Introvert - vet ikke om jeg orker mann/barn

[AnonymBruker]

Jeg er i begynnelsen av 20-årene og selv om jeg er veldig omsorgsfull og absolutt kunne tenke meg barn, kommer tankene sterkere og sterkere om at det ikke er verdt det. Jeg har en hund og en butikkjobb og kjenner at jeg syns det er mer enn nok arbeid… etter å vært på jobb og gått en lang tur så vet jeg ikke hva jeg skulle gjort om jeg ikke kunne ladet batteriene og bare vært for meg selv.

Jeg snakker med en mann som jeg kunne tenke meg å ha familie med, men tanken skremmer meg skikkelig - jeg er så redd for å bli helt utslitt. Har også slitt med depresjon og det kommer sterkt tilbake i perioder.

Samtidig klarer jeg ikke å legge bort tanken helt på egne barn.

Noen som vil dele erfaringer?

Anonymkode: 85765...f09

[Silva Pluvialis]

Du har god tid enda. 

Endret 4. oktober 2022 av Tvillingsjel

[AnonymBruker]

Du bør absolutt ikke få barn om du sliter med sterke depresjoner. Som barn av psykisk syk mor, kan jeg si at det på ingen måte er til det beste for barnet. 

Anonymkode: 74624...739

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Du bør absolutt ikke få barn om du sliter med sterke depresjoner. Som barn av psykisk syk mor, kan jeg si at det på ingen måte er til det beste for barnet. 

Anonymkode: 74624...739

Ja..

Det er ikke noe som vises på meg i hverdagen bortsett fra at jeg blir fort sliten.

Anonymkode: 85765...f09

[AnonymBruker]

Jeg er introvert og har i tillegg ADD og litt forskjellig. Jeg har slått meg til ro med at jeg har nok med egen greier og vil nok ikke ha egne barn. Tror derimot jeg kunne vært en bra stemor fordi ikke altfor mye ansvar ligger på bare meg. Jeg liker barn, jeg bare veit ikke helt hvordan jeg hadde takle hverdagen både med jobb og barn +++ 

Anonymkode: 45655...72f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Jeg er i begynnelsen av 20-årene og selv om jeg er veldig omsorgsfull og absolutt kunne tenke meg barn, kommer tankene sterkere og sterkere om at det ikke er verdt det. Jeg har en hund og en butikkjobb og kjenner at jeg syns det er mer enn nok arbeid… etter å vært på jobb og gått en lang tur så vet jeg ikke hva jeg skulle gjort om jeg ikke kunne ladet batteriene og bare vært for meg selv.

Jeg snakker med en mann som jeg kunne tenke meg å ha familie med, men tanken skremmer meg skikkelig - jeg er så redd for å bli helt utslitt. Har også slitt med depresjon og det kommer sterkt tilbake i perioder.

Samtidig klarer jeg ikke å legge bort tanken helt på egne barn.

Noen som vil dele erfaringer?

Anonymkode: 85765...f09

Du høres ut som du er helt lik meg☺️ Og jeg var slik som deg helt til jeg ble 38 år. Da hadde jeg forsont meg med at jeg var FOR sær og introvert til å finne meg en mann og stifte familie. Så dukker han opp likevel uten at jeg kunne styre det😅 Har nå to barn.  Og ja det føles i stor grad som du beskriver. Jeg føler meg tappet for energi svært ofte. Men det er vanskelig å forklare. Det er et slags positivt stress og slitenhet. Det er innholdsrikt og meningsfylt. Jeg har aldri vært mer sliten, men heller aldri mer lykkelig🥰

Anonymkode: a4228...b24

[AnonymBruker]

Alle barn trenger foreldre som er mentalt friske, så om du er psykisk syk så burde du ikke få barn.

Den andre siden av saken er ikke noe problem, man blir sliten med barn, men på en helt annen måte enn alt annet du blir sliten av. Det med introvert er heller ikke så viktig-

Anonymkode: b7950...768

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Alle barn trenger foreldre som er mentalt friske, så om du er psykisk syk så burde du ikke få barn.

Den andre siden av saken er ikke noe problem, man blir sliten med barn, men på en helt annen måte enn alt annet du blir sliten av. Det med introvert er heller ikke så viktig-

Anonymkode: b7950...768

Det er veldig mange barn som vokser opp med foreldre som er sliten til tider, som kan komme i livssituasjoner de kan få angst eller depresjon. 
Alle har ei psykisk helse, og alle kan få plager. En er ikke fredet for psykisk helseplager etter man får barn. 
men helt enig i at det er et dårlig utgangspunkt å få barn om man er plaget med psyken, da er det viktig å få behandling for det først. 
Ta et eks da. Sandra Lyng er psykisk syk og har fått barn, veldig flink og god og trygg mor. Så har barnet en pappa på dager som er tyngre. 
 

Anonymkode: 470a8...035

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Det er veldig mange barn som vokser opp med foreldre som er sliten til tider, som kan komme i livssituasjoner de kan få angst eller depresjon. 
Alle har ei psykisk helse, og alle kan få plager. En er ikke fredet for psykisk helseplager etter man får barn. 
men helt enig i at det er et dårlig utgangspunkt å få barn om man er plaget med psyken, da er det viktig å få behandling for det først. 
Ta et eks da. Sandra Lyng er psykisk syk og har fått barn, veldig flink og god og trygg mor. Så har barnet en pappa på dager som er tyngre. 

Ja, jeg burde skrevet at det er forskjell på lettere og tyngre psykiske lidelser. Ts skriver HI på en måte som jeg oppfatter som perioder med sterk depresjon, noe som jeg mener er uforenlig med å være forelder. Og da er det ordet sterkt deprimert jeg reagerer på. 

Og så blir jeg alltid litt oppgitt når man beskriver en kjendis som veldig flink og trygg mor, med mindre man kjenner til en families indre liv, så vet vi ikke. Jeg vet om bipolare foreldre som grunnet sin sykdom ALDRI burde blitt forelder.

Anonymkode: b7950...768

[Virrevirrevapp]

Du må få hjelp for psyken din enten du skal ha barn eller ei. 

[AnonymBruker]

Jeg tenker at hvis du finner en partner, så er det greit med en som også er introvert Både jeg og mannen min er det, og det gjør det enkelt å få hvilt godt hjemme. Vi bruker litt av kvelden sammen, og så gjør vi litt hver for oss. Ingen av oss blir fornærmet om den andre trenger litt space. 

Jeg tenker også at det er tidlig å tenke på barn, men greit å ha tenkt på det. Barn kommer naturlig opp i samtaler, og da er det greit å si at du er usikker på om du vil og har kapasitet. Det er ikke noe galt i å ikke ønske barn, eller å være usikker, så lenge man er ærlig med partneren sin.

Anonymkode: b380e...f6e

[AnonymBruker]

Jeg er også introvert og blir ekstremt utmattet av en helt vanlig dag med kunder osv. Nå har det seg slik at jeg får et helt annet forhold til partner. Partneren min er den eneste personen jeg ikke blir sliten av over lengre tid, hvis det gir mening. Han lader mine batterier. Vi trenger ikke sitte med hverandre hele tiden eller skravle hele tiden. 

Han er nok en god del mer sosial enn meg og har generelt mer å gå på i forhold til energi nivå, men heldigvis har han ingenting i mot at jeg ikke er det. Vi koser oss sammen uansett. Noen ganger kan jeg prøve noe nytt pga. Han og angrer vanligvis ikke mens jeg roer han ned i en ellers travel hverdag. 

Jeg var helt klart redd for å få barn selv (er 24 og har fortsatt ikke barn) men for første gang på leeenge er jeg ikke lengre redd. Selvfølgelig blir det vanskelig i perioder men nå har jeg en partner som jeg vet vil stille opp uansett hva. Sammen hadde vi vært et godt team. 

I forhold til depresjon så er det noe de aller fleste opplever i livet. Hjelp må du selvfølgelig få. Jeg har slit en del selv men er i en bedre periode akkurat nå pga av hjelpen jeg har fått profesjonelt og på hjemmebane. Det er få tallet som er 100% psykisk frisk til en hver tid. Så da hadde det nok blitt ekstremt lite barn her i verden hvis man måtte være det. Det sier seg selv at man ikke skal få barn hvis man sliter veldig mye, men jeg har tro på at de fleste med depresjon kan få barn og være gode foreldre så lenge de får hjelp. 

Anonymkode: 4c2a3...114

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 timer siden):

Jeg er i begynnelsen av 20-årene og selv om jeg er veldig omsorgsfull og absolutt kunne tenke meg barn, kommer tankene sterkere og sterkere om at det ikke er verdt det. Jeg har en hund og en butikkjobb og kjenner at jeg syns det er mer enn nok arbeid… etter å vært på jobb og gått en lang tur så vet jeg ikke hva jeg skulle gjort om jeg ikke kunne ladet batteriene og bare vært for meg selv.

Jeg snakker med en mann som jeg kunne tenke meg å ha familie med, men tanken skremmer meg skikkelig - jeg er så redd for å bli helt utslitt. Har også slitt med depresjon og det kommer sterkt tilbake i perioder.

Samtidig klarer jeg ikke å legge bort tanken helt på egne barn.

Noen som vil dele erfaringer?

Anonymkode: 85765...f09

Jeg er en mannlig utgave av deg i begynnelsen av 30-årene. 

Jeg er en utadvendt introvert. Jeg jobber som lærer, og etter en arbeidsdag har jeg fått den sosiale dosen. 

Jeg kan være med på en fest og henge sammen med folk, men strever med å ha noen rundt meg 24/7 med alt det innebærer. 

Dette er litt kræsj. For jeg ønsker et forhold på sikt. Jeg ønsker også å oppleve barn iløpet av livet. 

Anonymkode: 60f60...62f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Jeg er en mannlig utgave av deg i begynnelsen av 30-årene. 

Jeg er en utadvendt introvert. Jeg jobber som lærer, og etter en arbeidsdag har jeg fått den sosiale dosen. 

Jeg kan være med på en fest og henge sammen med folk, men strever med å ha noen rundt meg 24/7 med alt det innebærer. 

Dette er litt kræsj. For jeg ønsker et forhold på sikt. Jeg ønsker også å oppleve barn iløpet av livet. 

Anonymkode: 60f60...62f

Jeg er ganske lik som deg! Kan fint være sosial og liker å ha en utadvendt jobb (jobber også i skolen). Da har jeg liksom fått dosen min og har null behov for å møte flere i løpet av dagen - bortsett fra familien min. Jeg blir fysisk sliten av å være med andre folk som på lønningspils, møte venner, fest, osv. Da må jeg lade opp noen dager etterpå før jeg orker å være med folk igjen. Men dette gjelder ikke mannen min. Han er jeg 100% komfortabel med å ha rundt meg stort sett hele dagen. Så tar jeg meg noen mentale avbrekk når jeg har behov for det. Trekker meg tilbake for å lese litt bok eller ta en liten gåtur. Barna mine gjør meg heller ikke sliten på samme måte som andre folk, men alle foreldre blir jo sliten av den generelle hverdagen! Det er fint å være sammen med dem, men det er også godt når de er i seng

Men TS, du er enda UNG. Dette er ingenting å tenke på nå eller ta en beslutning om på dette stadiet i livet. Følelser og tanker endrer seg mye gjennom årene. Du har ikke dette behovet nå og det er jo helt greit. Kanskje endrer dette seg senere en gang, kanskje treffer du en mann som du ønsker å tilbringe dagene med, eller kanskje du velger å ikke få barn. Ingenting er hugget i stein for deg og ingenting må bestemmes nå når du er så ung  Ta det som det kommer!

Anonymkode: 0de55...b31

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg veldig igjen i det du beskriver. Forskjellen er at jeg er 35 og i et langvarig forhold med en mann som gjerne vil ha barn med meg. Jeg har sittet på gjerdet fordi jeg blir fort sliten. Depresjonen føler jeg er mindre utfordrende mtp barn fordi jeg er selv veldig bevisst på hvordan det påvirker folk rundt meg og jeg har mekanismer jeg bruker for å holde ting i sjakk.

Jeg tror du kommer langt med å være bevisst på hva dine "utfordringer" vil være hvis du får barn. Mye kan tilrettelegges og forhåpentligvis er dere to om det.

Anonymkode: d00ba...fdb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 timer siden):

Du høres ut som du er helt lik meg☺️ Og jeg var slik som deg helt til jeg ble 38 år. Da hadde jeg forsont meg med at jeg var FOR sær og introvert til å finne meg en mann og stifte familie. Så dukker han opp likevel uten at jeg kunne styre det😅 Har nå to barn.  Og ja det føles i stor grad som du beskriver. Jeg føler meg tappet for energi svært ofte. Men det er vanskelig å forklare. Det er et slags positivt stress og slitenhet. Det er innholdsrikt og meningsfylt. Jeg har aldri vært mer sliten, men heller aldri mer lykkelig🥰

Anonymkode: a4228...b24

Din beskrivelse høres veldig paradoksal ut: helt tappet for energi og veldig lykkelig. Folk som først har fått barn kan selvsagt ikke si noe annet enn det du gjør. 
 

Til TS: for all del ikke hør på dette forvirrende tøvet fra en som åpenbart er inhabil til å gi råd.. Det er nok best både for deg og barnet som slipper å bli født, at du lar være.

Anonymkode: 45d02...55c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 timer siden):

Du høres ut som du er helt lik meg☺️ Og jeg var slik som deg helt til jeg ble 38 år. Da hadde jeg forsont meg med at jeg var FOR sær og introvert til å finne meg en mann og stifte familie. Så dukker han opp likevel uten at jeg kunne styre det😅 Har nå to barn.  Og ja det føles i stor grad som du beskriver. Jeg føler meg tappet for energi svært ofte. Men det er vanskelig å forklare. Det er et slags positivt stress og slitenhet. Det er innholdsrikt og meningsfylt. Jeg har aldri vært mer sliten, men heller aldri mer lykkelig🥰

Anonymkode: a4228...b24

Det var som å lese om meg selv 😅

Jeg elsker mammarollen, og den gjør meg ikke negativt stresset.

Men merker det er slitsomt med «mas» og forventninger fra omgivelsene. F.eks. Kravstore svigerforeldre, familieferier og høytider der man aldri får egentid, foreldremøter, det å måtte sosialisere med andre foreldre osv…Men mye av dette kan man klare å håndtere bra ved å være tydelig på sine grenser og flinkere til å si nei til ting man ikke vil.

Anonymkode: 25c7b...c92

[AnonymBruker]

Jeg har det likt, men jeg er i slutten av 20 årene... jeg syns det virker absurd å ikke få egene barn, men jeg klarer heller ikke se for meg hvordan det skulle ha fungert å ha barn i tilleg til et vanlig liv med jobb. Jeg syns det er mas nok i seg selv bare å klare å ha et noenlunde sosialt liv og trene vedsiden av. Jeg kan gjerne sove i 16 timer i strekk. Rekorden er 18 timer uten å våkne et sekund... finner ikke noe fysisk årsak til det. Men jeg har ikke ME eller noe sånt. Jeg kunne hatt på vekkerklokke etter 8 timer og våknet liksom, men jeg orker ikke. Søvn er vel min flykt fra virkeligheten. 

Jeg har valgt å jobbe netter fordi når jeg jobbet dag/kveld så var jeg ødlagt hele tiden. Følte jeg aldri fikk fri og aldri fikk slappet av og ja, det var et mareritt. 

Jeg er også periodevis deprimert og da må jeg kunne ha frihet til å bare ligge i en uke i strekk. 

Jeg anser meg selv derfor ikke som noe morsmateriale i det heletatt og en mann hadde vel knapt holdt ut han heller... men det er trist at jeg er sånn. 

Tviler på at det blir verken mann eller barn her. 

Anonymkode: 1e575...4b6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Din beskrivelse høres veldig paradoksal ut: helt tappet for energi og veldig lykkelig. 

Anonymkode: 45d02...55c

Det gjelder jo for mye annet i livet. Det er en påkjenning å få nye ting og å mestre. Samtidig som det er fint. Man utvikler seg, mestrer, knytter bånd.

Da jeg var ferdig med studiene mine, var jeg tappet for energi, men lykkelig. 

Da jeg hadde hatt 5 kjøretimer med kjørelærer, følte jeg enorm mestringsevne men var samtidig helt sprekkfull av inntrykk. 

I den nye jobben min er jeg lykkelig, samtidig som jeg lærer nye ting hver dag, og iblant blir overveldet av alt ansvaret. 

Anonymkode: 1b08e...801