Når han ikke forstår hvordan det er å slite psykisk. Ikke håp?

[AnonymBruker]

Jeg sliter endel psykisk grunnet diverse som har skjedd. Han nok en personlighetsforstyrrelse tror jeg selv? Veldig opp og ned i humør. Overreagerer. Tåler lite. Gråter veldig lett. Blir fort skuffet, såret, sint og hissig. Mye tanker og bekymrer meg for mye. Tenker på alle. 
Jeg er også kronisk syk, smerter og utmattelse.
 

Vet jeg ikke er lett å leve med. Har prøvd å forklare han det alt for mange ganger. Men ser dessverre ikke ut som det når inn. Jeg har sagt at det som hjelper når jeg overreagerer og har det vanskelig, er forståelse og kjærlighet. Ikke at han blir sint på meg og synes jeg er helt teit. 
Er det for mye å be om? 
 

Han sier feks at hvis jeg tar litt ekstra vitaminer, så blir jeg nok frisk. Tror aldri han har kjent på noe psykisk/vanskelig. Hvordan få han til å forstå at jeg dessverre ikke kan styre dette selv? 
 

Jeg vet at jeg blir bedre hvis han viser forståelse i stedenfor å virke oppgitt. Men virker ikke som han vil forstå det, eller vil prøve å bli bedre på det. Er det så mye å be om? 

Anonymkode: 4aa44...8e2

[AnonymBruker]

Vel om dette er et nytt forhold trenger man jo tid på å bli kjent. Om dette er et lengere forhold er det jo litt verre.

Det er uansett vanskelig å sette seg inn i andres situasjon, både for ham og for deg. Så her må man lære hverandre bedre å kjenne iguess. Men er ikke lett 😩

Anonymkode: 3e1d2...b59

[AnonymBruker]

Har du en terapeut som du kunne tatt han med til?

Det er nok vanskelig å være sammen med en som sliter psykisk. Og å bli beskyldt for å ha en personlighetsforstyrrelse gjør nok ikke saken noe bedre (jeg sier ikke at det ikke stemmer).

Kan godt hende at dere ikke passer sammen også. Du har psykiske problemer, og han tror det kan kureres med vitaminer. En dårlig match.

Anonymkode: aaadf...8e1

[AnonymBruker]

Helt normal nå, men tidvis koko i fortiden. Var med en flott fyr som "hater drama..." Forholdet endte fordi det oppsto "drama" med meg allikevel. Han kuttet meg tvert. Det gjør vondt ennå - mange måneder senere. Stay away from normalos 🙄

Anonymkode: 516f2...59e

[AnonymBruker]

Får du behandling for psyken, da? Skikkelig utredning og behandling? Kjæreste skal ikke være behandler. 

Anonymkode: da7c0...833

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Jeg sliter endel psykisk grunnet diverse som har skjedd. Han nok en personlighetsforstyrrelse tror jeg selv? Veldig opp og ned i humør. Overreagerer. Tåler lite. Gråter veldig lett. Blir fort skuffet, såret, sint og hissig. Mye tanker og bekymrer meg for mye. Tenker på alle. 
Jeg er også kronisk syk, smerter og utmattelse.
 

Vet jeg ikke er lett å leve med. Har prøvd å forklare han det alt for mange ganger. Men ser dessverre ikke ut som det når inn. Jeg har sagt at det som hjelper når jeg overreagerer og har det vanskelig, er forståelse og kjærlighet. Ikke at han blir sint på meg og synes jeg er helt teit. 
Er det for mye å be om? 
 

Han sier feks at hvis jeg tar litt ekstra vitaminer, så blir jeg nok frisk. Tror aldri han har kjent på noe psykisk/vanskelig. Hvordan få han til å forstå at jeg dessverre ikke kan styre dette selv? 
 

Jeg vet at jeg blir bedre hvis han viser forståelse i stedenfor å virke oppgitt. Men virker ikke som han vil forstå det, eller vil prøve å bli bedre på det. Er det så mye å be om? 

Anonymkode: 4aa44...8e2

Det er spesielt viktig om du er kronisk fysisk syk, at du får hjelp for psyken, og hjelp til å takle situasjonen med å være fysisk syk. Feks smertemestringskurs eller diagnosespesifikt kurs. Helt uavhengig av forholdet til kjæresten, må du skaffe deg selv nødvendig helsehjelp. 

Anonymkode: da7c0...833

[AnonymBruker]

Man kan aldri forstå fullt ut om man ikke har opplevd det selv, så det kan du ikke forvente. Men du kan kreve at han lytter, og prøver, og ikke kommer med flåsete utsagn. 

Om du skal være i et forhold krever det to ting. Du må jobbe aktivt for å bli bedre, med behandlere, og egentrening. Og du må ikke legge for mye ansvar på han. I det legger jeg at du må akseptere at han ikke alltid reagerer slik du ønsker, og at du må jobbe for å være den beste versjonen av deg selv, selv om det koster. 

Anonymkode: 25c5f...c7c

[AnonymBruker]

Du mener at du skal ha hans tillatelse, ja til og med hans  «kjærlighet og forståelse» når du oppfører deg dårlig? Fordi du «sliter psykisk»? 
Nei, TS. Sånn fungerer det ikke. Dette er ditt problem og noe du selv må ta tak i. Du må faktisk oppføre deg ordentlig mot kjæresten din du også, akkurat som alle andre. Du kan ikke bruke psyken din som unnskyldning. Sorry.

Anonymkode: 96f50...00b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Helt normal nå, men tidvis koko i fortiden. Var med en flott fyr som "hater drama..." Forholdet endte fordi det oppsto "drama" med meg allikevel. Han kuttet meg tvert. Det gjør vondt ennå - mange måneder senere. Stay away from normalos 🙄

Anonymkode: 516f2...59e

Er du seriøs? Hvem liker vel drama, og ønsker å leve i det? Og tror du et forhold med to "unormalos" fungerer bedre? Det må vel være selve oppskriften på katastrofe.

 

Anonymkode: 59f37...c04

[AnonymBruker]

Jeg hadde en kjæreste med en barndom med en alkoholisert mor. Han hadde en del eksplosivt sinne. Han mente jeg skulle stå i det og godta det og ikke ta det personlig, selv om ordene var personlig angrep mot meg. Han mente selv han ikke hadde et problem. Selvsagt hadde han det. Uansett. Man kan ikke legge sine psykiske problemer på sine familiemedlemmer. Det er det man betaler helsepersonell for. Jeg fikk helseproblemer selv pga dette! Jeg skjønte ikke hva som foregikk før det hadde gått mange år, for han var veldig manipulerende, og vridde alt til at ting var min feil. Merkelig at problemene forsvant i hans retning etter bruddet...

Anonymkode: aaadf...8e1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Jeg hadde en kjæreste med en barndom med en alkoholisert mor. Han hadde en del eksplosivt sinne. Han mente jeg skulle stå i det og godta det og ikke ta det personlig, selv om ordene var personlig angrep mot meg. Han mente selv han ikke hadde et problem. Selvsagt hadde han det. Uansett. Man kan ikke legge sine psykiske problemer på sine familiemedlemmer. Det er det man betaler helsepersonell for. Jeg fikk helseproblemer selv pga dette! Jeg skjønte ikke hva som foregikk før det hadde gått mange år, for han var veldig manipulerende, og vridde alt til at ting var min feil. Merkelig at problemene forsvant i hans retning etter bruddet...

Anonymkode: aaadf...8e1

Hva mener du å si på slutten her? Det du skriver er at (dine?) problemer fulgte etter ham etter at dere hadde slått opp. Men det henger jo ikke på greip, så jeg antar du mente noe annet?

Anonymkode: 26e96...068

[Fireflies]

Du tror du har en personlighetsforstyrrelse? Du må få utredning så du finner ut hva du eventuelt har slik at du kan jobbe målrettet med det.

Hvis du gjentatte ganger overreagerer så må du ta han i det. Man kan ikke forvente at andre ikke blir frustrert når man er sammen med en som har ubehandlet symptomer.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Hva mener du å si på slutten her? Det du skriver er at (dine?) problemer fulgte etter ham etter at dere hadde slått opp. Men det henger jo ikke på greip, så jeg antar du mente noe annet?

Anonymkode: 26e96...068

Jeg formulerte meg litt dumt, ser jeg

Han hadde et sinneproblem. Han skyldte sinnet delvis på meg for ting jeg gjorde (dårlig husmor og sexpartner) + at jeg ikke lot han få fritt utløp for det hjemme. Jeg fikk helseproblemer pga dette. Dårlig i magen og dårlig arbeidsminne. Da han forlot meg, så ble det bedre, og nye dama overtok sinneproblemet hans. (Jeg overhørte at han skjelte henne ut utenfor kjøpesenteret en gang. Det KAN jo være et engangstilfelle, men tviler...)

Anonymkode: aaadf...8e1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Jeg sliter endel psykisk grunnet diverse som har skjedd. Han nok en personlighetsforstyrrelse tror jeg selv? Veldig opp og ned i humør. Overreagerer. Tåler lite. Gråter veldig lett. Blir fort skuffet, såret, sint og hissig. Mye tanker og bekymrer meg for mye. Tenker på alle. 
Jeg er også kronisk syk, smerter og utmattelse.
 

Vet jeg ikke er lett å leve med. Har prøvd å forklare han det alt for mange ganger. Men ser dessverre ikke ut som det når inn. Jeg har sagt at det som hjelper når jeg overreagerer og har det vanskelig, er forståelse og kjærlighet. Ikke at han blir sint på meg og synes jeg er helt teit. 
Er det for mye å be om? 
 

Han sier feks at hvis jeg tar litt ekstra vitaminer, så blir jeg nok frisk. Tror aldri han har kjent på noe psykisk/vanskelig. Hvordan få han til å forstå at jeg dessverre ikke kan styre dette selv? 
 

Jeg vet at jeg blir bedre hvis han viser forståelse i stedenfor å virke oppgitt. Men virker ikke som han vil forstå det, eller vil prøve å bli bedre på det. Er det så mye å be om? 

Anonymkode: 4aa44...8e2

Du høres ut som et mareritt å leve med, beklager å si det, men det er ikke mange som ville holdt ut dette.

Ta tak i deg selv, og få hjelp. Og skån kjæresten din så mye du kan. 

Det er sagt at man skal holde ut med hverandre i gode og onde dager, men dette høres litt for mye ut. Så jeg skjønner kjæresten din er frustrert og vil at du skal ta tak i problemet istedet for å la det gå utover han.

Anonymkode: 3c982...7ca

[AnonymBruker]

Jeg sliter også psykisk, angst, og har prøvd å forklare det til mannen. Hva jeg sliter med, hvordan det påvirker meg og hva jeg trenger for å ha det bedre. For meg er ro, nok søvn og egentid veldig viktig. Og det å ha kontroll og å bevare mine egne rutiner, ellers oppfatter jeg alt som kaos/stress.

Jeg synes ikke han forstår dybden av problemet mitt, og noen ganger respekterer han ikke at jeg trenger ro og hvile før jeg skal gjøre noe sosialt, eller en god natts søvn før jobb f.eks. og sammenligner alt med seg selv, at "hvor mange ganger han har sovet lite og fortsatt klart å komme seg gjennom dagen og å kommunisere med masse mennesker". Selvfølgelig, vi alle har gjort det, men jeg sliter med angst, så jeg må jo legge opp min egen hverdag, tilpasset MEG. Og han må forstå at ting ikke påvirker oss på samme måte og at vi er forskjellige.

Utover det, forteller jeg ikke han om alle gangene jeg føler på angst. Man trenger ikke å dele alt. Vi trenger egentlig bare at de forstår hovedpunktene, for de klarer ikke sette seg inn akkurat hvordan vi har det. Du må være tydelig med mannen din, og utelukk detaljene.

Anonymkode: 56347...b3f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Helt normal nå, men tidvis koko i fortiden. Var med en flott fyr som "hater drama..." Forholdet endte fordi det oppsto "drama" med meg allikevel. Han kuttet meg tvert. Det gjør vondt ennå - mange måneder senere. Stay away from normalos 🙄

Anonymkode: 516f2...59e

Dette kunne vært meg. Drama er siste sort og for meg en fullstendig unødvendig faktor i et forhold.

Anonymkode: 66d67...1a5

[AnonymBruker]

Det er viktig å respektere at vi har ulike behov. F.eks ulike hvilebehov, alenetidbehov, søvnbehov. Men har man psykiske problemer som gjør at man blir sint, så har man et ansvar for å skjerme andre for det. Ens psykiske problemer skal ikke gå ut over andre! At en trenger mer søvn trenger ikke å gjøre det, men at en skjeller ut partneren er ikke greit!!

Anonymkode: aaadf...8e1

[AnonymBruker]

Jeg er også kronisk syk med blant annet smerter og utmattelse. 

Det er viktig at du tar tak i egen psykisk helse nå. Det er veldig vanlig å begynne å slite psykisk når man også har fysiske problemer. Jeg går selv til samtaleterapi, men har ingen store psykiske problemer eller noen diagnose. Man trenger noen profesjonelle å prate med for å klare seg gjennom et uvanlig liv.

Jeg tenker han ikke forstår din kroniske sykdom når han påstår du kan ta vitaminer og så er du friskere. Han må få vite hva du feiler, og lese seg opp på dette. På symptomene eller diagnosen om du har en. Eller bli med deg til fastlegen.

Min ektemann har sett meg gå fra frisk til alvorlig kronisk syk, og han har vært støttende hele veien. Han tar hensyn, kjefter aldri, og støtter hele tiden. Han forstår sykdommen min så godt en som ikke har den kan. Det er verd mye i møte med venner og familie som kanskje ikke forstår.

Forholdet er ikke liv laga hvis ikke du får psykisk hjelp, og han jobber med å forstå hva du sliter med. Det tenker jeg da.

Anonymkode: e240b...417

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Det er viktig å respektere at vi har ulike behov. F.eks ulike hvilebehov, alenetidbehov, søvnbehov. Men har man psykiske problemer som gjør at man blir sint, så har man et ansvar for å skjerme andre for det. Ens psykiske problemer skal ikke gå ut over andre! At en trenger mer søvn trenger ikke å gjøre det, men at en skjeller ut partneren er ikke greit!!

Anonymkode: aaadf...8e1

Det er akkurat det.

For å trekke en parallell til noe de fleste kvinner (og menn) forstår. 

Om man sliter heftig med PMS er det IKKE et frikort til å kjefte og skjelle ut partneren. Man må jobbe med seg selv, og lære seg teknikker. Men en partner må akseptere at du mulig er litt stillere enn vanlig, og at det er begrenset hva du orker. 

Anonymkode: 25c5f...c7c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (38 minutter siden):

Jeg sliter også psykisk, angst, og har prøvd å forklare det til mannen. Hva jeg sliter med, hvordan det påvirker meg og hva jeg trenger for å ha det bedre. For meg er ro, nok søvn og egentid veldig viktig. Og det å ha kontroll og å bevare mine egne rutiner, ellers oppfatter jeg alt som kaos/stress.

Jeg synes ikke han forstår dybden av problemet mitt, og noen ganger respekterer han ikke at jeg trenger ro og hvile før jeg skal gjøre noe sosialt, eller en god natts søvn før jobb f.eks. og sammenligner alt med seg selv, at "hvor mange ganger han har sovet lite og fortsatt klart å komme seg gjennom dagen og å kommunisere med masse mennesker". Selvfølgelig, vi alle har gjort det, men jeg sliter med angst, så jeg må jo legge opp min egen hverdag, tilpasset MEG. Og han må forstå at ting ikke påvirker oss på samme måte og at vi er forskjellige.

Utover det, forteller jeg ikke han om alle gangene jeg føler på angst. Man trenger ikke å dele alt. Vi trenger egentlig bare at de forstår hovedpunktene, for de klarer ikke sette seg inn akkurat hvordan vi har det. Du må være tydelig med mannen din, og utelukk detaljene.

Anonymkode: 56347...b3f

Du bør vel ikke få barn med den innstillingen?

Anonymkode: 3c982...7ca