Hva er Angst egentlig? Kan noen forklare og beskrive?

[AnonymBruker]

I mange år har jeg hørt om angst. Men det å ha angst og hva det innebærer er veldig diffust for meg. 

Jeg forstår det ikke, rett og slett. Fortell meg hva angst er!

Er det redsel for noe? For i min forståelse for angst er det redsel. Er man så redd for noe at det påvirker hverdagen mye? Er man redd for noe som lett kan forklares? Og hvorfor er man redd om det kan forklares?

Eller er man redd for noe diffust? Min forståelse av angst er at man er redd for noe, og har behov for å beskytte seg, Men hva er man redd for? 

Man ser jo hverdagen man lever i, og det er jo ikke så mye der å gå i alarmberedskap for?

Sånn jeg forstår det så er angst at man er redd for noe. Og hvorfor er man da redd for helt hverdagslige ting eller ting som oppstår i et normalt liv? Ting som alle opplever?

Fortell meg det så jeg får større forståelse!

Jeg er sykepleier og har også psykologi i cv. Men jeg har dessverre aldri forstått angst. 

Anonymkode: 8e210...db8

[AnonymBruker]

Jeg skriver det på samliv, så mange som sliter med angst både i og utenfor forhold kan se det, og kan gi svar.

Anonymkode: 8e210...db8

[AnonymBruker]

Fordi alarmberedskapen i hjernen mener at normale, enkle ting er farlig og da trykker hjernen på beredskapsknappen litt mange ganger og du ender opp med å føle deg engstelig eller redd. 

Anonymkode: 679b2...bf5

[AnonymBruker]

Ikke opplevd selv, men mann som sliter. Han får ulike fysiske symptom, og det kan man jo relatere til.

Når han prøver å «kontrollere» angsten så bruker han masse energi i tillegg, og ender opp helt utslitt, av noe som er helt uforståelig for oss andre.

Du kan kanskje tenke deg en skrekkfilm hvor du «sitter på nåler» - den følelsen, er veldig slitsom, man orker liksom bare noen øyeblikk i filmen?
Eller når du gruer deg til eksamen og det gir seg utslag i løs mage etc. 

Fylleangst har du kanskje også opplevd? Slitsomt å ha det hver dag!
🤷🏻‍♀️

Anonymkode: 55821...bd8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

I mange år har jeg hørt om angst. Men det å ha angst og hva det innebærer er veldig diffust for meg. 

Jeg forstår det ikke, rett og slett. Fortell meg hva angst er!

Er det redsel for noe? For i min forståelse for angst er det redsel. Er man så redd for noe at det påvirker hverdagen mye? Er man redd for noe som lett kan forklares? Og hvorfor er man redd om det kan forklares?

Eller er man redd for noe diffust? Min forståelse av angst er at man er redd for noe, og har behov for å beskytte seg, Men hva er man redd for? 

Man ser jo hverdagen man lever i, og det er jo ikke så mye der å gå i alarmberedskap for?

Sånn jeg forstår det så er angst at man er redd for noe. Og hvorfor er man da redd for helt hverdagslige ting eller ting som oppstår i et normalt liv? Ting som alle opplever?

Fortell meg det så jeg får større forståelse!

Jeg er sykepleier og har også psykologi i cv. Men jeg har dessverre aldri forstått angst. 

Anonymkode: 8e210...db8

Angst/panikk er en slags frykt sånn som jeg har kjent på det iallfall. At du får en veldig uro i kroppen og klarer ikke å slappe av. 

Anonymkode: 002f0...2c7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Angst/panikk er en slags frykt sånn som jeg har kjent på det iallfall. At du får en veldig uro i kroppen og klarer ikke å slappe av. 

Anonymkode: 002f0...2c7

Når du har angst og panikk så klarer man ikke å tenke helt klart. 

Anonymkode: 002f0...2c7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (22 minutter siden):

Ikke opplevd selv, men mann som sliter. Han får ulike fysiske symptom, og det kan man jo relatere til.

Når han prøver å «kontrollere» angsten så bruker han masse energi i tillegg, og ender opp helt utslitt, av noe som er helt uforståelig for oss andre.

Du kan kanskje tenke deg en skrekkfilm hvor du «sitter på nåler» - den følelsen, er veldig slitsom, man orker liksom bare noen øyeblikk i filmen?
Eller når du gruer deg til eksamen og det gir seg utslag i løs mage etc. 

Fylleangst har du kanskje også opplevd? Slitsomt å ha det hver dag!
🤷🏻‍♀️

Anonymkode: 55821...bd8

Nei, jeg har ikke opplevd noe som du beskriver. Hverken fylleangst eller løs mage.

Anonymkode: 8e210...db8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (25 minutter siden):

Nei, jeg har ikke opplevd noe som du beskriver. Hverken fylleangst eller løs mage.

Anonymkode: 8e210...db8

Nei, da skjønner jeg at det kan være vanskelig å relatere. Er det noe du har gjort noen gang som har vært litt ubehagelig, eller noe du ikke liker? Prøv å gjør der helt til det blir mer enn ubehagelig?

Anonymkode: 55821...bd8

[AnonymBruker]

Angst er først og fremst trendy! For 10-15 år siden var ikke angst en så stor greie som nå. Jeg har to friske unge døtre (tenårene), som sier at omtrent ALLE på skolen sier de har angst. 

Whiplash var det på 90 tallet, nå er det angst!

Anonymkode: 158e9...8fa

[AnonymBruker]

Jeg har angst. Jeg har en konstant uro og redsel uten at jeg vet hvorfor. Det er også umulig å kontrollere angsten. Jeg sliter veldig mye med hjertebank, som er veldig ubehagelig, sliter med å puste, har skjelvinger i kroppen. Det er grusomt å slite med angst. 

Anonymkode: e20b1...e80

[AnonymBruker]

Angst er redsel eller alarm, som oftest i situasjoner hvor ting egentlig er helt normalt eller ufarlig. Så er det mange typer. Min angst for eksempel er relasjonsangst eller tilknytningsproblemer. I sosiale situasjoner aktiveres en redsel enten for å bli forlatt eller bli avslørt eller bli angrepet. Denne angsten er en slags reaksjon på tidligere erfaringer, altså aktiveres en forsvarsmekanisme for å forhindre noe som har skjedd før, som var veldig veldig vondt, i å skje igjen. I møte med mennesker blir jeg utrolig stresset - min psykolog kaller dette en sekundærfølelse. Han kaller angst sekundærfølelse. I en slik situasjon oppstår nemlig en primærfølelse som er knyttet til denne relasjon, i mitt tilfelle: Primærfølelser: Jeg liker deg veldig godt, jeg ønsker å bli venn med deg, jeg ønsker at du skal like meg, jeg vil være meg selv med deg, jeg vil være trygg på deg. Det er ikke tanker, men følelser selvfølgelig. Ettersom disse behovene har blitt møtt veldig dårlig i min fortid, slår kroppen på en ordentlig fuck. Kroppen blir redd, det er angsten. Så ja. Du har jo følt på å være redd før? Angst er en type redsel, en veldig hemmende redsel. Mennesker med angst er redde. Hva de er redde for er jo forskjellig, men det har ofte med tidligere erfaringer å gjøre.

Anonymkode: ad623...434

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Angst er først og fremst trendy! For 10-15 år siden var ikke angst en så stor greie som nå. Jeg har to friske unge døtre (tenårene), som sier at omtrent ALLE på skolen sier de har angst. 

Whiplash var det på 90 tallet, nå er det angst!

Anonymkode: 158e9...8fa

Angst er først og fremst veldig menneskelig. Noen sliter såpass med angst at det hemmer dem i hverdagen - man sliter med jobb, skole, det sosiale, helse (hypokondri) eller det er akutt (panikkangst). At det er en trend er greit nok, men at noe er blitt trend, betyr ikke at man skal latterliggjøre det fatiske fenomenet.

Anonymkode: ad623...434

[AnonymBruker]

Har ikke angst, men får anfall av panikkangst, så vet ikke om mine svar er relevante. Min panikkangst er knyttet til en spesifikk situasjon som er vanskelig å unngå helt i livet. (Knyttet til bilkjøring)

Når jeg får anfall øker pulsen voldsomt, det prikker i fingre og bein, jeg blir helt hvit og kald, klam i huden, og pusten går svært fort. Jeg føler meg dizzy i hodet og hjertet banker kjempehardt. Veldig ubehagelig. Fingrwne stivner etterhvert innover, og mannen min klarer f.eks ikke rette ut tommelen min med makt. 

 

Anonymkode: c2bd0...f8a

[AnonymBruker]

Har helseangst. Noen ganger får jeg angstanfall som kjennes ut som om jeg får hjerteinfarkt. Vondt i brystet, armene, tungt å puste, full panikk. Tror oppriktig at jeg skal dø der og da. Tenker, skal jeg ringe legevakt? Hva skal jeg gjøre? Hvordan vet jeg om det er hjertet eller bare kropp og hode som lurer meg? Så går det over etterhvert, det var bare angst. Men når det står på er det forjævlig.

Anonymkode: 5561f...510

[Michaelhe]

Les et eller annet av Kafka, så vet du hva angst er. Han setter alt inn på å få deg til å føle deg jævlig, og lykkes mesterlig. Derfor leser jeg ikke ham mere. Kafka formidler nok likevel bare en liten del av det som faller under begrepet angst i klinisk forstand.

[AnonymBruker]

Det finnes jo ekstremt mange typer av angst, så er ikke enkelt å forklare så kort. Dessuten kan angst oppleves veldig forskjellig for alle mennesker som har opplevd det. 
Jeg har opplevd en del angst og jeg tror ikke at en person som aldri har opplevd angst egentlig kan forstå det helt, noe som gir mening. 
Jeg har derimot ikke opplevd depresjon, men kan jo tenke meg hvordan det oppleves om man er deprimert er utrolig lei seg eller kanskje ikke føler noe i det hele tatt, men jeg kan jo ikke forstå akkurat hvordan det føles fordi jeg ikke har opplevd det. 

Når man googler angst står det: 
Angstlidelser er en samlebetegnelse for tilstander hvor hovedsymptomet er angst (irrasjonell frykt), enten forbundet med bestemte objekter eller situasjoner, eller i en mer ubestemt form preget av vedvarende bekymringer.

Irrasjonell frykt er vel en kort forklaring på angst. Og man må huske at hjernen har noen reflekser som sitter igjen fra steinalderen, så i visse tilfeller kan faktisk ikke hjernen forstå forskjellen på en ekte fare og en tenkt fare. Om du da får en ubehagelig tanke som hjernen da tror er sann "jeg får ikke puste, jeg kommer til å dø", så kan hjernen gå i fight or flight-modus og sender signaler til kroppen. Typisk er at man blir varm, kortpustet, svett, pulsen øker, hjertet slår fort osv... Når det føles så fysisk på kroppen oppleves dette skummelt og dette gjør ofte at kroppen sender signaler til hjernen igjen som gjør at du tenker "herregud når kroppen min reagerer slik må jo faltisk dette være en ekte fare" og så går det i sirkel. Derfor er det viktig å vite at selv om du svetter og spenner deg i hele kroppen, så må du huske at dette er et falsk signal som hjernen har sendt deg. Man kan kanskje si at noen personer med angst er litt som en bil der bilalarmen går av bare ved at noen stryker en finger langs bilen. Det går rett i kampmodus med en gang liksom. 

En del angst kan finnes der nesten hele tiden, at man hele tiden går rundt og bekymrer seg, og så går det opp og ned, men man leter alltid etter betryggelser og bevis på at det du er redd for ikke kommer til å skje. Min erfaring er at man da går rundt med en klump i magen og tenker nesten alltid i katastrofetanker. Man er urolig og bekymret og tankene gnager.  

Panikkangst er mer intenst i en kortere periode, her er det vanlig å føle at man mister kontrollen over seg selv, føler at man ikke får puste eller føler at man kommer til å dø. Det er som at alt surrer rundt i hodet.

Noen ganger kan man også oppleve panikk eller angst uten å vite hvorfor det kommer. 

Jeg tror det viktigste å huske når man har angst er at angst i seg selv er ikke farlig. Det er ikke farlig å være redd og du kommer ikke til å dø. Et panikkanfall går alltid over. Man må prøve å akseptere at det føles ekkelt og samtidig puste ordentlig ut for å så få plass til å puste ordentlig inn igjen, og repetere dette.

Anonymkode: 0dc61...a36

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (42 minutter siden):

Angst er først og fremst trendy! For 10-15 år siden var ikke angst en så stor greie som nå. Jeg har to friske unge døtre (tenårene), som sier at omtrent ALLE på skolen sier de har angst. 

Whiplash var det på 90 tallet, nå er det angst!

Anonymkode: 158e9...8fa

For noe tull du skriver her!
Dette har du ikke peiling på, og slike holdninger bør du holde for deg selv.

Anonymkode: 55821...bd8

[AnonymBruker]

Jeg har hatt panikkangst en lengre periode. Nå er det sporadisk, men jeg merker det først ved at jeg ikke får sove og at jeg smålig hyperventilerer når det begynner å boble opp igjen. 

For min del så forløp det seg slik at kroppen og hodet var så sliten og stresset at jeg ikke var istand til å følge en lengre tankerekke eller forstå enkle oppgaver. Korttidshukommelsen hadde tatt helt ferie- jeg kunne glemme samtaler mens jeg var i samtalen. Jeg var konstant redd og stresset uten å kunne fortelle hva som gjorde meg redd eller stresset. Etter en stund setter fortvilelsen inn fordi du vet at dette burde du egentlig få til og du ser frustrasjonen i øynene til de som er rundt deg fordi du er helt fjern og vanskelig å kommunisere med utover helt ned på enkelt nivå. 

Hjertet kunne banke så hardt og det gjorde så vondt at jeg var bekymret for at jeg hadde hjerteinfarkt. Jeg kunne logisk sett resonnere meg frem til at dette sannsynligvis bare var angst- men det var ofte jeg var usikker på om jeg tok feil og om jeg kom til å våkne igjen hvis jeg la meg, og det faktisk var hjerteinfarkt. Jeg fikk ikke sove på natta da hodet mitt synes det var ett glimrende tidspunkt å kværne på tanker. Jeg drømte ei natt at jeg lot fingrene gli langs hodeskallen, bak øret, og fant en kant der. Jeg tok tak i kanten og dro. Da løsnet ca 1/4 av kraniet og den følelsen av vakum og slim og hjerne som slapp taket husker jeg fortsatt som om det var igår selv om det er 8 år siden. Så kastet jeg bare den delen av skallen og hjernen som jeg hadde dratt løs. 

På det verste så våknet jeg en morgen og skjønnte ikke hvor jeg var. Etter det som jeg føler var ca 20 minutter så skjønnte jeg at jeg lå i senga hjemme. Men jeg turte ikke å stå opp da jeg ikke husket hva som var på andre siden av soveromsdøren. Jeg lå i senga og vurderte å ringe mannen for å få han til å komme å hente meg fordi jeg var så redd. Jeg tøffet meg til etter ei stund da jeg konkluderte for meg selv at det får da være måte på å være pyse og hvis jeg var hjemme så var det usannsynlig at det var noe skummelt bak døra. Når jeg bare fikk åpnet døren litt så jeg kunne se ut i gangen så var alt helt greit. Da kom hele hukommelsen tilbake og jeg følte meg ganske dum og hysterisk. 

 

Anonymkode: 6d877...07a

[AnonymBruker]

Jeg har aldri fått diagnose eller gått til lege. Men merker om noen krangler eller hever stemmen til meg. Er sint. Så blir jeg redd, fryser til, ønsker å gjemme meg, slår øyene ned i gulvet, sier ikke noe imot, hjertet banker og jeg puster raskere. Tror det har noe med barndommen å gjøre. Og et tidligere psykisk voldelig forhold. Så jeg er konfliktsky...

Anonymkode: 33e5b...fd8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

For noe tull du skriver her!
Dette har du ikke peiling på, og slike holdninger bør du holde for deg selv.

Anonymkode: 55821...bd8

Hehe nei ikke enig. Det var virkelig ikke en greie før. Nå har omtrent alle angst. 

Anonymkode: 158e9...8fa