Samboer som prater veldig lite.. Begynner å bli slitsomt

[AnonymBruker]

Min samboer er veldig flott på alle måter, men han har alltid vært litt tilbaketrukket. Dette liker jeg ved han men etter vi fikk barn merker jeg at jeg savner mer «prat» rundt bordet samt på bursdager osv. vi hadde bursdag i helgen for sønnen vår på 2 år, og jeg måtte ta meg av all praten, ønske alle velkommen, ta ordet da de kunne forsyne seg med kake, takke for at alle kom osv, osv, osv.. Blir helt utmattet etter slike selskap fordi samboer blir helt mutt, rar og nesten skremt.. Jeg har forstått at han sliter med å være sosial og han har begynt å gå til psykolog, og han sier at han har snakket lite hele livet. Han ønsker å være mer utadvendt men han klarer ikke. Synes litt synd på han, men han klarer faktisk ikke å prate.. Prøver å legge til rette for at han skal snakke i forsamlinger og nærmeste legger samtalen opp for han men han er helt stille🥲 

Hannes mor er også slik og de sier nesten ingenting.. Jeg må dra ordenen ut av både henne og han og jeg synes det er slitsomt og det ender med at jeg blir sett på den som tar over alt av sosial prat, men det stemmer jo ikke😟 Jeg må dra alle samtaler i gang, være vertinne og gjøre mye. Samboer sitter ofte i sofaen å ser i telefonen eller gjør andre praktiske ting annet enn å være sosial. 
 

i går skulle vi feire bursdagen til sønnen vår og vi dro på burgerking. Han ble veldig redd da han var inne på BK og han ble helt blek.. Jeg dro på toalettet og når jeg kom tilbake der han sto var han borte.. Mobilen min var tom for batteri, og etter å ha lett etter han og sønnen min i 30 min ga jeg opp.. Til slutt møtte jeg ei venninne som fortalte at hun hadde sett samboer helt nede i kjelleren på burger king.. Han hadde gått ned med barnevogn i en bratt trapp og gjemt seg.. Jeg kjente jeg ble så sliten av han, og jeg klarer ikke denne merkelige måten å leve på lengre. Hans sosiale angst ødelegger for oss som familie da hans angst går over oss hele tiden😔

Ofte når broren hans kommer på besøk eller andre venner blir han helt stille og sier nesten ingenting.. Jeg må igjen ta ordet, være den som prater for hvis ikke sier ikke samboer noenting.. Jeg har begynt å ta på meg rollen som klovn siden det blir så kleint og stille hele tiden, og folk ler av meg, men heller det enn at besøket skal sitte å se i veggen å snakke med seg selv🙈

Anonymkode: cf212...575

[AnonymBruker]

Oj, det var ekstremt! 😬

Her må han jo få hjelp via psykolog, han har åpenbart veldig sterk sosial angst? Eller noe annet som gjør at det knyter seg totalt langt utover normalen.

 

Anonymkode: 52db5...3e0

[AnonymBruker]

Ts her 

Samboer satt helt innerst i et hjørne på BK langt unna folk og alt. Han var helt svett da jeg så han. Han så ikke bra ut🥲 Synes det er veldig trist at han ikke klarer å leve et normalt liv som familiefar. Det er mye han ikke kan være med på fordi det blir for mye folk, eller fordi han ikke liker det. Det er derfor mye ensomhet i forholdet, dessverre. 
 

Synes så synd på sønnen vår som skulle feires igår, da stemningen ble veldig ødelagt av at jeg måtte lete etter han i 30 min først🥲 Dette er situasjoner som vi hele tiden kommer opp i og jeg synes synd på han.

Anonymkode: cf212...575

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Oj, det var ekstremt! 😬

Her må han jo få hjelp via psykolog, han har åpenbart veldig sterk sosial angst? Eller noe annet som gjør at det knyter seg totalt langt utover normalen.

 

Anonymkode: 52db5...3e0

Ja, det har blitt ganske ille. Han sliter nok en god del. I tillegg så selv-medisinerer han mye og han drikker øl hver kveld for å holde angsten i sjakk. Før drakk han veldig nye men ikke etter han fikk barn. 
 

Vet at faren hans ikke var så snill mot han, men det er ille grunnen til hvorfor han er slik. Da broren hans er helt motsatt og han ble også dårlig behandlet av faren. Han har begynt på noe medisiner nå, men alt jeg merker er at han svetter mer men angsten har ikke blitt mindre. 
 

Er veldig lei av dette forholdet og ønsker at samboer var mer sosial og pratet mer.. Men ser ikke ut som om han kan forandre seg, dessverre. 
 

Ts

Anonymkode: cf212...575

[AnonymBruker]

Han er den han alltid har vært. Før likte du det, nå må han endre seg for at du fortsatt skal like han.

Du ser ikke hva du selv skriver kanskje? Men du kommer ikke veldig bra ut her.

Anonymkode: 65a10...d31

[Miranda Bailey]

Du sier han har "begynt å gå til psykolog", så jeg vil anta at han ikke har vært i behandling veldig lenge? Sosial angst og andre psykiske lidelser er ingen quick fix, så her må du nok bare smøre deg med tålmodighet og håpe at han får god effekt av behandlingen. Jeg kan varmt anbefale eksponeringsterapi, men det krever at han jobber hardt for å bli bedre. 

[AnonymBruker]

Wow. Hvorfor fikk dere barn? 

Anonymkode: d6b48...6e6

[AnonymBruker]

Sønnen din er 2 år. Han kunne ikke brydd seg mindre.

Så klart det er slitsomt med noen som sliter med angst, men mannen din er den som har det vanskelig. Han lever i krisemodus hele tiden. Redd, bekymret og stressa.

Det hjelper lite med en samboer som presser på han å være sosial. Det kan gjøre ting være. Det eneste du sliter med er å være den som må være sosial. Du går ikke rundt i en krisetilstand hele dagen.

Bra din mann får hjelp, men dette kan ta år før det er noen fremgang. 

Du må bestemme deg for om du vil det her eller gå? 

Slutt med å gi han dårlig samvittighet for angsten sin. 

 

Anonymkode: d4510...a52

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Han er den han alltid har vært. Før likte du det, nå må han endre seg for at du fortsatt skal like han.

Du ser ikke hva du selv skriver kanskje? Men du kommer ikke veldig bra ut her.

Anonymkode: 65a10...d31

Mulig jeg har forklart meg litt feil her. Men faktum er det at før vi fikk barn «pratet han mer» men det var med situasjoner med alkohol. Etter vi fikk barn drikker jeg ikke lengre, og vi er naturligvis i mindre settinger med alkohol og da snakker han ingenting. 
 

Før snakket han lite, men etter vi fikk barn og lå gjøre typiske «familieting» så snakker han nesten ikke i det hele tatt. Dette har ført til at jeg må stå for nesten alt av prat i sosiale settinger og det sliter meg ut. Spesielt når han begynner å gjemme seg samt at jeg må lete etter han i 30 min så begynner familielivet å bli utfordrende🥲

Anonymkode: cf212...575

[AnonymBruker]

Miranda Bailey skrev (2 minutter siden):

Du sier han har "begynt å gå til psykolog", så jeg vil anta at han ikke har vært i behandling veldig lenge? Sosial angst og andre psykiske lidelser er ingen quick fix, så her må du nok bare smøre deg med tålmodighet og håpe at han får god effekt av behandlingen. Jeg kan varmt anbefale eksponeringsterapi, men det krever at han jobber hardt for å bli bedre. 

Han har gått til terapi for 5 år siden, men det handlet om alkoholen. Så ble det sosiale enda et større problem etter han sluttet å drikke så mye. Så nå har han begynt for en stund siden i samtaler og han sliter med det sosiale. 
 

Håper det blir bedre da jeg må nesten tenke på meg selv også. 
 

 

Anonymkode: cf212...575

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Sønnen din er 2 år. Han kunne ikke brydd seg mindre.

Så klart det er slitsomt med noen som sliter med angst, men mannen din er den som har det vanskelig. Han lever i krisemodus hele tiden. Redd, bekymret og stressa.

Det hjelper lite med en samboer som presser på han å være sosial. Det kan gjøre ting være. Det eneste du sliter med er å være den som må være sosial. Du går ikke rundt i en krisetilstand hele dagen.

Bra din mann får hjelp, men dette kan ta år før det er noen fremgang. 

Du må bestemme deg for om du vil det her eller gå? 

Slutt med å gi han dårlig samvittighet for angsten sin. 

 

Anonymkode: d4510...a52

Det er sant 

Ts

Anonymkode: cf212...575

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Wow. Hvorfor fikk dere barn? 

Anonymkode: d6b48...6e6

Fordi jeg elsker han til tross for hans utfordringer. Ingen er perfekte
 

Ts 

Anonymkode: cf212...575

[AnonymBruker]

Hva slags angstmedisin er det han får, som gjør at han svetter mer?

Sobril hjelper meg. Og terapi.

Anonymkode: c8739...b1a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Fordi jeg elsker han til tross for hans utfordringer. Ingen er perfekte
 

Ts 

Anonymkode: cf212...575

Han er jo alkoholiker med store angstproblemer. I tillegg kjenner du jo tydeligvis ikke mannen noe særlig. Drakk dere kontinuerlig før dere fikk barn? 

Du må vekk fra denne mannen, han har ingenting rundt et barn å gjøre. 

Anonymkode: d6b48...6e6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Han er jo alkoholiker med store angstproblemer. I tillegg kjenner du jo tydeligvis ikke mannen noe særlig. Drakk dere kontinuerlig før dere fikk barn? 

Du må vekk fra denne mannen, han har ingenting rundt et barn å gjøre. 

Anonymkode: d6b48...6e6

Herregud, nå får du søren meg roe ned! Han har ingenting rundt et barn å gjøre? Du skriver jo som om han har utsatt barnet for omsorgssvikt på det groveste, og ingenting i innlegget til ts tilsier at han har vært fæl mot barnet på noen som helst måte. I tillegg til å  bare slenge ut bastant at han er alkoholiker er bare veldig fælt av deg, du kjenner jo ikke desse menneskene! Er så dritt lei av dette ekspert panelet her på KG som tror de sitter på fasiten til alle mulige problemstillinger som blir tatt opp i trådene her inne. Nå er det nok! 

 

Anonymkode: e9e15...125

[Nasse Nøff]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Vet at faren hans ikke var så snill mot han, men det er ille grunnen til hvorfor han er slik. Da broren hans er helt motsatt og han ble også dårlig behandlet av faren. Han har begynt på noe medisiner nå, men alt jeg merker er at han svetter mer men angsten har ikke blitt mindre. 
 

Mennesker reagerer ulikt, og skaper seg ulike forsvarsstrategier, så det kan godt være at angsten er et resultat av barndomstraumer selv om ikke broren har den samme angsten. Hvis mannen tidligere brukte alkohol som stressdempende mestringsstrategi, er det ikke så rart at du ser mer angst når denne strategien er borte. Det er jo heller ikke så rart at han opplever mer angst når han har blitt far. Både fordi han har fått et større ansvar, og fordi han gjennopplever situasjoner fra egen barndom. Psykolog høres lurt ut.

[Gjest Wilmar]

Det høres ut som mannen din har det vondt, og da er det klart at du har det vondt også TS. 

Kanskje du kan oppsøke pårørendegrupper? Jeg tror det finnes noe som heter "angstringen". 

Eller kanskje du bør prate med fastlegen din? Kan være hen har noe å si som kan lette situasjonen for deg. 

Din mann bør fortsette i terapi og få riktige medisiner. Kanskje han behøver en hobby som gjør livet lettere å hanskes med? 

Livet er langt. Stå i det, så fremst dere begge oppsøker hjelp, så kan det være det blir bedre på sikt. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Han er jo alkoholiker med store angstproblemer. I tillegg kjenner du jo tydeligvis ikke mannen noe særlig. Drakk dere kontinuerlig før dere fikk barn? 

Du må vekk fra denne mannen, han har ingenting rundt et barn å gjøre. 

Anonymkode: d6b48...6e6

Skjerp deg, din dømrian.

 

(Det er mitt nye ord på folk som oppfører seg både dømmende og dumt.)

Anonymkode: c8739...b1a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Herregud, nå får du søren meg roe ned! Han har ingenting rundt et barn å gjøre? Du skriver jo som om han har utsatt barnet for omsorgssvikt på det groveste, og ingenting i innlegget til ts tilsier at han har vært fæl mot barnet på noen som helst måte. I tillegg til å  bare slenge ut bastant at han er alkoholiker er bare veldig fælt av deg, du kjenner jo ikke desse menneskene! Er så dritt lei av dette ekspert panelet her på KG som tror de sitter på fasiten til alle mulige problemstillinger som blir tatt opp i trådene her inne. Nå er det nok! 

 

Anonymkode: e9e15...125

Han stakk av med et lite barn, full i angst og gjemte seg! Han drikker hver dag og har vært i behandling for alkoholbruken sin. 

Synd at du tror det er normale omstendigheter, for det er det faktisk ikke. Sier mye om hvordan du lever. 

Anonymkode: d6b48...6e6

[AnonymBruker]

Jeg har dyp sympati for din mann, og kjenner det gjør vondt å lese hvordan han har det.

Men jeg kjenner også at jeg blir provosert. At folk får barn når de sliter såpass. Før man er helt sikker på at alkoholen er et tilbakelagt kapittel, og dyp sosial angst, som også hemmer situasjoner der din sønn skal være fokus, og ha det best mulig. Det å få barn er ikke en menneskerett "uansett hva". For her har han satt sønnen i en situasjon der han raskt vil bli påvirket, ikke bare direkte der og da, men at han på sikt risikerer å arve dette på grunn av miljø. 

Uansett. Nå er dere der dere er. Han må være villig til å jobbe. Du må være villig til å ta ting i hans tempo. Eksponering er viktig. Men det som skjer nå er overeksponering, på grunn av situasjoner med et barn som krever stor grad av sosial omgang med andre. Ved overeksponering går man gjerne bakover i utviklingen, så det er veldig skummelt. Det jeg sier er at om du vil ha bedring må du ta større del av det sosiale lasset mens han øver i passe tempo. Og han må jobbe knallhardt, inkludert å eksponere seg i situasjoner som er handterbare. Det å ha besøk, men at han har mye praktisk og får "lov" til å ikke prate, kan faktisk være nok som et steg i riktig retning her. Da ser han at det går greit, uten å eksponere så mye at det vipper over. I stedet for å kjenne presset fra deg, og med det ikke oppleve den nødvendige mestringen. 

Anonymkode: 3bcdb...7a8