Er det så ille å være uføretrygdet?

[AnonymBruker]

Først må jeg understreke at poenget med dette innlegget er å sette spørsmålstegn ved brutaliseringa av arbeidslivet. 

Jeg er uføretrygdet. Multippel Sklerose er diagnosen. Jeg har 25 år i arbeislivet bak meg der jeg har jobbet fulltid hele veien og noen ganger med ekstrajobb i tillegg. Det være seg renholder, kantinemedarbeider, butikkmedarbeider o.l. Så jeg er lik en del av dere som skriver her inne. 

Økonomisk sett har jeg det helt greit. Jeg har ikke minsteufør, og jeg har respekt for de som står i en mye tøffere økonomisk situasjon enn meg. Jeg har heller ikke barn og bil. Jeg fikk startlån for å kjøpe meg bolig. 

MS for meg er en tidkrevende sykdom å ha. Jeg har ofte oppfølging i helsevesenet (kalenderen viser 10 avtaler bare denne måneden) og jeg har lite energi. Kanskje bare 5-10% av det jeg hadde. 

Så da har dårligere økonomi enn jeg kunne ha hatt og jeg er syk. 

Likevel savner jeg ikke arbeidslivet. Jeg savner ikke stadige omstillinger. Jeg savner ikke bekymringa over å kanskje miste jobben. Jeg savner ikke å bli fortalt hva jeg skal gjøre. Jeg savner ikke de dårligere kollegaene. Jeg savner ikke å være utslitt etter jobb. Jeg kan faktisk ikke komme på noe som helst jeg savner med det betalte arbeidslivet. 

Jeg oppfattet det som å slite meg ut for at noen andre skulle tjene penger. 

Jeg har det godt nå. Jeg har beholdt vennene mine. Jeg kjeder meg aldri, jeg leser og lytter til podcast. Jeg trener. Jeg rusler turer. Jeg slarver på telefonen med venner og familie. Jeg sysler med hjemmet mitt slik at det er rent og pent. Jeg gjør noe frivillig arbeid. Jeg tar det helt med ro og det er veldig deilig. 

Så klart det er mye jeg ikke kan gjøre. Å gå på kafe blir for tøft. Jeg kan ikke reise uten ledsager. Jeg kan ikke gå på fjellet lengre. Jeg kan ikke gå på byen (slipper stort sett ikke inn uten å vise MS-kortet, jeg ser full ut edru, så jeg orker bare ikke den stadige ydmykelsen). Ja, og så videre. Det er en del ting som utgår. 

Men jeg har det veldig bra i mitt lille og rolige liv, der det kommer inn en liten sum hver måned.

Så jeg vil bare si at jeg forstår mine ufaglærte kamerater.

Jeg har noen råd på tampen:.                            1. Tegn uføreforsikring om du kan. 2. Organiser deg. 3. Ikke gjør jobben til en del av din identitet. 4. Det er ingen skam å bli arbeidsufør. Det kan være det ikke er så ille når det kommer til stykket. 

Igjen! Jeg vet at mange uføre har det mye værre enn meg. 

Anonymkode: b1a1c...e61

[AnonymBruker]

Jeg savner heller ikke arbeidslivet. På ingen måte i det hele tatt. 

Anonymkode: 68605...47b

[AnonymBruker]

Jeg har aldri fått være en del av et arbeidsliv, men fy så jeg savner det. Har et greit nok liv, en flott sønn og god mann, ingen problemer med økonomien. Men det å gå hjemme og være syk, er noe av det tyngste man kan gjøre. 

Anonymkode: 1b75b...9ad

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Jeg har aldri fått være en del av et arbeidsliv, men fy så jeg savner det. Har et greit nok liv, en flott sønn og god mann, ingen problemer med økonomien. Men det å gå hjemme og være syk, er noe av det tyngste man kan gjøre. 

Anonymkode: 1b75b...9ad

Men hvordan kan du savne noe du aldri har opplevd? Jeg bare lurer altså. 

TS

Anonymkode: b1a1c...e61

[AnonymBruker]

Jeg har aldri vært en del av arbeidslivet og har ikke savnet det så mye de første årene med sykdom. Men etter noen år der jeg stort sett har vært bundet til hjemmet, har det blitt veldig lite givende og jeg skulle såå ønske meg en liten jobb. Men jeg har store smerter daglig, og det kan være smertefullt å bare holde en kopp eller scrolle på mobilen. Jeg er mye sliten, sover dårlig, har mye smerter, lite penger, kjeder meg... Det gøyeste som skjer er å kunne komme meg på butikken og handle selv. Og selvfølgelig er det mange gode øyeblikk med familien, som jeg heldigvis har. Men det er veldig slitsomt, trist, kjedelig og ensomt å være ufør, i min situasjon i hvert fall. 

Anonymkode: 54a25...c64

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Men hvordan kan du savne noe du aldri har opplevd? Jeg bare lurer altså. 

TS

Anonymkode: b1a1c...e61

Godt poeng, kanskje savne blir feil ord? Men det å få ha kollegaer, føle at man gjør noe nyttig, utrette noe. Min mann kommer gjerne sliten hjem fra en fin dag på jobb, da er jeg utsultet på sosial kontakt og ønsker timesvis med samtaler 😅

Anonymkode: 1b75b...9ad

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Jeg har aldri vært en del av arbeidslivet og har ikke savnet det så mye de første årene med sykdom. Men etter noen år der jeg stort sett har vært bundet til hjemmet, har det blitt veldig lite givende og jeg skulle såå ønske meg en liten jobb. Men jeg har store smerter daglig, og det kan være smertefullt å bare holde en kopp eller scrolle på mobilen. Jeg er mye sliten, sover dårlig, har mye smerter, lite penger, kjeder meg... Det gøyeste som skjer er å kunne komme meg på butikken og handle selv. Og selvfølgelig er det mange gode øyeblikk med familien, som jeg heldigvis har. Men det er veldig slitsomt, trist, kjedelig og ensomt å være ufør, i min situasjon i hvert fall. 

Anonymkode: 54a25...c64

Alle har det ikke likt. Klem til deg ❤️

TS

Anonymkode: b1a1c...e61

[AnonymBruker]

Jeg savner arbeidslivet, jeg hadde lederstilling med god lønn i det private næringslivet, med de muligheter det gir. Savner arbeidet, kollegiene, og økonomien jeg hadde.  Mestring og utfordringer, glede og trivsel, nå har jeg ingenting av det i den form. 

Nå ufør å bor alene, legger litt kabal om dagen, ser på tv, går en tur... jada... men ja, sånn er det når helsa ikke er på lag med en lengre, så for all del, jeg gjør jo det beste utav dagene, men jeg savner det livet jeg hadde alså!

Anonymkode: 20d1e...d3b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Godt poeng, kanskje savne blir feil ord? Men det å få ha kollegaer, føle at man gjør noe nyttig, utrette noe. Min mann kommer gjerne sliten hjem fra en fin dag på jobb, da er jeg utsultet på sosial kontakt og ønsker timesvis med samtaler 😅

Anonymkode: 1b75b...9ad

Jeg prater med min mann om jeg har lest og lyttet til jeg. Men etter han har slappet litt av. Jeg trener etter jeg har gitt han middag. 

Jeg forstår deg da. Hadde vi ikke vært AB skulle jeg ringt og skravla med deg😅

TS

Anonymkode: b1a1c...e61

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Jeg savner arbeidslivet, jeg hadde lederstilling med god lønn i det private næringslivet, med de muligheter det gir. Savner arbeidet, kollegiene, og økonomien jeg hadde.  Mestring og utfordringer, glede og trivsel, nå har jeg ingenting av det i den form. 

Nå ufør å bor alene, legger litt kabal om dagen, ser på tv, går en tur... jada... men ja, sånn er det når helsa ikke er på lag med en lengre, så for all del, jeg gjør jo det beste utav dagene, men jeg savner det livet jeg hadde alså!

Anonymkode: 20d1e...d3b

Men du har noe å savne. Jeg vasket dass jeg i store deler av min karriere. Stort sett alene. Nå vasker jeg bare min egen mens jeg skravler med en slektning eller venn på telefonen. Det er bedre😅

Men jeg skjønner deg. Du hadde noe å miste. 

TS

Anonymkode: b1a1c...e61

[AnonymBruker]

For meg var det ille å være ufør. Jeg var fulltids syk i mange år og savnet arbeidslivet. Å være del av et kollegialt fellesskap, å gjøre noe som føles nyttig  på en eller annen måte, å treffe folk med "normale" liv og "normale" interesser, å utfordre meg selv mentalt og faglig: alt dette er kjempeviktig for min livskvalitet og min mentale helse.

Nå jobber jeg deltid og er gradert ufør, noe som gjør at jeg får tid til de behandlingene, undersøkelsene og ikke minst hvilen som er nødvendig for sykdommen min, samtidig som jeg får brukt de friske sidene av meg selv på en god måte. 

Anonymkode: fafb2...892

[AnonymBruker]

Jeg kunne ønske jeg følte som deg, ts. Men, selv om jeg ikke sliter økonomisk så synes jeg det er grusomt å ikke jobbe. Så jeg klarer ikke å slappe av som ufør, jeg psyker mer selv ned med følelsen av å være ubrukelig og er veldig bitter for at akkurat jeg måtte bli syk. 
Jeg er i utganspunktet 100% frisk psykisk, men er redd for at jeg vil bli deprimert på sikt. 
Jeg har en alvorlig fysisk sykdom som krever mye hvile, jeg er så lei av å hvile og å gruble over situasjonen at jeg har lite utbytte av hvile. 
Når jeg søkte om uføretrygd sa veilederen at nå skulle jeg fokusere på livskvalitet. Slik ble det ikke for min del. 

Anonymkode: 3cc76...fff

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Jeg kunne ønske jeg følte som deg, ts. Men, selv om jeg ikke sliter økonomisk så synes jeg det er grusomt å ikke jobbe. Så jeg klarer ikke å slappe av som ufør, jeg psyker mer selv ned med følelsen av å være ubrukelig og er veldig bitter for at akkurat jeg måtte bli syk. 
Jeg er i utganspunktet 100% frisk psykisk, men er redd for at jeg vil bli deprimert på sikt. 
Jeg har en alvorlig fysisk sykdom som krever mye hvile, jeg er så lei av å hvile og å gruble over situasjonen at jeg har lite utbytte av hvile. 
Når jeg søkte om uføretrygd sa veilederen at nå skulle jeg fokusere på livskvalitet. Slik ble det ikke for min del. 

Anonymkode: 3cc76...fff

Jeg ser at jeg er heldig ja. 

Jeg ble deprimert etter jeg fikk vedtaket. Men jeg fikk hjelp hos psykolog. Kunne det ha hjulpet deg? Å få pratet med noen? 

Jeg har fatigue. Jeg kan ligge fra tre dager til ei uke å bare kikke i taket. Du har det kanskje slik du også? Det var tøft. Nå godtar jeg det og tenker mer på hva jeg skal gjøre når det går over. Det kan være småtterier som å farge bryna eller kure håret. Eller lese videre i boka mi. 

Du er ikke ubrukelig! Si noe annet til deg selv. Og få hjelp til å finne glede i de små ting. Vær så snill? 

Gode tanker til deg❤️

TS

Anonymkode: b1a1c...e61

[AnonymBruker]

Altså, jeg skjønner godt at det er tidkrevende å være syk. Likevel så sliter jeg meg så ut (I en ganske givende jobb til og med) at jeg ikke helt klarer å se forskjellen. Jeg orker knapt å finne på ting med barna om ettermiddagen, og synes det er et helsike å skulle ha tid til å lage middag. Kunne godt vært hjemme og lyttet til podcasts og hatt tid til trening eller gå en tur. 

Anonymkode: 5f5fd...678

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Altså, jeg skjønner godt at det er tidkrevende å være syk. Likevel så sliter jeg meg så ut (I en ganske givende jobb til og med) at jeg ikke helt klarer å se forskjellen. Jeg orker knapt å finne på ting med barna om ettermiddagen, og synes det er et helsike å skulle ha tid til å lage middag. Kunne godt vært hjemme og lyttet til podcasts og hatt tid til trening eller gå en tur. 

Anonymkode: 5f5fd...678

Ikke sant. Det var til slike som deg posten var rettet til. Jeg oppfattet arbeislivet som utmattende. Som deg. Det er nok derfor jeg heller tar MS enn arbeid. Og det er jo helt forferdelig. 

TS

Anonymkode: b1a1c...e61

[AnonymBruker]

Jeg savner arbeidslivet og muligheten til å i større grad styre min egen fremtid. Det er så mye man går glipp av som ufør.
Jeg forøkte alt i min makt og vel så det for å bli i arbeidslivet, men det var umulig, det var et skikkelig slag i ansiktet å konfrontere det faktum.

Anonymkode: 50ed5...0fe

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Jeg savner arbeidslivet og muligheten til å i større grad styre min egen fremtid. Det er så mye man går glipp av som ufør.
Jeg forøkte alt i min makt og vel så det for å bli i arbeidslivet, men det var umulig, det var et skikkelig slag i ansiktet å konfrontere det faktum.

Anonymkode: 50ed5...0fe

Kan du fortelle hva du tenker du går glipp av? Jeg er bare nysgjerrig. 

TS

Anonymkode: b1a1c...e61

[Gjest tarantulla]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Altså, jeg skjønner godt at det er tidkrevende å være syk. Likevel så sliter jeg meg så ut (I en ganske givende jobb til og med) at jeg ikke helt klarer å se forskjellen. Jeg orker knapt å finne på ting med barna om ettermiddagen, og synes det er et helsike å skulle ha tid til å lage middag. Kunne godt vært hjemme og lyttet til podcasts og hatt tid til trening eller gå en tur. 

Anonymkode: 5f5fd...678

Jeg tror dette faktisk var poenget til TS. At selv om det ikke er noen fest å være ufør med de begrensninger det setter, så er arbeidslivet såpass tøft at det tar all energi. Selv i en givende jobb, som du selv sier. Jeg tenker det er dette TS mener med brutaliseringen av arbeidslivet. I en ideell verden skulle du kunne gjøre begge deler, både jobbe OG leve et liv. Slik det er nå er det altfor mange som legger all energi igjen på jobben, og sånn burde det jo ikke være.

Edit; TS var kjappere enn meg 😅

Endret 6. oktober 2021 av tarantulla

[Gjest Chroma]

Jeg savner å føle meg nyttig, også kjenner jeg mye på en slags skam, særlig når det vanlige «hva gjør du på da» spørsmålet dukker opp. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Altså, jeg skjønner godt at det er tidkrevende å være syk. Likevel så sliter jeg meg så ut (I en ganske givende jobb til og med) at jeg ikke helt klarer å se forskjellen. Jeg orker knapt å finne på ting med barna om ettermiddagen, og synes det er et helsike å skulle ha tid til å lage middag. Kunne godt vært hjemme og lyttet til podcasts og hatt tid til trening eller gå en tur. 

Anonymkode: 5f5fd...678

Har du vurdert å bytte jobb?

Anonymkode: a6184...416