Komme seg ut av et fryktelig forhold

[AnonymBruker]

Jeg har vært samboer med en tyrann i 19 år. Denne mannen forandret seg noe voldsomt etter at han ble trygg på meg og barna ble født. Da kom en ny person frem. Han har voldsomme raserianfall for den minste ting, brøler og skriker og skremmer ungene og meg. Han bidrar ikke på noe som helst måte hjemme, rydder aldri, vasker aldri, handler aldri, lager aldri mat osv osv. Bidrar også mye mindre enn meg økonomisk og er lite opptatt av hvordan jeg og barna har det. Nå skal det sies at han har noen greier fra barndommen med seg men det rettferdiggjør ikke en så bedriten oppførsel som han viser her hjemme. Jeg stengte han av fysisk for flere år siden og har bare ventet på at ungene skulle bli så store at jeg kan flytte uten å risikere tvungen samvær med far eller 50/50 ordning for det vil de ikke. Jeg er trist, sliten og nedkjørt etter dette, men har en god jobb, smiler utad og har mange som setter pris på meg. Han har også bidratt så lite økonomisk de senere år at gjeld på bolig ikke har gått så mye nedover for å si det sånn. Jeg er 47 år og må rett og slett begynne på scratch igjen og det gjør inni helsikes vondt. Ønsker å høre fra andre som har klart å stable seg på beina etter brutt samboerskap/ekteskap. Orker ikke leve slik lenger men trenger tips og råd for å få dette til. 

Anonymkode: acaf6...31b

[AnonymBruker]

Nøyaktig samme situasjon. Jeg dro da jeg var 47, og tok med ungene. Innså at jeg burde gått for lenge siden, men hadde de samme tankene som du om at jeg beskyttet barna ved å bli osv. 

Leier, men er ferdig med ham. Vurderer å anmelde. Syk og sliten, men likevel verdt det. 

Anonymkode: ba33b...0a0

[AnonymBruker]

Mine tips og råd: Bygg deg et nettverk. Bruk profesjonelle. Start gjerne med enesamtaler på krisesenter og/eller familievernkontoret. Få dem til å hjelpe deg og lage en plan. 

Anonymkode: ba33b...0a0

[AnonymBruker]

Ved å lese og/eller skrive i denne tråden, kan du få mye informasjon, støtte og hjelp:

 

Anonymkode: ddfb3...1d7

[AnonymBruker]

Narsissister dannes fra traumatiserte barndommer. Man kan synes synd på dem. Men hva med konene og barna dem som de tar smerten sin videre på?

Jeg ble forlatt etter 10 år. Vi har 2 barn. Hadde sikkert vært sammen enda hadde han ikke funnet seg ei ny. Jeg hadde det jævlig, men alt var jo min feil. Og alt skulle jo bli bra bare jeg skjerpet meg nok, og ble tynn nok... Helsen min skrantet. Jeg innså ikke hva som var problemet før jeg ble forlatt... Jeg sliter enda med både migrene og hukommelse og "tåke i hodet", men det er mye bedre enn før. Det er 4 år siden. Og jeg må vel bare innse at han ikke er den første narsissisten i livet mitt, og at dette ikke bare kommer til å gå over på 123. Det var noen traumatiske hendelser i forbindelse med bruddet og i året som fulgte med hussalget, som jeg tror gjorde at dette sitter i ganske lenge.

Anonymkode: ac53b...0d5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (20 minutter siden):

Narsissister dannes fra traumatiserte barndommer. Man kan synes synd på dem. Men hva med konene og barna dem som de tar smerten sin videre på?

Jeg ble forlatt etter 10 år. Vi har 2 barn. Hadde sikkert vært sammen enda hadde han ikke funnet seg ei ny. Jeg hadde det jævlig, men alt var jo min feil. Og alt skulle jo bli bra bare jeg skjerpet meg nok, og ble tynn nok... Helsen min skrantet. Jeg innså ikke hva som var problemet før jeg ble forlatt... Jeg sliter enda med både migrene og hukommelse og "tåke i hodet", men det er mye bedre enn før. Det er 4 år siden. Og jeg må vel bare innse at han ikke er den første narsissisten i livet mitt, og at dette ikke bare kommer til å gå over på 123. Det var noen traumatiske hendelser i forbindelse med bruddet og i året som fulgte med hussalget, som jeg tror gjorde at dette sitter i ganske lenge.

Anonymkode: ac53b...0d5

Nord Vestlandet ?

Anonymkode: 35ca9...344

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Jeg har vært samboer med en tyrann i 19 år. Denne mannen forandret seg noe voldsomt etter at han ble trygg på meg og barna ble født. Da kom en ny person frem. Han har voldsomme raserianfall for den minste ting, brøler og skriker og skremmer ungene og meg. Han bidrar ikke på noe som helst måte hjemme, rydder aldri, vasker aldri, handler aldri, lager aldri mat osv osv. Bidrar også mye mindre enn meg økonomisk og er lite opptatt av hvordan jeg og barna har det. Nå skal det sies at han har noen greier fra barndommen med seg men det rettferdiggjør ikke en så bedriten oppførsel som han viser her hjemme. Jeg stengte han av fysisk for flere år siden og har bare ventet på at ungene skulle bli så store at jeg kan flytte uten å risikere tvungen samvær med far eller 50/50 ordning for det vil de ikke. Jeg er trist, sliten og nedkjørt etter dette, men har en god jobb, smiler utad og har mange som setter pris på meg. Han har også bidratt så lite økonomisk de senere år at gjeld på bolig ikke har gått så mye nedover for å si det sånn. Jeg er 47 år og må rett og slett begynne på scratch igjen og det gjør inni helsikes vondt. Ønsker å høre fra andre som har klart å stable seg på beina etter brutt samboerskap/ekteskap. Orker ikke leve slik lenger men trenger tips og råd for å få dette til. 

Anonymkode: acaf6...31b

Hvor gamle er barna? Begynn å planlegg bruddet, med å skaffe deg ei leilighet. Flytt når han ikke er hjemme, eller få med deg noen til å hjelpe deg gjennom flytteprosessen. Helst en bror eller en mann. Han eier deg ikke, og du bestemmer selv om du vil være i et forhold med han eller ei. Du bestemmer over ditt liv. 
snakk med fastlegen din mtp barna. De skal bo hos deg 100% og ikke med far. 
Ikke vær redd, du kommer til å få det mye bedre 

Anonymkode: 51c21...c3b

[AnonymBruker]

Står lånet på begge og dere eier f.eks 50/50, så kan det godt hende han blir skyldig i å betale tilbake sin del. Jeg aner ikke lovverket for slikt, men er jo verdt å ta en prat med advokat, f.eks via et krisesenter el. 

Jeg hadde sørget for at barna ble passet hos f.eks tante/onkel, besteforeldre, en venn av deg eller barnas venner. Kanskje overnattet og du kunne fortalt om planene til de som passer. Ikke bland inn barna. De kan synes synd på far og føle skyld. Men de vet gjerne ikke selv hva som er best for de. 

Siden han brøler er det nok neppe noe poeng i å ta samtalen face to face. Du kan f.eks skrive et brev til han og legge synlig frem? Ta fri fra jobb den dagen og pass på at han er borte (kanskje på jobb?). Samle personlige eiendeler som betyr noe for deg og barna, pass, viktige papirer osv (dette kan du jo samle opp over tid hvis du har mulighet) og pakk det mest nødvendige av klær ol. Alliere deg f.eks med en venninne som vet om planene og som du kan dra til før han kommer hjem. Også kan du selv kontakte barnevernet når du har forlatt hjemmet og alle er i trygghet. Da slipper du at evt. barnevernet møter opp for tilsyn i hjemmet noe som kunne blitt dramatisk for barna hvis han hadde skapt seg. 

Det er ikke bare bare å skaffe et nytt sted å bo dersom du enda har utgifter på boligen. Men du kan kanskje leie en leilighet for en ukes tid? Og som du kan forlenge ved behov. Politiet kan også kontaktes. Dere kan jo ikke bo sammen med han. Men det skal da heller ikke være slik at det er han som har enerett på å bo der dere bor nå. Så lenge det ikke er fare for at han vil true eller utøve vold, så kan dere vel bo hjemme? Kanskje med besøksforbud om det blir godkjent. Da må i så fall låser byttes. 

Anonymkode: f423e...ed8