begge 100%, så det å bo under samme tak var medgjørlig. Det ble lett sur stemning i langferier og helg. Mye småhakking og klaging, bare sur stemning men ikke direkte brøling og kjefting. Men tro meg, barn plukker opp og merker himling med øynene, småfrekke kommentarer og sur stemning i rommet. 
Mamma gikk igjennom kreftbehandling da jeg gikk på ungdomskolen. Ble 50% ufør. Så ble pappa skadet i en arbeidsulykke, 100% ufør. Da gikk jeg på første året på vgs. Først da ble det skikkelig mye knuffing, kjefting og bråk dem i mellom. De tålte ikke å bo sammen og oppå hverandre på den måten. Jeg var stor nok til å forstå problemet. Men det var fortsatt ikke enkelt å bo hjemme.
Jeg har fra barneskolealder av sagt at jeg skulle ønske mamma og pappa skiltes. Det står det i skolepapirene mine, jeg ville ikke hjem fordi der var det bare surstemning og småkonflikter. Jeg gruet meg til helgene i hele oppveksten. 

Vær så snill. Flytt. For barna sin skyld. Vær voksen og få til en god tone dere imellom. Ikke snakk dritt om den andre til barna. Så kanskje slipper dere å påføre barna unødvendige traumer og problemer på grunn av skilsmisse. 
Men det å bo for barna sin skyld er det dummeste dere gjør. 

Anonymkode: 4e08d...f18

Takk, passet godt med mitt innlegg rett etter. Fint å få noen som har den erfaringen inn for å si at det er faktisk ikke bra konsekvenser at det de legger opp til. Hvordan har det gått med deg mtp å klare å ha nærhet til andre? Er det problemfritt? Om man ser sine egne foreldre helt uten nærhet vil jeg tro mange ender opp med problemer med det å ha slik nærhet med et annet menneske som et forhold krever. Det vil da kunne føles unormalt, vanskelig og ikke noe som frister. Slikt trenger man ikke lære barna sine. Da er det bedre å være alene. Og ungene plukker det opp fra de er knøttsmå.

Anonymkode: 27ef8...44a

[Gjest På druen]

Dårlig idé. Barn forstår når ting ikke er riktig. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Takk, passet godt med mitt innlegg rett etter. Fint å få noen som har den erfaringen inn for å si at det er faktisk ikke bra konsekvenser at det de legger opp til. Hvordan har det gått med deg mtp å klare å ha nærhet til andre? Er det problemfritt? Om man ser sine egne foreldre helt uten nærhet vil jeg tro mange ender opp med problemer med det å ha slik nærhet med et annet menneske som et forhold krever. Det vil da kunne føles unormalt, vanskelig og ikke noe som frister. Slikt trenger man ikke lære barna sine. Da er det bedre å være alene. Og ungene plukker det opp fra de er knøttsmå.

Anonymkode: 27ef8...44a

Jeg går i terapi (av flere årsaker) men sliter med kjærlighet og forhold. Det gjør også mine søsken. Det er vanskelig å forklare, men ingen av oss forventer kjærlighet og begge mine søstre er i dårlige forhold. Forhold som er praktiske, kun for å ha noen å dele regninger med og gratis sex, så kom det barn ved et uhell og de ble stuck i et forhold uten noen form for kjærlighet. De har begge innrømt at de aldri har vært forelsket i mennene sine. 
Jeg er mer heller der hvor jeg vil være alene, enn å være i et forhold uten kjærlighet. Føler jeg er dømt til å bli som mine søstre, for de ser jo selv at de er i likt forhold som mamma og pappa. Psykologen sier vårt syn på forhold, er typiske for barn som har vokst opp i et hjem uten kjærlighet og intimitet. Jeg har aldri sett mamma og pappa kysse, klemme eller så mye som å holde hender. Aldri, ikke en eneste gang. Det gjør noe med deg og ødelegger barn på en måte som ikke kan forklares. 

Jeg vet ikke helt hvordan det er for mine søstre med nærhet og intimitet. Jeg har større problemer, på grunn av voldtekt i tenårene. Så jeg er ekstra ødelagt og min barndom har gjort at det blir enda vanskeligere. Mange voldtektsofre som finner kjærligheten senere i livet, sjansen for at det skjer med meg er minimal. Uten mange år i terapi vell og merke, men jeg har null håp om at terapi vil funke. Siden jeg ble født inn i et hjem uten kjærlighet og det har ødelagt meg ganske så dypt inn i grunnmuren av hvordan jeg er som et menneske. 

Anonymkode: 4e08d...f18

[Whistler]

AnonymBruker skrev (40 minutter siden):

Vi tenker at vi skall skilles med bo igjen under samme tak kun pga barna som er fortsatt små i barnehage.

Det kommer til å medføre at det ikke blir dobbel barnetrygd, og at ethvert bidragskrav kan bortfalle.

[AnonymBruker]

Må jo bli fryktelig slitsomt for dere og ikke minst forvirrende for barna?

Anonymkode: 78064...48a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Jeg går i terapi (av flere årsaker) men sliter med kjærlighet og forhold. Det gjør også mine søsken. Det er vanskelig å forklare, men ingen av oss forventer kjærlighet og begge mine søstre er i dårlige forhold. Forhold som er praktiske, kun for å ha noen å dele regninger med og gratis sex, så kom det barn ved et uhell og de ble stuck i et forhold uten noen form for kjærlighet. De har begge innrømt at de aldri har vært forelsket i mennene sine. 
Jeg er mer heller der hvor jeg vil være alene, enn å være i et forhold uten kjærlighet. Føler jeg er dømt til å bli som mine søstre, for de ser jo selv at de er i likt forhold som mamma og pappa. Psykologen sier vårt syn på forhold, er typiske for barn som har vokst opp i et hjem uten kjærlighet og intimitet. Jeg har aldri sett mamma og pappa kysse, klemme eller så mye som å holde hender. Aldri, ikke en eneste gang. Det gjør noe med deg og ødelegger barn på en måte som ikke kan forklares. 

Jeg vet ikke helt hvordan det er for mine søstre med nærhet og intimitet. Jeg har større problemer, på grunn av voldtekt i tenårene. Så jeg er ekstra ødelagt og min barndom har gjort at det blir enda vanskeligere. Mange voldtektsofre som finner kjærligheten senere i livet, sjansen for at det skjer med meg er minimal. Uten mange år i terapi vell og merke, men jeg har null håp om at terapi vil funke. Siden jeg ble født inn i et hjem uten kjærlighet og det har ødelagt meg ganske så dypt inn i grunnmuren av hvordan jeg er som et menneske. 

Anonymkode: 4e08d...f18

Nemlig, var det jeg mistenkte. Leit å høre om violdtekten i tillegg. Vondt at du skal ha fått den på toppen av det hele...

Håper virkelig TS leser og tar inn over seg din erfaring. Du er garantert ikke alene om å ha vokst opp slik, og å se hva det gjør med mulighetene for selv å få et godt forhold... betydelig redusert vil jeg anslå. Men godt med psykolog, og ingenting er umulig å jobbe med. Men klart, livet er jo enklere om man slipper å håndtere en slik problematikk. Og til deg: Ikke gi opp. Bruk psykologen for hva det er verdt. Man kan nok komme dit at man klarer å knytte seg til noen, med tid og terapi ❤️ Stor klem til deg.
 

Anonymkode: 27ef8...44a

[AnonymBruker]

Tusen takk for god respons, jeg leser alt dere skriver og lærer med mye utav det. Ønsker gjerne å høre fler og hva de tenker 🙏🏾 
 

vi tenker på barnas beste først selvfølgelig, ellers hade vi ikke tenkt bo igjen sammen. 

Anonymkode: fc6d5...465