Når familien forfølger deg med problemene deres

[AnonymBruker]

Jeg er et løvetannbarn. Jeg har måttet overleve, og jeg visste ikke selv hvor ille det var før venner til venner begynte å reagere samt at barnevernet ble en del av oss. Mamma drakk, og pappa var en tyrann. Hjemme hos oss var det skittent, rotete, og det var ingen rutiner. Det var et grusomt hjem! Pappa var ikke tilstede og broren min ble mishandlet på det groveste. Mamma klarte ikke å bryte ut av ekteskapet og prøvde å ta livet sitt for 1 år siden. Etter forsøket koblet jeg henne inn til fastlege og alle instanser slik at hun kunne få hjelp! Jeg anmeldte faren min, da han hadde utsatt mamma for vold, og jeg ba om besøksforbud! Min bror er ufør grunnet psyken og jeg er en eneste i familien som har «klart meg» selv med jobb og utdanning.
 

Har INGEN kontakt med far, og han har ingen kontakt med mine barn! Ønsker ikke dette svinet i nærheten av mine barn! Mamma har opp i alt etter å endelig kommet seg ut av marerittet blitt dement som en konsekvens av drillingen.. Hun har drukket hele livet, og valgte aldri og slutte selv når vi ba henne om det. 
 

Har til tross for alt har jeg i voksen alder klart det ingen trodde om meg. Jeg har enebolig i et av Oslos beste strøk, eget firma, og  en master-utdanning og to flotte barn med gode verdier pluss en stødig samboer. Eneste problemet er at jeg aldri får lov til å være lykkelig.. Endelig var jeg kvitt drittsekken av en far jeg hadde og jeg kunne prøve å få et greit forhold til mor, men hun ble dement og helt pleie-trengende. 
 

Folk jeg møter på skal alltid snakke om hvor trist det er med mamman min, og alt som har skjedd. Og alle vet at jeg kuttet min far ut og at jeg anmeldte han.. Men hva med alt jeg har fått til? 
 

Jeg føler at taper-familien min forfølger med å ødelegger for min lykke. Jeg er i gledesrus for siden da jeg nettopp fikk en datter og jeg orker ikke å deppe over moren min som ble dement som følge av dårlige valg hun selv tok. Er jeg urimelig her eller? 

Anonymkode: 622cf...f3a

[AnonymBruker]

🥲

Anonymkode: 622cf...f3a

[AnonymBruker]

.

Anonymkode: 622cf...f3a

[AnonymBruker]

Nei, du er ikke urimelig. Føler du en sorg over der du aldri fikk av foreldrene dine? 

Har selv venner som har blitt mishandlet som er meget velykkede og ansette i i sine yrker som voksne. Jeg har tenkt at dette er deres måte å takle arven fra det dårlige forholdet til foreldrene. Det er viktig med suksess på en annen måte enn jeg opplever som har helt ok oppvekst. Kanskje fordi dette har vært nøkkel til å løsrive seg fra hjemmet? Kanskje fordi å bli verdsatt og aktet er noe de ikke har opplevd hjemme?

Anonymkode: 4e6b8...c1b

[Gjest Alterego666]

AnonymBruker skrev (27 minutter siden):

Er jeg urimelig her eller? 

Nei, du er ikke urimelig.

Har du fått anledning til å prosessere barndommen din? Du har brukt mye energi og lang tid på utdanning og karriere, og det gjør det lettere å holde familie på avstand.

Når du selv får barn, kommer familien igjen nærmere. Gjør dette oppveksten din vanskeligere for deg?

Hvis ikke, klare du kanskje å legge familie og barndom bak deg, Hvis ikke kan det hende du trenger profesjonell hjelp til å prosessere. 

Til venner kan du si at jeg vil ikke snakke om dette nå, men hva slipper du unna med overfor deg selv?

[AnonymBruker]

Nei, du er ikke urimelig. Du er en overlever og en kjemper! Det er klart at du har lov til å være glad for at livet ditt har blitt ganske bra, på tross av oppveksten din! Og ja, det er ikke rart at du har distansert deg fra familien din og alt som skjer nå. 

Samtidig vil jeg være forsiktig med å gå helt kald mot de, uten bearbeiding først, for det kan slå tilbake på deg selv senere. Har du fått now hjelp av psykolog etc? 

Anonymkode: d4f88...7fc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (55 minutter siden):

Jeg er et løvetannbarn. Jeg har måttet overleve, og jeg visste ikke selv hvor ille det var før venner til venner begynte å reagere samt at barnevernet ble en del av oss. Mamma drakk, og pappa var en tyrann. Hjemme hos oss var det skittent, rotete, og det var ingen rutiner. Det var et grusomt hjem! Pappa var ikke tilstede og broren min ble mishandlet på det groveste. Mamma klarte ikke å bryte ut av ekteskapet og prøvde å ta livet sitt for 1 år siden. Etter forsøket koblet jeg henne inn til fastlege og alle instanser slik at hun kunne få hjelp! Jeg anmeldte faren min, da han hadde utsatt mamma for vold, og jeg ba om besøksforbud! Min bror er ufør grunnet psyken og jeg er en eneste i familien som har «klart meg» selv med jobb og utdanning.
 

Har INGEN kontakt med far, og han har ingen kontakt med mine barn! Ønsker ikke dette svinet i nærheten av mine barn! Mamma har opp i alt etter å endelig kommet seg ut av marerittet blitt dement som en konsekvens av drillingen.. Hun har drukket hele livet, og valgte aldri og slutte selv når vi ba henne om det. 
 

Har til tross for alt har jeg i voksen alder klart det ingen trodde om meg. Jeg har enebolig i et av Oslos beste strøk, eget firma, og  en master-utdanning og to flotte barn med gode verdier pluss en stødig samboer. Eneste problemet er at jeg aldri får lov til å være lykkelig.. Endelig var jeg kvitt drittsekken av en far jeg hadde og jeg kunne prøve å få et greit forhold til mor, men hun ble dement og helt pleie-trengende. 
 

Folk jeg møter på skal alltid snakke om hvor trist det er med mamman min, og alt som har skjedd. Og alle vet at jeg kuttet min far ut og at jeg anmeldte han.. Men hva med alt jeg har fått til? 
 

Jeg føler at taper-familien min forfølger med å ødelegger for min lykke. Jeg er i gledesrus for siden da jeg nettopp fikk en datter og jeg orker ikke å deppe over moren min som ble dement som følge av dårlige valg hun selv tok. Er jeg urimelig her eller? 

Anonymkode: 622cf...f3a

Du velger jo selv om du vil være «lykkelig» (jeg hadde nøyd med meg tilfreds jeg da, men...). Du sier du ikke «får lov». Men de følelsene er jo inni deg selv.

Anonymkode: 39cd9...2a1

[AnonymBruker]

Alterego666 skrev (32 minutter siden):

Nei, du er ikke urimelig.

Har du fått anledning til å prosessere barndommen din? Du har brukt mye energi og lang tid på utdanning og karriere, og det gjør det lettere å holde familie på avstand.

Når du selv får barn, kommer familien igjen nærmere. Gjør dette oppveksten din vanskeligere for deg?

Hvis ikke, klare du kanskje å legge familie og barndom bak deg, Hvis ikke kan det hende du trenger profesjonell hjelp til å prosessere. 

Til venner kan du si at jeg vil ikke snakke om dette nå, men hva slipper du unna med overfor deg selv?

Er såå enig❤️føler med deg ts,jeg får traumebehandling for barndom og det hjelper.mistvikke motet.

Anonymkode: 3dad6...a31

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Du velger jo selv om du vil være «lykkelig» (jeg hadde nøyd med meg tilfreds jeg da, men...). Du sier du ikke «får lov». Men de følelsene er jo inni deg selv.

Anonymkode: 39cd9...2a1

?

Anonymkode: 3dad6...a31

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (37 minutter siden):

?

Anonymkode: 3dad6...a31

Du forsto ikke hva AB mente?

Det er TS sitt valg om hun kan bli lykkelig eller ikke, det ligger på innsiden. TS må jobbe med sine tanker og følelser, for å etterstrebe sitt ønske om å bli lykkelig. Ingen andre enn henne kan gjøre hennes jobb. 

AB hadde vært fornøyd med å bare være tilfreds. Noe jeg også hadde vært. Hvorfor skal man strebe etter å være lykkelig? Er ikke det bra nok å bare ha det bra? 

Anonymkode: 40239...d60

[Måneklokke]

Du kan få et godt forhold til moren din selv om hun nå har blitt dement! Du kan få noen fine år frem til sykdommen tar helt overhånd. 
 

Med det sagt så er det også helt innafor å bare si «fuck it» og gå videre i livet. Ikke besøke mamma så ofte, og bare fokusere på den familien du selv har valgt. Det tror jeg ingen dømmer deg for, med tanke på det du har opplevd i barndommen.