Fungerer parterapi? Hva med etter «utroskap»?

[AnonymBruker]

Jeg tror vi trenger det for en god fremtid i forholdet. Men jeg vet ikke helt hva det kan gi? Hva kan en parterapeut hjelpe med på en måte, og hva skjer i løpet av slike timer? Gir terapeuten noen verktøy for å starte å prate, eller er alt opp til paret? 

Kort oppsummert historie: Vi har vært sammen lenge, barn sammen, tidsklemma, tatt hverandre for gitt, mistet piffen. Den ene parten fikk følelser for noen andre, nesten utroskap, på vei å miste hverandre, men karret oss tilbake. Vi har pratet og pratet, fått ut alle følelser, og det føles som vi er nærmere enn noen sinne. Men samtidig er det noe som gnager etter alt som har hendt. Det er tøft både for han som gjorde noe slik bak ryggen min, og for meg som føler meg bedratt og sviktet. Det ligger liksom og ulmer i bunn, og jeg føler jeg har mistet noe av tryggheten i forholdet.

Dette med terapi av noe slag er helt ukjent terreng for meg. Hva enn dere kan dele om parterapi settes pris på! Hvordan jobber terapeuten? Jeg føler det kanskje bare vil hjelpe med et upartisk perspektiv som kan gi noen nye tanker, kanskje noen verktøy videre, osv. Men vet ikke om jeg forventer for mye? Vi vil begge jobbe med forholdet og gjøre det som trengs. 

Anonymkode: 5f586...8b5

[AnonymBruker]

Vi prøvde parterapi etter utroskap, det hjalp ikke noe særlig. Kort tid etterpå ble det brudd, ikke noe jeg ønsket, men han ønsket det. Etter bruddet, flytting og fordelt samvær så angret han seg. 

Vi tok 6 mnd fra hverandre, men helt av seg selv så startet vi relasjonen på nytt. Det føles som om vi startet helt på nytt, ble kjent på nytt og bygget opp som om det skulle være helt nytt.

Vi har begge endret på de sidene våre som gjorde at vi ikke passet sammen. Vi prater sammen på en ny måte, vi er mer rause med hverandre enn før. Vi fortsetter å være særboere en stund til. 

Det å stå midt oppi det, presse seg til å bruke tid sammen og samme praten hele tiden, var feil for oss. Avstand og finne seg selv var bedre, antar jeg. 

Følelsene er der, vennskapet er bedre, tilliten er annerledes. Jeg tror det blir bedre for oss nå. 

Anonymkode: 33835...786

[AnonymBruker]

Parterapi fungerte for oss. Vi hadde en krise rett før vi giftet oss og fikk barn... Men det er tøft. Vi gikk også til terapeuten alene, noe som nesten hadde mer effekt en fellestimene. Mye man må jobbe med alene for å klare å jobbe sammen som par. 

I dag pleier jeg å si at det er en av de beste tingene jeg har gjort i livet, å gå i parterapi. 

Anonymkode: ef382...c7f

[AnonymBruker]

Jeg synes https://www.partolken.no/ ser bra ut. Hun driver også en konto på Instagram, virker som hun har en fin filosofi. F.eks denne posten under.

Kjenner meg igjen i den med å ta hverandre for gitt. Høres ut som dere har et godt utgangspunkt nå da. At dere har turt å ta de vanskelige samtalene. Han er vel inneforstått med at det kan ta tid før du klarer å stole helt på han?

Anonymkode: 810af...a20

[AnonymBruker]

Parterapi fungerer kun viss begge vil «skjerpe» seg 100%! Ellers ingen vits.

Anonymkode: 797a3...c14

[AnonymBruker]

Jeg har vært gjennom det samme som deg, TS. For oss hjalp parterapi veldig, men begge må ville det og begge må gå 100% inn for det. Så jeg anbefaler det på det sterkeste! (Om ikke begge vil gå videre kan også terapi være bra for å sette ord på ting før det blir slutt, så trenger ikke bruddet bli like brutalt som det kunne ha blitt.)

Dere må ta tiden til hjelp. Min mann var faktisk utro med kollega (med følelser), så det var utrolig vondt. Men han angret noe voldsomt når bobla sprakk og innså hvor idiot han hadde vært, og ville gjøre alt for å reparere skaden. Jeg fikk snakket, kjeftet, skreket, grått, være trist, være sint - alt som er! Og han tok i mot alt. Både hjemme og hos terapeuten. Men på et punkt må du velge å la det ligge og se fremover. Det første året var jævlig, det andre litt bedre, så etter hvert blir det lettere og lettere. I dag 6 år senere har vi det kjempebra. Jeg er helt ferdig med utroskapen og tenker ikke noe på det. Og skulle det plutselig opp i hodet så har det ingen negativ effekt på meg. Vi er lagt det bak oss og gått videre. 
 

Grunnen til at jeg valgte å bli er en kombinasjon av at vi hadde barn sammen, vi elsket hverandre, samt at han ville gjøre alt for å ordne det og tok i mot alle mine reaksjoner og følelser. Han sto i det sammen med meg og det var bevis nok for meg sånn som jeg kjenner ham.

Anonymkode: 9cb18...eea