Har angst og/eller depresjon holdt deg singel?

[AnonymBruker]

Enkelt og greit. 

Har disse tingene gjort at du må komme deg  unna hvis det blir vanskelig i et forhold, eller dating? 

Tar du raske, impulsive valg som du har angret på? 

Har du sabotert noe potensielt bra for deg selv fordi dette har kommet i veien? 

Nå snakker jeg ikke om å "føle" seg deppa, og ha "sykt" angst. Nå snakker jeg om dere som faktisk har fått påvist en angstdiagnose og/eller depressiv lidelse. 

Jeg er spent på å høre. 

Anonymkode: ad81d...a16

[Blått]

Vel, ja, det holdt meg singel en god stund.. men det var fordi jeg valgte bort dating i den perioden. Jeg klarte knapt nok å ta vare på meg selv, så var ikke noe å satse på. Kunne jo ikke være sammen med noen da. Nå er det litt prøving og feiling når jeg skal tilbake på markedet, men jeg merker at det største problemet jeg har er at det er vanskelig for meg å gi slipp på noen om jeg er betatt av dem og de behandler meg dårlig. Jeg tillater mer enn jeg egentlig burde, men har heldigvis ikke gått på noen stygge smeller. 

[AnonymBruker]

På sett og vis. Unnvikende personlighetsforstyrrelse betyr at jeg er ekstremt sjenert, og enten ikke gjør noe i det hele tatt, er for forsiktig i tilnærmingen, eller venter til sjansen har passert.

Anonymkode: bc21c...90c

[AnonymBruker]

Blått skrev (1 time siden):

Vel, ja, det holdt meg singel en god stund.. men det var fordi jeg valgte bort dating i den perioden. Jeg klarte knapt nok å ta vare på meg selv, så var ikke noe å satse på. Kunne jo ikke være sammen med noen da. Nå er det litt prøving og feiling når jeg skal tilbake på markedet, men jeg merker at det største problemet jeg har er at det er vanskelig for meg å gi slipp på noen om jeg er betatt av dem og de behandler meg dårlig. Jeg tillater mer enn jeg egentlig burde, men har heldigvis ikke gått på noen stygge smeller. 

Har du gått på noe medisiner? 

Du er funksjonell nå? 

Lykke til! Det virker som du har selvinnsikt og er en god person. 

Anonymkode: ad81d...a16

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

På sett og vis. Unnvikende personlighetsforstyrrelse betyr at jeg er ekstremt sjenert, og enten ikke gjør noe i det hele tatt, er for forsiktig i tilnærmingen, eller venter til sjansen har passert.

Anonymkode: bc21c...90c

Hvor gammel er du? Det høres ut som dette er tøft å leve med mtp. på dating og relasjoner. Om en ikke tar opp konflikter kan en fort bli overkjørt. 

Anonymkode: ad81d...a16

[Gjest Trøst]

Definitivt. Alle typer relasjoner er vanskelig.

[AnonymBruker]

Trøst skrev (10 minutter siden):

Definitivt. Alle typer relasjoner er vanskelig.

Kan jeg spørre om hva du strever med? 

Anonymkode: ad81d...a16

[Gjest Trøst]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Kan jeg spørre om hva du strever med? 

Anonymkode: ad81d...a16

Tilbakevendende depresjon (moderat) og sosial angst, men angsten har bedret seg en del. 

[Gjest TheCatLady]

Ja, har sosial angst og depresjon. Det har vært et par menn jeg har tenkt at kunne vært interessante, men jeg har nok ikke virket særlig interessert og de har heller ikke virket interesserte. Jeg tør ikke helt å vise interesse i frykt for å bli avvist. 

Jeg synes det var vanskeligere etter at mitt siste forhold endte. Ting har endret seg ganske mye når det gjelder dating. Nå foregår mye på nett og jeg gjør meg sjeldent bra på nettet (tror jeg). Ikke flink på chatting og virker mer seriøs og alvorlig enn jeg egentlig er. I tillegg er jeg alltid redd for å ikke være bra nok så har holdt mye igjen, men det har heller egentlig ikke vært særlig mange jeg har blitt interessert i. Synes det er enklere i virkeligheten. 

Så alt det gjør det veldig vanskelig. I forhold blir jeg lett sånn at jeg ikke vil plage den andre med mine problemer og strengt tatt har de ikke virket særlig interesserte i det heller så trekker meg nok litt unna og så blir det litt sånn at jeg ikke føler at jeg kan være meg selv. Så det blir slitsomt å være i et forhold på grunn av det. 

Jeg har lyst til å treffe noen, men vet ikke helt. Har mine tvil om at jeg er bra nok og jeg ønsker heller ikke å gå inn i forhold med menn som ikke er bra for meg heller. 

[AnonymBruker]

Trøst skrev (8 minutter siden):

Tilbakevendende depresjon (moderat) og sosial angst, men angsten har bedret seg en del. 

Har du hatt noen forhold? Hva vil du si er verst, angsten eller depresjonen? 

Anonymkode: ad81d...a16

[Gjest Trøst]

TheCatLady skrev (2 minutter siden):

Ja, har sosial angst og depresjon. Det har vært et par menn jeg har tenkt at kunne vært interessante, men jeg har nok ikke virket særlig interessert og de har heller ikke virket interesserte. Jeg tør ikke helt å vise interesse i frykt for å bli avvist. 

Jeg synes det var vanskeligere etter at mitt siste forhold endte. Ting har endret seg ganske mye når det gjelder dating. Nå foregår mye på nett og jeg gjør meg sjeldent bra på nettet (tror jeg). Ikke flink på chatting og virker mer seriøs og alvorlig enn jeg egentlig er. I tillegg er jeg alltid redd for å ikke være bra nok så har holdt mye igjen, men det har heller egentlig ikke vært særlig mange jeg har blitt interessert i. Synes det er enklere i virkeligheten. 

Så alt det gjør det veldig vanskelig. I forhold blir jeg lett sånn at jeg ikke vil plage den andre med mine problemer og strengt tatt har de ikke virket særlig interesserte i det heller så trekker meg nok litt unna og så blir det litt sånn at jeg ikke føler at jeg kan være meg selv. Så det blir slitsomt å være i et forhold på grunn av det. 

Jeg har lyst til å treffe noen, men vet ikke helt. Har mine tvil om at jeg er bra nok og jeg ønsker heller ikke å gå inn i forhold med menn som ikke er bra for meg heller. 

Kjenner meg igjen i mye av det du skriver. Jeg er derimot litt der at jeg ikke ønsker en kjæreste. Det blir altfor forpliktende og krevende. Jeg vet også at da må mannen slite med meg også når jeg er deprimert. Jeg er overkommelig når jeg ikke er deprimert, men er ikke en god person når jeg er langt nede. Og jeg får inntrykk av at de fleste stikker, er utro og lignende så snart det blir knute på tråden. Jeg har nok med problemene mine, jeg trenger ikke bli bedratt i tillegg. Jeg har også erfaring med at inntrykket mitt stemmer. Det er mulig jeg hadde ønsket et åpent forhold om jeg var frisk, men slik det er nå vil en relasjon til en mann kun være seksuell, eventuelt at man er søndagskjærester (har sex og finner på noe man har til felles ellers). Da kan jeg trekke meg tilbake når jeg er deprimert uten spørsmål og mas, og det er ikke et krav at noen av oss er monogame. Vi kan møte andre. 

Når man har dårlig selvtillit er det også fort gjort å gå for mennene som "love bomber" og som kanskje har uærlige intensjoner. Det blir på en måte en del av det selvdestruktive mønsteret man allerede har. Man er gjerne obs på det, men observerer det kanskje ikke selv før det har gått for langt. Smør på flesk når det kommer til psykiske vansker. Relasjoner og kjærlighet er en hard nøtt når man sliter. 

[AnonymBruker]

32 minutter siden, AnonymBruker said:

Hvor gammel er du? Det høres ut som dette er tøft å leve med mtp. på dating og relasjoner. Om en ikke tar opp konflikter kan en fort bli overkjørt. 

Anonymkode: ad81d...a16

Jeg er 38. Har ikke noe problem med konflikter, det er uavklarte roller jeg sliter med. Når jeg ikke VET hva partner synes om meg, situasjonen, etc. Er faktisk mer komfortabelt i en konflikt, med en tildelt rolle som "motstander", enn f.eks. i en jobblunsj eller på date der jeg ikke helt vet hvor jeg har folk.

Anonymkode: bc21c...90c

[Gjest Trøst]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Har du hatt noen forhold? Hva vil du si er verst, angsten eller depresjonen? 

Anonymkode: ad81d...a16

Har vært i to lengre forhold. Depresjonen er nok verst, jeg føler at det er roten til problemene, mens angsten er en bieffekt av depresjonen. Jeg har jobbet ganske hardt i år med vanskene mine og har det bedre enn noen gang for øvrig, selv om jeg i perioder er like langt nede i kjelleren som før. Psykologen har mistenkt en form for bipolar lidelse siden jeg har hatt et par hypomaniske perioder i år, men jeg er uenig. 

[AnonymBruker]

TheCatLady skrev (3 minutter siden):

Ja, har sosial angst og depresjon. Det har vært et par menn jeg har tenkt at kunne vært interessante, men jeg har nok ikke virket særlig interessert og de har heller ikke virket interesserte. Jeg tør ikke helt å vise interesse i frykt for å bli avvist. 

Jeg synes det var vanskeligere etter at mitt siste forhold endte. Ting har endret seg ganske mye når det gjelder dating. Nå foregår mye på nett og jeg gjør meg sjeldent bra på nettet (tror jeg). Ikke flink på chatting og virker mer seriøs og alvorlig enn jeg egentlig er. I tillegg er jeg alltid redd for å ikke være bra nok så har holdt mye igjen, men det har heller egentlig ikke vært særlig mange jeg har blitt interessert i. Synes det er enklere i virkeligheten. 

Så alt det gjør det veldig vanskelig. I forhold blir jeg lett sånn at jeg ikke vil plage den andre med mine problemer og strengt tatt har de ikke virket særlig interesserte i det heller så trekker meg nok litt unna og så blir det litt sånn at jeg ikke føler at jeg kan være meg selv. Så det blir slitsomt å være i et forhold på grunn av det. 

Jeg har lyst til å treffe noen, men vet ikke helt. Har mine tvil om at jeg er bra nok og jeg ønsker heller ikke å gå inn i forhold med menn som ikke er bra for meg heller. 

Den sosiale angsten må være veldig krevende i et forhold, og det å møte nye mennesker generelt. 

Har du hatt situasjonsbetinget depresjon, eller en depressiv lidelse? 

Selv hadde jeg en del livshendelser som hopet seg opp på et tidspunkt som trigget en depresjon. 

Det er med hånden på hjertet det verste jeg har vært borte i. Den første gangen i livet jeg følte meg hjelpeløs og mistet alt av kontroll. Det unner jeg ingen. Helt ærlig skjønner jeg ikke hvordan noen mennesker klarer å leve med en kronisk depressiv lidelse. Det er den ene gangen jeg fikk forståelse for hvorfor folk tar livet sitt av det. Helt uforståelig for de som ikke hst opplevd det selv. 

Anonymkode: ad81d...a16

[Gjest TheCatLady]

Trøst skrev (6 minutter siden):

Kjenner meg igjen i mye av det du skriver. Jeg er derimot litt der at jeg ikke ønsker en kjæreste. Det blir altfor forpliktende og krevende. Jeg vet også at da må mannen slite med meg også når jeg er deprimert. Jeg er overkommelig når jeg ikke er deprimert, men er ikke en god person når jeg er langt nede. Og jeg får inntrykk av at de fleste stikker, er utro og lignende så snart det blir knute på tråden. Jeg har nok med problemene mine, jeg trenger ikke bli bedratt i tillegg. Jeg har også erfaring med at inntrykket mitt stemmer. Det er mulig jeg hadde ønsket et åpent forhold om jeg var frisk, men slik det er nå vil en relasjon til en mann kun være seksuell, eventuelt at man er søndagskjærester (har sex og finner på noe man har til felles ellers). Da kan jeg trekke meg tilbake når jeg er deprimert uten spørsmål og mas, og det er ikke et krav at noen av oss er monogame. Vi kan møte andre. 

Når man har dårlig selvtillit er det også fort gjort å gå for mennene som "love bomber" og som kanskje har uærlige intensjoner. Det blir på en måte en del av det selvdestruktive mønsteret man allerede har. Man er gjerne obs på det, men observerer det kanskje ikke selv før det har gått for langt. Smør på flesk når det kommer til psykiske vansker. Relasjoner og kjærlighet er en hard nøtt når man sliter. 

Ok, jeg klarer ikke rene seksuelle forhold der jeg vet at han treffer andre og at det kun er sex. Blir litt "ødelagt" av den typen relasjoner og jeg er sånn som får følelser så jeg klarer ikke sånt. Hvis ikke så er det jo en verdi i det at man får dekket behov en har uten å måtte være i et forhold. 

Ja, har vært borte i to menn på nett som jeg absolutt ikke tror hadde vært bra for meg, men begge ville veldig gjerne møtes. Heldigvis klarte jeg å se det da, men vet ikke om jeg er like god på det i virkeligheten. 

Det skal ikke være lett. Jeg har veldig lyst på et trygt og godt forhold, men er usikker på om en mann hadde godtatt de kjipe sidene. Spesielt når jeg er deprimert så kan det være vanskelig, men angsten håndterer jeg greit. Det er i hvert fall ikke sånn at den skaper så store hindringer nå lenger. 

[Fluefisker1]

TheCatLady skrev (14 minutter siden):

Ja, har sosial angst og depresjon. Det har vært et par menn jeg har tenkt at kunne vært interessante, men jeg har nok ikke virket særlig interessert og de har heller ikke virket interesserte. Jeg tør ikke helt å vise interesse i frykt for å bli avvist. 

Jeg synes det var vanskeligere etter at mitt siste forhold endte. Ting har endret seg ganske mye når det gjelder dating. Nå foregår mye på nett og jeg gjør meg sjeldent bra på nettet (tror jeg). Ikke flink på chatting og virker mer seriøs og alvorlig enn jeg egentlig er. I tillegg er jeg alltid redd for å ikke være bra nok så har holdt mye igjen, men det har heller egentlig ikke vært særlig mange jeg har blitt interessert i. Synes det er enklere i virkeligheten. 

Så alt det gjør det veldig vanskelig. I forhold blir jeg lett sånn at jeg ikke vil plage den andre med mine problemer og strengt tatt har de ikke virket særlig interesserte i det heller så trekker meg nok litt unna og så blir det litt sånn at jeg ikke føler at jeg kan være meg selv. Så det blir slitsomt å være i et forhold på grunn av det. 

Jeg har lyst til å treffe noen, men vet ikke helt. Har mine tvil om at jeg er bra nok og jeg ønsker heller ikke å gå inn i forhold med menn som ikke er bra for meg heller. 

Du er helt sikkert bra nok, du virker som en reflektert og fin person når en leser innleggene dine her på KG. Stå på!!

[Gjest Trøst]

TheCatLady skrev (1 minutt siden):

Ok, jeg klarer ikke rene seksuelle forhold der jeg vet at han treffer andre og at det kun er sex. Blir litt "ødelagt" av den typen relasjoner og jeg er sånn som får følelser så jeg klarer ikke sånt. Hvis ikke så er det jo en verdi i det at man får dekket behov en har uten å måtte være i et forhold. 

Ja, har vært borte i to menn på nett som jeg absolutt ikke tror hadde vært bra for meg, men begge ville veldig gjerne møtes. Heldigvis klarte jeg å se det da, men vet ikke om jeg er like god på det i virkeligheten. 

Det skal ikke være lett. Jeg har veldig lyst på et trygt og godt forhold, men er usikker på om en mann hadde godtatt de kjipe sidene. Spesielt når jeg er deprimert så kan det være vanskelig, men angsten håndterer jeg greit. Det er i hvert fall ikke sånn at den skaper så store hindringer nå lenger. 

Jeg får følelser jeg også, veldig raskt også. Blir lett glad i mennesker, og kanskje litt for glad. Men slikt kan jeg være flink til å skjule, og jeg krever ikke så mye tilbake. Jeg håper du finner det du søker og at du møter en bra mann som behandler deg godt og gir deg trygghet. ❤️ 

[Gjest TheCatLady]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Den sosiale angsten må være veldig krevende i et forhold, og det å møte nye mennesker generelt. 

Har du hatt situasjonsbetinget depresjon, eller en depressiv lidelse? 

Selv hadde jeg en del livshendelser som hopet seg opp på et tidspunkt som trigget en depresjon. 

Det er med hånden på hjertet det verste jeg har vært borte i. Den første gangen i livet jeg følte meg hjelpeløs og mistet alt av kontroll. Det unner jeg ingen. Helt ærlig skjønner jeg ikke hvordan noen mennesker klarer å leve med en kronisk depressiv lidelse. Det er den ene gangen jeg fikk forståelse for hvorfor folk tar livet sitt av det. Helt uforståelig for de som ikke hst opplevd det selv. 

Anonymkode: ad81d...a16

Ja, eller nå er angsten håndterbar, men sliter litt når jeg er i større sosiale sammenhenger. Jeg slet mye mer da jeg var i det forrige forholdet og bare det å gå på butikken var en utfordring da. 

Jeg har dystymi. Altså kronisk mild depresjon, men den synes jeg er ok og skaper ikke noen voldsomme hindringer. Nesten så det bare er sånn jeg er. Ellers har jeg situasjonsbetinget depresjon og er inne i en sånn perioden. Det har vært mye utfordringer og motgang. Så ting har vært svart en stund og det er egentlig forferdelig å ha det sånn ja. 

[Gjest TheCatLady]

Fluefisker1 skrev (10 minutter siden):

Du er helt sikkert bra nok, du virker som en reflektert og fin person når en leser innleggene dine her på KG. Stå på!!

Tusen takk. Så hyggelig å høre

Trøst skrev (8 minutter siden):

Jeg får følelser jeg også, veldig raskt også. Blir lett glad i mennesker, og kanskje litt for glad. Men slikt kan jeg være flink til å skjule, og jeg krever ikke så mye tilbake. Jeg håper du finner det du søker og at du møter en bra mann som behandler deg godt og gir deg trygghet. ❤️ 

Takk, håper du også finner det du søker. 

[AnonymBruker]

Ja. Tror jeg har unnvikende personlighetsforstyrrelse. 

Anonymkode: 15144...7ee