Han blir sliten og deppa av samboerskap

[AnonymBruker]

Samboeren min fortalte her en dag at han blir både sliten og deppa av å bo sammen med noen. Dette rett før vi skal flytte i ny leilighet. Han ønsket en pause og bo for seg selv, da han føler han aldri får nok tid for seg selv. Dette til tross for at jeg jobber hele dagene mens han er hjemme, samt sørger for å både gi han space hjemme og at jeg drar ut. Det blir aldri NOK. Han sier han egentlig ikke kan slappe ordentlig av så lenge han ikke har sitt helt eget rom, noe vi dessverre ikke har. Jeg har latt han være i stua nesten alltid + han sover der inne. Etter en forferdelig sår prat ombestemte han seg, og vil ikke ha pause likevel. Hvordan i alle dager forholde seg til dette? 

Anonymkode: 7be34...b39

[Jadaomatte]

Det er ikke samboerskap som er problemet hans. Høres ut som om han er alvorlig deprimert.Er han ikke i arbeid? La han flytte for seg selv, så merker han nok at nissen blir med på lasset. 

[AnonymBruker]

Hadde ikke villa flytta sammen med ham, rett og slett. Trenger ikke å bety at dere aldri skal bo sammen igjen, men hadde aldri villet utsette meg for å bo sammen med noen som ikke er sikker på at vil bo med meg. 

Anonymkode: 5d2f2...5d6

[AnonymBruker]

Hmm 😕 Det må ha vært kjipt for deg å få høre. Kanskje han er veldig introvert og egentlig ikke passer til å bo sammen med noen?

Jeg vet at ikke alle mennesker er like og ikke alle parforhold er like, men i mine øyne bør partneren være en som man ikke blir sliten av å tilbringe mye tid sammen med!

Huff, jeg fikk ordentlig vondt av deg. Du gjør jo alt du kan innenfor de rammene livet/hjemmet deres gir. Og ikke minst så er det kjipt for deg å ha en sånn ustabilitet rundt fremtiden. Hva tenker du nå fremover? Er du redd for at han skal ombestemme seg igjen?

Anonymkode: 38a89...408

[AnonymBruker]

La han bo for seg selv, ellers vil han avslutte dette her etterhvert. Han har det ikke bra.

( Særboer)

Anonymkode: c86d3...f6a

[Nooni]

Hvis dere ikke tilbringer dagen sammen fordi du er på jobb og ikke natten fordi han sover på stua - så er det bare ettermiddagen igjen. Hvis det også blir for slitsomt for han så faller jo hele grunnlaget for samboerskap bort. Da bør han kanskje bo alene? 
Jeg synes nok også at du bør tenke på dine egne behov. Får du dekket dem sånn som situasjonen er nå? 

 

[AnonymBruker]

Særing. Høres ut som min eks. Levd alene lenge, var redd for å bo med meg. Endte opp med å bli dritkoselig. Men det ble slutt på grunn av lignende redsel på andre områder. Han lærte aldri noe av å pushe grensene og at han ofte syntes det var kos når det var gjort. Hver gang det skulle skje noe nytt, som han hadde dårlig erfaring av fra tidligere tider (tidligere deprimert) så steilet han. Vær forsiktig så du ikke sliter deg ut her. Det gjorde jeg. Jeg var alltid fyrtårnet som gjorde at vi gjorde noe nytt, men det ble for tungt for meg til slutt. Man trenger det samme tilbake etter hvert, uansett hvor sprudlende man er.

Anonymkode: 82b61...1cf

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (19 minutter siden):

Han sier han egentlig ikke kan slappe ordentlig av så lenge han ikke har sitt helt eget rom, noe vi dessverre ikke har. Jeg har latt han være i stua nesten alltid + han sover der inne.

Det er ikke uvanlig at noen mennesker ønsker sitt eget rom hvor de ikke blir forstyrret for å kunne slappe godt av. Å ikke bli møtt på dette behovet skaper mye stress for de det gjelder. 

Kan dere teste å bytte om på romfordelingen for en kortere periode og se om det hjelper litt? Altså at dere flytter dobbeltsengen ut i stuen, og så kan han ha soverommet som sin egen hule? Skjønner at det ikke er helt optimalt for deg, men tenker det kan være greit å ha testet ut. Når han sier at han trenger sitt eget rom, antar jeg at han mener at han trenger et sted der han kan lukke døren og ikke bli forstyrret. Du som tåler å bli forstyrret, tåler å sitte i stuen. Mens han som ikke tåler å bli forstyrret får ha soverommet i fred. 
Anbefaler at dere tester det i et par uker og ser om det hjelper. Hvis det hjelper litt så bør dere finne løsninger for at han får et eget rom i den nye leiligheten (det behøver ikke være et helt rom, ofte er det viktigst å kunne lukke døren, så en bod eller et kott kan være tilstrekkelig). Og dersom det ikke hjelper i det hele tatt, så har dere en større samtale å ta. Lykke til. 

Anonymkode: 56275...14f

[AnonymBruker]

Så dere er ikke sammen på dagtid (jobb), ikke på ettermiddagen fordi han trenger space, og heller ikke om natten fordi han sover på stua. Ikke pokker om jeg hadde orket et sånn «forhold». 

Anonymkode: 3da71...192

[Virrevirrevapp]

Særboer eller ny leilighet. 

[AnonymBruker]

Hm, sært. Hvilke gode sider har han?

Anonymkode: de9b6...f98

[AnonymBruker]

Jeg ville ikke bodd sammen med en sånn mann. Det blir ikke bedre. Føreslå særboere. 

Anonymkode: f1947...f94

[AnonymBruker]

Hva om dere finner en større leilighet hvor dere har hver sitt hobbyrom hvor dere kan trekke dere tilbake, og hvor hans hobbyrom også har en seng hvor han kan hvile på i stedet for i stuen? Han har tydeligvis behov for egentid, men han elsker deg og ønsker tydeligvis samboerskap sammen med deg. Om dette kunne kombineres, så hadde det jo være kjempeflott. Men da trenger dere større plass, og rom for at han kan få egentid. Og så må du ikke se på det som negativt at han trenger egentid. For det har med personligheten hans å gjøre. Det betyr ikke at han ikke elsker deg nok  Jeg elsker samboeren min og barna mine over alt på jord, og så trenger jeg egentid i tillegg  Det betyr ikke at jeg misliker samboeren min når jeg sitter i godstolen min på "rommet mitt" og koser meg med en god bok.

Anonymkode: a93df...d6d

[AnonymBruker]

La han flytte for seg selv, du kan jo ikke tvinge han til å bli. Det kommer til å ende med det uansett. Flytter han nå, kan kanskje forholdet fortsette, hvis du orker å fortsette et forhold med noen som ikke ønsker å tilbringe særlig tid med deg da.

Anonymkode: feb14...c79

[AnonymBruker]

Tror ikke jeg hadde greid å forholde meg til dette. Jeg har også behov for egentid, men det må jo være en balanse. Ellers er det ikke noen vits i å være samboere, og særbo er ikke noe for meg.

Anonymkode: 08619...a6d

[AnonymBruker]

Beklager på forhånd, dette svaret ble litt lenger enn jeg trodde det kom til å bli.

 

Jeg kan ikke tro at jeg skriver dette, for jeg hadde ikke forstått samboeren din for bare noen få uker siden, men akkurat nå gjør jeg det.
Jeg er normalt sett ikke 100 % introvert, vanligvis ligger jeg rundt 50 %, men akkurat nå kan heller ikke jeg få nok alenetid.  Akkurat nå føler jeg at familien kunne reist på ferie en måned uten meg, jeg ville savnet dem sterkt, og jeg ville følt det som en lettelse.
Det har ingenting med dem å gjøre, det handler om at jeg er så på felgen at bare å ha dem i samme hus, det å måtte forholde seg til andre, føles slitsomt.

MEN, det er et veldig stort "men" her - det handler også om hvordan man selv forholder seg til dette, og om å ha litt selvinnsikt.

Det er ikke slik at det man ønsker seg er til det beste for en selv.
Selv om han ønsker seg alenetid 24/7-365, bør han forstå at det ikke er noe som er til det beste for ham selv.  Det fører bare til at han graver seg enda lenger ned enn han allerede er.

Det han gjør er å dytte dette ansvaret for å få det bedre over på deg, og det er ikke riktig.
I et forhold tar man hensyn til den andre, man viser respekt, men dette må gå begge veier.
Du skal føle deg ønsket, respektert, og ivaretatt, akkurat som at han skal gjøre det samme, og for å være helt ærlig virker det som om det bare er du som innretter deg etter ham, og ikke motsatt.  Slik skal det ikke være, uansett hvor nedkjørt han er.  Det er ikke ditt ansvar å få ham på beina igjen, selv om han dytter det ansvaret over på deg.

Hvordan du skal forholde deg til dette er vanskelig å si, jeg vet ikke om jeg har noen gode råd, men jeg kan si hvordan min familie forholder seg til meg nå - de lever som normalt.
De tråkker ikke på eggeskall, de gir meg ikke "space", og da er det opp til meg selv hva jeg gjør.
Jeg kan trekke meg tilbake til soverommet, jeg kan dra ut for å søke ensomhet i skogen eller på stranda, eller jeg kan være sammen med dem. 
Jeg blir sliten av å forholde meg til andre, men det gir meg også noe annet, det gir meg en balanse.
Balanse - litt av alt.  Noe aktivitet, noe sosialisering, noe hvile, og noe søvn.
Men dette er ikke ditt ansvar å gi ham, dette er noe han må se og ønske selv.

Kanskje en tur til lege hadde vært fornuftig?  At han snakker med noen andre som kan gi ham det perspektivet han behøver, og som gir ham forståelse for at det han gjør nå er skadelig både for ham selv, deg, og forholdet?
 

Anonymkode: ce788...77d

[AnonymBruker]

Var samboer med en som hevdet det samme, og han dumpet meg til slutt fordi han ble så sliten av å være samboer. Ikke at det hindret ham i å gå rett inn i et nytt forhold, men ja.

Anonymkode: a18cb...eec