Samboer som prater veldig lite.. Begynner å bli slitsomt

[AnonymBruker]

Hvem er Hanne?

Anonymkode: 8725d...4f0

[Luckie]

Jeg er veldig lik mannen din når det gjelder å bli helt stille i sosiale settinger. Det er som å skru på en mute-knapp. Alltid vært sånn, men det var først da jeg bikket halvveis i tjueårene jeg skjønte at det kanskje ikke var helt normalt. Det var ikke noe jeg tenkte så mye over før egentlig. Jeg festet hver helg og da var jeg ikke stille. Nå er det slutt på det pga unger og jeg generelt ikke gidder det lenger. Jeg har nok mest sannsynlig sosial angst. Skal faktisk begynne hos psykolog snart, men i utgangspunktet for andre ting. Kommer absolutt til å bli tatt opp. 
 

Kanskje du kan bli med til psykologen og si hvor ille det faktisk er. Er ikke sikkert han gjør det selv, men pynter litt på det. Ikke sikkert han snakker så mye der heller.

[AnonymBruker]

Det er forferdelig å slite med angst. Jeg selv har gjort det (fortsatt litt), fungerer tilsynelatende bra for det er ingen som vet det bortsett fra mine nærmeste, jeg er dog veldig utadvendt og sosial. Håper mannen din får hjelp av psykolog. Jeg selv har gått til psykolog og fikk livet mitt tilbake etter medisiner + psykologtimer. Å jobbe med angst/psyken er beinhardjobbing. Det er ingen quick fix. 

Skjønner at det er vanskelig for deg også som pårørende. Håper dere klarer å finne en god måte å kommunisere på og støtte hverandre på veien mot at din samboer skal få det bra igjen. For det vil bli bra etter mye jobb. 

Anonymkode: d8542...b60

[AnonymBruker]

Det verste her, er at han har alkoholproblemer. 

Anonymkode: 8d588...502

[våren14]

Hmmm... 
Jeg forstår han har mye større problemer enn å "være litt stille". Og fint at han har begynt å jobbe med det. Husk at du har valgt å bli sammen med, og få barn, med denne mannen. Kan ikke komme nå å synes det er litt kjedelig at han er stille. Dette visste du jo garantert fra før, og du har selv valgt å leve med han. Da synes jeg heller du skal gi han all sympati for hans situasjon og være en god støttespiller for han. Det er mye bedre  

Kan si fra andre siden av bordet, gift med en skraaaavlete araber her. Har fått to fine skravlekopper av jenter med han også. I helga måtte jeg bare be han tenke inni sitt eget hode så det gikk an å få et øyeblikks ro da ungene for en gangs skyld satt i ro og fred oppslukt av Brannmann Sam og jeg hadde funnet strikketøyet. Mannen satt ved spisebordet pg snakket med seg selv (?) om nyheter på telefonen. For guds skyld, tenk INNI DEG da mann! Såh... ganske slitsomt som introvert hos meg også. Visste han var skravlete, det har jeg jo likt. Og liker... men når 3 og 5 åringen aldri holder fred samtidig så blir det litt mye. Mon tro hor de har det fra... hehe. Ville bare si at skravling løser ikke alle problemer det heller...

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (46 minutter siden):

Min samboer er veldig flott på alle måter, men han har alltid vært litt tilbaketrukket. Dette liker jeg ved han men etter vi fikk barn merker jeg at jeg savner mer «prat» rundt bordet samt på bursdager osv. vi hadde bursdag i helgen for sønnen vår på 2 år, og jeg måtte ta meg av all praten, ønske alle velkommen, ta ordet da de kunne forsyne seg med kake, takke for at alle kom osv, osv, osv.. Blir helt utmattet etter slike selskap fordi samboer blir helt mutt, rar og nesten skremt.. Jeg har forstått at han sliter med å være sosial og han har begynt å gå til psykolog, og han sier at han har snakket lite hele livet. Han ønsker å være mer utadvendt men han klarer ikke. Synes litt synd på han, men han klarer faktisk ikke å prate.. Prøver å legge til rette for at han skal snakke i forsamlinger og nærmeste legger samtalen opp for han men han er helt stille🥲 

Hannes mor er også slik og de sier nesten ingenting.. Jeg må dra ordenen ut av både henne og han og jeg synes det er slitsomt og det ender med at jeg blir sett på den som tar over alt av sosial prat, men det stemmer jo ikke😟 Jeg må dra alle samtaler i gang, være vertinne og gjøre mye. Samboer sitter ofte i sofaen å ser i telefonen eller gjør andre praktiske ting annet enn å være sosial. 
 

i går skulle vi feire bursdagen til sønnen vår og vi dro på burgerking. Han ble veldig redd da han var inne på BK og han ble helt blek.. Jeg dro på toalettet og når jeg kom tilbake der han sto var han borte.. Mobilen min var tom for batteri, og etter å ha lett etter han og sønnen min i 30 min ga jeg opp.. Til slutt møtte jeg ei venninne som fortalte at hun hadde sett samboer helt nede i kjelleren på burger king.. Han hadde gått ned med barnevogn i en bratt trapp og gjemt seg.. Jeg kjente jeg ble så sliten av han, og jeg klarer ikke denne merkelige måten å leve på lengre. Hans sosiale angst ødelegger for oss som familie da hans angst går over oss hele tiden😔

Ofte når broren hans kommer på besøk eller andre venner blir han helt stille og sier nesten ingenting.. Jeg må igjen ta ordet, være den som prater for hvis ikke sier ikke samboer noenting.. Jeg har begynt å ta på meg rollen som klovn siden det blir så kleint og stille hele tiden, og folk ler av meg, men heller det enn at besøket skal sitte å se i veggen å snakke med seg selv🙈

Anonymkode: cf212...575

Han må undersøke om han unnvikende personlighetdforstyrrelse.

Anonymkode: a221c...64b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Han stakk av med et lite barn, full i angst og gjemte seg! Han drikker hver dag og har vært i behandling for alkoholbruken sin. 

Synd at du tror det er normale omstendigheter, for det er det faktisk ikke. Sier mye om hvordan du lever. 

Anonymkode: d6b48...6e6

Vet du hva? Du har et problem, du. Du er av de menneskene som går rundt med skylapper, tunnelsyn og alt som måtte være og ser bare det du vil se. Og det du mener til enhver tid...- Ja, sånn er det uansett! Voks opp, virkelig! Sier mye om hvordan jeg lever? Du vet jo ikke en dritt om meg, ts, eller mannen til ts så hold snevra godt igjen! Ta med deg det såkalla eksepert panelet her på KG og logg dere av, dere skaper bare kvalme og dere er så jævla trangsynte at dere klarer ikke innse det selv! 

Anonymkode: e9e15...125

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Jeg har dyp sympati for din mann, og kjenner det gjør vondt å lese hvordan han har det.

Men jeg kjenner også at jeg blir provosert. At folk får barn når de sliter såpass. Før man er helt sikker på at alkoholen er et tilbakelagt kapittel, og dyp sosial angst, som også hemmer situasjoner der din sønn skal være fokus, og ha det best mulig. Det å få barn er ikke en menneskerett "uansett hva". For her har han satt sønnen i en situasjon der han raskt vil bli påvirket, ikke bare direkte der og da, men at han på sikt risikerer å arve dette på grunn av miljø. 

Uansett. Nå er dere der dere er. Han må være villig til å jobbe. Du må være villig til å ta ting i hans tempo. Eksponering er viktig. Men det som skjer nå er overeksponering, på grunn av situasjoner med et barn som krever stor grad av sosial omgang med andre. Ved overeksponering går man gjerne bakover i utviklingen, så det er veldig skummelt. Det jeg sier er at om du vil ha bedring må du ta større del av det sosiale lasset mens han øver i passe tempo. Og han må jobbe knallhardt, inkludert å eksponere seg i situasjoner som er handterbare. Det å ha besøk, men at han har mye praktisk og får "lov" til å ikke prate, kan faktisk være nok som et steg i riktig retning her. Da ser han at det går greit, uten å eksponere så mye at det vipper over. I stedet for å kjenne presset fra deg, og med det ikke oppleve den nødvendige mestringen. 

Anonymkode: 3bcdb...7a8

Støtter denne. Viktig å ta tak i dette så ikke dette blir overført på barnet. Det sosiale kravet blir større når barna begynner på skolen så begynn nå . Så er det viktig ts at du ikke tilrettelegger for unnvikelsesatferden hans, men  følger en behandlingsplan.  Skjønner godt det tar på. Det er ikke ditt ansvar å spille klovn å ta ansvar for alle sosiale situasjoner. Tål at det blir kleint. Det er greit at du gjør mer, og at han kan feks gjøre praktiske oppgaver men han må også bidra i sitt tempo og ikke legge alt på deg. 

Anonymkode: 34e45...28b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Vet du hva? Du har et problem, du. Du er av de menneskene som går rundt med skylapper, tunnelsyn og alt som måtte være og ser bare det du vil se. Og det du mener til enhver tid...- Ja, sånn er det uansett! Voks opp, virkelig! Sier mye om hvordan jeg lever? Du vet jo ikke en dritt om meg, ts, eller mannen til ts så hold snevra godt igjen! Ta med deg det såkalla eksepert panelet her på KG og logg dere av, dere skaper bare kvalme og dere er så jævla trangsynte at dere klarer ikke innse det selv! 

Anonymkode: e9e15...125

Så så, ro deg ned nå. 

Anonymkode: d6b48...6e6

[AnonymBruker]

1 hour ago, AnonymBruker said:

Hannes mor er også slik 
 

Anonymkode: cf212...575

Hvem er Hanne? 

Anonymkode: 71b56...edf

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Hvem er Hanne? 

Anonymkode: 71b56...edf

Bergensk..for hans, sikkert..

Anonymkode: d7f3f...654

[AnonymBruker]

Har stor sympati med din mann. Angst her forferdelig å leve med. Men, han lever ikke bare for seg selv lenger. Han har kone og barn. Det er nå han skal rette all fokus mot det å bli bedre.

Jeg har en far med angst. Han drikker for å døyve angsten. Selv om jeg nå er voksen, har det alltid vært kjipt. Jeg får angst av at han har angst og drikker. Det er ikke godt. Jeg forstår ham, men jeg er også sint på ham fordi han ikke tar bedre valg for seg selv og de rundt seg. Jeg føler meg også sint på min mor, for hun lever, og har levd, et trist liv med mye begrensninger. 

TS, han må kutte ut alkoholen helt. Alkohol døyver angsten der og da, men når det forsvinner fra kroppen, så sitter man igjen med tredobbelt angst. Alkohol gjør angst VERRE. 

Da jeg gikk inn for å bli kvitt min angst, så var visualisering noe som hjalp meg veldig. Jeg ga angsten min en farge (grønn), og ro fikk en farge (lys, fin blåfarge). Når jeg kjente på angsten, så satte jeg meg ned og puste inn og ut dypt, og ved hver utpust visualisere jeg at den grønne angsten forsvant ut av hver krik og krok av kroppen min, som røyk, og ved hver innpust, pustet jeg inn blå røyk. Følte meg roligere da. Det tok litt tid å trene seg opp, men etter litt så kunne jeg visualisere vekk angsten, og til slutt hadde jeg ikke angst lenger. Om jeg kjenner på litt angst nå, så kan jeg kvitte meg med den i løpet av et halvt minutt. 

Å forandre på tankemønstrene fungerte også utrolig bra. Da kutter man av alle negative tanker, og tvinger frem positive tanker. Det høres litt rart ut, men hjernen er som en skog: jo oftere en tanke eller type tanke får komme og gå, jo mer nedtråkket blir stien. Man må trene seg opp til å kutte av tanker man ikke ønsker, og med tiden vil de opptråkkede stiene gro igjen, og nye stier med gode, positive tanker vil oppstå. Igjen, det tok litt tid å trene opp hjernen til å kutte av uønskede tanker, men jo mer man trener på det, jo lettere går det. 

 

Anonymkode: 98039...232

[AnonymBruker]

Angst er jævlig, men det er også ufattelig slitsomt for andre rundt også. Og så skal man aldri unnskylde alkoholmisbruk med at det er jo så synd på dem. Uansett årsak, så er det svært skadelig for de nærmeste, ikke minst barna, å bo med en misbruker. Slutt å være en enabler!

Anonymkode: 8d588...502

[Gjest TheCatLady]

Kanskje det å få barn har trigget noe i han? At angsten har forsterket seg da? Det virker ikke som han takler det så bra og mye forandrer seg jo når man får barn. Sikkert enda flere sosiale situasjoner man må opp i og generelt et større press sosialt. 

Jeg skjønner at du ønsker at han skal bli mer sosial, men det å ha sosial angst er ikke noe som er raskt og lett å fikse. Her høres det ut som han har ganske sterk angst i tillegg. Dere må nok ta tiden til hjelp her og det vil nok fortsette å være slitsomt i muligens lang tid fremover. 

Jeg vil sluttet å legge press på at han må være mer sosial osv. Han klarer ikke det akkurat nå og det å bare være der er kanskje nok for han. Kanskje du også bør være litt mer åpen for at det er greit for han å ta seg pauser i sosiale situasjoner og ikke at fokuset skal være på "du må snakke mer".

Her må fokus være på at han skal bli mer komfortabel i sosiale situasjoner og det at han skal slutte og drikke for å håndtere angsten. 

Jeg har selv sosial angst og blir veldig stille i sosiale situasjoner. Det er ikke noe som er lett å fikse sånn over natten og jeg sliter mer når folk begynner å legge vekt på hvor stille jeg er og at jeg må prate mer. 

Det er i det minste bra at han går til psykolog og muligens han må justere medisinene eller prøve noe annet? Ville snakket med fastlegen om det. 

Endret 5. oktober 2021 av TheCatLady

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Støtter denne. Viktig å ta tak i dette så ikke dette blir overført på barnet. Det sosiale kravet blir større når barna begynner på skolen så begynn nå . Så er det viktig ts at du ikke tilrettelegger for unnvikelsesatferden hans, men  følger en behandlingsplan.  Skjønner godt det tar på. Det er ikke ditt ansvar å spille klovn å ta ansvar for alle sosiale situasjoner. Tål at det blir kleint. Det er greit at du gjør mer, og at han kan feks gjøre praktiske oppgaver men han må også bidra i sitt tempo og ikke legge alt på deg. 

Anonymkode: 34e45...28b

Meg du siterte. Og jeg er enig i alt du skriver, takk for at du supplerer, og understreker hva jeg mener med "tilrettelegging". 

Eksponering må skje etter behandlingsplan, ingen bør gå den veien helt alene, for da risikerer man å forsterke angsten. TS må være tøff, men innenfor disse rammene. 

Også følte jeg for å tilføye at jeg også er enig i innlegget som går på alkohol. Fortsetter han å drikke litt, før angsten er under kontroll, så kan jeg love deg, TS, at du i løpet av et års tid vil finne en halvfull spritflaske et sted i huset. 

Anonymkode: 3bcdb...7a8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Han må undersøke om han unnvikende personlighetdforstyrrelse.

Anonymkode: a221c...64b

Hva hjelper det? «Personlighetsforstyrrelse» er bare en måte å hjelpe folk å forstå seg selv på. Er jo ærlig talt ikke en faktor for noe som helst. 

Anonymkode: 8f76f...f91