Dere med foreldre som sliter med rus...

[AnonymBruker]

Hvor de aldri har gjort dere noe vondt, de har alltid stilt opp for deg tidligere. Hvordan håndterer dere det?

 

Anonymkode: e5d20...8ff

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Hvor de aldri har gjort dere noe vondt, de har alltid stilt opp for deg tidligere. Hvordan håndterer dere det?

 

Anonymkode: e5d20...8ff

Jeg lar dem leve sitt liv. Og går i terapi.

Anonymkode: 2cc52...4b7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (36 minutter siden):

Jeg lar dem leve sitt liv. Og går i terapi.

Anonymkode: 2cc52...4b7

Du klarer helt og holdent å la dem "holde på med sitt" uten å føle du trenger å blande deg/hjelpe dem eller å bekymre deg?

Ikke et dømmende spørsmål! 

Anonymkode: e5d20...8ff

[AnonymBruker]

Ble heldigvis flyttet i fosterhjem og det redda meg. Måtte ha samvær da. Kutta dem ut da jeg ble 18 år og ingen lengre kunne tvinge meg til å treffe dem. 
Fosterfamilien min er min familie❤️

Anonymkode: 047fb...c63

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg lar dem leve sitt liv. Og går i terapi.

Anonymkode: 2cc52...4b7

Samme her 😄 Foreldrene mine har vært rusavhengige det meste av livet mitt. De har vært dårlige foreldre, men de har likevel vært de snilleste foreldrene jeg kunne fått. Jeg har aldri fått annet enn gode ord og støtte av foreldrene mine, selv om rus selvsagt har gjort at de ikke har greid å stille opp som foreldre skal. Har derfor bodd i fosterhjem. Nå er jeg 40 år, moren min er død etter senskader av et langt liv med rus og min far er på institusjon. Jeg føler jeg alltid har vært pårørende, men har lært meg å leve med det og har mitt eget liv nå.

Anonymkode: 3e813...d07

[AnonymBruker]

Takk for svar.

 

Min historie er ikke så voldsom men allikevel er jeg så sliten og frustrert. Jeg slites mellom hvor mye jeg skal strekke meg..

Barndommen har vært fin. Jeg visste at pappa slet med alkohol tidligere men han var tørrlagt når vi var små. En veldig snill pappa som gjorde alt for oss.

Så startet han så smått å drikke igjen da vi ble eldre. Han gjorde fremdeles ikke noe vondt mot oss. Men jeg likte svært dårlig at han drakk. Han forsøkte alltid å skjule det uten at det hjalp.

 

Så ble mamma alvorlig syk og det varte i nesten 3 år før hun døde. Nå har drikkingen og tablettmisbruken økt betraktelig. Han har fått kjøreforbud, han klarer ikke å ta vare på seg selv eller hjemmet. Har hjemmesykepleie som er innom og han er under utredning for hukommelsesvikt. Vi barna er innom så ofte vi kan. Ikke så lett når vi bor ett stykke unna, har full jobb og små barn. Det er jeg som stort sett har "hovedansvaret", det har liksom blitt slik. De andre har lettere for å la ting skure og gå.. Jeg styrer økonomien (har fullmakt men er ikke verge) da han ikke kan betale regninger samtidig så har han et enormt forbruk som jeg river meg i håret av (alkohol...).

 

Jeg er så sliten og lei. Lei av at jeg føler jeg må passe på et ekstra barn som er såpass gammel. Slites mellom å synes synd på han samt å bli mer og mer irritert over at han ikke ser ut til å ville endre livsstilen sin. Jeg er sliten etter den lange sykdomsperioden til mamma og at nå er det pappa som trenger mye oppfølging. Kan ikke ting bare være litt normalt?! Jeg sover dårlig, er mye sur og irritert og frustrert, bekymringene for pappa overskygger mye i hverdagen.

 

Noen tips til å finne en god balanse? 

Anonymkode: e5d20...8ff

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Takk for svar.

 

Min historie er ikke så voldsom men allikevel er jeg så sliten og frustrert. Jeg slites mellom hvor mye jeg skal strekke meg..

Barndommen har vært fin. Jeg visste at pappa slet med alkohol tidligere men han var tørrlagt når vi var små. En veldig snill pappa som gjorde alt for oss.

Så startet han så smått å drikke igjen da vi ble eldre. Han gjorde fremdeles ikke noe vondt mot oss. Men jeg likte svært dårlig at han drakk. Han forsøkte alltid å skjule det uten at det hjalp.

 

Så ble mamma alvorlig syk og det varte i nesten 3 år før hun døde. Nå har drikkingen og tablettmisbruken økt betraktelig. Han har fått kjøreforbud, han klarer ikke å ta vare på seg selv eller hjemmet. Har hjemmesykepleie som er innom og han er under utredning for hukommelsesvikt. Vi barna er innom så ofte vi kan. Ikke så lett når vi bor ett stykke unna, har full jobb og små barn. Det er jeg som stort sett har "hovedansvaret", det har liksom blitt slik. De andre har lettere for å la ting skure og gå.. Jeg styrer økonomien (har fullmakt men er ikke verge) da han ikke kan betale regninger samtidig så har han et enormt forbruk som jeg river meg i håret av (alkohol...).

 

Jeg er så sliten og lei. Lei av at jeg føler jeg må passe på et ekstra barn som er såpass gammel. Slites mellom å synes synd på han samt å bli mer og mer irritert over at han ikke ser ut til å ville endre livsstilen sin. Jeg er sliten etter den lange sykdomsperioden til mamma og at nå er det pappa som trenger mye oppfølging. Kan ikke ting bare være litt normalt?! Jeg sover dårlig, er mye sur og irritert og frustrert, bekymringene for pappa overskygger mye i hverdagen.

 

Noen tips til å finne en god balanse? 

Anonymkode: e5d20...8ff

Prøve å få ham inn på en institusjon?  Hvis han ikke klarer seg selv, trenger han kanskje mer hjelp enn bare hjemmesykepleie?

Anonymkode: c9523...be6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (25 minutter siden):

Prøve å få ham inn på en institusjon?  Hvis han ikke klarer seg selv, trenger han kanskje mer hjelp enn bare hjemmesykepleie?

Anonymkode: c9523...be6

Det går kanskje mer på at han ikke orker å gjøre noe...motivasjonen er blåst helt bort. Han var innlagt for en stund men ble utskrevet fordi de mente han ikke hadde grunn til å være innlagt (psykiatrisk).

Føler han faller mellom to stoler. Ikke så pleietrengende at han kvalifiserer til å være noe sted, samtidig så trenger han hjelp i hverdagen..

Anonymkode: e5d20...8ff